alderspensjon

Alderspensjon, periodisk kontantytelse fra folketrygden til personer som har nådd en viss alder, som regel 67 år. Størrelsen på alderspensjonen blir bestemt ut fra hvilken lønn den enkelte arbeidstaker har mottatt, og hvor mange år vedkommende har arbeidet.

Pensjonen er sammensatt av grunnpensjon og tilleggspensjon. Liten eller ingen tilleggspensjon gir rett til særtillegg. Pensjonister som har forsørgelsesbyrd kan dessuten få forsørgingstillegg.

I tillegg til folketrygden ytes det alderspensjon fra andre kollektive tjenestepensjonsordninger. Statsansatte har krav på alderspensjon fra Statens pensjonskasse, mens ansatte i kommune eller fylkeskommune har krav på alderspensjon fra Kommunal Landspensjonskasse eller andre kommunale tjenestepensjonsordninger.

Det finnes også ordninger med alderspensjon i forsikringsselskaper for ansatte i privat sektor. Ytelsene fra folketrygden, Statens Pensjonskasse, kommunale tjenestepensjonsordninger og enkelte andre pensjonsordninger samordnes etter regler i lov om samordning av pensjons- og trygdeytelser av 6. juli 1957 nr. 26.

Forslag om å avløse den offentlige fattighjelp med tvungen forsikring (trygd) for de «mindre bemidlede», ble i Norge første gang reist i 1844 av amtmannen i Bergen, Jørgen Aall. Men verken dette eller de mange andre forslag som ble fremmet i de følgende tiår fikk tilstrekkelig tilslutning i Stortinget.

I 1923 kom det så langt at en lov ble vedtatt, men den ble ikke satt i verk under henvisning til de økonomiske nedgangstider. Først i 1936 ble en statlig alderstrygd vedtatt, og også satt ut i livet. Da hadde allerede mange kommuner gjennomført kommunale alderstrygder.

Alderstrygden av 1936 var behovsprøvet, og ytelsene ble bare gitt til dem som hadde inntekter eller formue under visse grenser. Denne behovsprøvingen ble opphevet i 1957. Loven av 1957 ble i 1966 avløst av lov om folketrygden som innførte tilleggspensjoner, gradert etter tidligere inntekt, oppå den generelle grunnpensjon.