alderspensjon

Alderspensjon er en periodisk kontantytelse til personer som har nådd en viss alder. Offentlige alderspensjoner kan være tuftet på ulike prinsipper for finansiering og utmåling av pensjon

I det gamle pensjonssystemet i folketrygden var pensjonen er sammensatt av grunnpensjon og tilleggspensjon. Grunnpensjonen var lik for alle bortsett fra en viss differensiering etter sivilstand, mens størrelsen på tilleggspensjonen var inntektsrelatert slik at den varierte med lønnsnivå og antallet år i inntektsgivende arbeid. Pensjonister med liten eller ingen opptjent tilleggspensjonhadde rett til særtillegg. Pensjonister som hadde forsørgelsesbyrde kunne dessuten få forsørgingstillegg.

I tillegg til folketrygden ytes det alderspensjon fra kollektive tjenestepensjonsordninger. Statsansatte har krav på alderspensjon fra Statens pensjonskasse, mens ansatte i kommune eller fylkeskommune har krav på alderspensjon fra Kommunal Landspensjonskasse eller andre kommunale tjenestepensjonsordninger.

Det finnes også tjenestepensjonsordninger i privat sektor – typisk levert av et forsikringsselskap eller en pensjonskasse etablert at den enkelte bedriften. Fra 2006 ble det obligatorisk for private arbeidsgivere å bidra til en privat tjenestepensjonsordning for sine ansatte.

På toppen av dette har enkeltindivider anledning til å spare til egen alderdom gjennom individuell pensjonsforsikring eller individuelle spareavtaler som er i større eller mindre grad er støttet av gunstige skatteregler.

Ytelsene fra folketrygden, Statens Pensjonskasse, kommunale tjenestepensjonsordninger og enkelte andre pensjonsordninger samordnes etter regler i lov om samordning av pensjons- og trygdeytelser av 6. juli 1957 nr. 26.

Forslag om å avløse den offentlige fattighjelp med tvungen forsikring (trygd) for de «mindre bemidlede», ble i Norge første gang reist i 1844 av amtmannen i Bergen, Jørgen Aall. Men verken dette eller de mange andre forslag som ble fremmet i de følgende tiår fikk tilstrekkelig tilslutning i Stortinget.

I 1923 kom det så langt at en lov ble vedtatt, men den ble ikke satt i verk under henvisning til de økonomiske nedgangstider. Først i 1936 ble en statlig alderstrygd vedtatt, og også satt ut i livet. Da hadde allerede mange kommuner gjennomført kommunale alderstrygder.

Alderstrygden av 1936 var behovsprøvet, og ytelsene ble bare gitt til dem som hadde inntekter eller formue under visse grenser. Denne behovsprøvingen ble opphevet i 1957. Loven av 1957 ble i 1966 avløst av lov om folketrygden som innførte tilleggspensjoner, gradert etter tidligere inntekt, oppå den generelle grunnpensjon.I 2009 vedtok Stortinget en stor pensjonsreform. Den inneholdt et nytt system for opptjening av pensjon med en tettere og mer direkte sammenheng mellom tidligere lønn og pensjon samt innføring av et fleksibelt uttak av pensjon fra 62 år og prinsippet om levealdersjustering som innebærer at kostnadene ved økninger i den forventede levealderen overføres fra skattebetalerne til pensjonistene. Hovedelementer i reformen – som fleksibelt uttak og levealdersjustering – trådte i kraft i 2011 mens det nye opptjeningssystemet innføres gradvis avhengig av fødselsår. Personer født i 1953 eller tidligere får beholde det gamle systemet fullt ut, mens personer født i 1963 eller senere får sine pensjonsrettigheter beregnet ut fra det nye systemet. De mellomliggende fødselskullene får sine pensjoner beregnet ut fra et vektet gjennomsnitt av begge regelverkene. I det nye opptjeningssystemet starter pensjonsopptjeningen fra første krone og minstesikringen ivaretas av en garantipensjon som avkortes mot opptjent pensjon.