Kenyas samtidshistorie

Daniel arap Moi var landets visepresident fra 1967 og etterfulgte Jomo Kenyatta som Kenyas president i 1978. På tross for et stadig mer autoritært styre ble han gjenvalgt en rekke ganger og satt som president helt til 2002. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt i 2005–2007.

Av /NTB Scanpix ※.
Kikuyu er Kenyas dominerende folkegruppe. Kikuyu-kvinner i tradisjonelle klesdrakter. Bildet er tatt i forbindelse med den kommende president Jomo Kenyattas tilbakekomst til Kenya i 1963.
Av /NTB Scanpix.

Artikkelstart

Kenya ble selvstendig i 1964 etter en ettårig periode med internt selvstyre. I perioden frem til 1982 hadde Kenya et slags flerpartisystem, men i virkeligheten dominerte ett parti: Kenya African National Union (KANU). I 1982 ble Kenya formelt en ettpartistat. Demokratiseringsprosessen startet i 1991, men først i 2002 utfordret en samlende opposisjonskandidat president Daniel arap Moi og gikk seirende ut av valget.

Kenya er i dag ledet av Jubilee-partiet, opprinnelig en valgallianse dannet forut for valget i 2013, et halvt århundre etter at landet fikk internt selvstyre. Derav navnet som betyr jubileum.

Kenya intervenerte i krigen i Somalia i 2011, og har siden den gang blitt utsatt for økt terror på eget territorium.

Demokratisering

Rundt 1990 startet en demokratiseringsprosess i Kenya. Landets nasjonalforsamling holder til i denne bygningen i Nairobi.
Av .
Lisens: CC BY SA 2.0

Som i en rekke andre afrikanske land startet det også i Kenya en demokratiseringsprosess rundt 1990. Til tross for at det ble innført flerpartistyre, beholdt president Moi og African National Union (KANU) lenge makten. Dette skyldtes i hovedsak at opposisjonen var splittet, både mellom personer og partier, samt at regjeringspartiet kontrollerte mange av landets medier.

I begynnelsen av 1990-årene stilte flere av Kenyas bistandsytere krav om innføring av demokratisk styresett. Kritikken rettet seg særlig mot brudd på menneskerettighetene. På en internasjonal konferanse av bistandsytere i 1991 ble all ny bistand til landet holdt tilbake. Betingelsene for å gjenoppta bistanden var politiske og økonomiske reformer i løpet av seks måneder. I desember 1991 gav Moi etter og tillot fri politisk aktivitet.

I 1991 oppstod opposisjonsgrupperingen Forum for the Restoration of Democracy (FORD), med Jaramogi Odinga i ledelsen. Democratic Party (DP) ble dannet av tidligere visepresident Mwai Kibaki. FORD utgjorde en trussel mot KANU og Moi i de forestående valgene, men indre strid, ikke minst personmotsetninger, førte til at fronten ble splittet i to deler: FORD-Asili, ledet av Kenneth Matiba (1932–2018), og FORD-Kenya, ledet av Odinga. Splittelsen medførte at Moi ble gjenvalgt som president og at KANU fikk rent flertall i parlamentet ved valgene i 1992.

Opposisjonen forble splittet etter valget, og ble ytterligere svekket ved at flere fremtredende medlemmer valgte å gå tilbake til KANU. I midten av 1990-årene beskyldte kenyanske myndigheter grupperingen February 18 Movement (FEM) og dens væpnede gren, February 18 Popular Resistance Army (FERA), for å infiltrere Kenya fra Uganda. Myndighetene forsøkte å knytte flere deler av opposisjonen til FEM/FERA, som de påstod ble ledet av Raila Odinga, sønn av Jaramogi Oginga Odinga.

Forholdet mellom Norge og Kenya

Kenyanske myndigheter fortsatte i midten av 1990-årene å undertrykke opposisjonen. En spesiell sak gjaldt tidligere KANU-aktivist og parlamentsmedlem Koigi wa Wamwere, som i 1986 fikk politisk asyl i Norge. Som motstander av regimet ble han beskyldt for å være medlem av den radikale opposisjonsgrupperingen Mwakenya. Da han under et besøk i Uganda i 1989 ble arrestert og anklaget for høyforræderi, bidrog Wamwere-saken til ytterligere svekking av forholdet mellom Kenya og Norge.

Norsk kritikk av Kenyas brudd på menneskerettighetene førte til at Kenya i oktober 1990 brøt de diplomatiske forbindelsene med Norge, hvorpå Norge avviklet bistanden til landet etter 25 års samarbeid. De diplomatiske forbindelsene ble gjenopprettet i mars 1994. Samme år begynte en ny rettssak mot Wamwere, som var tiltalt for forsøk på væpnet ran av en politistasjon, med dødsstraff som mulig utfall. Saken ble fra flere hold oppfattet som politisk forfølgelse, med fabrikkert tiltale og bevis. Wamwere ble i 1995 dømt til fire års fengsel og seks stokkeslag, men året etter ble han løslatt og kom til Norge for å få medisinsk behandling. I desember 1997 frafalt myndighetene anklagene mot Wamwere. Han stilte opp i presidentvalget samme år, men fikk kun et fåtall stemmer. I 2002 ble han innvalgt i parlamentet, men satt bare én periode.

I 1996 gikk de fire viktigste opposisjonspartiene sammen i National Alliance (NA). Men også ved valgene i desember 1997 forble opposisjonen splittet. President Moi ble gjenvalgt og KANU fikk flertall i parlamentet. Valget viste igjen at de politiske skillelinjene i Kenya langt på vei følger etniske mønstre. De største partiene og deres frontfigurer har sin støtte og oppnår hovedtyngden av sin valgoppslutning i sine respektive folkegrupper og regioner. Således oppnådde Moi utstrakt støtte blant kalenjin-folket, og de to hovedmotstanderne, Mwai Kibaki og Raila Odinga, henholdsvis blant kikuyuene og luoene.

Regimeskifte

Mwai Kibaki var Kenyas president fra 2002 til 2013. Foto fra 2005.

Regimeskiftet i Kenya kom ved valgene i 2002. Daniel arap Moi trakk seg tilbake fra politikken, og KANUs kandidat var Uhuru Kenyatta (født 1961), sønn av landets første president. Samtidig samlet opposisjonen seg i sterkere grad enn tidligere, og kandidat for den nye National Rainbow Coalition (NARC), Mwai Kibaki, ble valgt. Resultatet var tilsvarende ved parlamentsvalget, der NARC fikk rent flertall og KANU ble vesentlig svekket. NARC ble etablert kort tid før valget, som en allianse mellom 14 opposisjonspartier.

Dette innebar at KANU for første gang siden Kenyas selvstendighet ikke lenger satt ved makten, og at Kibaki – med en fortid som statsråd under Kenyatta og visepresident under Moi – ble landets tredje president. NARC var en løs allianse samlet for å fjerne Moi, og uten en fasttømret politikk oppsto det raskt interne rivninger. En hovedutfordring for det nye regimet, ved siden av å unngå ny voldsutøvelse, var kampen mot korrupsjon. Miljøforkjemperen og regimekritikeren Wangari Maathai ble tildelt Nobels fredspris for 2004.

Valget i 2007

Raila Odinga var statsminister i Kenya fra 2008 til 2013. Han er sønn av tidligere visepresident Jaramogi Oginga Odinga.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

Valget i desember 2007 var omstridt. Forut for valget gikk Kibaki ut av NARC, som i mellomtiden var blitt splittet, for i oktober å danne Party of National Unity (PNU) – en koalisjon av flere partier, inkludert KANU, som han så stilte til valg for. Orange Democratic Movement (ODM) som var dominert av luoene, ble splittet i én fraksjon ledet av Kalonzo Musyoka fra kamba-folket, den andre av Odinga. Begge stilte opp ved presidentvalget, som imidlertid ble vunnet av Kibaki, etter at Odinga lenge ledet i opptellingen. Det offisielle resultatet som viste at Kibaki hadde oppnådd flertall med 4,58 millioner stemmer mot Odingas 4,35 millioner, ble avvist som fusk av ODM, men ble stående.

I parlamentsvalget fikk ODM klart flertall med 99 representanter mot PNUs 43. Valget i 2007 var i utgangspunktet preget av politiske og økonomiske spørsmål og ga løfter om kamp mot korrupsjon, men fikk også etniske overtoner, hvor særlig de gamle motsetningene mellom de to største folkegruppene kikuyu og luo kom til overflaten; Kibaki er kikuyu, mens Odinga er luo.

Presidentvalget i 2007 førte til utbredt voldsutøvelse over store deler av landet etter at president Kibaki ble erklært som vinner og øyeblikkelig tatt i ed for sin andre periode. Innsettelsen av Kibaki som president utløste spontan uro over store deler av landet, og ble i ettertid sett på som forsøk på statskupp. ODM utropte Raila Odinga som «folkets president». Etter mekling med FNs daværende generalsekretær Kofi Annan, og med økonomisk støtte fra blant annet Norge, inngikk Kibaki og Odinga i februar 2008 en avtale om maktfordeling, og det ble dannet en samlingsregjering. Krav om et internasjonalt tribunal for å etterforske voldsutøvelsen etter valget ble i 2009 avvist av regjeringen, hvilket ble kritisert blant annet av USAs utenriksminister Hillary Clinton.

Voldsutøvelse

De voldsomme opptøyene etter at resultatet av presidentvalget i 2007 ble kunngjort, var mer omfattende enn noen gang i Kenyas samtidshistorie og kom overraskende på omverdenen. Voldsutøvelsen føyde seg dog inn i et mønster hvor det særlig i tilknytning til valgene gjennom 1990-årene og deretter var betydelig voldsutøvelser flere steder i landet. Fremfor alt var Rift Valley åsted for de hardeste sammenstøtene ved årsskiftet 2007/2008.

Volden er satt i sammenheng med en rekke skjevheter og svakheter i det kenyanske styresettet, både under ettpartitiden og etter at flerpartistyre ble gjeninnført i 1991. Omfattende korrupsjon og favorisering av enkelte grupper på bekostning av andre, samt voksende forskjell mellom en rik elite og et fattig flertall, var medvirkende faktorer.

Voldsbruken hadde etniske overtoner, men var samtidig del av et politisk spill om makt og posisjoner. Etniske motsetninger ble utnyttet i kamp om stemmer, og vold mellom etniske grupper ble brukt til å skremme og straffe velgere. Det er påvist at både president Moi og hans etterfølger Kibaki – så vel som opposisjonslederen Raila Odinga – har nørt opp under etniske og sosiale motsetninger for å svekke motparten i forbindelse med valg. Ikke minst blir det spilt på utbredt motvilje mot den dominerende folkegruppen kikuyu, som i de rike jordbruksområdene i Rift Valley er blitt tilgodesett med landområder som tidligere var kontrollert av hvite bosettere. Disse områdene tilhørte andre folk tidligere.

I 1997 kom det til voldsomme opptøyer også på kysten, der etniske grupper kjent for å støtte opposisjonen ble angrepet av regjeringstilhengere. Om lag 100 000 ble fordrevet.

Den omfattende voldsutøvelsen etter valget i 2007 var ikke bare en spontan reaksjon på hva som ble opplevd som valgfusk, men til dels en planlagt kampanje fra ODMs side for å spille det etniske kortet i tilfelle Kibaki vant valget. På den annen side planla en kikuyu-milits, som støttet PNU i Naivasha og Nakuru, vold mot andre folkegrupper. Politiet og dets spesialskvadroner bidro også til at over 1000 mennesker ble drept i volden etter valget i 2007, mens over 300 000 ble fordrevet fra sine hjem.

Regjeringstalsmenn beskyldte Odingas tilhengere for å stå bak organisert etnisk rensing, mens Odinga anklaget regjeringen for å stå bak folkemord. Voldelige sammenstøt mellom henholdsvis kikuyu- og luo-milits har også hatt utspring i kamp om kontroll med kriminell virksomhet, blant annet spritomsetning.

Terrorisme

I august 1998 eksploderte en bilbombe utenfor USAs ambassade i Nairobi (samtidig som i Dar es Salaam). Det krevde 254 menneskeliv, og over 5000 ble skadet. Angrepene ble knyttet til nettverket al-Qaida. Bildet viser israelske hjelpearbeidere som leter etter overlevende i ruinene.

Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Kenya er blitt utsatt for internasjonal terrorisme. I august 1998 eksploderte en bilbombe utenfor USAs ambassade i Nairobi (samtidig som i Dar es Salaam). Attentatet krevde 254 menneskeliv, og over 5000 ble skadet. Angrepene ble knyttet til nettverket al-Qaida. Det ble også gjennomført angrep mot Paradise Hotel utenfor Mombasa i november 2002, samt rakettbeskytning av et israelsk fly. Med statsoppløsning i nabolandet Somalia og i Jemen var det utbredt frykt i Vesten for at disse områdene skulle bli arnesteder for internasjonal terrorisme. Dermed ble Kenya viktigere som vestlig alliert.

I september 2013 slo den somaliske terroristgruppen al-Shabaab til mot kjøpesenteret Westgate i Nairobi, med over 60 døde som resultat.

Valget i 2013

Uhuru Kenyatta ble Kenyas president i 2013. Han er sønn av tidligere president Jomo Kenyatta. Foto fra 2015.

Uhuru Kenyatta, sønn av landets første president Jomo Kenyatta, vant presidentvalget i 2013 med liten margin. Presidentvalget var omstridt, særlig siden Kenyatta i 2012 hadde blitt tiltalt for forbrytelser mot menneskeheten av Den internasjonale straffedomstolen i Haag. Tiltalen, som gjaldt hans rolle i forbindelse med volden etter presidentvalget i 2007, ble frafalt i 2014.

Valget i 2017

Også presidentvalget i 2017 var omstridt på grunn av uregelmessigheter både før, under og etter avstemmingen. Den sittende presidenten Uhuru Kenyatta fra Jubilee-partiet var utfordret av Raila Odinga fra opposisjonspartiet National Super Alliance (NASA). Kenyatta ble erklært som vinner med 54 prosent av stemmene, men høyesterett underkjente valgresultatet på grunn av tekniske og prosedyremessige feil. Opposisjonslederen Raila Odinga trakk seg fra nyvalget og oppfordret sine tilhengere til å boikotte valget. Da vant Kenyatta med 98 prosent av stemmene, men oppmøtet var kun 39 prosent. Valgene er blitt stadig mer splittende og voldspreget når hovedkandidatene kommer fra ulike etniske grupper.

Ettersom nesten alle valg i Kenya er omstridt og preget av etnisk konflikt, vold og materielle ødeleggelser, er valgkommisjonen ­– Independent Electoral and Boundaries Commission (IEBC) – en særdeles viktig institusjon. Den utsettes for hard kritikk når valgene ikke gjennomføres i henhold til valgloven av 2011 og uten uregelmessigheter. I opptakten til valget i 2022 har IEBC fått nye medlemmer som er gransket og godkjent av parlamentet. Når de nye medlemmene er tatt i ed av Høyesterett, er IEBC beslutningsdyktig.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg