industri

industri, generell betegnelse for næringsvirksomhet som består i bearbeidelse av råstoff; men spesielt om fabrikkmessig fremstilling av varer. I norsk næringsstatistikk defineres industri som «ervervsmessig virksomhet som drives i fabrikker, verksteder eller hjemme hos arbeideren og som enten går ut på reparasjonsarbeid eller mekanisk, kjemisk eller for hånd å fremstille nye produkter av råstoffer og mellomprodukter».

I Norge var det i 2003 sysselsatt 264 000 personer i 10 600 ulike industribedrifter. Se Norge (industri), samt avsnittet om industri under de enkelte land.

Industrisamfunn

I sosiologien oppfattes særtrekkene ved industrisamfunnet som noe mer enn fremveksten av en industriell produksjonsform, med en del påfølgende endringer i folks levekår. Industrisamfunnet sees som karakterisert både av en viss yrkesstruktur, visse typer sosiale spenninger og klassemotsetninger, visse typer av makt og en viss type politikk for å regulere disse forholdene. Alt dette har hatt andre former i tidligere jordbrukssamfunn, og antas også å bli annerledes i et fremtidig samfunn dominert av informasjonsbaserte yrker.

Industrisysselsetting i norge

Tabellen omfatter personer over 15 år som er sysselsatt i industrien, samt den prosentvise andelen av samtlige sysselsatte

Industrien i Norge

Startskuddet for den industrielle revolusjon gikk i Storbritannia i siste halvdel av 1700-tallet. Norge var ikke en del av den første bølgen, og de første dampdrevne tekstilfabrikker kom først rundt 1850. Mens land som Storbritannia, Tyskland og til og med nabolandet Sverige, var kommet langt i sin industrialisering på andre halvdel av 1800-tallet, var Norge fortsatt i en slags industriell barndom. Her til lands kom det industrielle gjennombruddet mellom fra midten av 1870-tallet og utover, som historikerne Kristine Bruland og Even Lange har argumentert for. Det var da jern- og metallindustri skjøt fart og industrien ble en drivende kraft i økonomien. Trevirke var en av de største eksportvarene gjennom hele 1900-tallet, og mot slutten av århundret ble eksport av tremasse til den engelske papirindustrien viktig.

Perioden fra 1900 til 1930 beskrives av historikere som en innhentingsperiode i næringslivet, også innen industrien som fortsatt var lite utviklet i forhold til mange andre vestlige land. Handelsflåten lå etter i overgangen til damp og teknologi og Finansdepartementet konkluderte alt i 1842 med at industrien aldri kunne få skikkelig fotfeste her til lands. Det norske lønnsnivået var for høyt til at man kunne konkurrere med utenlandske fabrikker. Men industrien fikk likevel fotfeste. Teknologi, kompetanse og kapital ble bragt inn fra utlandet for å utvikle norsk industri. Selskaper som Norsk Hydro, Elkem og Borregaard, som fortsatt har en fremtredende posisjon i norsk næringsliv, ble etablert i denne perioden.

Vitenskapsbasert industri

Etableringen av Norsk Hydro er et godt eksempel på dette, hvor utenlandsk kapital og industriell kompetanse bidro til å bygge opp et vitenskapsbasert industriselskap. Professor Kristian Birkeland hadde utviklet en metode for å bruke elektrisk kraft til å binde luftens nitrogen til produksjon av kunstgjødsel. Ingeniøren Sam Eyde var på sin side opptatt av hvordan man best kunne få utnyttet de norske vannkraftressursene til industriell virksomhet. Utbyggingen ble muliggjort av den svenske finansmannen Marcus Wallenberg og den franske banken Banque Paribas.

Tiårene før krigen ga god vekst for industrien i Norge, med tosifret produksjonsvekst i enkelte år. Med Hydro og Elkem i spissen fikk den elektrokjemiske og elektrometallurgiske industrien et gjennombrudd, men også mer lavteknologiske industribransjer som tekstil-, hermetikk- og trevareindustri opplevde stor fremvekst. For treforedlingsindustrien skjedde det at eksporten av trelast falt, mens eksporten av mer bearbeidede produkter som tremasse og papir økte. Denne industrien forble den største eksportrettede industrien frem til 50-tallet. Kraftintensiv smelteverksindustri vokste også frem, og med den fremveksten av flere små, ensrettede industristeder som Odda, Rjukan og Høyanger. Norges første aluminiumsverk så dagens lys i Stangfjorden i 1906. I 1924 hadde norsk produksjon av aluminium kommet opp i nær 12 prosent av verdensproduksjonen, men dette avtok frem mot krigen. For en stor del var denne delen av industrien dominert av tyske, sveitsiske, svenske eller amerikanske selskaper - også i Norge.

Aktiv industripolitikk etter krigen

Etter krigen ble industrien gjort til hovednæring. Regjeringen ville gå inn for å reise og utvide industrien på alle områder hvor Norge hadde naturlige betingelser for dette. Det innebar blant annet at arbeidskraften skulle settes inn i den typen produksjon som ga størst verdi per sysselsatt. Det ble fra myndighetshold fremholdt at kraftintensiv industri hadde størst økonomisk vekstpotensial, og utbyggingen skjedde i stor grad i distriktene. Troen på industri som en kilde til velstand var stor gjennom hele denne perioden. Dette førte også med seg en ytterligere vekst i industrisysselsettingen. I 1946 var industriens andel av sysselsettingen rundt 20 prosent, og dette steg til 23 prosent på det meste. I 1957 var det for første gang flere sysselsatte i industrien enn i primærnæringene. Det høyeste sysselsettingstallet ble nådd i 1974, med 387.000. Det var også i denne perioden staten ble en betydelig eier i industrien, med Norsk Jernverk, Norsk Hydro og Årdal og Sunndal Verk som fremtredende eksempler. Den aktive industripolitikken så sitt høydepunkt i tiårene etter den annen verdenskrig.

Industriens betydning redusert

Mens industripolitikken på 1970-tallet var preget av store innslag av offentlige inngrep og reguleringer, forsvant disse i takt med dereguleringene i samfunnet for øvrig. En omlegging av industripolitikken falt sammen med nedbyggingen av flere av de statlige industribedriftene, som ble solgt eller nedlagt. Veksten i industrien avtok, mens forretningsmessig tjenestyting vokste frem, som ingeniør- og andre rådgivingstjenester rettet mot industrien. Norsk industri har blitt mindre som andel av sysselsettingen de siste 40 årene. Etter en kraftig vekst i perioden 1958 til 1974, har det vært en nedgang. Mellom 1970 og 1990 forsvant over 100.000 sysselsatte fra industrien, mens den fremvoksende oljenæringen økte sin relative andel av de sysselsatte. Denne nedgangen i industrisysselsettingen er ikke spesiell for Norge, som her følger en trend som er til stede i en rekke vestlige land. Forklaringen er både økende globalisering, med nedbygging av handelshindre og eksportinntekter utflagging av bedrifter. Men også og effektivisering i industribedriftene kan forklare noe av nedgangen. Oppgaver som bedriftene tidligere selv tok seg av er nå satt ut til tjenesteytende næringer.

På 2000-tallet sank industriens andel av sysselsetting til under ti prosent for første gang på over 100 år, men verdiskapingen har likevel vært høy og industrien har fortsatt å ha en viktig posisjon som kilde til eksportinntekter, innovasjon og til sysselsetting i distriktene. Norge har i dag relativt sett færre sysselsatte i industrien enn i mange europeiske land, som Sverige, Danmark og Tyskland.

Nye utfordringer

Norsk industri har alltid vært, og er fortsatt, svært råvarebasert, men med en relativt stor leverandørindustri rettet mot oljevirksomheten i Nordsjøen. Enkelte industrigrener, som tobakksindustrien, tekstilindustrien og treforedlingsindustrien har blitt kraftig redusert, eller helt borte. Andre industrier har vokst frem eller omstilt seg, et godt eksempel på det er blant annet den betydelige omstillingen i norsk verftsindustri, som har gått fra å bygge store, standardiserte skip til spesialskip for oljesektoren. Fremveksten av en egen solcelleindustri er et annet eksempel på nye industrier som har vokst frem som følge av omstillinger.

Norske industribedrifter har i økende grad fått merke konkurransen fra fremvoksende stater, ofte i Asia. Merkostnader fra norsk arbeidsmarked har gjort det mer krevende å drive industriell virksomhet i Norge, og industrien har svart med stadig mer innovasjon, produksjonsforbedringer og reduksjon i antall sysselsatte. 2000-tallet ga flere gode år med sterk vekst for norsk industri, men finanskrisen som satte inn høsten 2008 ga særlige utfordringer for store deler av industrien, som opplevde at eksporten falt kraftig i 2009, med tilsvarende fall i sysselsettingen.

Verdens største industriselskaper per 2004

Norges største industriselskaper per 2004