Kenyas samtidshistorie

Kenya ble et selvstendig land i 1964. I perioden frem til 1982 hadde Kenya et slags flerpartisystem, men i virkeligheten dominerte ett parti: Kenya African National Union (KANU). I 1982 ble Kenya en ettpartistat. Demokratiseringen startet i 1991, men først i 2002 utfordret en samlende opposisjonskandidat president Daniel arap Moi og gikk seirende ut av valget.

Kenya er i dag ledet av Jubilee-partiet, opprinnelig en valgallianse dannet forut for valget i 2013 – 50 år etter at internt selvstyre ble etablert, derav navnet.

Kenya intervenerte i krigen i Somalia i 2011, og har siden den gang blitt utsatt for en drastisk økning i terror på eget territorium.

Demokratisering

Som i en rekke andre afrikanske land kom det også i gang en demokratiseringsprosess i Kenya rundt 1990. Til tross for at det ble innført flerpartistyre, beholdt president Moi og African National Union (KANU) lenge makten. Det skyldtes i hovedsak at opposisjonen var splittet, både mellom personer og partier, samt at regjeringspartiet kontrollerte mye av landets medier.

I begynnelsen av 1990-årene stilte flere av Kenyas bistandsytere krav om innføring av demokratisk styresett. Kritikken rettet seg særlig mot brudd på menneskerettighetene. På en internasjonal konferanse av bistandsytere i 1991 ble all ny bistand til landet holdt tilbake. Betingelsene for å gjenoppta bistanden var politiske og økonomiske reformer i løpet av de kommende seks måneder. I desember 1991 gav Moi etter og tillot fri politisk aktivitet.

I 1991 oppstod opposisjonsgrupperingen Forum for the Restoration of Democracy (FORD), med Jaramogi Odinga i ledelsen. Democratic Party (DP) ble dannet av tidligere visepresident Mwai Kibaki. FORD utgjorde en trussel mot KANU og Moi i de forestående valgene, men indre strid, ikke minst personmotsetninger, førte til at fronten ble splittet i to deler: FORD-Asili, ledet av Kenneth Matiba, og FORD-Kenya, ledet av Odinga. Splittelsen medførte at Moi ble gjenvalgt som president og at KANU fikk rent flertall i parlamentet ved valgene i 1992.

Opposisjonen forble splittet etter valget, og ble ytterligere svekket ved at flere fremtredende medlemmer valgte å gå tilbake til KANU. I midten av 1990-årene beskyldte kenyanske myndigheter grupperingen February 18 Movement (FEM) og dens væpnede gren, February 18 Popular Resistance Army (FERA), for å infiltrere Kenya fra Uganda. Myndighetene forsøkte å knytte flere deler av opposisjonen til FEM/FERA, som de påstod ble ledet av Raila Odinga, sønn av Jaramogi Oginga Odinga.

Forholdet mellom Norge og Kenya

Kenyanske myndigheter fortsatte i midten av 1990-årene å forfølge opposisjonen. En spesiell sak gjaldt tidligere KANU-aktivist og parlamentsmedlem Koigi wa Wamwere, som i 1986 fikk politisk asyl i Norge. Som motstander av regimet ble han beskyldt for å være medlem av den radikale opposisjonsgrupperingen Mwakenya. Da han under et besøk i Uganda i 1989 ble arrestert og anklaget for høyforræderi, bidrog Wamwere-saken til ytterligere svekking av forholdet mellom Kenya og Norge.

Norsk kritikk av Kenyas brudd på menneskerettighetene førte til at Kenya i oktober 1990 brøt de diplomatiske forbindelsene med Norge, hvorpå Norge avviklet bistanden til landet etter 25 års samarbeid. De diplomatiske forbindelsene ble gjenopprettet i mars 1994. Samme år begynte en ny rettssak mot Wamwere, som stod tiltalt for forsøk på væpnet ran av en politistasjon – med mulig dødsstraff som utfall. Saken ble fra flere hold oppfattet som politisk forfølgelse, med fabrikkert tiltale og bevis. Wamwere ble i 1995 dømt til fire års fengsel og seks stokkeslag, men året etter ble han løslatt og kom til Norge for å få medisinsk behandling. I desember 1997 frafalt myndighetene anklagene mot Wamwere. Han stilte i presidentvalget samme år, men fikk kun et fåtall stemmer. I 2002 ble han innvalgt i parlamentet, men satt bare én periode.

I 1996 gikk de fire viktigste opposisjonspartiene sammen i National Alliance (NA). Også ved valgene i desember 1997 var opposisjonen splittet. President Moi ble gjenvalgt og KANU fikk flertall i parlamentet. Valget viste igjen at de politiske skiller i Kenya langt på vei følger etniske mønstre, der de største partiene og deres frontfigurer har sin base og oppnår hovedtyngden av sin oppslutning i sine respektive folkegrupper og regioner. Således oppnådde Moi utstrakt støtte blant kalenjin-folket, og de to hovedmotstanderne, Mwai Kibaki og Raila Odinga, henholdsvis blant kikuyuene og luoene.

Regimeskifte

Regimeskiftet i Kenya kom med valgene i 2002. Daniel arap Moi trakk seg tilbake fra politikken, og KANUs kandidat var Uhuru Kenyatta, sønn av landets første president. Samtidig samlet opposisjonen seg i sterkere grad enn tidligere, og kandidat for den nye National Rainbow Coalition (NARC), Mwai Kibaki, ble valgt. Resultatet var tilsvarende ved parlamentsvalget, der NARC fikk rent flertall og KANU ble vesentlig svekket. NARC ble etablert kort tid før valget, som en allianse mellom 14 opposisjonspartier.

Dette innebar at KANU for første gang siden Kenyas selvstendighet ikke satt med makten, og at Kibaki – med en fortid som statsråd under Kenyatta og visepresident under Moi – ble landets tredje president. NARC var en løs allianse; samlet for å fjerne Moi og uten en fasttømret politikk opplevde den raskt interne rivninger. En hovedutfordring for det nye regimet, ved siden av å unngå ny voldsutøvelse, var kampen mot korrupsjon. Miljøforkjemperen og regimekritikeren Wangari Maathai ble tildelt Nobels fredspris for 2004.

Valgene i 2007

Valgene i desember 2007 er omstridt. Forut for valget gikk Kibaki ut av NARC, som i mellomtiden var blitt splittet, for i oktober å danne Party of National Unity (PNU) – en koalisjon av flere partier, inkludert KANU, som han så stilte til valg for. ODM ble splittet i august, hvor én fraksjon ble ledet av Kalonzo Musyoka, den andre av Odinga. Begge stilte opp ved presidentvalget, som imidlertid ble vunnet av Kibaki, etter at Odinga lenge ledet i opptellingen. Det offisielle resultatet som viste at Kibaki hadde oppnådd flertall med 4,58 millioner stemmer mot Odingas 4,35 millioner ble avvist som fusk av ODM, men ble stående.

I parlamentsvalget fikk ODM klart flertall med 99 representanter mot PNUs 43. Valget i 2007 var i utgangspunktet preget av politiske og økonomiske spørsmål og løfter om kamp mot korrupsjon, men fikk også etniske overtoner, hvor særlig de gamle motsetningene mellom folkegruppene kikuyu og luo kom til overflaten; Kibaki er kikuyu, mens Odinga luo.

Presidentvalget i 2007 endte med utbredt voldsutøvelse over store deler av landet etter at president Kibaki var erklært vinner og øyeblikkelig tatt i ed for sin andre periode. Innsettelsen av Kibaki som president utløste spontan uro over store deler av landet, og ble i ettertid sett på som et statskupp. ODM utropte Raila Odinga som «folkets president». Etter mekling med FNs daværende generalsekretær Kofi Annan, og med økonomisk støtte fra blant annet Norge, inngikk Kibaki og Odinga i februar 2008 en avtale om maktfordeling, og det ble dannet en samlingsregjering. Krav om et internasjonalt tribunal for å etterforske voldsutøvelsen etter valget ble i 2009 avvist av regjeringen, hvilket ble kritisert blant annet av USAs utenriksminister Hillary Clinton.

Valget i 2013

Uhuru Kenyatta, sønn av landets første president Jomo Kenyatta, vant presidentvalget i 2013 med smal margin. Presidentvalget var omstridt, særlig siden Kenyatta i 2012 ble tiltalt for forbrytelser mot menneskeheten av Den internasjonale straffedomstolen i Haag. Tiltalen, som gjaldt hans rolle i forbindelse med volden etter presidentvalget i 2007, frafalt i 2014.

Voldsutøvelse

De voldsomme opptøyene etter at resultatet av presidentvalget i 2007 var kunngjort, var mer omfattende enn noen gang i Kenyas selvstendige historie og kom overraskende på omverdenen. Voldsutøvelsen føyde seg dog inn i et mønster hvor det særlig i tilknytning til valgene gjennom 1990-årene og deretter var hyppige voldsutøvelser flere steder i landet – og fremfor alt i Rift Valley, som også var åsted for de hardeste sammenstøtene ved årsskiftet 2007/2008.

Volden er satt i sammenheng med en rekke skjevheter og svakheter med det kenyanske styresettet, både under ettpartitiden og etter at flerpartistyre ble gjeninnført i 1991. Omfattende korrupsjon og en praksis med å favorisere enkelte grupper på bekostning av andre, samt en voksende forskjell mellom en rik elite og et fattig flertall, var medvirkende faktorer.

Voldsbruken hadde etniske overtoner, men var samtidig del av et politisk spill om makt og posisjoner, og hvor etniske motsetninger er utnyttet i kamp om stemmer – og vold mellom etniske grupper til å skremme og straffe velgere. Det er påvist at både president Moi og hans etterfølger Kibaki – så vel som opposisjonslederen Raila Odinga – har nørt opp under etniske og sosiale motsetninger for å svekke motparten i forbindelse med valg. Ikke minst er det spilt på motvilje mot den dominerende folkegruppen kikuyu, som nettopp i de rike jordbruksområdene i Rift Valley er blitt tilgodesett med landområder som tidligere var i besittelse av hvite bosettere, men som før det tilhørte andre folk.

I 1997 kom det til voldsomme opptøyer også på kysten, der etniske grupper som var kjent for å støtte opposisjonen ble angrepet av regjeringstilhengere; om lag 100 000 ble fordrevet.

Den omfattende voldsutøvelsen etter valget i 2007 var ikke bare en spontan reaksjon på hva som ble opplevd som valgfusk, men til dels en planlagt kampanje for å spille det etniske kortet fra ODMs side, og for å planlegge uroligheter i tilfelle Kibaki vant valget. På den annen side var angrep fra kikuyu-milits som støttet PNU i Naivasha og Nakuru planlagt – og vold utøvd mot andre folkegrupper. Politiet og dets spesialskvadroner bidro også til at over 1000 mennesker ble drept i volden etter valget i 2007; over 300 000 ble fordrevet fra sine hjem.

Regjeringstalsmenn beskyldte Odingas tilhengere for å stå bak organisert etnisk rensing, mens Odinga anklaget regjeringen for å stå bak folkemord. Voldelige sammenstøt mellom henholdsvis kikuyu- og luo-milits har også hatt utspring i kamp om kontroll med kriminell virksomhet, blant annet spritomsetning.

Terrorisme

Kenya er også blitt utsatt for internasjonal terrorisme. I august 1998 eksploderte en bilbombe utenfor USAs ambassade i Nairobi (og samtidig i Dar es Salaam) som krevde 254 menneskeliv; over 5000 ble skadet. Angrepene ble knyttet til nettverket al-Qaida. Det samme ble angrepet mot Paradise Hotel utenfor Mombasa i november 2002, samt beskytning av et israelsk fly med raketter. Med statsoppløsning i nabolandet Somalia og i Jemen er det utbredt frykt i Vesten for at disse skal bli arnesteder for internasjonal terrorisme, hvilket gjør verdien av Kenya som en alliert desto større.

I september 2013 slo den somaliske terroristgruppen al-Shabaab til mot kjøpesenteret Westgate i Nairobi; over 60 mennesker ble drept.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg