I det gamle pensjonssystemet i folketrygden, som gjelder helt eller delvis for alle som er født før 1963, er pensjonen sammensatt av grunnpensjon og tilleggspensjon. Grunnpensjonen er lik for alle bortsett fra en viss differensiering etter sivilstand, mens størrelsen på tilleggspensjonen er inntektsrelatert slik at den varierer med lønnsnivå og antall år i inntektsgivende arbeid. Pensjonister med liten eller ingen opptjent tilleggspensjon har rett til særtillegg.
I det nye pensjonssystemet i folketrygden, som gjelder for fullt for alle som er født i 1963 eller senere, opptjenes rettigheter til alderspensjon på basis av den årlige lønnsinntekten (og annen pensjonsgivende inntekt) opp til 7,1 ganger folketrygdens grunnbeløp (G). Pensjonsopptjeningen starter ved fylte 13 år og kan i prinsippet fortsette frem til året vedkommende fyller 75 år. Mens det gamle pensjonssystemet tok sikte på å gi en bestemt årlig ytelse, tar opptjente pensjonsrettigheter i det nye systemet form av en «beholdning». Hvert opptjeningsår blir et beløp tilsvarende 18,1 prosent av den pensjonsgivende lønn tilført en individuell pensjonsbeholdning hos NAV.
Den pensjonsbeholdningen, som på denne måten gradvis bygges opp gjennom livet, blir underveis forrentet i takt med lønnsveksten, og den blir omregnet til en løpende livslang ytelse når vedkommende starter uttaket av pensjon. Han/hun skal selv kunne bestemme hvor lenge man ønsker å stå i arbeid og når pensjonspengene skal tas ut i perioden mellom 62 og 75 år. Jo lenger man venter, jo høyere blir den løpende ytelsen. Systemet er innrettet slik at valg av uttakstidspunkt ikke skal påvirke størrelsen på de samlede forventede utbetalingene over livet. Det er den enkelte selv som må betale for sitt valg av uttakstidspunkt, og uttaket av pensjon kan fritt kombineres med arbeid uten avkorting i pensjonen.
I det nye systemet blir minstesikringen ivaretatt av en garantipensjon som avkortes mot opptjent pensjon. Garantipensjonen er på samme nivå som minstepensjonen i det gamle systemet.
Et viktig element i det nye pensjonssystemet er levealdersjusteringen. Den innebærer at hvis den generelle levealderen øker (hvilket den normalt vil gjøre), vil de yngre årskullene få lavere pensjon. Dette kan de kompensere for ved å stå lengre i arbeid. Innføringen av levealdersjustering innebærer at det fremover er pensjonistene, og ikke som før skattebetalerne, som bærer kostnadene ved økninger i levealderen. Levealdersjusteringen fører til store innsparinger på sikt og er det viktigste innstrammingstiltaket i pensjonsreformen, sammen med en ny regel om underregulering av løpende pensjon med 0,75 prosentpoeng i forhold til lønnsveksten.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.