ikke-internasjonal væpnet konflikt

Ikke-internasjonal væpnet konflikt, den juridiske betegnelsen på væpnede konflikter som ikke er internasjonale, dvs. væpnede konflikter som ikke finner sted mellom to eller flere stater. Ikke-internasjonale væpnede konflikter finner sted mellom en stat og en eller eller flere ikke-statlige grupper, eller bare mellom to eller flere ikke-statlige grupper.

Ikke-internasjonale væpnede konflikter deles inn i ulike kategorier, som har ulik rettslig regulering i internasjonal humanitærrett.

Første kategori er det som i folketalen gjerne kalles "borgerkrig", som er væpnede konflikter mellom en stats væpnede styrker og ikke-statlige væpnede grupper som utøver kontroll over en del av statens territorium og som har en fast organisatorisk struktur. Slike konflikter reguleres av annen tilleggsprotokoll av 1977 til de fire Genèvekonvensjonene av 1949, som gir regler om human behandling og om beskyttelse av ikke-stridende personer.

Andre kategori er konflikter mellom en stats væpnede styrker og ikke-statlige væpnede grupper som ikke oppfyller annen tilleggsprotokolls krav til territoriell kontroll og organisatorisk struktur, eller mellom to eller flere slike ikke-statlige væpnede grupper. Slike konflikter reguleres av felles artikkel 3 i de fire Genèvekonvensjonene av 1949, som oppstiller helt grunnleggende regler om human opptreden i konflikten.

I tillegg til den nevnte konvensjonsreguleringen, gjelder det andre regler for partenes opptreden i ikke-internasjonale væpnede konflikter. Av særlig betydning er internasjonale menneskerettskonvensjoner, som gjelder fullt ut i væpnede konflikter dersom staten ikke har derogert (gjort unntak) fra dem. Av betydning er også ulike våpenkonvensjoner og andre internasjonale regler som begrenser adgangen til å benytte seg av visse krigføringsmetoder, herunder internasjonal sedvanerett.

En rettslig utfordring ligger i å trekke grensen mellom ikke-internasjonale væpnede konflikter, som reguleres av internasjonal humanitærrett som nevnt, og ulike former for opprør, uro og krisetilstander som ligger under grensen for væpnet konflikt, og som ikke reguleres av internasjonal humanitærrett. Grensedragningen beror på en helhetsvurdering av situasjonen, hvor det er av betydning blant annet hvor stort område som er berørt, hvor langvarig konflikten er, hvilken intensitet konflikten har, hvilke våpentyper og kampmetoder som benyttes, og hvor mange sivile som er drept, skadet, fordrevet eller berørt på annen måte. I praksis blir denne vurderingen ytterligere vanskeliggjort av at en stat som har en konflikt gående på sitt territorium normalt er motvillig (av politiske grunner) til å erkjenne at det foreligger en væpnet konflikt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.