Rike arkeologiske funn, særlig i Rift Valley, har vist at det i det østafrikanske innland har levd menneskelignende arter fra forhistorisk tid, mer enn to millioner år tilbake. Funnene har gitt næring til teorien om at det var i dette området menneskenes vugge stod.

Dagens befolkning i Kenya er et resultat av innvandring fra flere kanter, som førte til fremveksten av fastboende jordbrukere ved begynnelsen av vår tidsregning: migrasjonen har i en viss grad pågått til moderne tid. I motsetning til i Vest-Afrika ble det ikke i dette området etablert store riker, men små, selvforsynte lokalsamfunn.

I de første hundreårene av vår tidsregning vokste flere arabiske handelssamfunn frem på kysten. Persiske handelsmenn besøkte også kysten. Denne handelsvirksomheten skapte betydningsfulle sentra i Mombasa, Malindi og på øyene Lamu og Pate.

Viktige handelsvarer var elfenben, horn fra neshorn, gull, skjell og slaver. Kenyakysten utviklet seg økonomisk, ble påvirket av arabisk kultur og islam, og den østafrikanske swahili-kulturen ble skapt her og lenger sør.

Den arabiske handelen ble utsatt for konkurranse fra portugiserne fra ca. år 1500. De invaderte kysten av Øst-Afrika og inntok Mombasa i 1505. Arabere og portugisere kivet om makten de neste par hundre år; kampene gikk vesentlig ut over afrikanerne og deres bysamfunn langs kysten. Portugiserne gjorde Mombasa til lokalt maktsenter, og bygde Fort Jesus som sitt viktigste festningsverk i Kenya.

Fortet og byen ble erobret av araberne etter 33 måneders beleiring i 1698; få år senere forlot portugiserne Kenya, og kysten ble styrt av arabiske sultaner.

I 1822 sendte sultanen av Oman, Sayyid Saïd, en militær styrke til Øst-Afrika og gjorde krav på alle swahili-dynastiene langs kysten, men flere gikk ikke med på å oppgi makten og anmodet Storbritannia om hjelp. Britene bekjempet også slavehandelen, som ennå var utbredt langs kysten.

Storbritannia inntok Mombasa i 1822 og gjorde byen til et protektorat, som ble oppgitt igjen etter tre år. Sultanen av Oman flyttet sitt hoff til Zanzibar og tilbød i 1877 selskapet Imperial British East Africa en konsesjon på å administrere Øst-Afrika. I 1895 ble Kenya utropt til britisk protektorat, Britisk Øst-Afrika, i vesentlig grad for å sikre veien til Uganda, på veien mellom Kapp og Kairo.

I 1902, etter at jernbanen mellom Mombasa og Victoriasjøen var ferdigbygd, oppmuntret den britiske regjering hvit innvandring og bosetting i det kenyanske høylandet. Hele det fruktbare høylandet ble avsatt for hvite, som fikk betydelig innflytelse over styringen av kolonien, mens afrikanerne ble anvist reservater, med mindre og dårligere jord – og uten politisk medbestemmelse eller innflytelse. Med utbygging av jernbane og handel økte også den asiatiske befolkningen i landet.

Grensen mellom de fremtidige statene Kenya og Uganda ble justert i 1902, og Kisumu ble lagt til Kenya. I 1907 ble en lovgivende forsamling opprettet i Kenya, med hvit dominans og en liten asiatisk representasjon, men ingen afrikansk. Samme år ble den britiske koloniadministrasjonen flyttet fra Mombasa til den nye byen Nairobi.

Den første verdenskrig ble utkjempet også i deler av Afrika, og i Kenya ble om lag 200 000 afrikanere rekruttert til den britiske hær – hvorav en firedel omkom. Under og etter krigen styrket den hvite befolkningen sin kontroll med makten i Kenya, og det ble vedtatt lover og skatteregler som hadde til hensikt å skaffe billig afrikansk arbeidskraft til de hvite storgårdene, som vesentlig produserte varer for eksport, særlig kaffe.

Denne utviklingen ble møtt med væpnet afrikansk motstand, særlig i høylandet. I 1921 ble Kenyas status endret, og området ble en britisk kronkoloni. I 1925 ble det introdusert et system med styrende råd blant afrikanerne, vesentlig for å stagge den fremvoksende politiske organisering mot det hvite bosetterstyret.

Den første afrikanske nasjonalistorganisasjonen av betydning, Kenya African Union (KAU), ble dannet 1944; før dette var Kikuyu Central Association (KCA) dannet i 1924. Fagforeninger vokste også frem, særlig på kysten. Kenyas første president, Jomo Kenyatta, var aktiv både i KCA og KAU.

Kenya deltok i annen verdenskrig på alliert side mot italienerne i Etiopia og Somalia. Etter 1945 tiltok den afrikanske nasjonalismen og kampen for selvstendighet. Motstanden mot bosetterstyret var sterkest blant kikuyu-folket, som var blitt fratatt mye av sin jord og som hadde gjennomgående høy utdannelse.

I 1952 erklærte britene unntakstilstand i Kenya, etter at det såkalte «Mau Mau»-opprøret hadde brutt ut. Dette var forbundet med mye mystikk og misvisende fremstillinger, men var i all hovedsak en geriljakrig for retten til land og selvstyre, organisert av Kenya Land Freedom Army (KLFA). Både i samtid og ettertid ble opprøret fremstilt som en terrorkampanje mot de hvite i landet – og opprørerne ble behandlet deretter, blant annet gjennom utstrakt bruk av konsentrasjonsleirer.

Storbritannia satte inn store styrker for å bekjempe opprøret, som var slått ned ved utgangen av 1956. Om lag 13 000 afrikanere mistet livet, og om lag 80 000 ble internert. En av disse var Jomo Kenyatta, som 1947 tok over som leder av KAU, og som også ble ansett for å tilhøre ledelsen i KFLA. Geriljaens øverste leder, Dedan Kimathi, ble tatt til fange 1956 og henrettet 1957.

Ved valgene til lovgivende forsamling i 1957 ble det åpnet adgang også for afrikanske medlemmer, og ca. 60 prosent av den voksne afrikanske befolkning fikk stemmerett. Etter opprøret ble en ny jordlov vedtatt, som gav afrikanere adgang til mer jord, blant annet i høylandet, hvor en hvit fraflytting hadde begynt. I 1960 var om lag 60 000 hvite bosatt i Kenya.

Etter en grunnlovskonferanse i London i 1960 ble Kenya African National Union (KANU) dannet. Dette og Kenya African Democratic Union (KADU) konkurrerte ved valget i 1961, som gav flertall til KANU. Partiet nektet imidlertid å danne regjering før Jomo Kenyatta ble løslatt, hvilket han ble i august 1961. Han tok deretter over ledelsen av KANU. Nye valg ble holdt i mai 1963, med KANU som vinner på ny, og med Kenyatta som statsminister da indre selvstyre ble oppnådd i juni.

Den 12. desember 1963 ble Kenya selvstendig stat. Året etter ble landet erklært republikk, med Kenyatta som president. KADU hadde da gått i oppløsning, og Kenya ble i praksis en ettpartistat under ledelse av KANU.

Motstanden mot det britiske kolonistyret var ledet vesentlig av folk fra kikuyu- og luo-folkene; kikuyuene fra høylandet og luoene fra området ved Victoriasjøen. Etter selvstendigheten fortsatte disse å dominere det politiske liv i Kenya, blant annet på bekostning av den muslimske kysten.

Forholdet mellom ulike stammer spilte en viktig rolle i kenyansk politikk til 1990-årene, og fortsatt har etniske motsetninger vært én konfliktdimensjon. En annen har i noen utstrekning vært mer ideologisk betinget, mellom konservative ledere og mer radikale og reformivrige – også innad i det snart enerådende parti, KANU.

Til forskjell fra mange andre land som gjennomgikk en væpnet frigjøringskamp, førte frigjøringskampen i Kenya verken til en grunnleggende radikalisering, eller til en utenrikspolitisk orientering mot de sosialistiske stater. Styrt av konservative ledere forble Kenya en konservativ stat i et delvis radikalt Afrika.

Den nære kontakten mellom Kenya og Storbritannia fortsatte etter selvstendigheten, og i 1964 sendte president Kenyatta bud på britiske styrker for å slå ned et spirende opprør i kjølvannet av revolusjonen på Zanzibar, og i mars samme år undertegnet han en forsvarsavtale med Storbritannia. KANU stod ved selvstendigheten frem som et radikalt parti, men utviklet seg snart i konservativ retning.

Venstrefløyens leder, Jaramogi Oginga Odinga, forlot KANU i 1966 og dannet Kenya People's Union (KPU). I 1969 ble KPU forbudt, og Odinga og andre partiledere ble arrestert. I 1969 ble Odingas politiske motstander i KANU, fagforeningslederen Tom Mboya myrdet, hvoretter KPU ble forbudt og Odinga satt i husarrest. Ved parlamentsvalget samme år kunne bare medlemmer av KANU stille.

Kenyatta ble gjenvalgt til sin tredje femårsperiode i 1974 og deretter gjort til president på livstid. Ved parlamentsvalgene kunne igjen bare KANU-medlemmer stille. I de følgende to år gjennomgikk Kenya en økonomisk og politisk krise med økende politisk vold og beskyldninger om offentlig korrupsjon. Kritikken mot Kenyattas styre og kikuyu-dominansen i samfunnslivet vokste, men ble undertrykt.

Jomo Kenyatta døde i 1978 og ble etterfulgt av visepresident Daniel arap Moi. Han tilhørte ingen av de to folkegruppene som dominerte kenyansk politikk, men kalenjin, en mindre gruppe. Til tross for en politisk liberalisering like etter Kenyattas død, ble Odinga og andre tidligere KPU-medlemmer nektet å stille opp ved parlamentsvalget i 1979. Året etter sluttet Moi seg til KANU.

I 1982 sprakk myten om det politisk stabile Kenya, da grupper fra landets flyvåpen forsøkte å gripe makten i et militærkupp. Kuppet ble slått ned, om lag 3000 mennesker tatt i forvaring, flyvåpenet oppløst og universitetet stengt. Kuppmakerne oppgav korrupsjon og mangel på frihet i landet som årsaker til at de forsøkte å gripe makten. Kenya ble formelt gjort til ettpartistat. I 1982 ble Daniel arap Moi gjenvalgt som president, men fra midten av 1980-årene vokste opposisjonen mot og kritikken av Mois styre, blant annet på grunn av fengslinger av kritikere og den begrensede ytringsfriheten.

En ledende kraft i motstanden mot Moi og KANU fra 1983 var Mwakenya, som samlet store deler av opposisjonen bak seg. Moi ble på ny gjenvalgt – uten motkandidat – i 1988, men opposisjonen ble ytterligere styrket ved inngangen til 1990-årene, ikke minst etter at president Moi stanset planene om å innføre flerpartisystem i landet, med begrunnelsen at dette ville føre til økte stammemotsetninger.

Som i en rekke andre afrikanske land kom det også i gang en demokratiseringsprosess i Kenya rundt 1990. Til tross for at det ble innført flerpartistyre, beholdt president Moi og KANU lenge makten. Det skyldtes i hovedsak at opposisjonen var splittet, både mellom personer og partier, samt at regjeringspartiet kontrollerte mye av landets medier.

I begynnelsen av 1990-årene stilte flere av Kenyas bistandsytere krav om innføring av demokratisk styresett. Kritikken rettet seg særlig mot brudd på menneskerettighetene. På en internasjonal konferanse av bistandsytere i 1991 ble all ny bistand til landet holdt tilbake. Betingelsene for å gjenoppta bistanden var politiske og økonomiske reformer i løpet av de kommende seks måneder. I desember 1991 gav Moi etter og tillot fri politisk aktivitet.

I 1991 oppstod opposisjonsgrupperingen Forum for the Restoration of Democracy (FORD), med Odinga i ledelsen. Democratic Party (DP) ble dannet av tidligere visepresident Mwai Kibaki. FORD utgjorde en trussel mot KANU og Moi i de forestående valgene, men indre strid, ikke minst personmotsetninger, førte til at fronten ble splittet i to deler: FORD-Asili, ledet av Kenneth Matiba, og FORD-Kenya, ledet av Odinga. Splittelsen medførte at Moi ble gjenvalgt som president og at KANU fikk rent flertall i parlamentet ved valgene i 1992.

Opposisjonen forble splittet etter valget, og ble ytterligere svekket ved at flere fremtredende medlemmer valgte å gå tilbake til KANU. I midten av 1990-årene beskyldte kenyanske myndigheter grupperingen February 18 Movement (FEM) og dens væpnede gren, February 18 Popular Resistance Army (FERA), for å infiltrere Kenya fra Uganda. Myndighetene forsøkte å knytte flere deler av opposisjonen til FEM/FERA, som de påstod ble ledet av Raila Odinga, sønn av Jaramogi Oginga Odinga.

Kenyanske myndigheter fortsatte i midten av 1990-årene å forfølge opposisjonen. En spesiell sak gjaldt tidligere KANU-aktivist og parlamentsmedlem Koigi wa Wamwere, som i 1986 fikk politisk asyl i Norge. Som motstander av regimet ble han beskyldt for å være medlem av den radikale opposisjonsgrupperingen Mwakenya. Da han under et besøk i Uganda i 1989 ble arrestert og anklaget for høyforræderi, bidrog Wamwere-saken til ytterligere svekking av forholdet mellom Kenya og Norge.

Norsk kritikk av Kenyas brudd på menneskerettighetene førte til at Kenya i oktober 1990 brøt de diplomatiske forbindelser med Norge, hvorpå Norge avviklet bistanden til landet etter 25 års samarbeid. De diplomatiske forbindelsene ble gjenopprettet i mars 1994. Samme år begynte en ny rettssak mot Wamwere, som stod tiltalt for forsøk på væpnet ran av en politistasjon – med mulig dødsstraff som utfall. Saken ble fra flere hold oppfattet som politisk forfølgelse, med fabrikkert tiltale og bevis. Wamwere ble i 1995 dømt til fire års fengsel og seks stokkeslag, men året etter ble han løslatt og kom til Norge for å få medisinsk behandling. I desember 1997 frafalt myndighetene anklagene mot Wamwere. Han stilte i presidentvalget samme år, men fikk kun et fåtall stemmer. I 2002 ble han innvalgt i parlamentet, men satt bare en periode.

I 1996 gikk de fire viktigste opposisjonspartiene sammen i National Alliance (NA). Også ved valgene i desember 1997 var opposisjonen splittet. President Moi ble gjenvalgt og KANU fikk flertall i parlamentet. Valget viste igjen at de politiske skiller i Kenya langt på vei følger etniske mønstre, der de største partiene og deres frontfigurer har sin base og oppnår hovedtyngden av sin oppslutning i sine respektive folkegrupper og regioner. Således oppnådde Moi utstrakt støtte blant kalenjin-folket, og de to hovedmotstanderne, Mwai Kibaki og Raila Odinga, henholdsvis blant kikuyuene og luoene.

Regimeskiftet i Kenya kom med valgene i 2002. Daniel arap Moi trakk seg tilbake fra politikken, og KANUs kandidat var Uhuru Kenyatta, sønn av landets første president. Samtidig samlet opposisjonen seg i sterkere grad enn tidligere, og kandidat for den nye National Rainbow Coalition (NARC), Mwai Kibaki, ble valgt. Resultatet var tilsvarende ved parlamentsvalget, der NARC fikk rent flertall og KANU ble vesentlig svekket. NARC ble etablert kort tid før valget, som en allianse mellom 14 opposisjonspartier.

Dette innebar at KANU for første gang siden Kenyas selvstendighet ikke satt med makten, og at Kibaki – med en fortid som statsråd under Kenyatta og visepresident under Moi – ble landets tredje president. NARC var en løs allianse; samlet for å fjerne Moi og uten en fasttømret politikk opplevde den raskt interne rivninger. En hovedutfordring for det nye regimet, ved siden av å unngå ny voldsutøvelse, var kampen mot korrupsjon. Miljøforkjemperen og regimekritikeren Wangari Maathai mottok Nobels fredspris for 2004.

Valgene i desember 2007 er omstridt. Forut for valget gikk Kibaki ut av NARC, som i mellomtiden var blitt splittet, for i oktober å danne Party of National Unity (PNU) – en koalisjon av flere partier, inkludert KANU, som han så stilte til valg for. ODM ble splittet i august, hvor en fraksjon ble ledet av Kalonzo Musyoka, den andre av Odinga. Begge stilte opp ved presidentvalget, som imidlertid ble vunnet av Kibaki, etter at Odinga lenge ledet i opptellingen. Det offisielle resultatet som viste at Kibaki hadde oppnådd flertall med 4,58 millioner stemmer mot Odingas 4,35 millioner ble avvist som fusk av ODM, men ble stående.

I parlamentsvalget fikk ODM klart flertall med 99 representanter mot PNUs 43. Valget i 2007 var i utgangspunktet preget av politiske og økonomiske spørsmål og løfter om kamp mot korrupsjon, men fikk også etniske overtoner, hvor særlig de gamle motsetningene mellom kikuyu og luo kom til overflaten; Kibaki er kikuyu, Odinga luo.

Presidentvalget 2007 endte med utbredt voldsutøvelse over store deler av landet, etter at president Kibaki var erklært vinner og øyeblikkelig tatt i ed for sin andre periode. Innsettelsen av Kibaki som president ble sett på som et statskupp i ettertid, og utløste spontan uro over store deler av landet.  ODM utropte Raila Odinga som "folkets president". Etter mekling med FNs daværende generalsekretær Kofi Annan, og med økonomisk støtte fra blant andre Norge, inngikk Kibaki og Odinga i februar 2008 en avtale om maktfordeling, og det ble dannet en samlingsregjering. Krav om et internasjonalt tribunal for å etterforske voldsutøvelsen etter valget ble 2009 avvist av regjeringen, hvilket ble kritisert blant annet av USAs utenriksminister Hillary Clinton.

Uhuru Kenyatta, sønn av landets første president Jomo Kenyatta, vant presidentvalget 2013 med smal margin. Presidentvalget var omstridt, særlig siden Kenyatta i 2012 ble tiltalt for forbrytelser mot menneskeheten av Den internasjonale straffedomstolen i Haag. Tiltalen, som gjaldt hans rolle i forbindelse med volden etter presidentvalget i 2007, frafalt i 2014.

De voldsomme opptøyene etter at resultatet av presidentvalget 2007 var kunngjort var mer omfattende enn noen gang i Kenyas selvstendige historie, og kom overraskende på omverdenen. Voldsutøvelsen føyde seg dog inn i en mønster hvor det særlig i tilknytning til valg gjennom 1990-årene og deretter var hyppig voldsutøvelse flere steder i landet – og fremfor alt i Rift Valley, som også var åsted for de hardeste sammenstøtene ved nyttår 2007/2008.

Volden er satt i sammenheng med en rekke skjevheter og svakheter med det kenyanske styresettet, både under ettpartitiden og etter at flerpartistyre ble gjeninnført 1991. Omfattende korrupsjon og en praksis med å favorisere enkelte grupper på bekostning av andre, samt en voksende forskjell mellom en rik elite og et fattig flertall, var medvirkende faktorer.

Voldsbruken hadde etniske overtoner, men var samtidig del av et politisk spill om makt og posisjoner, og hvor etniske motsetninger er utnyttet i kamp om stemmer - og vold mellom etniske grupper til å skremme og straffe velgere. Det er påvist at både president Moi og hans etterfølger Kibaki – så vel som opposisjonslederen Raila Odinga – har nørt opp under etniske og sosiale motsetninger for å svekke motparten i forbindelse med valg. Ikke minst er det spilt på motvilje mot den dominerende folkegruppen kikuyu, som nettopp i de rike jordbruksområdene i Rift Valley er blitt tilgodesett med landområder som tidligere var i besittelse av hvite bosettere, men som før det tilhørte andre folk.

I 1997 kom det til voldsomme opptøyer også på kysten, der etniske grupper som var kjent for å støtte opposisjonen ble angrepet av regjeringstilhengere; om lag 100 000 ble fordrevet.

Den omfattende voldsutøvelsen etter valget 2007 var ikke bare en spontan reaksjon på hva som ble opplevd som valgfusk, men til dels en planlagt kampanje for å spille det etniske kortet fra ODMs side, og for å planlegge uroligheter i tilfelle Kibaki vant valget. På den annen side var angrep fra kikuyu-milits som støttet PNU i Naivasha og Nakuru planlagt – og vold utøvd mot andre folkegrupper. Politiet og dets spesialskvadroner bidro også til at over 1000 mennesker ble drept i volden etter valget i 2007; over 300 000 ble fordrevet fra sine hjem.

Regjeringstalsmenn beskyldte Odingas tilhengere for å stå bak organisert etnisk rensing, mens Odinga anklaget regjeringen for å stå bak folkemord. Voldelige sammenstøt mellom henholdsvis kikuyu- og luo-milits har også hatt utspring i kamp om kontroll med kriminell virksomhet, blant annet spritomsetning.

Kenya er også blitt utsatt for internasjonal terrorisme. I august 1998 eksploderte en bilbombe utenfor USAs ambassade i Nairobi (og samtidig i Dar es Salaam) som krevde 254 menneskeliv; over 5000 ble skadet. Angrepene ble knyttet til nettverket al-Qaida. Det samme ble et angrep mot en hotell utenfor Mombasa i 2001, samt beskytning av et israelsk fly med raketter. Med statsoppløsning i nabolandet Somalia og i Jemen er det utbredt frykt i Vesten for at disse skal bli arnesteder for internasjonal terrorisme, hvilket gjør verdien av Kenya som en alliert desto større.  

I 2013 slo al-Shabaab, en somalisk terroristgruppe, til mot kjøpesenteret Westgate i Nairobi. Over 60 mennesker ble drept. 

Tradisjonelt har kenyansk utenrikspolitikk vært konsentrert om nabolandene Tanzania og Uganda, samt å pleie nære forbindelser med Storbritannia og USA. Regionalt har Kenya, blant annet på grunn av sin relativt moderne og allsidige økonomi, spilt en sentral, men til dels passiv rolle. Daniel arap Moi innledet en mer aktiv kontakt med omverdenen enn Jomo Kenyatta. Med sitt naboskap til Somalia og Sudan har Kenya vært en viktig arena for megling i konfliktene der. I den internasjonale kampen mot terror har Kenya fått vesentlig betydning, ikke minst grunnet frykten for at Afrikas horn kan bli et område hvorfra internasjonal terrorisme kan operere.

Kenya, Tanzania og Uganda har et særlig nært samarbeid, mye grunnet britisk kolonistyre og samordning av infrastruktur under britisk administrasjon. Til 1977 inngikk de tre statene i økonomiske samarbeidsorganisasjonen Det østafrikanske fellesskap (EAC), som da gikk i oppløsning på grunn av motsetninger mellom medlemslandene og deres ledere.

Mens Tanzania distanserte seg fra Uganda, holdt Kenya et nøytralt forhold til den ugandiske leder Idi Amin. Forholdet til Tanzania ble stadig dårligere, særlig etter landets invasjon av Uganda i 1979. Grensen mellom Kenya og Tanzania var stengt 1977–83. Da var de tre landene blitt enige om et sluttoppgjør for EAC. I 1990-årene søkte landene igjen tettere kontakt og en form for gjenopptakelse av det gamle økonomiske samarbeidet, og en avtale om dette ble inngått 1999, og Det østafrikanske felleskap ble gjenopprettet.

I 2004 inngikk medlemslandene avtale om å etablere en tollunion, med et felles tollsystem for varer som importeres fra land utenfor EAC-fellesskapet. Kenya er et viktig transittland for utenrikshandelen til Uganda, Rwanda og Burundi samt det østlige Kongo, og EAC er dermed avhengig av stabilitet i Kenya.

Kenyanske myndigheter beskyldte i 1990-årene Uganda for å gi tilhold til motstandsgruppen FEM, som derfra rettet aksjoner inn i Kenya. Før dette hadde Uganda beskyldt Kenya for å støtte grupper som motarbeidet den ugandiske regjering. I 1988–89 ble ugandiske hærenheter beskyldt for å ha gått over grensen til Kenya; i 1989 beskyldte Kenya Uganda for å ha bombet en landsby i Nordvest-Kenya. Da Moi besøkte Uganda i 1993, var dette det første statsbesøk av en kenyansk president.

Også utviklingen i Rwanda i 1990-årene var med på å svekke Kenyas forhold til Uganda, som støttet bevegelsen som i 1994 grep makten i Rwanda etter en borgerkrig. Etter folkemordet i Rwanda motsatte Kenya seg lenge å utlevere mistenkte krigsforbrytere.

Kenyas forhold til Somalia har tradisjonelt vært dårlig, fordi Somalia har gjort krav på de somalisktalende, nordlige deler av Kenya. Dette kravet ble oppgitt i 1980-årene. Flere hundre tusen somaliske flyktninger søkte tilflukt i Kenya under borgerkrigen i 1990-årene, og det kom til væpnede sammenstøt mellom kenyanske og somaliske styrker på grensen i 2000. Fredsforhandlinger om Somalia ble holdt i Kenya tidlig på 2000-tallet, og en ny somalisk nasjonalforsamling møttes i Kenya.

Kenya var også vertskap for en rekke forsøk på å fremforhandle fred i Sudan; en fredsavtale om Sør-Sudan ble inngått 2004. Under president Moi var Kenya aktiv som megler i flere afrikanske konflikter, blant annet i Burundi, Mosambik og Somalia. Mot slutten av 1990-årene engasjerte Moi seg i mekling mellom Sudan og Uganda. Kenya avviste påstander om at etiopiske oromo-opprørere skulle ha fått tilhold på kenyansk side av grensen. I 1999 sendte Kenya tropper til FNs fredsoperasjon i Sierra Leone.

Det politiske presset fra sentrale bistandsytere og allierte som Storbritannia og USA preget i en viss grad Kenyas utenrikspolitikk i 1990-årene. Forholdet til USA ble styrket som følge av bombeangrepet mot landets ambassade i Nairobi 1998 og terroranslagene mot mål i USA 2001 – etter at også USA lenge var kritisk mot den politiske og økonomiske utviklingen i Kenya under president Moi. USA har siden tidlig i 1980-årene hatt anledning til å bruke havnen i Mombasa og flyplassene der og i Nairobi til militære formål. Særlig i kampen mot terror har Kenya vært brukt som lyttestasjon. Økt militær støtte fra USA har vært en motytelse.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.