krigens folkerett

Nasjonal helseøvelse under militærøvelsen Trident Juncture, Kristiansund 2018
Krigens folkerett er regler som gjelder når krigen er i gang. I en krig har for eksempel alle rett på medisinsk behandling, uansett om man er sivil eller stridende og uansett hvilken side man tilhører i konflikten.
Den første genevekonvensjonen av 1864

Krigens folkerett har utviklet seg gjennom historien. Det var sveitseren Henri Dunant som startet arbeidet etter å ha observert lidelsene til sårede under slaget ved Solferino. 1. Genevekonvensjon fra 1964 sikrer beskyttelse av sanitetspersonell og sikrer at syke og sårede soldater i felten får behandling. 2. Genevekonvensjon fra 1907 sikrer samme beskyttelse til sjøs. 3. Genevekonvensjon fra 1929 handler om krigsfanger. 4. Genevekonvensjon fra 1949 gir beskyttelse til sivile i krigstid. Samtidig ble de tidligere konvensjonene revidert, slik at man snakker om Genevekonvensjonene fra 1949. To tilleggsprotokoller fra 1977 sørger for at bestemmelsene gjelder i interne og internasjonale væpnede konflikter.

Artikkelstart

Krigens folkerett er rettsregler som gjelder for opptreden under krig og væpnet konflikt. Det regulerer i første rekke forholdet mellom krigførende parter, men også forholdet til nøytrale. Krigens folkerett kalles også internasjonal humanitærrett eller jus in bello, og er et rettssystem som er adskilt fra reglene om når militær makt kan benyttes (jus ad bellum).

Faktaboks

Også kjent som

internasjonal humanitærrett, IHR, jus in bello

Formålet med krig er å nedkjempe fiendens militære motstand, men de krigførende har etter folkeretten ikke lov til å søke å nå dette mål med hvilke som helst midler. Utviklingen har gått i retning av å søke å humanisere krigføringen, blant annet ved en begrensning av de tillatte kampmidler. Alminnelige synspunkter er at krig er kamp mellom militære styrker, og at det ikke er folkerettslig berettiget å tilføye større onder, spesielt overfor sivilbefolkningen, enn formålet nødvendiggjør.

Kilder

Krigens folkerett hviler dels på avtaler mellom stater (traktater eller konvensjoner), dels på sedvanerett.

Konvensjoner

De internasjonale avtalene (konvensjonene) har vært forhandlet frem mellom stater og er blitt rettslig bindende gjennom ratifikasjon.

  • Genèvekonvensjonene fra 1949 gir først og fremst regler om beskyttelse av individer. Dette har tradisjonelt vært omtalt som Genèverett.
  • Haagkonvensjonene fra 1899 og 1907 angår først og fremst midler og metoder for krigføring. Dette har tradisjonelt vært omtalt som Haagrett.

Som en følge av den politiske utviklingen siden Genèvekonvensjonene ble vedtatt, har man arbeidet for å utvide deres virkeområde og heve nivået i beskyttelsen. I samarbeid med FN og Røde Kors pågikk i 1974–77 en diplomatkonferanse i Genève. Konferansen resulterte i to tilleggsprotokoller, én om internasjonale og én om interne væpnede konflikter (se Genèvekonvensjonene). De gir bedre beskyttelse både for de krigførende og for sivilbefolkningen, samt konkretiserte og moderniserte mye av reglene for gjennomføring av angrep. Resultatet er at mye av skillet mellom Genèveretten og Haagretten ble visket ut.

Sedvanerett

Mange av reglene i krigens folkerett har tradisjonelt vært uskrevne regler. Nå er de fleste av disse inkorporert i konvensjoner. Spesielt er mye av sedvaneretten nedskrevet i første tilleggsprotokoll, men denne gjelder kun for internasjonale væpnede konflikter. Sedvaneretten er derfor spesielt viktig i ikke-internasjonale væpnede konflikter, og for de stater som ikke har ratifisert første tilleggsprotokoll også i internasjonale væpnede konflikter.

Den internasjonale Røde Kors-komitè (ICRC) har laget en oversikt over det de mener er internasjonal sedvanerett innen krigens folkerett. Dette er publisert i en database som består av både sedvanerettsregler og statspraksis. Ettersom sedvaneretten baserer seg blant annet på staters oppfatning av hva som er rettslige forpliktelser, kan det til tider være vanskelig å avgjøre om noe er blitt en sedvane. Noen av reglene i ICRC sin studie er derfor kontroversielle, men de fleste er ansett som en korrekt fremstilling av gjeldende rett.

Prinsipper

Uniformert HV-soldat og sivile under øvelse i Oslo

Ifølge distinksjonsprinsippet må deltakere i en væpnet konflikt skille mellom militære mål og sivile personer og gjenstander. Militære mål er lovlige mål i en krig. De krigførende har samtidig ansvar for å beskytte sivile personer og gjenstander. For at det skal være mulig å følge distinksjonsprinsippet skal soldater være uniformert og andre militære mål være merket. For hindre at angrep mot lovlige militære mål unødig rammer sivile, skal man også unngå å plassere militære installasjoner nær sivilbefolkningen.

Amerikansk Rockeye II klasebombe
Proporsjonalitetsprinsippet forbyr angrep og skade på sivile som er for omfattende i forhold til den militær fordelen man oppnår. Som følge av dette er flere typer ammunisjon, for eksempel klasebomber, forbudt i tettbebygde områder. Klasebomber er svært upresise, de sprer hundrevis av småbomber over store områder og skader sivile lenge etter at krigshandlingene tar slutt. En egen konvensjon om klaseammunisjon forbyr visse klasebomber helt. Per 2022 har 110 land ratifisert avtalen, slik at den gjelder for dem.
Ole Sverre Haugli
Genevekonvensjonene har forbud mot overflødig skade og unødvendig lidelse. Som følge av dette kan visse våpen bare brukes mot bestemte mål. For eksempel er det lov å bruke ekspanderende mitraljøseammunisjon (som 12,7 på bildet) mot en panservogn eller helikopter, men det er forbudt å bruke den samme ammunisjonen mot en soldat. Mot soldater er det bare lov å bruke ammunisjon som går rett gjennom kroppen.
Av /Forsvaret.

I tillegg til traktatene bygger krigens folkerett på fire grunnleggende prinsipper.

  • Prinsippet om distinksjon innebærer at deltakere i en væpnet konflikt til enhver tid må skille mellom militære mål på den ene siden og sivile personer og gjenstander på den andre siden.
  • Prinsippet om proporsjonalitet innebærer at et angrep mot et ellers lovlig militært mål likevel er ulovlig hvis det forårsaker skade på sivile personer eller gjenstander som er for omfattende i forhold til den forventede konkrete og direkte militære fordel.
  • Prinsippet om militær nødvendighet gir militære styrker tillatelse til å bruke den makt som er nødvendig for å oppnå militære målsettinger, typisk å svekke motparten militært.
  • Prinsippet om humanitære hensyn forbyr partene å påføre skade, lidelse eller ødeleggelse som ikke er nødvendig for å oppnå legitime militære målsettinger.

Disse prinsippene anses som internasjonal sedvanerett, noe som innebærer at de er bindende for alle, både statlige og ikke-statlige aktører.

De konkrete reglene og konvensjonene i krigens folkerett er på ulike måter uttrykk for disse generelle prinsippene. Prinsippene er til en viss grad overlappende og utgjør til sammen kjernen av krigens folkerett, både for internasjonale og ikke-internasjonale væpnede konflikter. I utgangspunktet er prinsippene innarbeidet i de konkrete reglene i krigens folkerett og kommer derfor til anvendelse gjennom disse. De har imidlertid også en spesielt viktig rolle i tilfeller hvor de konkrete reglene er uklare, eller hvor en stat hevder seg ubundet av bestemte konvensjoner og protokoller (se Martensklausulen).

Typer av væpnede konflikter

Et grunnleggende skille går mellom ulike typer av væpnet konflikt:

Internasjonal væpnet konflikt

For det første snakker man om internasjonal væpnet konflikt, som er enhver væpnet konflikt mellom to eller flere stater. Slike konflikter reguleres av de fire Genèvekonvensjonene fra 1949, av første tilleggsprotokoll til disse konvensjonene fra 1977, av en rekke våpenkonvensjoner og andre særkonvensjoner, samt av internasjonal sedvanerett.

Ikke-internasjonal væpnet konflikt

For det annet snakker man om to kategorier av ikke-internasjonal væpnet konflikt. Den første kategorien gjelder konflikter mellom en stat og en ikke-statlig gruppe som oppfyller bestemte krav til organisering og til territoriell kontroll. Slike konflikter reguleres av annen tilleggsprotokoll til Genèvekonvensjonene fra 1977, av ulike særkonvensjoner, samt av internasjonal sedvanerett. Den andre kategorien gjelder konflikter mellom en stat og en eller flere ikke-statlige grupper som ikke oppfyller disse vilkårene til organisering og territoriell kontroll. Slike konflikter reguleres først og fremst av felles artikkel 3 i de fire Genèvekonvensjonene, men også av ulike særkonvensjoner og av internasjonal sedvanerett. I begge kategoriene av ikke-internasjonale væpnede konflikter spiller også internasjonale menneskerettskonvensjoner en betydelig rolle.

Det er normalt ukontroversielt å fastslå at det foreligger en internasjonal væpnet konflikt som bringer internasjonal humanitærrett til anvendelse. Enhver kamphandling mellom to stater er tilstrekkelig. Det er langt mer kontroversielt å fastslå at det foreligger en ikke-internasjonal væpnet konflikt, siden involverte stater normalt er uvillige til å erkjenne at det foreligger en konflikt på deres territorium. Det trekkes rettslig sett en nedre grense mot uroligheter, hvor grensen beror på en helhetlig vurdering av de ulike momentene i situasjonen: Hvor intense er stridighetene, hvor langvarige er de, hvor stort område er berørt, hvor mange sivile er drept, skadet eller fordrevet, hva slags våpen benyttes, og så videre.

Overtredelse av krigens folkerett

En soldat overgir seg og blir tatt til fange under øvelse

Genevekonvensjonene har regler for behandling av krigsfanger. Krigsfanger skal til enhver tid behandles humant. De skal beskyttes mot enhver form for vold eller trusler. Det er forbudt å anvende represalier mot dem. I følge krigens folkerett handler soldater på vegne av stater og skal ikke holdes personlig ansvarlig så lenge de utfører lovlige krigshandlinger. Men soldater kan straffes for å å begå ulovlige krigshandlinger.

Brudd på krigens folkerett vil kunne medføre disiplinær- eller straffansvar.

Strafferettslig kan brudd på krigens folkerett deles inn i to kategorier: grove brudd og andre brudd. Grove brudd på krigens folkerett er krigsforbrytelser og reguleres i straffelovens kapittel 16. Det er universell jurisdiksjon for krigsforbrytelser, noe som innebærer at en stat kan strafforfølge personer for krigsforbrytelser uavhengig av hvor handlingen er begått, og av gjerningspersonens eller offerets nasjonalitet. Andre brudd vil for norske styrkers del straffes etter militær straffelov, spesielt § 108.

Dersom overtredelsen av krigens folkerett ikke er straffbar, kan det likevel medføre en disiplinær reaksjon etter lov om militær disiplinærmyndighet.

Den internasjonale Røde Kors-komite

Røde Kors
Røde Kors, og spesielt Den internasjonale Røde Kors-komitéen, er tildelt en særegen rolle i krigens folkerett gjennom Genevekonvensjonene. De skal være nøytrale, og skal ikke angripes av stridende. De gir helsehjelp, de skal ha tilgang til å besøke krigsfanger og de formidler meldinger. De skal også spre kunnskap om krigens folkerett og de har samtaler med de stridende partene om overholdelse av krigens folkerett. Symbolet med det røde korset på hvit bunn er også beskyttet av Genevekonvensjonen og garanterer for fri medisinsk hjelp.
Av /Reuters/NTB Scanpix.

Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC) har ifølge Genevekonvensjonene en særskilt rolle som vokter og talsmann for krigens folkerett.

ICRC jobber for å fremme kunnskap og forståelse om krigens folkerett, kontrollerer at Genèvekonvensjonene blir overholdt, og har konfidensielle samtaler med stater om deres etterlevelse av krigens folkerett. I tilfeller av væpnet konflikt, opererer ICRC som en nøytral institusjon og har blant annet ansvaret for å besøke krigsfanger og kontrollere at disse blir ordentlig behandlet, samt å viderebringe meldinger mellom krigsfanger og deres familie.

Organisasjonens emblemer er beskyttet av Genevekonensjonen. Opprinnelig var det bare et rødt kors på hvit bunn, men Genevekonvensjonene anerkjenner nå også den røde halvmåne, den røde løve og den røde sol, alle på hvit bunn, som beskyttelsesemblemer. For å gjøre det mulig å forenkle emblembruken, men uten at noen må bruke symboler som tillegges religiøs betydning, ble det i 2005 vedtatt et emblem som består av en rød krystall på hvit bakgrunn.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg