elektrometallurgisk industri

Elektrometallurgisk industri, omfatter utvinning og raffinering, til dels også omsmelting og utstøping av metaller og legeringer ved hjelp av elektrisk energi. Man skjelner mellom elektrolytiske og elektrotermiske prosesser.

Faktaboks

Uttale
elektrometallˈurgisk industri

I elektrolytiske prosesser inngår elektrisk energi direkte i reduksjonsprosessen ved avladning av ioner fra en vandig elektrolytt eller fra en smeltet saltelektrolytt.

I elektrotermiske prosesser benyttes elektrisk energi som varmekilde. Forhøyet temperatur er en betingelse for at reduksjonsprosessen ved utvinning skal gå som forutsatt. Videre må materialet foreligge i smeltet tilstand ved raffinering, omsmelting og utstøping.

Begge typer elektrometallurgisk industri er betydelige eksportnæringer i Norge.

Historikk

Etablering

Elektrokjemisk og elektrometallurgisk industri kom til Norge tidlig på 1900-tallet. Det var fossekraften som lokket utenlandsk industri og utenlandske penger til landet. Utbyggingen skjedde i distriktene nær vassdragene, og ble en viktig faktor i industriens spredning til fjerne og folkefattige områder i Norge.

Fremstilling av kalsiumkarbid var i gang allerede i 1899 ved Hafslund i Sarpsborg og Tinfos ved Notodden, og ferrosilisium, ferrokrom og råjern ved Hafslund. Meråker Smelteverk og Tinfos fulgte etter i 1910. Da var også produksjonen av nikkel begynt ved Kristiansand Nikkelraffineringsverk (senere Falconbridge). Aluminium ble fremstilt ved Det Norske Nitridaktieselskab (DNN) i Tyssedal og Eydehavn i 1915 og sink ved Det Norske Zinkkompani (senere Norzink) i Odda i 1929.

Miljøskader

Med industrien fulgte også alle biprodukter i form av utslipp til luft, jord og vann, og selv om lokale skader på vegetasjonen kunne bli svært merkbare, ble lite gjort for å begrense dem. Tilstandene ble ikke bedre i de første tiår etter andre verdenskrig, da fremveksten av metallindustrien skjedde med utgangspunkt i rikelig tilgang på vannkraft og positiv holdning fra myndighetene til energiintensiv industri.

Ferrometallverkene arbeidet lenge med åpne ovner hvor det dannes store gassmengder som det er praktisk umulig å rense. De første lukkede manganovner med vasking og filtrering av ovnsgassene kom i først i 1950- og 1960-årene, silisiumovnene et tiår senere.

Anvendelse av sikre depoter for filtratene ble nye utfordringer. Partikler og gass av fluorforbindelser ble sluppet ut fra aluminiumovnene uten eller med mangelfull rensing helt frem til 1970-årene, og skadene på flora og fauna var åpenbare.

Stor egeninnsats fra verkene, press fra miljøvernorganisasjonene, økende miljøbevissthet i samfunnet og nye lover har resultert i betydelige forbedringer, i form av reduserte utslipp, energiøkonomisering og opprydning på gamle arbeidsplasser.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg