Paal Berg

Sitt engasjement på arbeidsrettens område førte han videre da han 26. februar 1919 ble utnevnt til sosialminister i Gunnar Knudsens regjering. Her fikk han vesentlig betydning for innføringen av åttetimersdagen, en reform han også tidligere hadde arbeidet med. Den andre store saken i hans statsrådtid var spørsmålet om forbud mot innførsel og omsetning av brennevin og hetvin (brennevinsforbudet). Ved å gå inn for en rådgivende folkeavstemning om forbud søkte han å løfte denne saken ut av den partipolitiske striden. Da resultatet ble et flertall for forbudet, var det for ham en selvfølge at dette synet måtte respekteres. Han lot videre departementet utarbeide forslag til et monopol for øl og vinsalg, men dette vant ikke frem i regjeringen blant annet av hensyn til pågående forhandlinger med vineksporterende land.

Berg gikk av som statsråd sammen med resten av regjeringen Knudsen i juni 1920, men kom tilbake som justisminister i Johan Ludwig Mowinckels regjering fra 25. juli 1924. I sine knappe to år som justisminister fremmet Berg flere store lovsaker. Den meget omstridte Lov om kontroll med konkurranseinnskrenkninger og om prismisbruk (trustloven) av 12. mars 1926 var et både prinsipielt og praktisk viktig ledd i den økonomiske styringen av næringslivet.

Som justisminister var Berg også leder for delegasjonen som i 1925 tok Svalbard formelt i besittelse for Norge. Den såkalte plenumsloven (Høyesterettsloven) av 25. juni 1926 må også nevnes; her gis det blant annet nærmere regler om når Høyesterett kan behandle saker i plenum, det vil si med samtlige dommere. Loven forutsetter også at domstolene kan prøve om Stortingets beslutninger er i strid med Grunnloven.

Da det ikke forelå noen beslutning fra Kongen om at Høyesterett skulle forlate Oslo, valgte retten å bli i hovedstaden. Etter at Vidkun Quisling om kvelden den 9. april hadde utropt seg til statsminister, oppstod spørsmålet om det var mulig å få fjernet ham og hans «regjering». I en rekke uformelle møter både i og utenfor Høyesterett, slo tanken om et forvaltningsorgan til å lede den sivile administrasjon for de besatte områder rot. Tanken om at Høyesterett – som den eneste av de tre statsmakter som var igjen i Oslo – burde følge Bergs linje og medvirke til at det ble opprettet et slikt organ, møtte først sterk motstand blant Høyesteretts dommere. Men stemningen snudde, og den 15. april ble Administrasjonsrådet for forvaltningen av de deler av landet som var besatt av tyske stridskrefter til. Dette skjedde i tillit til at «Norges Konge ville billige at Høyesterett under de forhåndenværende ekstraordinære forhold har grepet til denne nødutvei».

Som vilkår for at Quisling etter dette skulle tre tilbake, måtte Berg i radioen fremføre en takk til Quisling for at han «på nytt» hadde vist ansvarsfølelse og fedrelandssinn. Denne takken hadde ikke Berg forelagt for de øvrige dommerne. Han visste den ville vekke strid og ønsket ikke å gjøre Høyesterett medansvarlig, men alene bære denne eventuelle kritikken.

Berg stod også etter opprettelsen av Administrasjonsrådet sentralt i de politiske overveielsene som fant sted fra norsk side i det okkuperte Norge. Hans linje var motstand mot tiltak som kunne svekke Kongen og regjeringen etter at de 7. juni 1940 hadde reist fra landet og tatt sete i London (se Londonregjeringen). Dette ble understreket i et promemoria som Høyesterett vedtok 15. juni. Her heter det at ved å forlate landet har ikke Kongen tapt retten til tronen eller til å utøve kongemakten, heller ikke har Regjeringens medlemmer tapt sine embeter.

Bakgrunnen for at denne erklæringen ble vedtatt, var at justitiarius skulle kunne henvise til den «under de forhandlinger han kunne komme til å delta i». Disse forhandlinger er senere blitt omtalt som første del av riksrådsforhandlingene, og løp frem til 29. juni 1940, men de ledet ikke til noe. Bergs linje – etter noe nølen den skjebnesvangre 17. juni, da meldingen kom om at Frankrike hadde kapitulert – var at Høyesterett ikke kunne medvirke til videre forhandlinger, og han ville selv ikke oppfordre til det. Dette tillå det i tilfelle – på samme måte som det å innkalle Stortinget igjen – Stortingets presidentskap å gjøre, mente han. Verken han eller Høyesterett kunne eller ville ha noe å gjøre med forhandlinger «som lå utenfor Grunnlovens ramme og forutsatte grunnlovsbrudd fra Stortingets side».

Etter at den tyske Reichskomissar Josef Terboven 25. september 1940 avsatte Administrasjonsrådet, ble den sivile forvaltning direkte underlagt Reichskommissar gjennom «kommissariske statsråder». Da det kom forslag fra Justisdepartementet om å redusere aldersgrensen til 65 år, for derved å kunne utnevnte en rekke nye dommere som stod nazismen nær, uttalte Berg i et samlet møte i Høyesterett at med dette ble Høyesteretts grunnlovsmessige stilling endret, og at han da ikke kunne fortsette i sitt embete. Grunnlaget for denne holdningen ble ytterligere forsterket da Terboven forbød domstolene å prøve gyldigheten av okkupasjonsmaktens forordninger. Bergs syn fikk allmenn tilslutning blant Høyesteretts dommere, og de nedla alle sine embeter 21. desember 1940. 6. januar 1941 nedla Berg også sitt verv som formann i Arbeidsretten.

Da Høyesterett kom sammen igjen 14. mai 1945, oppsummerte han på denne enkle måten ikke bare grunntanken bak nedleggelsen av embetene, men også sitt syn på domstolenes virke: «Det er gammel rettstanke hos oss at borgerne kan søke rettsvern hos domstolene ikke bare mot overgrep fra andre borgere, men også mot maktmisbruk fra dem som styrer landet.»

Da den sivile motstandskampen tok form sommeren 1941 ved blant annet dannelsen av Kretsen, ble Berg et sentralt medlem. Av den norske regjeringen i London ble Berg allerede fra 1942 ansett som leder for den sivile hjemmefronten. Berg hadde imidlertid ingen sentral rolle innenfor denne ledergruppen før i juni 1943. Da opplyste regjeringen, som ønsket å innlede et nærmere samarbeid om det sivile beredskapsarbeidet for frigjøringen, at den betraktet Berg som leder for hjemmefrontens sivile organisasjon.

Men det var først da Hjemmefrontens ledelse (HL) fikk sin endelige sentraliserte og formaliserte form – ved årsskiftet 1944/1945, at Berg i realiteten ble tildelt posisjonen som hjemmefrontens øverste leder. I denne egenskap ledet han aktivt hjemmefrontens arbeid frem mot frigjøringen.

Sitt grunnsyn som jurist formulerte han i en tale han som Hjemmefrontens leder holdt i radioen 9. mai 1945: «Vi skal bygge opp igjen vår gamle rettsstat, men vår tid krever at Staten ikke bare har til oppgave å verne om liv og eiendom. Staten skal og være en velferdsstat som ser det som sin oppgave å gjøre livet verd å leve for oss alle.» Dette var visstnok første gang ordet velferdsstat ble brukt i offentlig sammenheng.

Etter frigjøringen og Kongens hjemkomst i juni 1945, leverte statsminister Johan Nygaardsvold inn sin avskjedsøknad 12. juni. Paal Berg var den fremste kandidat til å etterfølge ham, og to dager senere fikk han regjeringsoppdraget. Målet var en bred samlingsregjering, med et betydelig innslag av motstandsfolk. Med unntak av Bondepartiet fikk han støtte av alle partiene på Stortinget. Men Berg ønsket ikke som statsminister å tre inn i den tradisjonelle politikerrollen, han ville stå over partiene, lytte til deres syn og megle mellom dem. Han ønsket også å bli vurdert som den nasjonale leder med en bred oppslutning i folket. En slik oppslutning fikk han imidlertid ikke; blant annet trakk kommunistene frem hans rolle ved opprettelsen av Administrasjonsrådet og riksrådsforhandlingene.

Berg møtte også motstand fra Høyres leder, stortingspresident C. J. Hambro, blant annet fordi Berg ønsket å ta med i regjeringen to av de tidligere statsråder fra Nygaardsvolds regjering, Trygve Lie og Oscar Torp. Det lå nok også mer maktpolitiske motiver bak Hambros holdning: han og flere med ham ønsket å markere at man måtte tilbake til det parlamentariske systemet med politikkens tyngdepunkt i Stortinget. At Gunnar Jahn – en av hjemmefrontledelsens sterke menn og en sentral venstrepolitiker fra mellomkrigstiden – sa nei til å bli finansminister, var også et nederlag for Berg. Allerede 18. juni gikk han til Kongen og meddelte at han gav opp forsøket på å danne regjering. En medvirkende årsak til dette var nok at hans ønske om å bli statsminister neppe kan ha vært brennende. Berg var 72 år i 1945, og hans regjering ville etter all sannsynlighet ikke fått noen lang funksjonstid.

Både hjemme og ute hadde Berg i etterkrigsårene flere viktige verv. Også etter at han gikk av som høyesterettsjustitiarius i 1946, var Berg meget aktiv. Med permisjon fra Arbeidsretten (han var på nytt oppnevnt som rettens formann fra 1. september 1945) var han riksmeglingsmann i tre år (1946–1948). Han var formann i Sjøgrensekommisjonen under rettsforhandlingene i Haag i perioden 1951–1952. Med etterkrigstiden kom menneskerettsspørsmålene i fokus, og Berg ble aktivt opptatt av dem, og i åtte år (1954–1962) satt han som norsk representant i Europarådets menneskerettskommisjon.

Paal Berg ble hedret på mange måter for sin innsats under andre verdenskrig og for sin lange dommergjerning. Han fikk storkors av St. Olavs Orden i 1946, Borgerdådsmedaljen i gull i 1952 og Kong Haakon VIIs jubileumsmedalje i 1955. Han var også innehaver av storkors av den svenske Nordstjärneorden og Finlands Vita Ros’ orden. Han var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1934 og innehadde flere utenlandske æresdoktorater.

Det er naturlig nok noe delte meninger om Paal Bergs rolle i forbindelse med riksrådsforhandlingene i juni 1940. Noen ønsket heller ikke noe Administrasjonsråd. Enkelte – som høyesterettsdommer Thomas Bonnevie – har brukt sterke ord om for stor grad av ettergivenhet overfor tyskerne fra Bergs side. Noen vesentlig kritikk mot Bergs handlemåte ble verken reist av Undersøkelseskommisjonen av 1945 eller av Stortinget etter krigen. At Høyesteretts dommere nedla sine embeter, markerte motstand mot okkupasjonsmakten på rettens grunn.

Undersøkelseskommisjonens konklusjon var at «den tredje statsmakt og dens leder kan med stolthet se tilbake på sin virksomhet frem til den lange rettsferien som begynte den 21. desember 1940. Høyesterett fortjener folkets takk». I debatten i Odelstinget om kommisjonens rapport ble det uttalt at selv om det kunne reises kritikk mot en del av det som Paal Berg og Høyesterett hadde gått inn for i 1940, hadde domstolen det året, samlet sett, skrevet sitt navn inn i Norges historie med gullskrift.

Selv om Paal Berg som politiker ytet en betydelig innsats, ble han aldri noen ekte partipolitiker. Det var utvilsomt jusen og dommergjerningen han trivdes best med. På sin 90-årsdag uttalte han at «det er dommer jeg egentlig har vært». Han trodde på rettstanken og på retten som konfliktløser, noe som i særlig grad satte sine spor på arbeidsrettens område. Han gav kloke råd, og nøt gjennom hele livet stor tillit på nær sagt alle områder av samfunnslivet.

Personlig var han en tilbakeholden natur, og likte ikke å fremheve seg selv. Men han var «ein mann med sjølsagd autoritet under sitt elskelige omgangslag». At han valgte tittelen For godvilje og rett på den samlingen av foredrag og artikler han gav ut etter krigen, var neppe tilfeldig; de ordene gir i sin enkelthet en sammenfatning av hans livsgjerning.

• Maleri av Harald Dal, ukjent år; Høyesterett, Oslo
• Byste (bronse) av Anne Raknes, 1990; Kronprinsesse Märthas plass, Oslo