Insektmidler, insekticider, kjemiske plantevernmidler som har insektdrepende virkning. De er svært forskjellige når det gjelder kjemisk sammensetning, bruksområde, giftighet, faren for uheldige sidevirkninger som resistens og virkning på nyttige insekter, se biologisk bekjempelse. Insektmidler brukes foruten som plantevernmidler til bekjempelse av skadeinsekter på lagrede matvarer, skinn, tekstiler, i næringsmiddelindustrien, på husdyr osv. De spiller også en vesentlig rolle i kampen mot helsefarlige insekter som overfører sykdommer på husdyr og mennesker, f.eks. bekjempelse av mygg som overfører malaria, jf. skadedyrmidler og plantevernmidler. De fleste insektmidler tilhører en av følgende kjemiske hovedgrupper:

Vegetabilske midler er kompliserte, vannløselige, organiske forbindelser ekstrahert fra forskjellige plantearter. De har kortvarig kontaktvirkning og relativt lite virkningsområde. Nikotin (fra tobakksplanten) og rotenon (Derrisrot) brukes ikke lenger i landbruket i Norge. Pyretriner (fra krysantemumblomster) brukes mot skadeinsekter i veksthus og i småhager.

Klorerte hydrokarboner er syntetiske, fettløselige stoffer som kan trenge inn i insektene og lamme nervesystemet. De virker mot et bredt register av helsefarlige insekter og skadeinsekter på planter, har lang virkningstid og nedbrytes sent i jord og planter. Det er blitt funnet små mengder i levende organismer fjernt fra bruksområdet, f.eks. i arktiske strøk. Ved akkumulering gjennom næringskjeder kan konsentrasjonen nå et skadelig nivå i enkelte dyregrupper, f.eks. hos rovfugl. På grunn av dette har de fleste land forbudt bruken av disse midlene. I Norge ble DDT, aldrin, dieldrin og endrin forbudt som plantevernmidler fra 1970. Etter at all bruk av endosulfan ble forbudt i Norge etter 1997, opphørte all bruk av klorerte hydrokarboner her i landet.

Organiske fosforforbindelser er fettløselige nervegifter som har rask virkning på en rekke skadelige insekter på planter, og som blir forholdsvis hurtig nedbrutt i jord og planter, bl.a. av mikroorganismer og plantenes enzymsystem.

Systemiske fosforforbindelser, som dimetoat, absorberes etter noen timer i planten og transporteres med saftstrømmen til andre plantedeler. Midlene virker særlig mot sugende skadedyr som bladlus og er delvis skånsomme mot nyttige insekter.

Ikke-systemiske fosforforbindelser, som stort sett dreper nyttige insekter, kan ikke transporteres med saftstrømmen. De fleste har kontakt- og magevirkning. Noen kan også trenge inn i plantevevet (har dybdevirkning) og derved virke mot minerende larver, mens andre har vesentlig gassvirkning. Da fosforforbindelsene stort sett nedbrytes ganske raskt og ikke akkumuleres i jord eller i en næringskjede, erstattet de i stor utstrekning klorerte hydrokarboner i løpet av 1960-årene. Faren for uheldige sidevirkninger av kjemisk skadedyrbekjempelse på økosystemene ble dermed betydelig redusert. Giftigheten for fugl og pattedyr varierer sterkt. Om ikke advarsler og forsiktighetsregler som står på etiketten blir fulgt, kan fosformidlene komme inn i kroppen ved innånding, gjennom munnen og gjennom huden. I løpet av de siste årene er svært mange fosformidler blitt utfaset og forbudt som plantevernmidler i Norge. I 2005 er dimetoat og fosalon de eneste fosformidlene som er tillatt brukt.

Karbamater virker i likhet med fosforforbindelsene lammende på nervesystemet. Virkningstid, bruksmåte og giftighet varierer meget. Få karbamater er tillatt i Norge i dag. Pirimikarb er et spesialmiddel med systemisk virkning mot bladlus og er skånsomt for nyttige insekter. Tiodikarb kan brukes mot snegler (sneglemidler).

Pyretroidene, en relativt ny gruppe av insektmidler, kom på markedet mot slutten av 1970-årene. Dette er syntetiske midler som ble utviklet på grunnlag av planteekstraktet pyretriner. De er lysstabile med kontakt- og magevirkning mot en rekke sugende og gnagende skadeinsekter på planter. De er særlig effektive mot larvene til mange arter av sommerfugler. Pyretroidene lammer nervesystemet til insektene og har en rask og langvarig virkning. De har ingen dybde- eller gassvirkning, men virker frastøtende på insekter. De er sterkt skadelige for nytteinsekter og rovmidd. De pyretroider som er tillatt brukt i Norge i 2005, er alfacypermetrin, deltametrin, esfenvalerat, fenpropatrin og lambda-cyhalotrin.

Insektmidler som har kommet på det norske markedet i løpet av de seneste årene, er ofte spesialmidler med forskjellige virkningsmekanismer. Et eksempel er diflubenzuron som kan brukes mot skadedyr på frukttrær, som hemmer dannelsen av kitin (den viktigste bestanddelen i insektenes hudskjelett) under insektenes larvestadier.

Forgiftningssymptomer forårsaket av plantevernmidler varierer sterkt, bl.a. svimmelhet, brekninger, pustebesvær, små pupiller, krampe og lammelser. Har man fått sprut av sprøytevæske på huden, må det straks skylles med vann. Er giften svelget, må man fremkalle brekninger. Lege tilkalles øyeblikkelig. Gjelder det forgiftning med fosformidler og karbamater, har de fleste leger effektiv motgift mot disse.

Ulike uorganiske forbindelser som svovel og arsen har gjennom århundrer vært brukt for å bekjempe skadeinsekter. I det syttende århundre kom det første naturlige insektmiddelet, nikotin, i praktisk bruk. Omkring 1850 ble to andre viktige naturlige insektmidler introdusert, rotenon og pyretriner. Mot slutten av 1800-tallet ble flere uorganiske forbindelser som f.eks. kopperarsenitt (parisergrønt) og blyarsenat, introdusert. Først etter 1945 kom de syntetiske, organiske insektmidlene i praktisk bruk i landbruket. Starten var oppdagelsen av DDT i 1939 og middelets insektdrepende virkning. De syntetiske midlene er nå helt dominerende i den kjemiske bekjempelsen av skadeinsekter.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.