Paal Berg

Berg var sosialminister i Gunnar Knudsens regjering i årene 1919 til 1920 og justisminister i Johan Ludwig Mowinckels regjering i perioden 1924 til 1926. I disse stillingene fikk han gjennomført viktige reformer. Som justisminister var han leder for delegasjonen som i 1925 tok Svalbard formelt i besittelse for Norge.

Berg var landets fremste autoritet i arbeidstvistspørsmål. Han bisto Justisdepartementet med å utarbeide proposisjon til den første arbeidstvistloven (av 1915). Denne loven etablerte spesialdomstolen Arbeidsretten, og Paal Berg var dennes første formann, fra 1. januar 1916 til august 1948. Han ble møtt med stor tillit både av arbeidere og arbeidsgivere. I en konfliktfylt tid hadde han avgjørende innflytelse på den videre utformingen av lovgivningen på arbeidsrettens område, ikke minst gjennom sitt grunnleggende verk Arbeidsrett fra 1930.

Han var også med i en rekke kommisjoner som behandlet arbeiderspørsmål og arbeidstvistlovgivningen og deltok også i annet lovarbeid. Berg deltok dessuten i det mellomfolkelige arbeid, blant annet som utsending til Den internasjonale arbeidsorganisasjon i Genève i 1925 og i perioden 1931 til 1939, og som formann i organisasjonens styre i årene 1939 til 1940.

Som høyesterettsjustitiarius deltok han etter 9. april 1940 i de forhandlinger med tyskerne som førte til at Administrasjonsrådet ble dannet, men i protest mot tyske og nazistiske overgrep nedla han sitt verv i spissen for Høyesterett i desember 1940, en handling som virket inn på hele den norske motstandsviljen. I januar 1941 nedla han også sitt verv som formann i Arbeidsretten. Han tok opp igjen sine verv umiddelbart etter frigjøringen i 1945.

Bergs sentrale posisjon som leder for det avgåtte høyesterettskollegiet ble viktig i arbeidet med å utvikle et lederskap den norske hjemmefronten. Fra 1941 tilhørte han den sivile ledergruppen Kretsen. Av den norske regjeringen i London ble Berg fra 1942 ansett som leder for den sivile hjemmefronten. Reelt sett hadde imidlertid ikke Berg noen sentral rolle innenfor virksomheten til denne ledergruppen før juni 1943, da regjeringen ønsket å innlede et nærmere samarbeid med Kretsen om det sivile beredskapsarbeidet for frigjøringen, og da opplyste om at den betraktet Berg som leder for hjemmefrontens sivile organisasjon. Men det er først da Hjemmefrontens ledelse (HL) fikk sin endelige sentraliserte og formaliserte form – ved årsskiftet 1944/1945, at Berg i realiteten ble leder for hele den norske motstandsbevegelsen.

I midten av juni 1945, en drøy måned etter frigjøringen, gjorde Berg et forsøk på å danne en ny samlingsregjering, men han ga opp da forsøket ikke fikk tilstrekkelig støtte for sitt statsminister- kandidatur i Stortinget.

Berg gikk av som høyesterettsjustitiarius i 1946 og var riksmeglingsmann til 1948. Både hjemme og ute hadde han i årene etter krigen flere viktige verv, blant annet som formann i den norske sjøgrensekommisjon under rettsforhandlingene i Haag i perioden 1951–1952 og medlem av Europarådets menneskerettskommisjon i perioden 1954 til 1962. Han utgav i 1945 Retten til arbeid og i 1947 For godvilje og rett, et utvalg av artikler og taler.

• Paal Berg i Norsk biografisk leksikon
• Norge under andre verdenskrig
• Hjemmefronten

• Norsk biografisk leksikon 2. utgave
• Hem, Per. E. (2012): Megleren. Paal Berg 1873-1968. Oslo. Aschehoug. 867 s.