Kenya er et av de økonomisk sett mest utviklede land i Afrika, med et sammensatt næringsliv basert på jordbruk, og med en moderne sektor med betydelig industri og en vesentlig servicesektor, bl.a. knyttet til turisme. Turisme er normalt en av landets viktigste inntektskilder. I motsetning til de fleste andre afrikanske land hadde Kenya en stor gruppe settlere – hvite bosettere i kolonitiden – som utviklet et moderne landbruk med store plantasjer for dyrking av bl.a. kaffe og te, som siden har vært blant landets viktigste eksportprodukter. Kaffe, som også dyrkes av et stort antall småbønder, er sårbart for til dels sterke prissvingninger på de internasjonale markedene. Mange bønder har derfor valgt andre produkter, ikke minst blomster og grønnsaker, som sammen med turisme var den store vekstnæringen i 1990-årene. Til tross for en betydelig moderne sektor er Kenya fortsatt et jordbruksland, hvor jordbruk og husdyrhold sysselsetter et flertall av den yrkesaktive befolkning. En jordreform ble gjennomført etter selvstendigheten, med fordeling av plantasjejord eid av europeere og asiater til afrikanske bønder. Senere bidrog myndighetene også til at afrikanere fikk en sterkere posisjon i andre deler av økonomien, som også var dominert av europeere og asiater, selv om begge grupper – som kenyanske statsborgere – har fortsatt å spille en viktig rolle i landets økonomi.

Kenya hadde en sterkere økonomi enn de fleste afrikanske land da det ble selvstendig i 1963, og den økonomiske veksten fortsatte gjennom 1970-årene, og gjorde landet til en suksesshistorie – og et av de mer velstående i tropisk Afrika. 1980-årene innebar flere økonomiske problemer, ikke minst knyttet til høy befolkningsvekst og mangel på dyrkbar jord. Den politiske ledelsen av landet bidrog også til at veksten avtok, og til at Kenya fikk betydelige økonomiske problemer i 1990-årene; gjennomsnittlig inntekt var lavere i 2003 enn i 1990. I 1990-årene merket Kenya i enda sterkere grad enn i 1980-årene effekten av den utbredte aids-epidemien som bl.a. rammet tilgangen på arbeidskraft. Ulikhetene mellom fattige og velhavende økte også i 1990-årene. Det har i moderne tid eksistert store ulikheter mellom en liten velstående overklasse og det fattige, ofte jordløse, flertall av folket. Ifølge en rapport fremlagt i 2004, var Kenya da blant de ti land i verden med størst ulikhet mellom fattig og rik, samtidig som det ble påvist store geografiske ulikheter, samt mellom kjønn. I 2003 levde vel 56 % av befolkningen under fattigdomsgrensen. Kenya har også et betydelig middelklasse, med en kjøpekraft som er en forutsetning for utviklingen av den moderne sektor av økonomien. Fra tidlig i 1990-årene bidrog politiske motsetninger i større grad enn før til økonomiske vansker, bl.a. henført til en utbredt korrupsjon under den autokratiske president Daniel arap Moi, påtalt og kritisert av utenlandske bistandsytere og multinasjonale finansinstitusjoner. Det ble derfor knyttet håp til en revitalisering også av økonomien da et nytt regime kom til makten etter valget i 2003, med bl.a. strukturelle reformer.

Kenya har en blandingsøkonomi hvor kooperative tiltak er vanlige i jordbruket og private foretak (ofte med en viss statlig deltakelse) i handel og industri. Store private utenlandske investeringer er trukket til landet, ikke minst som følge av Kenyas politiske stabilitet – selv om landet fremstod som mindre attraktivt i 1990-årene, som følge av etniske og politiske motsetninger. Deler av landet ligger i tørre områder, hvor befolkningen i perioder er avhengig av matvarehjelp – dels utenfra, dels fremskaffet av Kenya selv. Turisme har, særlig fra 1980-årene, utviklet seg til en av Kenyas fremste inntektskilder, men ble fra slutten av 1990-årene rammet av terrorfrykt; dels etter attentatet mot USAs ambassade i Nairobi i 1998, enda mer etter at dette ble sett i sammenheng med anslagene mot mål i USA høsten 2001, samt terrorangrep i Mombasa i 2002.

Turismen ble også i noen grad svekket av høy kriminalitet, særlig i hovedstaden Nairobi. Størstedelen av turistene kommer fra Storbritannia og Tyskland; et norsk selskap står bak en økologisk basert satsing i den store nasjonalparken Masai Mara.

I 1967 etablerte Kenya, Tanzania og Uganda East African Community (EAC), som en tollunion og økonomisk samarbeidsorganisasjon, med flere felles tjenester, bl.a. felles jernbane og flyselskap, samt utviklingsbanken East African Development Bank (EADB). Grunnet politiske og økonomiske motsetninger i 1970-årene, gikk EAC i oppløsning, og eiendommen ble delt mellom landene; EADB fortsatte å eksistere. Grensen mellom Kenya og Tanzania var i flere år stengt, og offisiell handel opphørte. EAC ble gjenopprettet som samarbeidsorganisasjon i 2001, fulgt av et vedtak om å etablere en tollunion i 2004.

Kenya var gjennom mange år en av de største mottakerne av norsk utviklingshjelp. Bistanden til landet startet i 1965, men ble sterkt trappet ned da Kenya i 1990, som følge av norsk kritikk av landets brudd på menneskerettighetene, brøt de diplomatiske forbindelser med Norge. Norsk bistand til den kenyanske stat opphørte da, men ble i noen grad videreført gjennom private organisasjoner.

Jordbrukssektoren har forblitt en hjørnestein i kenyansk økonomi til tross for en fremvoksende moderne sektor. Med fiske og skogbruk, stod jordbruket tidlig på 2000-tallet for ca. 20 % av BNI, og sysselsatte over halvparten av den yrkesaktive befolkningen. Forutsetningene for jordbruk varierer sterkt fra én region til en annen. Omkring 3/4 av landarealet består av tørre sletter som bare er egnet som beiteland for zebu-kveg, geiter, sauer og kameler. De eies for det meste av tradisjonelle fedriftsfolk (masai, somali, boran), og gir jevnt over svært liten økonomisk avkastning. Det kommersielle husdyrholdet, som produserer kjøtt og meieriprodukter, er basert på et lite antall store kvegfarmer i høylandet, særlig i Nairobi-området. Produksjon av kjøtt og meieriprodukter er viktig både for lokalt forbruk og eksport. Nedbørforholdene begrenser åkerbruket til høylandet, området rundt Victoriasjøen og kysten. I disse områdene er jordbruket ofte intensivt, mekanisert og med bruk av minrealgjødsel. Det er stor mangel på dyrkbart land, men Kenya har fortsatt et betydelig potensial for et kunstig vannet jordbruk, anslått til vel 350 000 hektar.

De viktigste eksportavlinger er tradisjonelt kaffe og te, men i 1990-årene økte produksjonen av blomster og grønnsaker. Inntektene herfra var tidlig på 2000-tallet større enn fra eksporten av kaffe. Produksjonen av te har også økt sterkt siden 1970-årene, og te er fra 1990-årene Kenyas viktigste eksportprodukt fra jordbruket. Kenya ble i 1990-årene verdens nest største eksportør av te (etter Sri Lanka) og den største leverandør av te til Storbritannia. I likhet med kaffe dyrkes te i de fuktigere, høyereliggende strøk. Kaffeproduksjonen sank følge av usikre priser fra 1990-årene, og mange bønder gikk over til andre vekster. En del fjernet også kaffebuskene, selv om dette er forbudt ved lov. De høyereliggende strøkene er også velegnet til dyrking av blomster, frukt og grønnsaker for eksport, vesentlig til Europa og Midtøsten. Hortikultur (hagebruk) ble i løpet av 1990-årene en vesentlig inntektskilde, og passerte i 2003 både kaffe og turisme, og er bare forbigått av te. Kenya er den nest største hortikultur-eksportør i Afrika, etter Sør-Afrika. Produksjonen omfatter en rekke grønnsaker og frukt, samt avskårne blomster, hvorav roser utgjør en stor andel; Kenya står for ca 60 % av Afrikas samlede eksport av avskårne blomster, målt i verdi, og er verdens nest største eksportør, etter Colombia (2003). Kenya leverer ca. 65–70 % av verdensproduksjonen av pyrethrum. Pyrethrum er en prestekrage som gir et naturlig giftstoff som bl.a. brukes i insektmidler. På plantasjer i kystregionen dyrkes sisal, men markedet for dette produktet har vært sviktende, og produksjonen synkende. Andre salgsavlinger er bomull og sukkerrør, og det er i senere år satset på dyrking for eksport av cashew- og macadamia-nøtter. Det aller meste av den dyrkbare jorden benyttes til produksjon for selvforsyning og det lokale marked. Til eget bruk dyrkes særlig mais, bønner, maniok og søtpoteter, samt en del hvete og bygg, og Kenya er stort sett selvforsynt med matkorn og andre basismatvarer, samt med tobakk.

Sanking av brensel og rydding av skog for jordbruk har redusert den opprinnelige skogvegetasjonen betraktelig. Den store avvirkningen har gitt betydelige erosjonsproblemer, men det foregår betydelig nyplanting.

Havfisket har svært begrenset betydning, med forholdsvis små forekoster utenfor kysten, men ferskvannsfisket i Victoriasjøen og Turkanasjøen gir forholdsvis store fangster. Fiskerinæringen hemmes imidlertid av at fisk ikke er en del av det tradisjonelle kostholdet hos mange av landets innbyggere

Kenya har forekomster av en rekke mineraler, men bare få er av kommersiell betydning. Det utvinnes noe fluss-spat og natriumkarbonat (soda), samt salt, kalkstein, titan og gull. Det utvinnes også rubiner, og det er påvist flere forekomster av halvedle stener, derunder tsavoritt, funnet i Tsavo, sør i landet. Det er påvist forekomster av bl.a. krom, nikkel og kopper. Oljeleting utenfor kysten og i Tanaelvens dalføre har ikke påvist drivverdige forekomster.

Kenya er ikke selvforsynt med energi, og importerer elektrisk kraft fra Owen Falls-kraftverket i Uganda. Landets egenproduserte strøm kommer vesentlig fra vannkraft fra anlegg ved Tanaelven og Turkwel Gorge, ca. 15 % fra varmekraftverk. Størstedelen av det private forbruket er basert på ved og kull.

Kenya er det mest industrialiserte land i Øst-Afrika. Industrisektoren (inkl. bygge- og anleggsvirksomhet) vokste sterkt fra selvstendigheten frem til 1980-årene, hvoretter det var en relativ stagnasjon, bl.a. grunnet usikker tilgang på elektrisisitet og innførsel av billigere produkter; sektoren stod i 2002 for ca. 13 % av BNI. Industrien ble bygd opp vesentlig for produksjon av forbruksvarer til det lokale markedet, til erstatning for import; senere ble det satset på produksjon også for eksport, særlig til det sørøstlige Afrika Næringsmiddelindustrien er tradisjonelt viktigste bransje, med foredling av jordbruksprodukter. Ellers produseres petroleumsprodukter (basert på foredling av importert råolje), kjemikalier, sement, papir og papirprodukter, drikkevarer, tobakk, tekstiler, klær og transportutstyr. Kenya har hatt en betydelig tekstilindustri, men etter at den viktigste importøren, USA, innførte innførselskvoter i 1994, kollapset industrien; en årsak til kvotene var at tekstiler fra Østen ble eksportert via Kenya illegalt. Størstedelen av lettindustrien er konsentrert til Nairobi, mens tungindustrien ligger i Mombasa.

Kenya har tradisjonelt underskudd på handelssamkvemmet med utlandet, og har opparbeidet seg en stor utenlandsgjeld, delvis også som følge av kostbare prestisjeprosjekter igangsatt i 1970-årene. Eksporten har i senere år fått større bredde, og består både av jordbruks- og industriprodukter, samtidig som turismen har generert betydelige inntekter. Mens kaffe og te tradisjonelt var de viktigste produktene fra jordbruket, har eksporten av kaffe falt tilbake, mens salget av grønnsaker, frukt og blomster har økt sterkt fra 1990-årene. Importen består ikke minst av råolje, maskiner og transportutstyr. Etter at Det østafrikanske fellesskap (EAC) ble oppløst i 1977, avtok handelen med nabolandene Tanzania og Uganda betraktelig, men tok seg sterkt opp igjen utover i 1990-årene, etter at samarbeidet ble gjenopptatt; Uganda var ved inngangen til 2000-tallet Kenyas viktigste eksportmarked, fulgt av bl.a. Storbritannia, Tanzania, Pakistan og Nederland.

Kenya har et omfattende samferdselsnett bestående av veier, jernbane og fly, samt båttrafikk så vel på kysten som i innlandet, derunder på Victoriasjøen. Hovedstammen i samferdselsnettet har fra først på 1900-tallet vært jernbanen og hovedveien fra Mombasa gjennom Nairobi og over høylandet til Uganda. Internasjonale lufthavner finnes ved Nairobi (Jomo Kenyatta International) og Mombasa (Moi International); en ny og omstridt lufthavn ble 1996 ferdigstilt i daværende president Mois hjemby Eldoret. Mombasa er den største og travleste havnebyen på østkysten av Afrika nord for Beira i Mosambik, med et oppland som omfatter hele Kenya og Uganda og mye av det nordlige Tanzania, samt deler av det østlige Kongo.

    Foreslå endringer i tekst

    Foreslå bilder til artikkelen

    Kommentarer

    Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

    Du må være logget inn for å kommentere.