Mwai Kibaki

Kibaki kom etter hvert i opposisjon til president Moi, og da flerpartisystemet ble gjeninnført i 1991, stod Kibaki i spissen for det konservative Democratic Party (DP), som han representerte i parlamentet. Kibaki var presidentkandidat både i 1992 og 1997, men tapte begge disse valgene. Før valget i 2002 ble Kibaki nominert som presidentkandidat for koalisjonen National Rainbow Coalition (NARC), som fikk rent flertall i parlamentet. Kibaki fikk 62,3 prosent av stemmene ved presidentvalget, og ble innsatt som Kenyas tredje president. Ved presidentinnsettelsen la han vekt på utryddelse av korrupsjon og at regjeringens politikk ikke lenger ville bli preget av enkeltindividers tilfeldige innfall. Tidlig i sin presidentperiode innførte Kibaki gratis grunnskole. Denne reformen var meget populær og ble hyllet internasjonalt.

I 2005 ble det holdt folkeavstemning om endring av grunnloven og hvor stor makt presidenten skulle ha. Debatten dreide seg om Kenya skulle innføre en maktfordeling etter europeisk mønster med presidenten som seremonielt statsoverhode, og en utøvende statsminister utgått av parlamentet. Utkastet som det ble stemt over, ville bevare stor makt for presidenten. Et flertall på 58 prosent av stemmene vraket utkastet.

Forut for valget i 2007 gikk Kibaki ut av NARC, som i mellomtiden var blitt splittet, for å danne Party of National Unity (PNU). Ved valget i romjulen 2007 ble Kibaki offisielt gjenvalgt med knapp margin. Valgresultatet viste klare etniske skillelinjer. Mens Kibaki sikret seg de folkerike områdene i det sentrale Kenya hvor de store etniske gruppene kikuyu, embu og meru er bosatt, hadde Odinga sin støtte i kjerneområdet blant luoene i vestlige deler av landet og mindre etniske grupper i andre regioner. Opposisjonen og motkandidaten, Raila Odinga, beskyldte Kibaki for valgfusk og nektet å godkjenne valgresultatet. Kibaki ble likevel tatt i ed for en ny periode den 30. desember 2007, men det jevne valget og påstandene om valgfusk førte til omfattende uroligheter i Kenya i nyttårshelgen 2007 og videre inn i 2008. Det var riktignok mange uregelmessigheter i valgavviklingen, for eksempel bestikkelser og stemmekjøp, men det er usikkert om de var omfattende nok til å endre utfallet. Etter mekling ved hjelp av FN ble det inngått et kompromiss som innebar at Odinga ble statsminister og en regjering med statsråder fra begge leirer.

Selv om Kibaki og Odinga var politiske rivaler, var de likevel enige om at tidligere president Moi hadde vanskjøttet økonomien. I arbeidet med å gjenreise landets økonomi kom Kibakis bakgrunn som fagøkonom til sin rett, med det resultat at den økonomiske veksten steg til fem prosent i både 2010 og 2011. Gjennom opprettelsen av Constituency Development Fund ble det dessuten gjort forsøk på å fordele veksten geografisk slik at de minst utviklede områdene ble tilgodesett. Likevel forble Kibakis presidentskap oppfattet som kikuyu-dominert og de regionale og etniske forskjellene viste seg gjenstridige å forandre. Kibaki ledet også arbeidet med å utforme landets langsiktige strategi «Vision 2030». Relasjonene med Kina, Japan og andre ikke-vestlige stater ble betydelig styrket under Kibaki.

Selv om Kibaki aldri var personlig involvert i korrupsjonsskandaler, klarte han ikke å få bukt med korrupsjonskulturen som gjennomsyrer hele samfunnet, til tross for hans valgløfter om å prioritere bekjempelsen av korrupsjon.

En av Kibakis viktigste politiske reformer var grunnloven av 2010 som bidro til å endre den institusjonelle strukturen i landets styresett. Kibaki ble i 2013 etterfulgt av Uhuru Kenyatta (sønn til landsfaderen Jomo Kenyatta) som Kenyas fjerde president. Kibaki døde 21. april 2022, 90 år gammel.