akevitt

Akevitt produseres av en rektifisert råsprit som tilsettes ulike kryddere; hovedsakelig karve og dill, men koriander, fennikel, anis, sitrusskall er vanlig. I den senere tid har nye produsenter også utvidet aromabildet med mange forskjellige aromaer. Aromastoffene må gjennomgå en aromadestillasjon i en pot still, der smaken trekkes ut av krydderne.

Dette destillatet brukes så til å aromatisere en nøytral jordbrukssprit, som må ha vært destillert opp til en volumprosent på 96 volumprosent.

Resultatet blir en aromatisk og klar akevitt, som deretter kan tappes rett på flaske, eller lagres og modnes på eikefat. Dette gir en rundere akevitt, først og fremst fordi spriten trekker flere smaker ut av eika og mange spisse flyktige spritkomponenter fordamper. Denne fordampningen kalles «Englenes andel». Fatene gir også akevitten en brunlig farge. Små fargeforskjeller justeres med litt karamellfarge; en metode som også brukes for blant annet whisky og konjakk.

«Norsk akevitt» har siden 1. mars 2011 vært en beskyttet betegnelse, på samme måte som Cognac. For at produktet skal kalles «Norsk akevitt» kreves det at det brukes potetsprit fremstilt i Norge av minimum 95 % norske poteter, og modnet i eikefat i minimum 6 måneder for fat som er mindre enn 1000 liter, og minimum 12 måneder for fat som er større enn 1000 liter.

Man oppdaget tidlig at sprit kunne trekke til seg smaks- og virkestoffer fra planter og kryddere, og dermed bli til en tinktur. Opprinnelsen til akevitt finner vi hovedsakelig i Nederland, hvor genever ble solgt som medisin på 1500-tallet.

Den eldste skriftlige kilden vi har om akevitt i Norge er fra 1531, da Eske Bille sendte erkebiskop Olav Engelbrektsson «nogit watn....som kallis Aqua vite och hielper samme watn for alle hande kranchdom som ith menniske kandt haffue indtwortis».

I Norge var det forfatteren, embetsmannen og avholdsmannen Christopher Blix Hammer som ble sentral for utbredelsen av akevitt med sin bok Chymisk-Oeconomisk Afhandling om Norske Akeviter, Bær-Tinkturer og Bær-Safter, utgitt i 1776. Flere av Vinmonopolets (nå Arcus') produkter har en historie som går tilbake til denne tiden.

Etter at brennevinsforbudet ble opphevet i Norge i 1927, ble all norsk akevitt framstilt av Vinmonopolet. De fortsatte å produsere de opprinnelige oppskriftene som var laget av de privateide destillasjonene. Siden starten av 90-tallet har det kommet en jevn strøm av nye akevitter, og venneforeningen Norske akevitters venner ble stiftet i 1999.

En sentral person for norsk akevitt har vært destillatør og fagdirektør Halvor Heuch (født 1945), som har jobbet for Vinmonopolet (nå Arcus) siden 1986. I 2010 ble han utnevnt til Ridder av St. Olavs orden for sin innsats for norsk matkultur og akevitt-kultur.

I 2005 ble produksjonsmonopolet oppløst. Arcus er fremdeles den største produsenten, men det har det kommet flere nye norske brennerier. Første lisens ble tildelt Det Norske Brenneri i Grimstad som i 2014 kjøpte opp K. G. Puntervold, og brenneriet er i dag den nest største produsenten av akevitt i Norge. Det produseres også akevitt ved Egge gård i Lier og ved Ægir bryggeri i Flåm.

I 2013 inngikk Arcus en avtale med Atlungstad Brenneri om å få leie produksjonslokaler på brenneriet. Brenneriet er nå på vei til å bli fredet av Riksantikvaren, og skal bli et nasjonalt industrielt kulturminne og har som formål å bli et musealt formidlings- og opplevelsessenter.

• brennevin

• Dege, Hroar (1997). Historien om de norske akevitter. Isbn 82-7627-016-6, Finn boka
• Hammer, Christopher Blix (1780). Chymisk-Oeconomisk Afhandling om Norske Akeviter, Bær-Tinkturer og Bær-Safter. S. C. Schwach. Finn boka
• Heuch, Halvor (2002). Akevitt : en norsk brennevinshistorie. Isbn 82-02-22087-4, Finn boka