møbelkunst, fellesbetegnelse på forskjellige arter av inventar. Møblene har gjennom tidene, særlig blant de høyere befolkningslag, ofte fått kunstnerisk utforming og utsmykning. Det har i store trekk vært stilhistorisk samsvar mellom den bildende kunst og møbelkunsten. I Norge gjelder dette spesielt tiden etter reformasjonen, da vi har hatt profesjonelle håndverkere med nær kontakt med håndverkstradisjonen ute i Europa. Om viktige etapper i møbelkunstens stilhistorie, se illustrasjoner til artiklene om stilperiodene.
På slutten av 1800-tallet var møbelhåndverket rent teknisk av meget høy kvalitet. Mange fremskritt var gjort når det gjaldt verktøy og overflatebehandling av møblene. På denne tiden ble arkitektene mer engasjert enn før i utformingen av møbler. Etter hvert ble interiørarkitektene en egen faggruppe.
Historikk
Møbeltypene har endret seg gjennom tidene. Nye behov og nye moter har skapt nye prinsipper og former i møbelkunsten. Middelalderens paller og langbenker ble på 1600- og 1700-tallet delvis erstattet av flyttbare stoler. Dette foregikk over lang tid, særlig kom det sent på bygdene i Norge. I middelalderen brukte man bordplater som ble hengt på veggen når de ikke var i bruk. Disse ble erstattet av bord som stod fremme bestandig. Kisten er fremdeles i bruk mange steder, men skuffmøbelet kom på 1700-tallet til å erstatte den tradisjonelle kisten som oppbevaringsmøbel. Himmelsengen stod i eldre tid ofte i oppholdsrommet, og hadde forheng som vern mot trekk og innsikt. Denne ble etter hvert erstattet av åpne senger som stod i egne soverom. På 1800-tallet ble soveromsmøblene utviklet. De kunne bestå av dobbeltsenger, to nattbord, toalettkommode og vaskeservant.
På 1800-tallet utviklet også spisestuemøblementet seg, i hvert fall i de høyere sosiale lag. Her skulle alle møblene være enhetlige, utført i samme treslag og samme stil, enten det gjaldt bord, stoler, buffet eller dekketøyskap. Sofagruppen blir på 1800-tallet under empire og biedermeier også en samlende enhet med myke og behagelige sittemøbler.
En rekke nye møbeltyper ble utformet på 1600- og 1700-tallet, men ble først vanlige på 1800-tallet. Det gjelder lenestolen, skrivebordet, blomsterbordet og sybordet. Spesielle møbler for barn er som enkeltstående eksempler gammelt, men det var først ut på 1800-tallet at det ble mer alminnelig.
Kombinasjonsmøbler (skapseng, bordseng, bordstol, kistebord) er et gammelt fenomen i Norge. Det er uvisst når de oppstod, men vi har bevart mange fra 1700- og 1800-tallet. På 1900-tallet har flere typer fått en renessanse. Fra renessansen og frem til siste halvdel av 1800-tallet var det vanlig at møbelsnekkerne både utformet og utførte sine møbler. Forbildene ble hentet i de rådende motestilene i de store byene i Europa. Fra midten av 1800-tallet var det imidlertid arkitektene som ble de viktigste formgivere for møbler, samtidig med at håndverket ble industrialisert i stadig sterkere grad.
Fra 1900-tallet
Utover på 1900-tallet vokste møbelindustrien frem. Arkitektene var fremdeles de førende møbeltegnere frem til 1920-årene. Da overtok – først og fremst i Skandinavia – de spesialutdannede interiørarkitektene og formgiverne. Fra 1930-årene av ble det skapt en rekke møbelmodeller i Skandinavia som er blitt klassikere i internasjonal møbelkunst (Scandinavian Design). Italia overtok føringen i 1960-årene.
1980-årene medførte en stort oppsving for møbelkunsten i hele Europa, bl.a. lanserte den italienske gruppen Memphis i 1981 en provoserende kolleksjon møbler. Også norske møbeldesignere har videreutviklet møbelbegrepet. Det startet med lanseringen av Balans-møblene i 1979. De var basert på en alternativ sittestilling. Lignende radikale møbelkonsepter har senere sett dagens lys i Norge, og er blitt kjennetegn for ny, norsk møbelkunst. Postmodernismen kom til å sette sitt preg på den internasjonale møbelkunsten i dette tiåret og fikk også nedslag i norsk møbelproduksjon. Fra 1990-årene har vi igjen vært vitne til en enklere og mer elegant møbelstil. – Se også møbelindustri.