Nicaraguas nasjonallitteratur kan sies å ha sin begynnelse først mot slutten av 1800-tallet, med den spansk-amerikanske «modernista»-bevegelsens hovedskikkelse, Rubén Darío (1867-1916). Han tilbrakte mesteparten av sitt liv utenfor landets grenser, og hans innflytelse gjorde seg først gjeldende i Nicaragua på begynnelsen av 1900-tallet. Santiago Argüello (1871-1940) regnes som hans fremste etterfølger.

Nicaraguas mest kjente romanforfatter før den annen verdenskrig er den politisk engasjerte Hernán Robleto (1892-1968), med blant annet en beretning om USAs intervensjon i Nicaragua 1926. Romanforfatter er også Adolfo Calero Orozco (1899-1980), mens Emilio Quintana (1908-71) er kjent for sine noveller fra bananplantasjene.

I midten av 1920-årene innførte en ny diktergenerasjon Europas litterære avantgardetendenser. Fremst er José Coronel Urtecho (1906-94) og Pablo Antonio Cuadra (1912-2002), den sistnevnte også kjent som dramatiker og essayist. De fikk stor innflytelse på dikterne Ernesto Mejía Sánchez (1923-85), Carlos Martínez Rivas (1924-98) og den religiøst og politisk engasjerte presten Ernesto Cardenal (f. 1925). Til en senere generasjon hører Sergio Ramírez (f. 1942) og Beltrán Morales (1945-86).

Blant romanforfattere etter den annen verdenskrig kan nevnes Lizandro Chávez Alfaro (1929-2006), og blant lyrikere som har stått frem etter 1979-revolusjonen Gioconda Belli (f. 1948). Omar Cabezas (f. 1950) har skrevet en selvbiografisk beretning om sandinistfrontens gerilja og opprøret mot Somoza-diktaturet i 1970-årene (norsk overs. Fjellet er mer enn en grenseløs grønn steppe, 1985).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.