Kenyas samtidshistorie

Som i en rekke andre afrikanske land startet det også i Kenya en demokratiseringsprosess rundt 1990. Til tross for at det ble innført flerpartistyre, beholdt president Daniel arap Moi og African National Union (KANU) lenge makten. Dette skyldtes i hovedsak at opposisjonen var splittet, både mellom personer og partier, samt at regjeringspartiet kontrollerte mange av landets medier.

I begynnelsen av 1990-årene stilte flere av Kenyas bistandsytere krav om innføring av demokratisk styresett. Kritikken rettet seg særlig mot brudd på menneskerettighetene. På en internasjonal konferanse av bistandsytere i 1991 ble all ny bistand til landet holdt tilbake. Betingelsene for å gjenoppta bistanden var politiske og økonomiske reformer i løpet av seks måneder. I desember 1991 ga Moi etter og tillot fri politisk aktivitet.

Regimeskiftet i Kenya kom ved valgene i 2002. Daniel arap Moi trakk seg tilbake fra politikken, og KANUs kandidat var Uhuru Kenyatta (født 1961), sønn av landets første president. Samtidig samlet opposisjonen seg i sterkere grad enn tidligere, og kandidat for den nye National Rainbow Coalition (NARC), Mwai Kibaki, ble valgt. Resultatet var tilsvarende ved parlamentsvalget, der NARC fikk rent flertall og KANU ble vesentlig svekket. NARC ble etablert kort tid før valget, som en allianse mellom 14 opposisjonspartier.

Dette innebar at KANU for første gang siden Kenyas selvstendighet ikke lenger satt ved makten, og at Kibaki – med en fortid som statsråd under Kenyatta og visepresident under Moi – ble landets tredje president. NARC var en løs allianse samlet for å fjerne Moi, og uten en fasttømret politikk oppsto det raskt interne rivninger. En hovedutfordring for det nye regimet, ved siden av å unngå ny voldsutøvelse, var kampen mot korrupsjon. Miljøforkjemperen og regimekritikeren Wangari Maathai ble tildelt Nobels fredspris for 2004.

Valget i desember 2007 var omstridt. Forut for valget gikk Kibaki ut av NARC, som i mellomtiden var blitt splittet, for i oktober å danne Party of National Unity (PNU) – en koalisjon av flere partier, inkludert KANU, som han så stilte til valg for. Orange Democratic Movement (ODM) som var dominert av luoene, ble splittet i én fraksjon ledet av Kalonzo Musyoka fra kamba-folket, den andre av Odinga. Begge stilte opp ved presidentvalget, som imidlertid ble vunnet av Kibaki, etter at Odinga lenge ledet i opptellingen. Det offisielle resultatet som viste at Kibaki hadde oppnådd flertall med 4,58 millioner stemmer mot Odingas 4,35 millioner, ble avvist som fusk av ODM, men ble stående.

I parlamentsvalget fikk ODM klart flertall med 99 representanter mot PNUs 43. Valget i 2007 var i utgangspunktet preget av politiske og økonomiske spørsmål og ga løfter om kamp mot korrupsjon, men fikk også etniske overtoner, hvor særlig de gamle motsetningene mellom de to største folkegruppene kikuyu og luo kom til overflaten; Kibaki er kikuyu, mens Odinga er luo.

Presidentvalget i 2007 førte til utbredt voldsutøvelse over store deler av landet etter at president Kibaki ble erklært som vinner og øyeblikkelig tatt i ed for sin andre periode. Innsettelsen av Kibaki som president utløste spontan uro over store deler av landet, og ble i ettertid sett på som forsøk på statskupp. ODM utropte Raila Odinga som «folkets president». Etter mekling med FNs daværende generalsekretær Kofi Annan, og med økonomisk støtte fra blant annet Norge, inngikk Kibaki og Odinga i februar 2008 en avtale om maktfordeling, og det ble dannet en samlingsregjering. Krav om et internasjonalt tribunal for å etterforske voldsutøvelsen etter valget ble i 2009 avvist av regjeringen, hvilket ble kritisert blant annet av USAs daværende utenriksminister, Hillary Clinton.

Uhuru Kenyatta, sønn av landets første president Jomo Kenyatta, vant presidentvalget i 2013 med liten margin. Presidentvalget var omstridt, særlig siden Kenyatta i 2012 hadde blitt tiltalt for forbrytelser mot menneskeheten av Den internasjonale straffedomstolen i Haag. Tiltalen, som gjaldt hans rolle i forbindelse med volden etter presidentvalget i 2007, ble frafalt i 2014.

Også presidentvalget i 2017 var omstridt på grunn av uregelmessigheter både før, under og etter avstemmingen. Den sittende presidenten Uhuru Kenyatta fra Jubilee-partiet var utfordret av Raila Odinga fra opposisjonspartiet National Super Alliance (NASA). Kenyatta ble erklært som vinner med 54 prosent av stemmene, men høyesterett underkjente valgresultatet på grunn av tekniske og prosedyremessige feil. Opposisjonslederen Raila Odinga trakk seg fra nyvalget og oppfordret sine tilhengere til å boikotte valget. Da vant Kenyatta med 98 prosent av stemmene, men valgdeltakelsen var kun 39 prosent. Valgene var blitt stadig mer splittende og voldspreget når hovedkandidatene kom fra ulike etniske grupper.

Valgkampen i 2022 sto i all hovedsak mellom William Ruto og Raila Odinga som presidentkandidater, selv om det i tillegg var to andre. Ruto hadde tidligere vært Uhuru Kenyattas visepresident siden 2013, mens Raila Odinga hadde forsøkt å bli president ved fire tidligere valg uten å lykkes. I 2022-valget ble Ruto valgt til president for sitt eget parti/allianse, United Democratic Alliance/Kwanza Alliance, med 50,49 prosent av stemmene. Motkandidaten Raila fra Orange Democratic Movement/Azimio Alliance fikk 48,85 prosent. Valgdeltakelsen var kun 60 prosent, mot 80 prosent i 2017. En av årsakene til den lave valgdeltakelsen var ungdommens manglende interesse. Ungdom i alderen 18 til 24 år utgjør 28 prosent av de stemmeberettigede, men ved dette valget utgjorde de bare 10 prosent av de registrerte velgerne.

I valgkampanjen fremstilte Ruto seg som folkets kandidat mens Raila av Ruto ble karakterisert som representant for de største politiske dynastiene i landet: Odinga- og Kenyatta-familiene. Med unntak av Moi-perioden hadde disse to dynastiene dominert kenyansk politikk siden uavhengigheten. Ruto kalte seg 'hustler', altså en person som hadde arbeidet seg opp nedenfra i den uformelle økonomien og er i dag meget velstående. Ordet 'hustler' har også en negativ bibetydning, men Rutos populistiske retorikk klarte øyensynlig å gi denne betegnelsen et overveiende positivt innhold. Av uavhengige observatører er Raila blitt oppfattet som sentrum/venstre kandidat opptatt av rettferdig fordeling av samfunnsgoder, mens Ruto ble betraktet som konvensjonell kandidat til høyre for midten med vektlegging av økonomiske muligheter.

Ved tidligere valg hadde etnisitet vært et fremtredende mobiliseringsgrunnlag, men dette aspektet kom i bakgrunnen i 2022. Raila er luo, mens hans visepresidentkandidat – Martha Karua – er kikuyu. Azimio-alliansen var en sammenslutning av luo-dominerte ODM og kikuyu-dominerte Jubilee. United Democratic Alliance/Kwanza Alliance, hadde derimot sitt etniske grunnlagt blant kalenjin- og luhya-folkegruppene, med støtte fra kamba-folket. Rutos visepresidentkandidat – Rigathi Gachagua – er kikuyu. De to konkurrerende koalisjonene fremstilte seg med andre ord som inter-etniske. Kampen mot korrupsjon ble tonet ned, angivelig fordi ingen av kandidatene hadde plettfritt rulleblad. I stedet ble de økonomiske utfordringene satt øverst på dagsorden. Rutos økonomiske politikk med merkelappen 'Rutonomics' vektlegger støtte til uformelle, små og mellomstore foretak i handel og landbruk.

Grunnloven av 2010 foreskriver at to tredeler av parlamentsmedlemmene skal være kvinner. Men ved valget i 2022 klarte man ikke å nå dette målet. Av de 380 medlemmene av underhuset (National Assembly) er 82 kvinner. De utgjør kun 23 prosent, altså langt fra grunnlovens målsetting. Av de 68 senatorene er 21 kvinner som utgjør 31 prosent.

Kenya er blitt utsatt for internasjonal terrorisme. I august 1998 eksploderte en bilbombe utenfor USAs ambassade i Nairobi (samtidig som i Dar es Salaam). Attentatet krevde 254 menneskeliv, og over 5000 ble skadet. Angrepene ble knyttet til nettverket al-Qaida. Det ble også gjennomført angrep mot Paradise Hotel utenfor Mombasa i november 2002, samt rakettbeskytning av et israelsk fly. Med statsoppløsning i nabolandet Somalia og i Jemen var det utbredt frykt i Vesten for at disse områdene skulle bli arnesteder for internasjonal terrorisme. Dermed ble Kenya viktigere som vestlig alliert.

Kenyanske myndigheter fortsatte i midten av 1990-årene å undertrykke opposisjonen. En spesiell sak gjaldt tidligere KANU-aktivist og parlamentsmedlem Koigi wa Wamwere, som i 1986 fikk politisk asyl i Norge. Som motstander av regimet ble han beskyldt for å være medlem av den radikale opposisjonsgrupperingen Mwakenya. Da han under et besøk i Uganda i 1989 ble arrestert og anklaget for høyforræderi, bidro Wamwere-saken til ytterligere svekking av forholdet mellom Kenya og Norge.

Norsk kritikk av Kenyas brudd på menneskerettighetene førte til at Kenya i oktober 1990 brøt de diplomatiske forbindelsene med Norge, hvorpå Norge avviklet bistanden til landet etter 25 års samarbeid. De diplomatiske forbindelsene ble gjenopprettet i mars 1994. Samme år begynte en ny rettssak mot Wamwere, som var tiltalt for forsøk på væpnet ran av en politistasjon, med dødsstraff som mulig utfall. Saken ble fra flere hold oppfattet som politisk forfølgelse, med fabrikkert tiltale og bevis. Wamwere ble i 1995 dømt til fire års fengsel og seks stokkeslag, men året etter ble han løslatt og kom til Norge for å få medisinsk behandling. I desember 1997 frafalt myndighetene anklagene mot Wamwere. Han stilte opp i presidentvalget samme år, men fikk kun et fåtall stemmer. I 2002 ble han innvalgt i parlamentet, men satt bare én periode.

I 1996 gikk de fire viktigste opposisjonspartiene sammen i National Alliance (NA). Men også ved valgene i desember 1997 forble opposisjonen splittet. President Moi ble gjenvalgt og KANU fikk flertall i parlamentet. Valget viste igjen at de politiske skillelinjene i Kenya langt på vei fulgte etniske mønstre. De største partiene og deres frontfigurer har sin støtte og oppnår hovedtyngden av sin valgoppslutning i sine respektive folkegrupper og regioner. Således oppnådde Moi utstrakt støtte blant kalenjin-folket, og de to hovedmotstanderne, Mwai Kibaki og Raila Odinga, henholdsvis blant kikuyuene og luoene.

• Kenyas historie
• Kenyas utenrikspolitikk
• Kenyas befolkning
• Kenyas politiske system
• Presidenter i Kenya