Økonomi og næringsliv på Madagaskar

Madagaskar er et utpreget jordbruksland, hvor store deler av befolkningen lever på landsbygda, og hvor landsbruksprodukter utgjør den vesentligste del både av eksporten og innsatsvarene til industrien. Madagaskar har ikke naturressurser av stor kommersiell betydning, og både bergverk og industri er lite utbygd.

Siden selvstendigheten i 1960 har ikke veksten i landets økonomi holdt tritt med befolkningstilveksten. Perioder med politisk uro har også bidratt til økonomisk stagnasjon og til at Madagaskar har pådratt seg stor utenlandsgjeld. Landet er helt avhengig av økonomisk bistand. De tette båndene til kolonimakten Frankrike fortsatte etter selvstendigheten, men ble svekket tidlig i 1970-årene, da en mer radikal politikk, i sosialistisk retning, ble ført. Denne innebar blant annet en orientering mot Sovjetunionen og en nasjonalisering av privateide handels-, forsikrings- og oljeselskap. Allerede i 1963 ble den flernasjonale valuta CFA-franc (Communauté Financière Africaine) erstattet av Malagasy-franc, og som ledd i den nye radikale politikken trakk Madagaskar seg ut av det monetære samarbeidet innen franc-sonen. Utenlandsk bistand fra vestlige land sank noe, men ble supplert av hjelp fra Sovjetunionen, Kina og Nord-Korea.

Som følge av økonomiske problemer fra midten av 1970-årene ble det i andre halvdel av 1980-årene iverksatt økonomiske strukturtilpasningsprogram, i tråd med krav fra Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF), blant annet med den følge at den statlige styringen ble svekket. Den svært pressede økonomien var hovedårsak til en ny utenrikspolitisk kursendring i 1990-årene, med økt samarbeid blant annet med Sør-Afrika, Israel, Sør-Korea og Taiwan.

I 1990 ble flerpartistyre innført, med sterk maktkamp etter valget i 1991, noe som førte til at mye av samfunnslivet for en periode ble delvis lammet. I 2002 gjennomlevde Madagaskar sin alvorligste konstitusjonelle krise siden selvstendigheten, med frykt for at statsdannelsen skulle rakne. Begge politiske kriser hadde negativ effekt på landets økonomiske utvikling. I tillegg rammes landet jevnlig av uvær. Madagaskar regnes som et av verdens økonomisk minst utviklede land.

Madagaskar er fremfor alt et jordbruksland, og denne sektoren sysselsatte ved inngangen til 2000-tallet rundt 2/3 av befolkningen og stod for ca. 3/4 av BNP. Bare ca. 5 % av øyas areal er åkerland, mens rundt 58 % er beitemarker.

I høylandet utgjør kunstig vannede arealer over halvparten av den dyrkede jorden. Jordbruket drives i hovedsak etter gamle metoder, og størstedelen av bøndene driver tradisjonell risdyrking, ofte i terrasser i høylandet. Om lag halvparten av det dyrkede arealet er tilplantet med ris, og Madagaskar – som har et høyere gjennomsnittlig risforbruk enn noe annet land – er normalt selvforsynt med denne varen. Ris dyrkes til dels i monokultur, men også med maniok og mais; sekundære risområder er kystsletta i øst og deltaområdene i vest. Flere sykloner de senere år har gjort stor skade på rismarkene, og har i enkelte år nødvendiggjort import.

Andre matvarer for lokalt konsum inkluderer mais, kassava, frukt og søtpoteter. Det er også en betydelig dyrking av tobakk, samt noe produksjon av bomull, kokosnøtter, kakao og bønner. Jordbruksprodukter står for rundt 80 % av Madagaskars eksportinntekter. Også eksportproduksjonen kommer gjerne fra småbruk: i øst dyrkes kaffe (robusta), i vest jordnøtter (peanøtter), i nord vanilje og kryddernellik. På større plantasjer i øst dyrkes sukkerrør og sisal. Disse ble i 1970-årene delvis omdannet til kooperativer (fokonolama). Av eksportproduktene er kaffe, vesentlig robusta, den viktigste, og står normalt alene for 1/4 av eksportverdien.

Madagaskar har gjeninntatt posisjonen som verdens største eksportør av vanilje, etter for en periode i 1990-årene å ha vært forbigått av Indonesia. Rundt halvparten av verdensproduksjonen kommer fra Madagaskar, men den blir truet både av andre produsenter og syntetiske produkter. Produksjonen av kryddernellik er også betydelig, men sank fra 2000; det samme gjaldt kanel og pepper. Madagaskar produserer også noe ylang-ylang og geranium, hvis oljer brukes i parfymeindustrien.

Den store husdyrbestanden (især i vest) gir liten avkastning, og holdes ofte av prestisje- eller av rituelle grunner. Det er store bestander av kveg, gris, sauer, geiter og fugl. Norsk misjon og bistand har bidratt til utvikling av landbruket, blant annet gjennom å drive en landbruksskole i Antsirabe. Dyr og kjøtt eksporteres til det afrikanske fastlandet, Golfstatene og andre øyer i Indiske hav.

Skog dekker om lag 27 % av Madagaskars areal, men skogsdriften spiller liten rolle økonomisk, selv om det eksporteres en del raffiabast. Trekull er imidlertid landets viktigste brenselkilde. For stor avvirkning og avsviing har mange steder ført til jorderosjon. Fra slutten av 1980-årene er det iverksatt nye tiltak for å verne om de gjenværende skogene på Madagaskar, som huser et unikt plante- og dyreliv – som også er grunnlag for en ekspanderende turistindustri. Organisert tyvhogging av rosentrær er et stort problem.

Øystaten Madagaskar har i liten grad utviklet et havfiske som har et betydelig potensial, ikke minst i øst. Mye av fisket skjer fortsatt med tradisjonelle metoder og små båter, men en industrialisering har i senere år funnet sted, med bistand blant annet fra Frankrike og Japan. Den viktigste delen av havfisket er reker og tunfisk, og eksporten av reker forbigås i verdi bare av kaffe og vanilje. Det eksporteres også noe hummer. Eksporten av fisk og fiskeprodukter stod ved inngangen til 2000-tallet for i underkant av 10 % av samlet eksportverdi. Det foregår også et betydelig innlandsfiske, blant annet knyttet til oppdrett i risåkrene.

Madagaskar har kjente forekomster av en rekke metaller, men vesentlig i en mengde og med en kvalitet som hindrer kommersiell utnytting. Det utvinnes noe glimmer i sør ved Tôlanaro og krom ved Andriamena, samt grafitt og noe halvedelstener, som alle eksporteres, og det foregår en viss gullutvinning, ikke minst illegalt. Ilmenitt er påvist i sørøst, hvor verdens antatt største forekomster av titan finnes. Til andre påviste mineraler hører jernmalm, kull, nikkel, kobolt, kopper, bauxitt og bly. Utvinning av enkelte forekomster vil komme i konflikt med Madagaskars vernede naturområder.

Madagaskar har et betydelig potensial for vannkraftproduksjon. Sju stasjoner dekket rundt år 2000 ca. 3/5 av landets kraftforbruk. Den resterende kraften produseres av kullfyrte varmekraftverk og dieseldrevne generatorer. Brenselved og kull står for 4/5 av landets samlede energiforbruk. Leting etter olje har pågått i flere perioder etter andre verdenskrig, og det er påvist forekomster av både olje og gass i 2005, men ingen kommersielt drivverdige funn. Letingen har vært konsentrert om Morondava-bassenget utenfor vestkysten, der det norske selskapet TGS-Nopec i 2005 startet nye seismiske kartlegginger.

Madagaskar har en lite utviklet industrisektor, selv om landet var et av de første i Afrika som etablerte industriforetak. Industrien består vesentlig av næringsmiddelforetak, knyttet til foredling av landbruksprodukter, og er for en stor del lokalisert ved Antananarivo. Sementproduksjon skjer i Mahajanga og Toamasina, samt fra 2001 ved Antananarivo. Det produseres også en del trevarer og jordbruksredskaper. Ved inngangen til 2000-tallet svarte sektoren for ca. 14 % av BNP og ca. 7 % av sysselsettingen. Produksjon av tekstiler, papir og såpe er tradisjonelt viktig; det samme er bryggerinæringen. I eksportproduksjonssonene er det investert kapital særlig fra Sør-Asia og Mauritius, samt Frankrike, og for en stor del i tekstilindustri. Denne vokste i 1990-årene, og fikk et særlig oppsving da Madagaskar fikk fordelaktig adgang til USA-markedet.

Madagaskar har et forholdsvis svakt utbygd samferdselsnett, og det fjellendte landskapet og de store skogene har hindret effektiv utbygging av transportnettet, som dertil rammes av sykloner. Et smalsporet jernbanenett (1095 km) forbinder havnebyen Toamasina med Antananarivo og Antsirabe, og Manakara på sørøstkysten med Fianarantsoa. Veinettet har en samlet lengde på ca. 50 000 km, og omfatter blant annet hovedveien fra Antsiranana helt i nord gjennom det sentrale høylandet til Toliara på sørvestkysten og Tôlanaro i sør. Lufttrafikken spiller en relativt betydelig rolle i øyas samferdsel, og det er over 200 flystriper; internasjonal lufthavn finnes ved Antananarivo. Av de 18 havene er Toamasina på østkysten, som håndterer 2/3 av godsmengden, og Mahajanga på nordvestkysten viktigst.

Madagaskar har siden begynnelsen av 1970-årene stort sett hatt underskudd i handelen med utlandet. Jordbruksprodukter står for ca. 80 % av eksportverdien, med kaffe, vanilje og reker som de viktigste varene. Importen omfatter olje og oljeprodukter, kjemikalier, maskiner, transportutstyr og matvarer. Frankrike er uten sammenligning den største handelspartner.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.