Kenyas historie

Rike arkeologiske funn, særlig i Rift Valley, har vist at det i det østafrikanske innland har levd menneskelignende arter fra forhistorisk tid, mer enn to millioner år tilbake. Funnene har gitt næring til teorien om at det var i dette området menneskenes vugge stod.

Dagens befolkning i Kenya er et resultat av innvandring fra flere kanter, som førte til fremveksten av fastboende jordbrukere ved begynnelsen av vår tidsregning: migrasjonen har i en viss grad pågått til moderne tid. I motsetning til i Vest-Afrika ble det ikke etablert store riker i dette området, men små, selvforsynte lokalsamfunn.

I de første hundreårene av vår tidsregning vokste flere arabiske handelssamfunn frem på kysten. Persiske handelsmenn besøkte også kysten. Denne handelsvirksomheten skapte betydningsfulle sentra i Mombasa, Malindi og på øyene Lamu og Pate.

Viktige handelsvarer var elfenben, horn fra neshorn, gull, skjell og slaver. Kenyakysten utviklet seg økonomisk, ble påvirket av arabisk kultur og islam, og den østafrikanske swahili-kulturen ble skapt her og lenger sør.

Den arabiske handelen ble utsatt for konkurranse fra portugiserne fra rundt år 1500. De invaderte kysten av Øst-Afrika og inntok Mombasa i 1505. Arabere og portugisere kivet om makten de neste par hundre år; kampene gikk vesentlig ut over afrikanerne og deres bysamfunn langs kysten. Portugiserne gjorde Mombasa til lokalt maktsenter, og bygde Fort Jesus som sitt viktigste festningsverk i Kenya.

Fortet og byen ble erobret av araberne etter 33 måneders beleiring i 1698; få år senere forlot portugiserne Kenya, og kysten ble styrt av arabiske sultaner.

I 1822 sendte sultanen av Oman, Sayyid Saïd, en militær styrke til Øst-Afrika og gjorde krav på alle swahili-dynastiene langs kysten, men flere gikk ikke med på å oppgi makten og anmodet Storbritannia om hjelp. Britene bekjempet også slavehandelen, som ennå var utbredt langs kysten.

Storbritannia inntok Mombasa i 1822 og gjorde byen til et protektorat, som ble oppgitt igjen etter tre år. Sultanen av Oman flyttet sitt hoff til Zanzibar og tilbød i 1877 selskapet Imperial British East Africa en konsesjon på å administrere Øst-Afrika. I 1895 ble Kenya utropt til britisk protektorat, Britisk Øst-Afrika, i vesentlig grad for å sikre veien til Uganda, på veien mellom Kapp og Kairo.

I 1902, etter at jernbanen mellom Mombasa og Victoriasjøen var ferdigbygd, oppmuntret den britiske regjeringen hvit innvandring og bosetting i det kenyanske høylandet. Hele det fruktbare høylandet ble avsatt for hvite, som fikk betydelig innflytelse over styringen av kolonien, mens afrikanerne ble anvist til reservater, med mindre og dårligere jord – og uten politisk medbestemmelse eller innflytelse. Med utbygging av jernbane og handel økte også den asiatiske befolkningen i landet.

Grensen mellom de fremtidige statene Kenya og Uganda ble justert i 1902, og byen Kisumu med omliggende områder ble lagt til Kenya. I 1907 ble en lovgivende forsamling opprettet i Kenya, med hvit dominans og en liten asiatisk representasjon, men ingen afrikansk. Samme år ble den britiske koloniadministrasjonen flyttet fra kystbyen Mombasa til den nye byen Nairobi innlandet.

Første verdenskrig ble utkjempet også i deler av Afrika, og i Kenya ble om lag 200 000 afrikanere rekruttert til den britiske hær – hvorav en firedel omkom. Under og etter krigen styrket den hvite befolkningen sin kontroll med makten i Kenya, og det ble vedtatt lover og skatteregler som hadde til hensikt å skaffe billig afrikansk arbeidskraft til de hvite storgårdene, som vesentlig produserte varer for eksport, særlig kaffe.

Denne utviklingen ble møtt med væpnet afrikansk motstand, særlig i høylandet. I 1921 ble Kenyas status endret, og området ble en britisk kronkoloni. I 1925 ble det introdusert et system med styrende råd blant afrikanerne, vesentlig for å stagge den fremvoksende politiske organisering mot det hvite bosetterstyret.

Den første afrikanske nasjonalistorganisasjonen av betydning, Kenya African Union (KAU), ble dannet i 1944; før dette var Kikuyu Central Association (KCA) dannet i 1924. Fagforeninger vokste også frem, særlig på kysten. Kenyas første president, Jomo Kenyatta, var aktiv både i KCA og KAU.

Kenya deltok i andre verdenskrig på alliert side mot italienerne i Etiopia og Somalia. Etter 1945 tiltok den afrikanske nasjonalismen og kampen for selvstendighet. Motstanden mot bosetterstyret var sterkest blant kikuyu-folket, som var blitt fratatt mye av sin jord og som hadde gjennomgående høy utdannelse.

Motstanden mot det britiske kolonistyret var ledet vesentlig av folk fra kikuyu- og luo-folkene; kikuyuene fra høylandet og luoene fra området ved Victoriasjøen. Etter selvstendigheten fortsatte disse å dominere det politiske livet i Kenya, blant annet på bekostning av den muslimske kysten.

Forholdet mellom ulike stammer/etniske grupper spilte en viktig rolle i kenyansk politikk til 1990-årene, og fortsatt er etniske motsetninger en viktig konfliktdimensjon. En annen dimensjon har i noen utstrekning vært mer ideologisk betinget, mellom konservative ledere og de mer radikale og reformivrige – også innad i det snart enerådende partiet KANU.

Til forskjell fra mange andre land som gjennomgikk en væpnet frigjøringskamp, førte frigjøringskampen i Kenya verken til en grunnleggende radikalisering, eller til en utenrikspolitisk orientering mot de sosialistiske statene. Styrt av konservative ledere forble Kenya en konservativ stat i et delvis radikalisert Afrika.

Den nære kontakten mellom Kenya og Storbritannia fortsatte etter selvstendigheten, og i 1964 sendte president Kenyatta bud på britiske styrker for å slå ned et spirende opprør i kjølvannet av revolusjonen på Zanzibar. I mars samme år undertegnet han en forsvarsavtale med Storbritannia. KANU stod ved selvstendigheten frem som et radikalt parti, men utviklet seg snart i konservativ retning.

Venstrefløyens leder, Jaramogi Oginga Odinga, forlot KANU i 1966 og dannet Kenya People's Union (KPU). I 1969 ble KPU forbudt, og Odinga og andre partiledere ble arrestert. I 1969 ble Odingas politiske motstander i KANU, fagforeningslederen Tom Mboya myrdet, hvoretter KPU ble forbudt og Odinga satt i husarrest. Ved parlamentsvalget samme år kunne bare medlemmer av KANU stille.

Kenyatta ble gjenvalgt til sin tredje femårsperiode i 1974 og deretter gjort til president på livstid. Ved parlamentsvalgene kunne bare KANU-medlemmer stille. I de følgende to år gjennomgikk Kenya en økonomisk og politisk krise med økende politisk vold og beskyldninger om offentlig korrupsjon. Kritikken mot Kenyattas styre og kikuyu-dominansen i samfunnslivet vokste, men ble undertrykt.

Jomo Kenyatta døde i 1978 og ble etterfulgt av visepresident Daniel arap Moi. Han tilhørte ingen av de to folkegruppene som dominerte kenyansk politikk, men kalenjin, en mindre gruppe. Til tross for politisk liberalisering like etter Kenyattas død, ble Odinga og andre tidligere KPU-medlemmer nektet å stille opp ved parlamentsvalget i 1979. Året etter sluttet Moi seg til KANU.

Som i en rekke andre afrikanske land kom det også i gang en demokratiseringsprosess i Kenya rundt 1990. Til tross for at det ble innført flerpartistyre, beholdt president Moi og KANU lenge makten. Det skyldtes i hovedsak at opposisjonen var splittet, både mellom personer og partier, samt at regjeringspartiet kontrollerte mange av landets medier.

I begynnelsen av 1990-årene stilte flere av Kenyas bistandsytere krav om innføring av demokratisk styresett. Kritikken rettet seg særlig mot brudd på menneskerettighetene. På en internasjonal konferanse av bistandsytere i 1991 ble all ny bistand til landet holdt tilbake. Betingelsene for å gjenoppta bistanden var politiske og økonomiske reformer i løpet av de kommende seks måneder. I desember 1991 gav Moi etter og tillot fri politisk aktivitet.

• Kenyas samtidshistorie
• Kenyas utenrikspolitikk
• Kenyas befolkning
• Kenyas politiske system
• Presidenter i Kenya