alderspensjon

I det gamle pensjonssystemet i folketrygden, som gjelder helt eller delvis for alle som er født før 1963, er pensjonen sammensatt av grunnpensjon og tilleggspensjon. Grunnpensjonen er lik for alle bortsett fra en viss differensiering etter sivilstand, mens størrelsen på tilleggspensjonen er inntektsrelatert slik at den varierer med lønnsnivå og antall år i inntektsgivende arbeid. Pensjonister med liten eller ingen opptjent tilleggspensjon har rett til særtillegg.

I det nye pensjonssystemet i folketrygden, som gjelder for fullt for alle som er født i 1963 eller senere, opptjenes rettigheter til alderspensjon på basis av den årlige lønnsinntekten (og annen pensjonsgivende inntekt) opp til 7,1 ganger folketrygdens grunnbeløp (G). Pensjonsopptjeningen starter ved fylte 13 år og kan i prinsippet fortsette frem til året vedkommende fyller 75 år. Mens det gamle pensjonssystemet tok sikte på å gi en bestemt årlig ytelse, tar opptjente pensjonsrettigheter i det nye systemet form av en «beholdning». Hvert opptjeningsår blir et beløp tilsvarende 18,1 prosent av den pensjonsgivende lønn tilført en individuell pensjonsbeholdning hos NAV.

Den pensjonsbeholdningen, som på denne måten gradvis bygges opp gjennom livet, blir underveis forrentet i takt med lønnsveksten, og den blir omregnet til en løpende livslang ytelse når vedkommende starter uttaket av pensjon. Han/hun skal selv kunne bestemme hvor lenge man ønsker å stå i arbeid og når pensjonspengene skal tas ut i perioden mellom 62 og 75 år. Jo lenger man venter, jo høyere blir den løpende ytelsen. Systemet er innrettet slik at valg av uttakstidspunkt ikke skal påvirke størrelsen på de samlede forventede utbetalingene over livet. Det er den enkelte selv som må betale for sitt valg av uttakstidspunkt, og uttaket av pensjon kan fritt kombineres med arbeid uten avkorting i pensjonen.

I det nye systemet blir minstesikringen ivaretatt av en garantipensjon som avkortes mot opptjent pensjon. Garantipensjonen er utgangspunktet på samme nivå som minstepensjonen i det gamle systemet.

Et viktig element i det nye pensjonssystemet er levealdersjusteringen. Den innebærer at hvis den generelle levealderen øker (hvilket den normalt vil gjøre), vil de yngre årskullene få lavere pensjon. Dette kan de kompensere for ved å stå lengre i arbeid. Innføringen av levealdersjustering innebærer at det fremover er pensjonistene, og ikke som før skattebetalerne, som bærer kostnadene ved økninger i levealderen. Levealdersjusteringen fører til store innsparinger på sikt og er det viktigste innstrammingstiltaket i pensjonsreformen, sammen med en regel om underregulering av løpende pensjon med 0,75 prosentpoeng i forhold til lønnsveksten.

I januar 2021 vedtok Stortinget å endre regelverket for regulering av løpende pensjon slik at løpende pensjoner fremover i stedet skal reguleres med et gjennomsnitt av pris og lønnsveksten. De to regelverk gir samme uttelling hvis reallønnsveksten er på 1,5 prosent. I perioder der reallønnsveksten er svak (lavere enn 1,5 prosent), vil den nye regelen være mer gunstig for pensjonistene enn den gamle, mens det er omvendt i perioder der reallønnsveksten er høy (høyere enn 1,5 prosent).Også garantipensjonen i det nye systemet er omfattet av levealdersjusteringen slik at det garanterte minstenivået blir gradvis lavere for nye fødselskull i takt økninger i den forventede levealderen.

I tillegg til folketrygden ytes det alderspensjon fra kollektive tjenestepensjonsordninger. Statsansatte har krav på alderspensjon fra Statens pensjonskasse, mens ansatte i kommune eller fylkeskommune har krav på alderspensjon fra Kommunal Landspensjonskasse eller andre kommunale tjenestepensjonsordninger.

Det finnes også tjenestepensjonsordninger i privat sektor – typisk levert av et forsikringsselskap eller en pensjonskasse etablert at den enkelte bedriften. Fra 2006 ble det obligatorisk for private arbeidsgivere å bidra til en privat tjenestepensjonsordning for sine ansatte.

Ytelsene fra folketrygden, Statens pensjonskasse, kommunale tjenestepensjonsordninger og enkelte andre pensjonsordninger samordnes etter regler i lov om samordning av pensjons- og trygdeytelser av 6. juli 1957 nr. 26.

På toppen av dette har enkeltindivider anledning til å spare til egen alderdom gjennom individuell pensjonsforsikring eller individuelle spareavtaler som i større eller mindre grad er støttet av gunstige skatteregler.

Forslag om å avløse den offentlige fattighjelpen med tvungen forsikring (trygd) for de «mindre bemidlede», ble i Norge første gang reist i 1844 av av den senere stortingspresidenten, Jørgen Aall. Men verken dette eller de mange andre forslagene som ble fremmet i de følgende tiår fikk tilstrekkelig tilslutning i Stortinget.

I 1923 kom det så langt at en lov ble vedtatt, men den ble ikke satt i verk under henvisning til de økonomiske nedgangstidene. Først i 1936 ble en statlig alderstrygd vedtatt, og også satt ut i livet. Da hadde allerede mange kommuner gjennomført kommunale alderstrygder.

Alderstrygden av 1936 var behovsprøvet, og ytelsene ble bare gitt til dem som hadde inntekt eller formue under visse grenser. Denne behovsprøvingen ble vedtatt opphevet i 1957 med virkning fra 1. januar 1959. Loven av 1957 ble i 1966 avløst av lov om folketrygden som innførte tilleggspensjoner, gradert etter tidligere inntekt, oppå den generelle grunnpensjon.

• pensjon
• ny alderspensjon