Kenyas historie

I 1880- og 1890-årene ble Afrika delt mellom Storbritannia, Frankrike, Belgia, Tyskland og litt senere Italia, mens Spania og Portugal utbygde sine kolonier ved kysten. Kartet viser hvordan kolonimaktene fordelte Afrika mellom seg. Dagens Kenya var en del av det britiske området (blått) i nord-øst-Afrika, beliggende rett sør for Etiopia (i svart), som i likhet med Liberia aldri ble kolonisert.
Koloniseringen av Afrika i 1913
Lisens: CC BY SA 3.0
Kikuyu er Kenyas dominerende folkegruppe. Kikuyu-kvinner i tradisjonelle klesdrakter. Bildet er tatt i forbindelse med den kommende president Jomo Kenyattas tilbakekomst til Kenya i 1963.
Av /NTB Scanpix.

Kenya har vært befolket av mennesker i svært lang tid. Noen av de eldste menneskelige levningene er funnet i landet. Kenyas skriftlige historie er imidlertid kort, med stor forskjell mellom kysten og innlandet. De skriftlige kildene om kysten dekker tidlige perioder, mens innlandets historie i vesentlig grad bygger på skriftlige kilder i kolonitidens arkiver.

På slutten av 1800-tallet begynte Storbritannia å interessere seg for området. På Berlinkonferansen i 1884, hvor de europeiske kolonimaktene delte Afrika mellom seg, sikret Storbritannia seg Kenya. I 1894 ble et østafrikansk protektorat etablert, og i 1920 ble kolonien Kenya formelt opprettet.

Den britiske kolonitiden huskes best i Kenya for hardhendt håndtering av Mau Mau-opprøret i perioden 1952–1956. Kenya fikk indre selvstyre i 1963 og ble en uavhengig republikk året etter.

I perioden frem til 1982 hadde Kenya et slags flerpartisystem, men i virkeligheten dominerte ett parti: Kenya African National Union (KANU). I 1982 ble Kenya en ettpartistat. Demokratiseringen startet i 1991.

Eldre historie

Rike arkeologiske funn, særlig i Rift Valley, har vist at det i det østafrikanske innland har levd menneskelignende arter fra forhistorisk tid, mer enn to millioner år tilbake. Funnene har gitt næring til teorien om at det var i dette området menneskenes vugge stod.

Dagens befolkning i Kenya er et resultat av innvandring fra flere kanter, som førte til fremveksten av fastboende jordbrukere ved begynnelsen av vår tidsregning: migrasjonen har i en viss grad pågått til moderne tid. I motsetning til i Vest-Afrika ble det ikke etablert store riker i dette området, men små, selvforsynte lokalsamfunn.

I de første hundreårene av vår tidsregning vokste flere arabiske handelssamfunn frem på kysten. Persiske handelsmenn besøkte også kysten. Denne handelsvirksomheten skapte betydningsfulle sentra i Mombasa, Malindi og på øyene Lamu og Pate.

Viktige handelsvarer var elfenben, horn fra neshorn, gull, skjell og slaver. Kenyakysten utviklet seg økonomisk, ble påvirket av arabisk kultur og islam, og den østafrikanske swahili-kulturen ble skapt her og lenger sør.

Portugisisk og arabisk konkurranse

Den arabiske handelen ble utsatt for konkurranse fra portugiserne fra rundt år 1500. De invaderte kysten av Øst-Afrika og inntok Mombasa i 1505. Arabere og portugisere kivet om makten de neste par hundre år; kampene gikk vesentlig ut over afrikanerne og deres bysamfunn langs kysten. Portugiserne gjorde Mombasa til lokalt maktsenter, og bygde Fort Jesus som sitt viktigste festningsverk i Kenya.

Fortet og byen ble erobret av araberne etter 33 måneders beleiring i 1698; få år senere forlot portugiserne Kenya, og kysten ble styrt av arabiske sultaner.

I 1822 sendte sultanen av Oman, Sayyid Saïd, en militær styrke til Øst-Afrika og gjorde krav på alle swahili-dynastiene langs kysten, men flere gikk ikke med på å oppgi makten og anmodet Storbritannia om hjelp. Britene bekjempet også slavehandelen, som ennå var utbredt langs kysten.

Kolonitiden

Storbritannia inntok Mombasa i 1822 og gjorde byen til et protektorat, som ble oppgitt igjen etter tre år. Sultanen av Oman flyttet sitt hoff til Zanzibar og tilbød i 1877 selskapet Imperial British East Africa en konsesjon på å administrere Øst-Afrika. I 1895 ble Kenya utropt til britisk protektorat, Britisk Øst-Afrika, i vesentlig grad for å sikre veien til Uganda, på veien mellom Kapp og Kairo.

I 1902, etter at jernbanen mellom Mombasa og Victoriasjøen var ferdigbygd, oppmuntret den britiske regjering hvit innvandring og bosetting i det kenyanske høylandet. Hele det fruktbare høylandet ble avsatt for hvite, som fikk betydelig innflytelse over styringen av kolonien, mens afrikanerne ble anvist til reservater, med mindre og dårligere jord – og uten politisk medbestemmelse eller innflytelse. Med utbygging av jernbane og handel økte også den asiatiske befolkningen i landet.

Grensen mellom de fremtidige statene Kenya og Uganda ble justert i 1902, og Kisumu ble lagt til Kenya. I 1907 ble en lovgivende forsamling opprettet i Kenya, med hvit dominans og en liten asiatisk representasjon, men ingen afrikansk. Samme år ble den britiske koloniadministrasjonen flyttet fra Mombasa til den nye byen Nairobi.

Første verdenskrig ble utkjempet også i deler av Afrika, og i Kenya ble om lag 200 000 afrikanere rekruttert til den britiske hær – hvorav en firedel omkom. Under og etter krigen styrket den hvite befolkningen sin kontroll med makten i Kenya, og det ble vedtatt lover og skatteregler som hadde til hensikt å skaffe billig afrikansk arbeidskraft til de hvite storgårdene, som vesentlig produserte varer for eksport, særlig kaffe.

Denne utviklingen ble møtt med væpnet afrikansk motstand, særlig i høylandet. I 1921 ble Kenyas status endret, og området ble en britisk kronkoloni. I 1925 ble det introdusert et system med styrende råd blant afrikanerne, vesentlig for å stagge den fremvoksende politiske organisering mot det hvite bosetterstyret.

Den første afrikanske nasjonalistorganisasjonen av betydning, Kenya African Union (KAU), ble dannet i 1944; før dette var Kikuyu Central Association (KCA) dannet i 1924. Fagforeninger vokste også frem, særlig på kysten. Kenyas første president, Jomo Kenyatta, var aktiv både i KCA og KAU.

Kenya deltok i andre verdenskrigalliert side mot italienerne i Etiopia og Somalia. Etter 1945 tiltok den afrikanske nasjonalismen og kampen for selvstendighet. Motstanden mot bosetterstyret var sterkest blant kikuyu-folket, som var blitt fratatt mye av sin jord og som hadde gjennomgående høy utdannelse.

Mau Mau-opprøret

Personer mistenkt for å tilhøre opprørerne (sittende) holdes fanget av representanter for kolonimakten og det lokale politiet. Foto fra 1953.
Av /NTB Scanpix.

I 1952 erklærte britene unntakstilstand i Kenya, etter at det såkalte «Mau Mau»-opprøret hadde brutt ut. Dette var forbundet med mye mystikk og misvisende fremstillinger, men var i all hovedsak en geriljakrig for retten til land og selvstyre, organisert av Kenya Land Freedom Army (KLFA). Både i samtid og ettertid ble opprøret fremstilt som en terrorkampanje mot de hvite i landet – og opprørerne ble behandlet deretter, blant annet gjennom utstrakt bruk av konsentrasjonsleirer.

Storbritannia satte inn store styrker for å bekjempe opprøret, som var slått ned ved utgangen av 1956. Om lag 13 000 afrikanere mistet livet, og rundt 80 000 ble internert. En av disse var Jomo Kenyatta, som i 1947 tok over som leder av KAU, og som også ble ansett for å tilhøre ledelsen i KFLA. Geriljaens øverste leder, Dedan Kimathi (1920–1957), ble tatt til fange i 1956 og henrettet året etter.

Veien mot selvstendighet

Ved valgene til lovgivende forsamling i 1957 ble det åpnet adgang også for afrikanske medlemmer, og cirka 60 prosent av den voksne afrikanske befolkning fikk stemmerett. Etter opprøret ble en ny jordlov vedtatt, som gav afrikanere adgang til mer jord, blant annet i høylandet, hvor en hvit fraflytting hadde begynt. I 1960 var om lag 60 000 hvite bosatt i Kenya.

Etter en grunnlovskonferanse i London i 1960 ble Kenya African National Union (KANU) dannet. Dette og Kenya African Democratic Union (KADU) konkurrerte ved valget i 1961, som gav flertall til KANU. Partiet nektet imidlertid å danne regjering før Jomo Kenyatta ble løslatt, hvilket han ble i august 1961. Han tok deretter over ledelsen av KANU. Nye valg ble holdt i mai 1963, med KANU som vinner på ny, og med Kenyatta som statsminister da indre selvstyre ble oppnådd i juni.

Den 12. desember 1963 ble Kenya selvstendig stat. Året etter ble landet erklært republikk, med Kenyatta som president. KADU hadde da gått i oppløsning, og Kenya ble i praksis en ettpartistat under ledelse av KANU.

Selvstendigheten

Jomo Kenyatta var landets førende nasjonalistleder og første president. I kolonitiden så europeerne på ham som en radikal politiker, men hans sterke presidentstyre ble en garanti for et nært forhold til de vestlige stormaktene. Bildet viser Kenyatta sammen med dansere fra kikuyu-folket på Kenyatta-dagen 1974.

Av /NTB Scanpix ※.

Motstanden mot det britiske kolonistyret var ledet vesentlig av folk fra kikuyu- og luo-folkene; kikuyuene fra høylandet og luoene fra området ved Victoriasjøen. Etter selvstendigheten fortsatte disse å dominere det politiske liv i Kenya, blant annet på bekostning av den muslimske kysten.

Forholdet mellom ulike stammer spilte en viktig rolle i kenyansk politikk til 1990-årene, og fortsatt har etniske motsetninger vært én konfliktdimensjon. En annen har i noen utstrekning vært mer ideologisk betinget, mellom konservative ledere og mer radikale og reformivrige – også innad i det snart enerådende partiet KANU.

Til forskjell fra mange andre land som gjennomgikk en væpnet frigjøringskamp, førte frigjøringskampen i Kenya verken til en grunnleggende radikalisering, eller til en utenrikspolitisk orientering mot de sosialistiske stater. Styrt av konservative ledere forble Kenya en konservativ stat i et delvis radikalt Afrika.

Den nære kontakten mellom Kenya og Storbritannia fortsatte etter selvstendigheten, og i 1964 sendte president Kenyatta bud på britiske styrker for å slå ned et spirende opprør i kjølvannet av revolusjonen på Zanzibar. I mars samme år undertegnet han en forsvarsavtale med Storbritannia. KANU stod ved selvstendigheten frem som et radikalt parti, men utviklet seg snart i konservativ retning.

Venstrefløyens leder, Jaramogi Oginga Odinga, forlot KANU i 1966 og dannet Kenya People's Union (KPU). I 1969 ble KPU forbudt, og Odinga og andre partiledere ble arrestert. I 1969 ble Odingas politiske motstander i KANU, fagforeningslederen Tom Mboya myrdet, hvoretter KPU ble forbudt og Odinga satt i husarrest. Ved parlamentsvalget samme år kunne bare medlemmer av KANU stille.

Kenyatta ble gjenvalgt til sin tredje femårsperiode i 1974 og deretter gjort til president på livstid. Ved parlamentsvalgene kunne igjen bare KANU-medlemmer stille. I de følgende to år gjennomgikk Kenya en økonomisk og politisk krise med økende politisk vold og beskyldninger om offentlig korrupsjon. Kritikken mot Kenyattas styre og kikuyu-dominansen i samfunnslivet vokste, men ble undertrykt.

Jomo Kenyatta døde i 1978 og ble etterfulgt av visepresident Daniel arap Moi. Han tilhørte ingen av de to folkegruppene som dominerte kenyansk politikk, men kalenjin, en mindre gruppe. Til tross for en politisk liberalisering like etter Kenyattas død, ble Odinga og andre tidligere KPU-medlemmer nektet å stille opp ved parlamentsvalget i 1979. Året etter sluttet Moi seg til KANU.

Ettpartistat

Daniel arap Moi var landets visepresident fra 1967 og etterfulgte Jomo Kenyatta som Kenyas president 1978. På tross av et stadig mer autoritært styre ble han gjenvalgt en rekke ganger og satt som president helt til 2002. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

I 1982 sprakk myten om det politisk stabile Kenya, da grupper fra landets flyvåpen forsøkte å gripe makten i et militærkupp. Kuppet ble slått ned, om lag 3000 mennesker tatt i forvaring, flyvåpenet oppløst og universitetet stengt. Kuppmakerne oppgav korrupsjon og mangel på frihet i landet som årsaker til at de forsøkte å gripe makten. Kenya ble formelt gjort til ettpartistat. I 1982 ble Daniel arap Moi gjenvalgt som president, men fra midten av 1980-årene vokste opposisjonen mot og kritikken av Mois styre, blant annet på grunn av fengslinger av kritikere og den begrensede ytringsfriheten.

En ledende kraft i motstanden mot Moi og KANU fra 1983 var den radikale grupperingen Mwakenya, som samlet store deler av opposisjonen bak seg. Moi ble på ny gjenvalgt – uten motkandidat – i 1988, men opposisjonen ble ytterligere styrket ved inngangen til 1990-årene, ikke minst etter at president Moi stanset planene om å innføre flerpartisystem i landet, med begrunnelsen at dette ville føre til økte stammemotsetninger.

Demokratisering

Som i en rekke andre afrikanske land kom det også i gang en demokratiseringsprosess i Kenya rundt 1990. Til tross for at det ble innført flerpartistyre, beholdt president Moi og KANU lenge makten. Det skyldtes i hovedsak at opposisjonen var splittet, både mellom personer og partier, samt at regjeringspartiet kontrollerte mye av landets medier.

I begynnelsen av 1990-årene stilte flere av Kenyas bistandsytere krav om innføring av demokratisk styresett. Kritikken rettet seg særlig mot brudd på menneskerettighetene. På en internasjonal konferanse av bistandsytere i 1991 ble all ny bistand til landet holdt tilbake. Betingelsene for å gjenoppta bistanden var politiske og økonomiske reformer i løpet av de kommende seks måneder. I desember 1991 gav Moi etter og tillot fri politisk aktivitet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg