Nicaraguas nasjonallitteratur kan sies å ha sin begynnelse først mot slutten av 1800-tallet, med den spansk-amerikanske «modernista»-bevegelsens hovedskikkelse, Rubén Darío (1867-1916). Han tilbrakte mesteparten av sitt liv utenfor landets grenser, og hans innflytelse gjorde seg først gjeldende i Nicaragua på begynnelsen av 1900-tallet. Santiago Argüello (1871-1940) regnes som hans fremste etterfølger.

Nicaraguas mest kjente romanforfatter før den annen verdenskrig er den politisk engasjerte Hernán Robleto (1892-1968), med blant annet en beretning om USAs intervensjon i Nicaragua 1926. Romanforfatter er også Adolfo Calero Orozco (1899-1980), mens Emilio Quintana (1908-71) er kjent for sine noveller fra bananplantasjene.

I midten av 1920-årene innførte en ny diktergenerasjon Europas litterære avantgardetendenser. Fremst er José Coronel Urtecho (1906-94) og Pablo Antonio Cuadra (1912-2002), den sistnevnte også kjent som dramatiker og essayist. De fikk stor innflytelse på dikterne Ernesto Mejía Sánchez (1923-85), Carlos Martínez Rivas (1924-98) og den religiøst og politisk engasjerte presten Ernesto Cardenal (f. 1925). Til en senere generasjon hører Sergio Ramírez (f. 1942) og Beltrán Morales (1945-86).

Blant romanforfattere etter den annen verdenskrig kan nevnes Lizandro Chávez Alfaro (1929-2006), og blant lyrikere som har stått frem etter 1979-revolusjonen Gioconda Belli (f. 1948). Omar Cabezas (f. 1950) har skrevet en selvbiografisk beretning om sandinistfrontens gerilja og opprøret mot Somoza-diktaturet i 1970-årene (norsk overs. Fjellet er mer enn en grenseløs grønn steppe, 1985).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.