Egypt – utenrikspolitikk. Egypt er medlem av FN og FNs særorganisasjoner, bl.a. Verdensbanken og Verdens handelsorganisasjon; for øvrig av bl.a. Arabiske liga (suspendert 1979-89) og Afrikanske union.
Egypt er representert i Norge ved sin ambassade i Oslo, mens Norge er representert i Egypt ved sin ambassade i Kairo og generalkonsulater i Alexandria og Port Said.
Egypt har vært en sentral aktør i det politiske bildet i Midtøsten, men også et toneangivende land i Afrika og den såkalte tredje verden. President Nasser var i 1955 en av lederne for Bandung-konferansen, som la grunnlaget for Den alliansefrie bevegelse. Med det steg Nasser og Egypt også inn på den internasjonale scene som en sterk, selvstendig stat, hvilket ble ytterligere understreket under forløpet til Suez-konflikten. Egypt ble et viktig senter for anti-imperialistisk og anti-kolonialistisk kamp.
Mens Egypt under Nasser var nært allierte med Sovjetunionen, endret hans etterfølger Sadat radikalt kurs gjennom å etablere nære forbindelser med USA. Dette valget fikk avgjørende betydning for Egypts utvikling, både regionalt og lokalt. Den politiske kontakten med USA lettet tilnærmingen til Israel, som i 1978 førte til Camp David-avtalen og den påfølgende fredsavtalen med Israel. Denne styrket forbindelsene til Vesten, men isolerte Egypt i den arabiske verden i det kommende tiår. Egypt gjenvant imidlertid sin posisjon i regionen i løpet av 1980-årene og særlig i 1990-årene, da Mubarak igjen ble den sentrale mellommann i den palestinsk-israelske konflikten. Egypts gode kontakt med PLO styrket Mubaraks mulighet til å spille en aktiv rolle, og presidenten la frem flere initiativ for en løsning på konflikten. Eksempelvis ble avtalen mellom de to parter om begrenset selvstyre for Gaza og Vestbredden undertegnet i Kairo 1994, og det reviderte Wye River-memorandumet ble undertegnet i Sharm el-Sheikh 1999. Egypt var også medvirkende til at Midtøsten-forhandlingene kom i gang i Madrid 1991 – en prosess som løp parallelt med, og til dels var en forutsetning for, Oslo-prosessen. Fra 2000 spilte Egypt og Mubarak en ledende rolle i de internasjonale fredsbestrebelsene, etter hvert som krigen mellom Israel og de palestinske selvstyremyndighetene tiltok. 2001 la Egypt og Jordan frem en felles fredsplan, som forutsatte en øyeblikkelig stans i den israelske bosettingen på okkupert land, og en israelsk tilbaketrekking til posisjoner før intifadaen brøt ut. Planen var støttet av USA, og Egypt stilte seg bak det amerikanske veikartet for fred 2003, men har deretter mistet en del av sin posisjon som sentral aktør i fredsprosessen i Midtøsten, bl.a. pga. utviklingen i de palestinske områdene, hvor Hamas overtok makten i Gaza, som grenser til Egypt. I 2007–08 spilte Egypt en meklerrolle mellom de stridende palestinske gruppene Hamas og Fatah, samt i å oppnå en de facto våpenhvile mellom Hamas og Israel.
Etter at Israel i 2005 trakk seg ut av Gaza ble grensen mellom Gaza og Egypt, ved Rafah, gjenåpnet. Med øvrige grenseposter kontrollert av Israel, som også kontrollerte kysten, var Rafah under israelsk blokade Gazas eneste mulige adgang til omverdenen. I januar 2008 ble deler av grensestengselet revet av det i Gaza regjerende Hamas, og egyptiske myndigheter tillot at palestinere tok seg inn i Egypt for å handle. Det er antatt at trekvart million mennesker krysset grensen, før den igjen ble stengt etter halvannen uke, for senere å bli midlertidig gjenåpnet for spesielle behov. Flere palestinere ble arrestert i Egypt, mistenkt for å planlegge terroraksjoner. Israel forsterket under okkupasjonen av Gaza grensehindrene, i et forsøk på å demme opp for den omfattende smuglingen, bl.a. av våpen, fra Egypt til Gaza. Et grensegjerde mot Egypt ble i 2008 besluttet oppført. Ved årsskiftet 2008/09 kom denne grensen på nye under sterkt press, under den israelske invasjonen av Gaza, da det var behov både for å få varer inn og mennesker ut over den egyptisk-palestinske grensen, som imidlertid – med få unntak – ble holdt stengt av Egypt, som ikke hadde noe politisk ønske om å bistå Hamas, men som engasjerte seg i det diplomatiske arbeidet for en våpenhvile.
Egypt forsøkte å megle mellom Irak og Kuwait etter den irakiske invasjonen i 1990, men stilte seg så bak den allierte aksjonen mot Irak og bidrog med en stor kontingent under Golfkrigen 1991. Innsatsen førte bl.a. til økonomisk tilskudd fra Kuwait og Saudi-Arabia, avskrivning av lån og reforhandling av gjenværende utenlandsgjeld med flere land, særlig USA. I tillegg kunne Egypt nyte utstrakt politisk godvilje etter sin deltakelse på alliert side i krigen. Egypte hadde på den tid utviklet et nært forhold til Irak, bl.a. gjennom en ny organisasjon dannet i 1989, Det arabiske samarbeidsråd (ACC), hvor også Jordan og Jemen var med. Egypt hadde også vært en av Iraks største våpenleverandører under krigen mot Iran, og egyptisk våpenindustri vokste sterkt i 1980-årene. Krigen påførte imidlertid også tap for Egypt; bl.a. måtte ca. 600 000 egyptiske gjestearbeidere tas hjem fra Irak og Kuwait. Egypt stilte seg derimot ikke bak den videre krigføringen mot Irak og FNs sanksjoner mot landet, og advarte USA mot å forsøke å gripe inn militært for å fjerne Saddam Hussein. Egypt deltok følgelig ikke i den koalisjon som sluttet seg til USA etter angrepet på Irak i 2003. Forholdet til Irak ble deretter styrket, selv om landets ambassadør til Bagdad ble kidnappet og drept i 2005. De første samtaler på relativt høyt nivå, bl.a. om mulige diplomatiske forbindelser, ble i 2007 holdt med Iran. Egypt forsøkte også å spille en meglerrolle i forhold til Libya, Somalia og Jemen; bl.a. ved å forsøke å unngå konfrontasjoner mellom Libya og Vesten. I 2008 var Egypt vertskap for sikkerhetssamtaler mellom landene ved Rødehavet, om de tiltagende problemene med pirater i området. En annen betydelig regional sikkerhets- og utenrikspolitisk utfordring er knyttet til forvaltning og deling av vannressursene fra Nilen, som Egypt er sterkt avhengig av. Egypt føler at tilgangen på vann i noen grad er truet av større utnyttelse særlig i Sudan, til dels også Etiopia – og har signalisert at landet er villig til å ta i bruk militære midler for å sikre sin vanntilførsel.
Forholdet til Israel utviklet seg ikke i den ønskede retning etter fredsslutningen i 1979; både turismen og handelen forble beskjeden. Etter den israelske invasjonen av Libanon i 1982 trakk Egypt hjem sin ambassadør i protest, og Israels bombing av PLO-hovedkvarteret i Tunisia i 1986, og senere håndteringen av det palestinske opprøret i Gaza og på Vestbredden fra 1987, bidrog ytterligere til at forholdet forble avmålt. Israelske militæraksjoner i Libanon i 1990-årene vanskeliggjorde også samarbeidet. Et annet problem i forbindelsene mellom de to land var spørsmålet om retten til det lille landområdet Taba ved Akaba-bukta i Rødehavet, som Israel beholdt under tilbaketrekningen fra Sinai (1982). I 1989 ble konflikten løst gjennom forhandlinger, og Egypt ble overgitt herredømmet over enklaven. Egypts forhold til Israel er i hovedsak styrt av utviklingen i Palestina-konflikten, hvor Egypt alltid har vært en av PLOs sterkeste støttespillere. Forholdet har derfor også variert med skiftende regjeringer i Israel, men det ble avholdt møte på toppnivå bl.a. i 2008, da Israels president Shimon Peres møtte sin egyptiske kollega Hosni Mubarak i Sharm el-Sheikh..
Mubarak har også lykkes i å forbedre forholdet til Sovjetunionen, ikke minst gjennom en ny handelsavtale fra 1987; deretter til Russland, bl.a. etter at president Mubarak besøkte president Vladimir Putin i Moskva i 2006. Etter at Egypt i 2007 bekjentgjorde å ville bygge flere sivile kjernefysiske anlegg, ble det i 2008 åpnet for en samarbeid med Russland i utbyggingen av slike kraftstasjoner. Allerede i 2006 hadde Kina avtalt å bistå Egypt i utviklingen av landets kjernefysiske program, som en del av et tiltagende nært samarbeid mellom de to land, fremfor alt på det økonomiske området.
Forholdet til Libya har vært svært omskiftelig. Mellom én og halvannen million egyptere arbeider der; halvparten uten lovlig opphold. Den libyske lederen Gaddafi besøkte Egypt 1989, hvoretter grensen mellom de to land ble åpnet. Forholdet bedret seg ytterligere i 1990-årene, da Egypt inntok en rolle som bindeledd mellom Libya og Vesten, bl.a. i erstatningssaken etter Lockerbie-aksjonen, som var en forutsetning for at sanksjonene mot Libya ble opphevet og landet kunne normalisere sine internasjonale forbindelser. Mot slutten av 1990-årene søkte Egypt å styrke forbindelsene også til de øvrige nordafrikanske stater. Forholdet til det tredje nabolandet, Sudan, var problematisk i årene etter at president Nimeiri ble styrtet i 1986 og søkte tilflukt i Egypt. Én kilde til konflikt har vært strid om grenseområdet Halaib ved Rødehavet. I 1995 satte Egypt inn militære styrker og grep kontrollen over området. Den egyptiske regjering frykter også for det sudanske islamske regimets innblanding i egyptiske anliggender, og for at den militante islamske bevegelse i Sudan kan ha en smitteeffekt i Egypt. En annen kilde til uoverensstemmelse var Egypts uvilje til å støtte Sudan militært i krigen i Sør-Sudan. Den sudanske regjering beskyldte tvert imot Egypt for å støtte opprørerne. Sudan skal på sin side ha støttet den væpnede islamistiske bevegelsen i Egypt. President Mubarak anklaget Sudan for delaktighet i attentatforsøket mot ham i Addis Abeba 1995. Under et statsbesøk til Khartoum i 2008 møtte Egypts statssjef for første gang en av lederne fra Sør-Sudan, visepresident Salva Kiir, så vel som president Omar al-Bashir. 1999 ble Egypt og Sudan enige om å gjenopprette fulle diplomatiske forbindelser, med et tiltagende styrket forhold deretter, med involvering i prosesser knyttet til krigen i Darfur, hvor Egypt også fra 2007 har bidratt med soldater til den kombinerte fredsstyrken fra Den afrikanske union (AU) og FN; UNAMID. Ved siden av å tilta seg en sentral politisk rolle i Midtøsten, identifiserer Egypt seg som del av Afrika, og har helt siden president Nassers tid engasjert seg i pan-afrikanske spørsmål.
Forholdet til USA har siden midten av 1970-årene vært nært, men variabelt. I slutten av 1980-årene mottok Egypt en årlig bistand på ca. 15 milliarder kroner fra USA, en stor del i form av militær hjelp, som følge av Camp David-forhandlingene og inngåelsen av fredsavtalen med Israel. Senere er denne hjelpen redusert, bl.a. iht. en avtale fra 1998 om en tiårig nedtrapping, fra 815 mill. dollar i 1998 til 415 mill. dollar i 2008 – med utsikter til 200 mill. dollar i 2009. Samtidig som de nominelle overføringen er blitt redusert, har Egypts økonomi vokst, og verdien av bistanden er derfor vesentlig redusert, både reelt og relativt. Mens den ved oppstarten i 1979 utgjorde ca. 5 % av BNP, representerte den i 2008 ca. 0,25 %.. Samtidig har Egypt har mislikt den tidvise kritikken fra USA, og det press amerikanske myndigheter har lagt på landet i enkeltsaker, mer eller mindre som betingelser for assistanse – eks. knyttet til frigivelse av regimekritikeren, professor Saad E. Ibrahim.
USAs veto mot en ny periode for egypteren Boutros Boutros Ghali som FNs generalsekretær i 1996, skapte forbitrelse i Egypt. Landet har dessuten vært kritsk til flere av USA internasjonale straffeaksjoner, bl.a. bombingen av påståtte terroristmål i Afghanistan og Sudan 1998. Etter terroranslaget mot USA tre år senere gav Egypt sin støtte til USAs globale kampanje mot terror – men deltok ikke aktivt i kampen mot al-Qaida og Taliban i Afghanistan, og støttet ikke den amerikanske og allierte invasjonen av Irak 2003. Egypt støttet derimot USAs beslutning i 2007 om å sende flere soldater til Irak, bl.a. i et forsøk på å forbedre forbindelsene, som også ble testet ved at USA kritiserte den egyptiske grunnlovsendringen det året. USA kunngjorde i 2007 sine planer for videre militær hjelp til partnere i Midtøsten, med 13 mrd.dollar til Egypt over en periode på ti år. Egypt og Israel står sammen om å anmode USA å videreføre det militære engasjementet i Sinai, hvor en multinasjonal bufferstyrke (MFO) med betydelig amerikansk deltakelse, så vel som et lite antall norske offiserer, har vært virksom siden Israels evakuering av Sinai i 1982.
Frankrike inviterte i 2008 Egypt til å slutte seg til en evt. utvidet gruppe av ledende stater, en G14-gruppe, bygd på den eksisterende G8.