Violeta Barrios de Chamorros valgseier i presidentvalget i 1989 representerte en ny æra i Nicaraguas historie. Chamorro ledet Samlet Nasjonal Opposisjon (UNO) som besto av 13 forskjellige politiske partier. I april 1990 hun tok over presidentembetet i et land som var sterkt preget av borgerkrig og en skakkjørt økonomi. Etter maktovertakelsen gikk Chamorros regjering svært langt for å tilfredsstille USA og Det internasjonale valutafond (IMF), som var raske på pletten for å støtte omleggingen av det nicaraguanske samfunnet.

Chamorros regjering reverserte jordreformen som hadde ført til at mange jordløse bønder hadde fått eiendomsrett til jord, og mange nasjonaliserte eiendommer ble gitt tilbake til de opprinnelige eiere. Eksilnicaraguanere, spesielt i USA, ble gitt gode betingelser for å vende tilbake med håp om at disse ville tilføre landet hardt tiltrengt kapital. Sosialsektoren basert på gratis helsevesen og skolegang led under tilpasning til privatisering og betaling av egenandeler, noe som ekskluderte en stor del av den fattige befolkningen fra disse tjenestene.

Den nye regjeringen var revansjepreget og støtte på motstand fra en befolkning som i løpet av revolusjonsårene hadde blitt vant til å engasjere seg politisk. Koalisjonen UNO skulle vise seg å være en svært heterogen sammensetning, og FSLN beholdt mye av initiativet i nasjonalforsamlingen, hvor det fremdeles var det desidert største og mest samlede partiet.

Utfordringene for den nye regjeringen var store. Økonomien led under hyperinflasjon og en overvektig statsadministrasjon; i tillegg hadde sandinistene i den korte overgangsperioden mellom valget og innsettelsen av den nye regjeringen i 1990 fordelt store deler av statlige eiendommer mellom seg. Hær og politi var fremdeles under sandinistisk innflytelse, og landsbygda var fremdeles preget av et stort antall contras. Samtidig skulle hæren reduseres kraftig, og den sandinistiske politietaten skulle omdannes til en nasjonal politistyrke.

General Humberto Ortega, som var øverstkommanderende for hæren, gikk inn for fullt samarbeid med den nye regjeringen, og i løpet av to år var hæren redusert fra om lag 100 000 til 15 000. Kompensasjonene for de avskjedigede militære var dårlige, og dette, sammen med det forhold at flere contras ikke ville avfinne seg med vilkårene for avvæpning, førte til en svært uoversiktlig situasjon på landsbygda med væpnede aksjoner for å legge press på regjeringen.

Chamorro var ikke en handlekraftig president, og det var i hovedsak hennes svigersønn, regjeringens stabssjef Antonio Lacayo, som styrte landet. I 1991 ble det innført en valutareform som klarte å bremse ned den løpske inflasjonen på bekostning av et svært høyt prisnivå og lave lønninger. Tilpasningene til IMFs krav førte til en arbeidsløshet på om lag 60 prosent. Nesten samtlige kreditorer inngikk avtaler om sletting av utenlandsgjelden, som var stor etter våpenimport under krigen i 1980-årene. Nicaragua opprettholdt et betydelig bistandsnivå som tilførte landet mer kapital enn eksportinntektene.

Hjemvendte eksilnicaraguanere bidrog til opprettelsen av en amerikanisert middelklasse som nøt betydelige privilegier i form av toll og avgiftsfrihet på import av konsumvarer fra USA. Men etter en kort optimisme i begynnelsen av 1990-årene valgte mange å reise tilbake til USA. Lite ble investert i produktive tiltak, og i stedet førte den nye kapitalen til økt energiforbruk og til et voksende konsum for en liten minoritet av befolkningen som hadde råd til det. Fattigdom og kriminalitet tiltok. Analfabetismen økte og det forebyggende helsesystemet brøt sammen. Omfattende streiker og opptøyer satte sitt preg på Nicaragua i første halvdel av 1990-årene.

Nasjonalforsamlingen var i lange perioder handlingslammet ettersom stadig skiftende allianser gjorde det umulig for regjeringen å få gjennomslag for mye av sin politikk. UNO-alliansen gikk i oppløsning, og i 1994 ble også FSLN splittet i to fraksjoner. Selvstyret for det karibiske lavlandet (atlanterhavskysten) som ble innstiftet i 1990 med valg på autonome forsamlinger, framsto som en avansert modell for urbefolkningers rett til selvstyre. Interne intriger og dominans av nasjonale partier forhindret derimot et konstruktivt utfall av selvstyrebestrebelsene for en region som besitter størstedelen av landets potensielle ressurser (skog, maritime ressurser og gruver). Nye autonomivalg i 1994 førte ikke til at selvstyreprofilen ble styrket.

Presidentvalget i 1996 ble vunnet av Managuas tidligere borgermester, Arnoldo Alemán, som kandidat for en allianse av liberale partier, Alianza Liberal. Alliansen fikk 42 av plassene i nasjonalforsamlingen, FSLN konstituerte seg igjen som et kraftfullt opposisjonsparti med 37 mandater. Den tropiske orkanen Mitch som rammet Sentral-Amerika i oktober/november 1998, forårsaket enorme materielle ødeleggelser. Anslagsvis 3000 mennesker mistet livet i Nicaragua. Økonomien, som så smått hadde begynt å stabilisere seg, fikk et kraftig tilbakeslag etter denne katastrofen, særlig ble den viktige landbrukssektoren hardt rammet.

På senvinteren 1999 økte spenningen mellom Nicaragua og Honduras etter at Honduras hadde tilkjent Colombia retten til et havområde som også Nicaragua gjorde krav på. Det ble sendt troppeforsterkninger til grensen, og i februar 2000 kom det til skuddveksling mellom patruljebåter fra de to landene. Men etter møter i Washington med mekling ledet av Organisasjonen av amerikanske stater, OAS, ble en avtale om å unngå væpnet konflikt underskrevet.

FSLN ble kåret til vinner ved lokalvalgene i 2000 – etter å ha gått sammen med det liberale regjeringspartiet om lovendringer som førte til at mindre partier i praksis ble skviset ut. Denne flertallsalliansen mellom to tradisjonelle motstandere i nicaraguansk politikk ble møtt med atskillig skepsis også internasjonalt. Presidentvalget året etter brakte en ny seier til de liberale; visepresident Enrique Bolaños rykket dermed opp etter Arnoldo Alemán. Taperen, tidligere president Daniel Ortega, ble imidlertid gjenvalgt som leder for sandinistpartiet, tross tre valgnederlag siden 1990.

I 2003 ble Alemán dømt til 20 års fengsel, i en av flere korrupsjonssaker som hadde rystet det politiske livet i lengre tid. Både han og Ortega ble imidlertid, tross husarrest og valgtap, fortsatt ansett å trekke i viktige politiske tråder.

Et omfattende grasrotopprør og en ny politisk krise ble utløst av den høye internasjonale oljeprisen våren 2005. Sandinistene ble nå et brohode for Venezuelas president Hugo Chávez og hans fremstøt for å bygge nye allianser i Latin-Amerika, basert på billige oljeleveranser. I 2005 tiltrådte Nicaragua den sentralamerikanske frihandelsavtalen (Cafta), med USA som tyngste partner.

I valgkampen i 2006 henvendte Ortega seg til en bredere del av befolkningen enn tidligere. Den revolusjonære anti-USA retorikken ble tonet ned og katolske verdier ble gjort viktige, og med seieren over de liberales Eduardo Montealegre i presidentvalget 2006 kom FSLN og Ortega tilbake i regjeringskontorene. Mindretallsregjeringen inngikk alvorlige kompromisser blant annet med den konservative delen av den katolske kirken. Kort tid etter maktovertagelsen 2007 ble det innført totalforbud mot abort.

Sandinistenes forsøkte å reversere virkningene av 1990- og 2000-tallets liberalistiske politikk, noe som viste seg vanskelig. Hendelser som orkaner, oversvømmelse og finanskrise la ytterligere begrensinger på regjeringens handlingsrom. Regjeringen gikk inn for å endre fokuset for handel og utenrikspolitikk fra USA til Venezuela. Etter FSLNs valgseier knyttet Nicaragua seg sterkere til Venezuela og resten av ALBA-landene både økonomisk og politisk. Dette samarbeidet materialiserte seg i økonomiske avtaler mellom landene (spesielt innenfor olje og energi sektoren), og ALBA-landene har ved flere anledninger samarbeidet om utenrikspolitiske saker i FN, OAS og andre overnasjonale forum.

Kompromisser, motgang og kriser syntes ikke å svekke regjeringen. Lokalvalgene høsten 2008 ga sandinistisk styre i ca. 2/3 av landets kommuner; blant annet i Managua og León. Dette valget var svært omdiskutert og opposisjonen, lokale og internasjonale valgobservatører, nasjonal og internasjonal presse kom med sterke beskyldninger om valgfusk. Kontroversene rundt lokalvalgene medførte opphør av bistand fra blant annet USA, EU og enkelte andre land, som Norge.

Nicaraguansk politikk har de siste tiår vært preget av korrupsjon og korrupsjonsanklager. Arnoldo Alemán, som var president fra 1996-2001 ble dømt for grov korrupsjon etter at han gikk av som president og fikk en straff på 20 år ubetinget fengsel. Denne dommen har, ved hjelp av politiske forhandlinger, blitt nedjustert ved flere anledninger og Alemán ble løslatt i februar 2009; formelt frikjent for alle anklager.

I 2011 ble Daniel Ortega gjenvalgt som president, i et svært omstridt valg. Artikkel 147 grunnloven fra 1995 slo fast at sittende president ikke kunne stille til gjenvalg, men i oktober 2009 bestemte den nicaraguanske høyesterett at denne artikkelen ikke lenger var anvendbar. Den politiske opposisjonen, nasjonal og internasjonal presse hevdet at denne høyesterettbeslutningen ble gjort etter press fra Ortega og  var ulovlig.

Sandinistledelsen blir anklaget for et manglende skille mellom statsapparatet og partiet. På papiret er statsmakten i Nicaragua fordelt på tre uavhengige institusjoner, det lovgivende, det utøvende og det dømmende, men ifølge opposisjonen, nasjonal og internasjonal presse er uavhengigheten til disse institusjonene ikke-eksisterende, og det blir hevdet at det er FSLN-ledelsen med Ortega i spissen som i stor grad fastsetter avgjørelsene til alle tre institusjoner.

I desember 2014 tok Ortega første spadestikket i et kontroversielt kanalprosjekt som skal knytte sammen Atlanterhavet med Stillehavet. Den planlagte kanalen skal være 259,4 km lang, og skal være en konkurrent til Panamakanalen. Kanalprosjektet er sterkt omdiskutert på grunn av inngripen i det lokale miljøet. Det er allerede varslet ekspropriering av jord, og en diskuterer potensielle miljøødeleggelser.

Prosjektet er også omdiskutert på grunn av en manglende åpenhet om økonomien. Den sandinistiske regjeringen presenterer dette som et prestisjeprosjekt som skal forbedre Nicaraguas økonomiske situasjon, mens opposisjonspolitikere og store deler av den nasjonale og internasjonale pressen hevder at dette er et prosjekt som vil være ødeleggende for Nicaraguas videre utvikling. Noen stiller også spørsmål om dette prosjektets gjennomføringsmuligheter.

Ortega vant et nytt kontroversielt valg med hans kone Rosario Murillo som visepresidentkandidat i november 2016. I forkant av dette valget bestemte Nicaraguas øverste valgråd (Consejo Supremo Electoral de Nicaragua) at Ortegas motkandidat, den liberale Eduardo Montealegre, ikke fikk lov til å stille som presidentkandidat ved valget. Uten sin antatt argeste motstander vant Ortega en suveren valgseier med mer enn 72 prosent av stemmene.

Politikken som blir ført under Ortega etter han kom tilbake som president er forskjellig fra den sosialistiske politikken til sandinistene på 1980-tallet og er nå en miks av tradisjonelle venstre-verdier, som gratis helsevesen og utdanning, kombinert med pro-katolske og pro-næringsliv elementer. Dette er en politikk som virker til å være formålstjenlig for nasjonaløkonomien som har hatt en årlig økning på nesten 5 prosent de siste år. På tross av nylig økonomisk vekst figurerer Nicaragua fortsatt blant de aller fattigste landene på den vestlige halvkule.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.