Sosialkonstruktivisme, brukes som betegnelse på et perspektiv i sosiologi og andre samfunnsfag, hvor man betrakter menneskers virkelighetsforståelse som kontinuerlig formet av opplevelser de har og situasjoner de befinner seg i.

Retningen kan føres tilbake til Chicago-sosiologen William Isaac Thomas (1863–1947) og sosiologen Alfred Schutz (1899–1959). Det såkalte Thomas-teoremet, "Det mennesket oppfatter som virkelig, blir virkelig i sine konsekvenser", illustrerer hvordan aktørers fortolkninger kan ha betydning for samfunnets utvikling. Sosiale fenomener ansees da verken som gitte, konstante eller nødvendigvis funksjonelle, men snarere som formet og omformet gjennom aktive fortolkninger og definisjoner som oppstår ved sosial samhandling.

Senere har særlig Peter Berger og Thomas Luckmanns bok The Social Construction of Reality fra 1966 vært betydningsfull for forståelse av perspektivet og dets popularitet.

Berger og Luckmann er opptatt av hvordan samhandling i samfunnet skaper en felles virkelighet. Det skjer gjennom tre parallelle prosesser:

  1. internalisering, der aktørene ubevisst suger opp samfunnets strukturer og forventninger,
  2. eksternalisering, der de (gjen)skaper ny virkelighet,
  3. objektivering, som endrer de sosialt skapte strukturene til størrelser som tas for gitt, og dermed kan sies å bli objektive.

Kritikere av perspektivet har angrepet det for å være fullstendig relativistisk, hvor alt er å oppfatte som "sosiale konstruksjoner" i motsetning til objektive realiteter.

I mange samfunnsfaglige disipliner er det imidlertid den "milde" varianten av sosialkonstruktivisme som er utbredt. Den avviser ikke eksistensen av reelle objekter, men er opptatt av betydningen av meningene som tillegges slike, samt at meninger om fenomener har betydning for handlingen rettet mot fenomenet.

Et illustrerende eksempel kan være en føflekk. Den eksisterer uavhengig av øyet som ser, den er altså en objektiv realitet. Men om den er ondartet og skal tas vekk, kan bli opp til eksperter å vurdere. Hvorvidt den er knyttet til en risikoatferd, som soling, fra føflekkens eier, må ses på som gjenstand for forhandling mellom den potensielle pasienten, legen(e) og samfunnet for øvrig.

I enkelte land vil forsikringsselskaper også kunne være relevante i slike forhandlinger. Også helsemyndighetene kan være part for eksempel ved at de håndterer epidemiologiske data og generelle råd om forebygging.

Solkremprodusenter, solariumeiere og moteindustri er også eksempler på aktører som gjennom sin atferd forhandler om fenomenets mening i det store bildet.

Hva føflekken representerer, kan dermed sies å formes eller konstrueres sosialt, eller i samfunnet, i ulike former for forhandlingsprosesser mellom pasient, behandlingsapparat og andre relevante samfunnsaktører.

Mens for eksempel medisinen er opptatt av å kunne diagnostisere og eventuelt behandle problemet, er man innenfor et sosialkonstruktivistisk sosiologisk perspektiv opptatt av å forstå disse forhandlingsprosessene.

Et viktig bidrag fra den sosialkonstruktivistiske sosiologien er dens påpekning av at samfunnets institusjoner, som blant annet skolen, rettsvesen, marked og familie, formes av samfunnet de er en del av: Meninger og tilhørende praksis får strukturelle trekk, og oppfattes som objektive gjennom disse institusjonene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.