Daniel Toroitich arap Moi

Moi engasjerte seg tidlig i politikk, og fra 1955 ble han medlem av det lovgivende rådet forut for Kenyas selvstendighet. I 1960 dannet han partiet Kenya African Democratic Union (KADU) som motvekt til Kenya African National Union (KANU) ledet av Jomo Kenyatta. KADU ønsket en føderal statsdannelse, mens KANU sto for en enhetsstat. Disse partiene ble senere slått sammen. Moi deltok på Lancaster House-konferansen, der Kenyas første grunnlov ble forhandlet frem.

Etter Kenyas uavhengighet ble Moi medlem av regjeringen, blant annet som undervisnings- og innenriksminister i perioden 1964–1967, og fra 1967 som landets visepresident. Etter president Jomo Kenyattas død i 1978 ble Moi valgt til ny formann for KANU, samtidig som han i kraft av å være visepresident ble tatt i ed som landets president slik grunnloven tilsa.

Moi ble valgt til president (uten motkandidat) i 1983 og igjen i 1988. Den første tiden var Moi populær internt i landet og nøt respekt internasjonalt. Han ble gjenvalgt som president i 1992 med 36,3 prosent av stemmene og på nytt i 1997 da han fikk 40,4 prosent av stemmene. Valgsystemet på den tiden utpekte som vinner den kandidaten som får flest stemmer (pluralitet), men ikke nødvendigvis et flertall (majoritet med 50 prosent pluss én stemme). Dermed fikk Moi en komfortabel seier ettersom opposisjonens stemmer ble spredt på flere partier som ikke kunne enes om en felles kandidat. Internasjonale valgobservatører anså imidlertid begge disse valgene som verken frie eller rettferdige, noe som førte til voldshandlinger både fra regjerings- og opposisjonshold.

Etter hvert ble Mois styre stadig mer autoritært, særlig før 1992 da Kenya var en ettpartistat. Moi lanserte slagordet nyayo som på det nasjonale språket kiswahili betyr «fotspor». Den underforståtte politiske betydningen var at alle gode kenyanere burde følge i hans fotspor. Hans autoritære styre gjorde seg skyldig i grove menneskerettighetsbrudd med tortur av politiske fanger.

Mot slutten av 1980-årene stagnerte den nasjonale økonomien på grunn av økning i oljeprisene og prisnedgang på landbruksvarer som Kenya eksporterte. I vide kretser er Mois forvaltning av økonomien oppfattet som vanskjøtsel, i stor grad basert på uformelle nettverk og tjenester snarere enn faglige kriteria. Under den kalde krigen hadde Kenya mottatt mye bistand fra Vesten fordi landet ble ansett som en stabiliserende regional faktor til tross for at Mois regime var autoritært. Da den kalde krigen tok slutt, endret vestlige donorer sin politikk overfor Moi-regimet. Bistanden ble redusert, og krav ble reist om økonomiske og politiske reformer, særlig gjeninnføring av et flerpartisystem. Etter sterkt press fra donorene gikk Moi i 1991 motvillig med på å oppheve forbudet mot opposisjonspartier.

Korrupsjonen var utbredt i Mois regjeringstid. Særlig stor oppmerksomhet fikk den såkalte Goldenberg-skandalen som innebar at staten subsidierte eksport av gull langt over tidligere praksis. Eksportører som deponerte sine eksportinntekter i amerikanske dollar i Kenyas sentralbank, mottok et tilsvarende beløp i kenyansk valuta pluss 20 prosent. Imidlertid var gullproduksjonen i Kenya minimal. Derfor ble gull smuglet inn fra Kongo til Kenya for så å bli videreeksportert legalt til en mye høyere pris. Transaksjonene ble angivelig godkjent av Moi, og en rekke politikere og statsansatte knyttet til Mois regime var involvert.

Mois synkende popularitet resulterte blant annet i et kuppforsøk 1. august 1992 med utgangspunkt i luftvåpenet. Det ble imidlertid slått ned, og mange av de involverte flyktet fra landet. Moi benyttet da anledningen til å fjerne politiske motstandere og utnevne støttespillere til nøkkelstillinger for å konsolidere sin maktposisjon.

Moi kunngjorde sin avgang i 2002 og pekte på Jomo Kenyattas sønn, Uhuru Kenyatta, som sin etterfølger, men ved valget i 2002 vant Mwai Kibaki. Uhuru Kenyatta ble president først etter valget i 2013 da Kibaki hadde gått av.