Rettferdig krig, tradisjon innen moralfilosofi og kristen etikk som forsvarer moralske prinsipper som skal begrense når og hvordan det er tillatelig å føre krig.

Fordi rettferdig krig-tradisjonen anser krig for av og til å være moralsk tillatelig, står den i konflikt med den pasifistiske tradisjonen. Men fordi den mener at krigføring er underlagt visse moralske begrensninger står den også i konflikt med den realpolitiske tradisjonen.

Rettferdig krig-tradisjonen blir vanligvis forstått som å bestå av to hoveddeler. En del, kalt jus ad bellum (latin, 'rett til krig'), henvender seg til statsoverhoder og angår under hvilke kriterier det er tillatelig for en stat å føre krig og gjøre bruk av vold gjennom militære midler. Den andre delen, jus in bello (latin, 'rett i krig'), henvender seg til soldater og andre stridførende, og angår hvordan det er tillatelig å føre krigen. I tillegg regner man av og til med jus post bellum (latin, 'rett etter krig'), som regulerer overgangen fra krig til fred.

Hvordan jus ad bellum og jus in bello er regulert lovmessig kan skille seg fra hvordan begrepene brukes i teorier om rettferdig krig. Jus in bello er for eksempel formalisert i rettssystemet internasjonal humanitærrett.

Ideen om rettferdig krig er et tema som har blitt behandlet av både filosofer og teologer, såvel som av jurister og statsmenn. Særlig har katolsk teologi vært viktig for fremveksten av rettferdig krig-tradisjonen som en velformulert doktrine.

Kirkefaderen Augustin regnes ofte som tradisjonens grunnlegger, men Augustin bygget selv på tanker fra den greske og romerske filosofien. Under middelalderen ble tradisjonen utviklet videre av Thomas Aquinas, og enkelte kriterier for rettferdig krig ble gjort til katolsk doktrine gjennom blant annet laterankonsilene. Under renesansen anvendte Fransisco de Vitoria tradisjonen med den hensikt å begrense spansk maktbruk ovenfor urbefolkningen i Den nye verden. Den nederlandske juristen, filosofen og teologen Hugo Grotius, som opplevde de europeiske religionskrigene, var også svært viktig i utviklingen av prinsipper for regulering av krig, som skulle gjelde alle folk og stater.

I moderne tid har Michael Walzers bok Just and Unjust Wars blitt ledende i å definere debatten rundt rettferdig krig.

For at det skal kunne være moralsk tillatelig å gå til krig, tenkes det at en stat, eller statens ledere, må oppfylle seks kriterier. Det hersker en forholdsvis bred enighet om disse kriteriene, selv om deres nøyaktige definisjon ofte kan være gjenstand for debatt.

  1. Rettferdig grunn: Det må foreligge en grunn som kan rettferdiggjøre bruken av militær vold, som for eksempel å beskytte uskyldige sivile.
  2. Riktig intensjon: Statens ledere må være motivert av en rettferdig grunn, og ikke av bakenforliggende motiver, som for eksempel okkupasjon av territorium.
  3. Legitim autoritet og offentlig erklæring: Beslutningen om bruk av militær vold må bli gjort av rettmessige myndigheter og må ha fulgt de riktige rettslige prosedyrene slik at krigstilstanden kan være kjent for alle parter.
  4. Siste utvei: Alle rimelige ikke-voldelige strategier må først være utprøvd uten å lykkes.
  5. Sannsynlighet for å lykkes: Vold skal ikke brukes der det er fånyttes, men bare dersom det er rimelig grunn til å tro at de rettferdige målene på slik måte kan oppnås.
  6. Proporsjonalitet: Vold kan bare brukes dersom den er proporsjonal med skaden den prøver å avverge. Skadene av å føre krig må altså ikke være større enn de gode resultatene krigen prøver å oppnå.

Prinsippene for jus in bello regulerer hvordan de stridende partene kan oppføre seg når en krig først foreligger. Det regnes vanligvis med fem prinsipper.

  1. Distinksjon mellom stridende og ikke-stridende: Militær vold kan bare rettes mot fiendtlige stridende, og aldri mot ikke-stridende personer. Som regel aksepteres det likevel at man kan utføre militære handlinger som indirekte rammer ikke-stridende. Dette begrunnes ofte gjennom doktrinen om dobbel effekt.
  2. Militær nødvendighet: En militær handling kan bare gjøres dersom det bidrar til å oppnå krigens mål.
  3. Proporsjonalitet: De stridende kan bare bruke vold som er proporsjonal med det mål som blir forsøkt oppnådd. Skadene av handlingen må ikke være større enn de gode resultatene handlingen prøver å oppnå. I et rent juridisk perspektiv, det vil si etter internasjonal humanitærrett, er proporsjonalitetsprinsippet snevrere. Det gjelder blant annet ikke noe krav om proposisjonalitet mellom stridende parter.
  4. Ingen onde midler: De stridende er forbudt å gjøre bruk av midler som betraktes som onde i seg selv, selv om dette skulle bidra til å gjøre slutt på krigen. Slike midler inkluderer bruk av ulike våpen (for eksempel masseødeleggelsesvåpen og kjemiske- og biologiske våpen), folkemord eller voldtekt.
  5. Rettferdig behandling av krigsfanger: Soldater som overgir seg skal ikke lenger regnes som stridende eller som en trussel, og skal behandles deretter (for eksempel i henhold til Genèvekonvensjonene).

I de senere år har enkelte inkludert en tredje kategori som skal angi prinsipper som gjelder i overgangen fra krig til fred. Disse prinsippene omhandler for eksempel krigserstatning, straff, og gjenoppbygging. Prinsippene for jus post bellum har ikke den samme historiske forankringen som de to andre kategoriene, og det finnes heller ikke noen utbredt enighet om hvilke prinsipper som gjelder.

  • Walzer, Michael, 2006. Just and Unjust Wars.
  • Reichberg, Gregory M., Henrik Syse og Endre Begby, 2006. The Ethics of War.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.