Burundi er bebodd av tre folkegrupper, og forholdet mellom dem har dominert landets historie. Urbefolkningen er twa-folket (pygmeer), et jeger- og samlerfolk, som teller ca. én prosent av befolkningen. Twa-folket (også kalt batwa) finnes i skogområdene i Ekvatorial-Afrika og ansees for å være etterkommerne av skogenes urfolk. Gjennom folkevandringer siste tusenår ble batwa gradvis fordrevet, først av bofaste jordbrukere som slo seg ned bl.a. i området som i dag utgjør Burundi. Denne gruppen er senere kjent som hutu (bahutu, wahutu), og utgjør ca. 85 % av befolkningen i Burundi. Den tredje gruppen, tutsi (batutsi, watutsi) innvandret på 1400-tallet, teller ca. 14 % og har tradisjonelt mest drevet med kvegdrift.

Det finnes forskjellige versjoner av historien til folkegruppene hutu og tutsi, og ulik tilnærming til denne historien har sterke politiske overtoner, knyttet til konflikten i både Burundi og Rwanda. De to gruppene betegnes ofte i etniske termer, men de deler de fleste trekk som vanligvis danner etniske skiller; samme språk, religion og kultur. Heller ikke økonomiske eller fysiske forhold skiller gruppene. Tutsier er tradisjonelt fremstilt som en overklasse, og hutuene som underordnet. Tutsier er beskrevet som høyreiste og av semittisk herkomst, etter sagnet innvandret fra Abyssinia, mens hutuer er lavere og tilhørende bantuene. Noen tydelig fysisk forskjell finnes dog ikke, og det er påpekt at det mer er på et sosialt nivå – og i form av identitet – at de to fremstår som forskjellige grupper.

I førkolonial tid hadde hutuer og tutsier ulik status i samfunnet – bl.a. knyttet til hvorvidt de var jordbrukere eller kvegdrivere, samt deres posisjon i føydalsamfunnet. Burundi var et føydalt samfunn med en konge, mwami, ved makten. Kongen var selv tutsi, men hadde direkte forbindelser til begge folkegruppene. Mellom kongen og massene fantes en egen adelklasse, ganwa, som også besto av tutsier – men som var hevet over både hutu, tutsi og twa. Konflikter i det førkoloniale samfunnet var vesentlig knyttet til maktkamper i ganwa og innad i tutsi-dynastier – bl.a. mellom Bezi og Batare; ikke mellom hutu og tutsi. Den sterke stillingen til mwami forente de ulike gruppene innen kongedømmet.

Under ganwa var det en kompleks sosial og politisk struktur som involverte både tutsier og hutuer på alle nivå, og som bidro til at skillet mellom de to gruppene var utydelig. Skillet var heller ikke så mye etnisk som sosialt; i vesentlig grad knyttet til det politiske hierarki innenfor kongedømmet. Det fant også sted giftermål mellom hutuer og tutsier, og hutuer kunne – gjennom retten til å eie kveg – avansere på en sosial stige og bli tutsier. En familie kunne bevege seg fra én sosial gruppe til den andre over tid, avhengig av dens endrede politiske og økonomiske situasjon. Begrepene hutu og tutsi, brukt for å plassere folk i en sosial kontekst, hadde også til dels forskjellig betydning til forskjellige tider – og i ulike sammenhenger.

Et tydelig og institusjonalisert skille mellom hutu og tutsi som to forskjellige folkegrupper – basert på etniske definisjoner – ble etablert i kolonitiden. Både den tyske og belgiske koloniadministrasjonen fant det formålstjenlig å etablere et skille, for å sette forskjellige grupper opp mot hverandre. Mange av mytene rundt hutu og tutsi som atskilte etniske grupper, ble skapt som stereotyper omkring forrige århundreskifte, understreket bl.a. av den etniske klassifisering i identifikasjonspapirene alle måtte bære. Kolonimakten knyttet særlige bånd til tutsiene, som ble favorisert på bekostning av hutuene. Dette, samt fremstillingen av tutsiene som et krigerfolk som hadde lagt under seg hutuene da de innvandret nordfra, forsterket bildet av tutsiene som herskerklasse og hutuene som tjenerklassen.

N'tare Rushati regnes som grunnleggeren av det sentraliserte kongedømmet Burundi på 1500-tallet. I kjølvannet av arabiske slavehandlere kom europeiske handelsmenn og misjonærer til Burundi på 1800-tallet, og landet ble i 1899 lagt inn under Tysk Øst-Afrika, som også omfattet Rwanda og Tanganyika. Dagens Burundi og Rwanda ble styrt som ett område, Ruanda-Urundi, til selvstendigheten i 1962. 1916 ble området inntatt av belgiske styrker og kom under Belgia. Etter en overenskomst med Storbritannia i 1919 opprettholdt Belgia sin kontroll med territoriet, og 1923 ble Ruanda-Burundi mandatområde under Folkeforbundet, med Belgia som tilsynsland; fra 1946 ble det et forvaltningsområde under FN. Mesteparten av tiden ble Ruanda-Burundi administrert sammen med kolonien Belgisk Kongo. Administrert på vegne av Folkeforbundet og FN, og ikke som en koloni, styrte belgierne gjennom lokale makthavere, gjennom en videreføring av de allianser tyskerne hadde innført, fremfor alt med tutsi-klaner.

Først i 1950-årene ble partipolitisk virksomhet tillatt, i tråd med FNs forutsetninger for administreringen av området, og flere grupperinger vokste frem. De to dominerende partiene var Union pour le progrès national (UPRONA) og Parti démocrate chrétien (PDC) – ledet av hver sin del av ganwa, og det første mer radikalt enn det andre. Den belgiske administrasjonen foretrakk PDC, noe som styrket UPRONAs stilling som det virkelige nasjonalistpartiet. I september 1961 ble det under FN-oppsyn avholdt valg, som ble vunnet med klart flertall av UPRONA, ledet av prins Louis Rwangasore, kongens eldste sønn. Rwangasore ble etter valget utnevnt til statsminister, men ble myrdet like etter. Sammen med hutu-revolusjonen i nabolandet Rwanda i 1959 bidro dette til den fremvoksende polarisering mellom hutu og tutsi i Burundi, og en periode preget av politisk vold satte inn.

Ved selvstendigheten 1. juli 1962 ble Ruanda-Urundi delt i dagens to stater: republikken Rwanda i nord og kongedømmet (siden 1966 republikken) Burundi i sør. Burundis statsoverhode ble mwami Mwambutsa 4. Monarkiet spilte en viktig samlende rolle. Kongen tilstrebet en balanse mellom hutuer og tutsier i regjeringen, men maktforholdet forble skjevt, bl.a. ved at de viktigste statsbærende institusjoner, hæren og byråkratiet, i utstrakt grad var dominert av tutsier. Dette bidro til økt polarisering mellom hutuer og tutsier, og monarkens sterke posisjon kunne ikke forhindre opptrapping av volden.

En nystartet tutsi-ledet ungdomsorganisasjon, Jeunesse revolutionaire rwagasore (JRR), sto bak opptøyer rettet mot hutuer i 1962. I 1965 ble statsminister Pierre Ngendandumwe, en hutu, myrdet av en tutsi-flyktning fra Rwanda. Hutuene vant samme år valget klart, men en ganwa ble utpekt til ny statsminister, og reformer i styringssettet reduserte hutuenes innflytelse. Svaret var et kupp iscenesatt av hutu-soldater i oktober 1965, og statsministeren ble drept. Opprøret ble raskt slått ned av andre deler av hæren, under tutsi-ledelse, og kuppmakterne – samt flere hutu-politikere – ble henrettet.

Nær hele den politiske hutu-eliten ble drept, sammen med flere tusen sivile, både hutuer og tutsier. I juli 1966 ble kong Mwambutsa, som hadde reist i eksil, avsatt av sin sønn Charles Ndizi, som tok tittelen Ntare 5 og utnevnte kaptein Michel Micombero til statsminister. Fire måneder senere gjorde Micombero statskupp, avsatte kongen og proklamerte republikken Burundi.

Nye utrenskninger av hutuer blant offiserer og politikere forrykket ytterligere den tilstrebede balansen, og tutsiene dominerte. I 1972 forsøkte en gruppe hutuer å ta makten gjennom et kupp, men mislykkes. Kuppforsøket medførte massedrap av tutsier rundt hovedstaden, og ble besvart med en massakre av hutuer i regi av den tutsi-dominerte hæren, hvor kanskje så mange som 150 000–200 000 ble drept; rundt 200 000 flyktet til Kongo, Rwanda og Tanzania.

Micombero ble gjenvalgt som president i 1974, men ble avsatt i et kupp i 1976, ledet av oberst Jean-Baptiste Bagaza. I 1987 ble Bagaza avsatt i et militærkupp og etterfulgt av major Pierre Buyoya, med tiltagende undertrykking av all opposisjon. Buyoya støttet seg på de samme deler av tutsi-hierarkiet som sin forgjenger, som også dominerte hæren. 1988 ble en omfattende regjeringsendring foretatt, med, for første gang, et flertall av hutuer. Men hutuenes krav om større innflytelse i hæren ble ikke innfridd. Etter at en gruppe hutuer drepte flere hundre tutsier nord i Burundi i 1988, massakrerte hæren rundt 20 000 hutuer. Senere samme år ble en hutu utpekt som statsminister. I 1989 fant flere kuppforsøk sted, iscenesatt av tilhengere av den avsatte president Bagaza.

Spenningen mellom hutuer og tutsier vedvarte, bl.a. gjennom voldelige sammenstøt i Bujumbura og andre steder i landet i 1991, men en demokratiseringsprosess tidlig i 1990-årene førte langt på vei til forsoning. En bredt sammensatt kommisjon la i 1990 frem et charter for nasjonal enhet, som ble vedtatt i folkeavstemning 1991, men avvist av eksil-partiet Parti de libération du peuple Hutu (Palipehutu). En ny folkeavstemning 1992 vedtok en grunnlov basert på flerpartistyre, og frie valg ble avholdt i 1993. Det ble vunnet av det hutu-baserte Front pour la démocratie au Burundi (FRODEBU), som så dannet regjering med UPRONA i opposisjon. Melchior Ndadaye fra FRODEBU ble valgt til president, foran Buyoya, som stilte for UPRONA. For første gang ble Burundi styrt av representanter for hutuflertallet, både gjennom presidentembetet og parlamentet – uten at tutsiene helt mistet sin innflytelse, bl.a. ved å inneha statsministerposten.

President Ndadaye ble myrdet da en gruppe tutsi-offiserer i oktober 1993 forsøkte å gripe makten. Kuppet mislykkes, men førte til omfattende voldshandlinger der så mange som 25 000–50 000 mennesker kan ha blitt drept. I tillegg flyktet tre kvart million mennesker ut av landet, de fleste til Rwanda. Som ny president valgte nasjonalforsamlingen Cyprien Ntaryiamira fra FRODEBU, som tiltrådte 1994. Bare to måneder senere omkom han på vei hjem fra regionale fredsforhandlinger i Tanzania, da flyet hans ble skutt ned over Rwanda – den hendelsen som startet folkemordet i nabolandet. Nasjonalforsamlingens president, FRODEBU-lederen Sylvestre Ntibantunganya, tok over som statssjef.

Arbeidet med å bilegge konflikten holdt frem til tross for disse hendelsene, og inkluderte bl.a. konstitusjonelle endringer med sikte på å etablere en maktbalanse mellom de to største folkegruppene. Samtidig ble det fremforhandlet en avtale mellom de to største partiene, FRODEBU og UPRONA, som tok sikte på en mer balansert fordeling av sentralmakten. Denne avtalen fra september 1994 gav 55 % av stillingene som ministre, guvernører og ambassadører til 1993-valgets vinner, FRODEBU; resten til UPRONA og dets allierte. Tutsidominansen i de væpnede styrker ble opprettholdt. Et nasjonalt sikkerhetsråd ble opprettet ved grunnlovsendringen.

Konflikten fortsatte med hyppige voldshandlinger både fra regjeringshæren og militsgrupper. Overgrepene mot sivilbefolkningen tiltok i styrke høsten 1995 og vinteren 1996. Etter folkemordet i Rwanda våren 1994 tiltok spenningen også i Burundi, bl.a. som følge av at 200 000 rwandiske hutu-flyktninger slo seg til der. Fra 1995 spredde konflikten seg til alle deler av Burundi og utviklet seg til en borgerkrig med flere aktører på begge sider. Dominerende blant hutu-gruppene var Forces pour la défence de la démocratie(FDD), den væpnede grenen til Conseil national pour la défence de la démocratie (CNDD) samt Palipehutu-militsen Forces nationales pour la libération (FNL). Militsgrupper ble dannet også på tutsi-siden, bl.a. Front national pour la libération du Burundi (FNLB) og Parti pour le redressement national (PARENA). Det er antatt at hutu-militsen fikk våpen bl.a. fra Interahamwe-militsen i Rwanda. Enkelte av tutsi-gruppene samarbeidet med og ble i noen grad utstyrt av regjeringshæren.

Høsten 1993 vedtok Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU) å sende en gruppe militære observatører for å overvåke situasjonen i Burundi. FN sendte samme år en politisk misjon, ledet av den norske diplomaten Martin Huslid, til landet. Fredsinitiativ både fra EU, USA og Norge førte ikke frem, og først i 2004 ble en FN-styrke satt inn i Burundi. Da hadde en fredsprosess på regionalt nivå etter initiativ fra FN, vedvart siden høsten 1995, med megling ved Tanzanias tidligere president Julius Nyerere. Etter dennes død i 1999 tok Sør-Afrikas tidligere president Nelson Mandela over som meglingsmann.

I juni 1996 grep de væpnede styrker makten, og tidligere president Pierre Buyoya ble nytt statsoverhode. Nasjonalforsamlingen ble oppløst og politiske partier forbudt. Buyoya førte en politikk for å gi hutuene større innflytelse; forhandlinger strandet på at tutsiene ikke ville oppgi sin avgjørende posisjon i de væpnede styrker. En grunnlovsendring i 1998 styrket forsoningsarbeidet og utvidet bl.a. nasjonalforsamlingen for å gi rom for en bredere sammensetning. Statsministerposten ble fjernet til fordel for to visepresidentstillinger, hvorav den ene reservert for hutuene.

Flere forhandlingsrunder og våpenhviler i andre halvdel av 1990-årene førte ikke frem. I 1999 gikk flere mindre tutsi-partier sammen med UPRONA og FRODEBU i et nytt parti, Convention nationale pour la paix et la reconciliation (CNPR). Enkelte hutugrupper slo seg sammen i Union pour la liberation nationale (ULINA). Etter nye forhandlinger ledet av Mandela ble det 2001 undertegnet en overenskomst om et overgangsstyre. Den innebar bl.a. at tutsier og hutuer skulle bekle presidentposten i perioder av 18 måneder hver, med tutsien Buyoya som president og hutuen Domitien Ndayizeye som visepresident. Sistnevnte tok over som president 2003. Et overgangsparlament ble innsatt i januar 2002, et nytt senat trådte sammen i februar.

Avtalen ble overvåket av en afrikansk fredsstyrke, og sørafrikanske soldater ble satt inn i oktober 2001. Våpenhvilen ble gjentatte ganger brutt, med nye kamper i 2003. En ny avtale ble inngått i oktober 2003, etter mekling under ledelse av Sør-Afrikas president Thabo Mbeki. Opprørerne fikk gjennomslag for kravet om en bredere sammensatt armé, med integrering av sine soldater, samt et større antall posisjoner i regjering og parlament. Den ene av de to store militsgruppene som ikke hadde undertegnet 2001-avtalen, CNDD-FDD, undertegnet i november 2003, mens den andre, Palipehutus Force nationales pour la libération (FNL), fortsatte sine militære aksjoner til den erklærte våpenhvile i april 2004. OAUs fredsstyrke ble i 2003 erstattet av den første styrke fra Den afrikanske union (AU): African Mission in Burundi (AMIB) med 2870 soldater, de fleste fra Sør-Afrika, resten fra Etiopia og Mosambik. AMIB ble satt inn i påvente av en senere fredsstyrke fra FN. Denne, United Nations Operation in Burundi (ONUB), tok over etter AMIB i juni 2004.

Under en større operasjon 1997–98 styrket hæren sin makt gjennom å tvangsflytte store deler av sivilbefolkningen til leire, under påskudd av å beskytte dem fra hutu-militsen. Motstandere av politikken anførte at tvangsflyttingen dels hadde til hensikt å avskjære hutu-militsens kontakt med sivilbefolkningen, dels at den ville gi regjeringsstyrkene friere spillerom i sine angrep mot militsen.

Borgerkrigen i Burundi har hatt dramatiske menneskelige og sosiale følger, ikke minst ved at mange har flyktet fra sine hjem. På det meste, ved årsskiftet 1999/2000, var ca. 900 000 mennesker internt fordrevet i Burundi, ca. 290 000 levde som flyktninger i nabolandene; i tillegg har ca. 200 000 av dem som flyktet i 1970-årene, slått seg ned i Tanzania. Burundi har også vært mottaker av flyktninger fra nabolandene, fremfor alt Rwanda og Kongo (Zaïre). I 2003 var det ca. 40 000 flyktninger fra Kongo (Zaïre) i Burundi. Det er anslått at nærmere 300 000 mennesker er blitt drept som følge av konflikten i Burundi, hvorav to tredeler i 1990-årene; det store flertall sivile. Både regjeringshæren og de ulike militsgruppene har vært delaktige i grove brudd på menneskerettighetene.

Burundi har opprettholdt nære politiske og økonomiske forbindelser til Belgia etter selvstendigheten, samtidig som landet er blitt knyttet til Frankrike og samarbeidet mellom franskspråklige stater. I 1996 sa Frankrike imidlertid opp sin militære samarbeidsavtale med Burundi. Landet har av historiske, kulturelle, politiske og geografiske årsaker et særskilt forhold til Rwanda, og har vært direkte og indirekte trukket inn i konflikten der. I 1990-årene ble Burundi også part i borgerkrigen i nabolandet Kongo (Zaïre), hvor en dimensjon ved konflikten også er knyttet til etnisitet, beslektet med motsetningene i Burundi og Rwanda. Begge statene, samt Uganda, har spilt en aktiv rolle i borgerkrigen i Kongo, som støttespillere til ulike opprørsbevegelser i det østlige Kongo.

Konflikten utviklet seg på midten av 1990-årene til en flernasjonal krig, hvor Burundi lenge benektet deltakelse. Landets involvering skjedde dels gjennom samarbeid mellom burundisk og rwandisk hutu-milits, og dels ved at de to nabolandenes regjeringsstyrker har gått sammen om aksjoner mot militsen. Burundi skal også ha mottatt militær hjelp fra Rwanda, samtidig som burundisk hutu-milits skal ha mottatt våpenhjelp fra Rwandas Interahamwe-milits. Enheter fra denne, samt den tidligere rwandiske regjeringshæren, skal ha etablert baser i Burundi. Den burundiske militsen etablerte på sin side baser i Kongo i ly av borgerkrigen der, men mistet disse 1996. Burundi sendte, i likhet med Rwanda og Uganda, soldater til det østlige Kongo høsten 1999, da opprørsgrupper der tok opp igjen kampen mot president Laurent Kabila. Burundiske sikkerhetsstyrker skal også ha gjennomført flere aksjoner på tanzaniansk territorium, for å angripe opprørere som har søkt tilflukt der. Blant annet gjennom den tutsi-dominerte regjeringen i Rwanda, har det burundiske regimet gode forbindelser til Uganda.

Uganda og Tanzania spilte en sentral regional rolle i bestrebelsene på å bilegge konflikten i Burundi, bl.a. gjennom medvirkningen til Tanzanias tidl. president Julius Nyerere som mekler. Da Nelson Mandela overtok mekleroppgaven, ble Sør-Afrika en viktig aktør i Burundi, også gjennom å sende fredssoldater dit.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.