Økonomi og næringsliv i Burundi

Burundi. En stor del av vareomsetningen foregår på markeder, her fra et marked i Bujumbura.

SCODE. begrenset

Burundi er et jordbruksland med begrensede naturressurser ut over gode forhold for jordbruk og husdyrhold. Landet har noen mineralforekomster, som bare i begrenset grad blir utnyttet, både pga. store avstander til utskipningshavner og den sikkerhetsmessige situasjonen. Borgerkrigen fra tidlig i 1990-årene har i stor grad påvirket Burundis økonomiske utvikling i negativ retning. Usikkerheten har ført til lavere investeringer i gruvedriften enn forventet og synkende produksjon både i industrien og jordbruket. Denne sitasjonen ble ytterligere forverret som følge av de økonomiske sanksjonene som ble innført mot landet i annen halvdel av tiåret. Disse var ment særlig å ramme den urbane eliten, som for en betydelig del består av tutsier, men indirekte har de – sammen med krigen som sådan – også bidratt til en betydelig negativ vekst i andre halvdel av 1990-årene. Sanksjonene rammet begge sektorer både ved mangel på importerte varer og hindre for eksporten, selv om sanksjonene i noen grad ble omgått gjennom smugling. Krig i nabolandet Kongo (tidl. Zaïre) fra midten av 1990-årene førte også til smugling av varer derfra, bl.a. mineraler utført illegalt – via Burundi.

Målt etter både økonomiske og sosiale indikatorer er Burundi ett av verdens fattigste land, og borgerkrigen i 1990-årene har i vesentlig grad forverret de økonomiske og sosiale forholdene i landet. Ved midten av 1990-årene ble det anslått at ca. 60 % av befolkningen levde i absolutt fattigdom, mot ca. 30 % før de alvorlige krigshandlingene i 1993. Som følge av disse ble ca. 15 % av befolkningen drevet på flukt, med stor negativ innvirkning på matproduksjonen – som igjen medførte økende under- og feilernæring. Samtidig ble helsetilbudene redusert og utbredelsen av HIV/AIDS tiltok – hvilket ytterligere bidrog til at den gjennomsnittlig forventede levealder har sunket siden tidlig i 1990-årene. Burundi er blant de land i Afrika som er hardest rammet av AIDS-epidemien.

Burundi er et svært tett befolket land, og jordmangel er et alvorlig problem, som også har bidratt til de sosiale problemene. Landet har en del mineralforekomster, men er fremfor alt et jordbrukssamfunn. Burundis økonomi er sterkt avhengig av det ene, dominerende eksportproduktet, kaffe, og dermed av de til enhver tid rådende priser for kaffe på verdensmarkedet. Te er landets nest viktigste eksportvare.

Burundi er sterkt avhengig av økonomisk støtte utenfra, også direkte budsjettstøtte, og de fremste bistandsytere er Belgia, Frankrike, Tyskland og Japan, samt EU og multilaterale organisasjoner. Fra 1986 ble et strukturtilpasningsprogram iverksatt etter avtale med Verdensbanken og IMF, med siktemål å redusere Burundis ensidige avhengighet av kaffeeksport.

Landbruket sysselsetter vel 90 % av de yrkesaktive og står for ca. 50 % av BNP. Matvekster som yams, maniok, ris, søtpoteter, bananer og bønner dyrkes på lavere skråninger; i høyere strøk dyrkes hirse, hvete og bygg. De viktigste eksportavlinger er kaffe og te; bomull ble en betydelig eksportartikkel ved slutten av 1980-årene, men produksjonen sank sterkt ved midten av 1990-årene. Satsing på sukkerproduksjon har skapt et mindre overskudd for eksport. Det meste av kaffeavlingen er arabica-kaffe, og ca. 1 mill. småbønder dyrker kaffe, som i 2000 stod for ca. 70 % av landets eksportinntekter. Samme år stod te for ca. 25 % av inntektene. Produksjonen, særlig av kaffe, har variert sterkt siden tidlig i 1990-årene, vesentlig som følge av borgerkrigen, samt pga. av prisutviklingen på de internasjonale markedene. I andre halvdel av 1990-årene ble kaffeproduksjonen rammet også av sanksjonene mot Burundi, selv om en del ble smuglet ut av landet. Inntektene fra kaffeeksporten sank mot et lavmål på om lag 30 mill. dollar i 1999; ved siden av krigen bidrog også tørke til å redusere avlingene. Beitemarker dekker 1/3 av arealet, og husdyrholdet er betydelig hos tutsiene, med storfe og geiter for kjøtt og melk, samt sauer. Avkastningen er imidlertid lav, i det kvantitet gir kveget sosial betydning. Tidlig i 1990-årene var likevel huder en betydelig eksportartikkel, men krigen har rammet også husdyrholdet.

Burundis skoger er sterkt presset av manglende areal, og bruk av ved som brensel.

Tanganyikasjøen er fiskerik og det foregår et betydelig småfiske, som imidlertid har liten nasjonaløkonomisk betydning. Også fiskeriene ble sterkt redusert i 1990-årene, grunnet sikkerhetssituasjonen.

Burundi har en del påviste mineralforekomster, men ressursene er ennå ikke fullt ut kartlagte, og de utnyttes bare i liten grad. Landet har en av verdens rikeste forekomster av vanadium, og betydelige reserver av nikkel. Det utvinnes noe gull, tungsten og colombotantalitt, men en vesentlig andel av gullet som eksporteres fra Burundi stammer fra Kongo (tidl. Zaïre) og Tanzania. Det er påvist petroleum i Tanganyikasjøen og i Ruzizidalen, uten at utvinning er igangsatt. Flere prosjekt for mineralutvinning ble i 1990-årene utsatt pga. sikkerhetssituasjonen.

Industrien er svært beskjeden og utviklingen hemmes bl.a. av den lange avstanden til havner, samt av borgerkrig og sanksjoner i 1990-årene. Det lokale marked er for lite for å danne basis for annet enn begrenset lettindustri, som vesentlig består av foredling av lokale råvarer for innenlandsk konsum. Noe tømmertilvirking finner også sted. Vannkraften i Ruzizi er bygd ut i samarbeid med Kongo, men Burundi er en netto importør av elektrisitet.

Burundi har et stort underskudd på handelen med utlandet. Landet har vært sterkt avhengig av den ene dominerende eksportartikkelen kaffe, men fra slutten av 1980-årene har også te blitt en viktig inntektskilde. Storbritannia og Tyskland er de største markeder for eksporten. Mest import kommer fra Belgia og Frankrike, Zambia og Tanzania.

Burundis utenrikshandel er hemmet av den geografiske beliggenheten midt i Afrika, med store avstander til havner ved havet – som også medfører transport gjennom ett eller flere naboland. Tradisjonelt er de viktigste havnene Dar-es-Salaam (Tanzania) og Mombasa (Kenya), som ligger hhv. 1400 og 2000 km fra Bujumbura. Mesteparten av transporten skjer tradisjonelt over sjøen til Tanzania, samt i noen grad til Kongo (Zaïre), og landeveien via Rwanda og Uganda til Kenya. Bl.a. som følge av nabolandenes sanksjoner fra midten av 1990-årene, så Burundi på alternative handelsruter, særlig via Zambia til Durban i Sør-Afrika.

Burundi har ingen jernbane, men planer for en tilknytning av Burundi og Rwanda til jernbanen fra Mombasa i Kenya til Kampala i Uganda, samt Kigoma i Tanzania, ble presentert i 1987 – uten å bli satt ut i livet. Veinettet er tett, men av dårlig standard. Tanganyikasjøen er en svært viktig del av Burundis transportsystem. Bujumbura er, sammen med Rumonge og Nyabisindu, viktigste havneby ved Tanganyikasjøen. Storparten av utenrikshandelen går med skip over Tanganyikasjøen, enten sørover til Kigoma i Tanzania og derfra med jernbane til Dar-es-Salaam, eller vestover til Kalemie i Kongo (tidl. Zaïre), og derfra med jernbane og elvetransport til Matadi. Bujumbura har internasjonal lufthavn.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.