Akevitt. Av . Begrenset gjenbruk

akevitt

Juleakevitt tappet av Vinmonopolet i 1990

Artikkelstart

Akevitt er et krydret brennevin som i hovedsak produseres i de skandinaviske landene.

Faktaboks

Uttale
akevˈitt
Etymologi
av latin aqua vitae, ‘livets vann’

Akevitt lages ved at nøytral sprit tilsettes krydderdestillater, der karve og/eller dill må være hovedkrydder. Koriander, fennikel, anis, stjerneanis, paradiskorn og sitrusskall er også vanlig. Nyere norske produsenter benytter også i stor grad lokale urter og planter.

I Norge produseres akevitt nesten utelukkende av sprit fra poteter, mens dansk og svensk akevitt gjerne lages av kornbasert sprit. Dansk akevitt er oftest vannklar og ulagret, mens svensk akevitt kan være lagret. De fleste er likevel ulagret og iblant en del søtet. Alkoholstyrken i akevitt kan ikke være under 37,5 volumprosent, og i Norge er høyeste tillatte styrke 60 volumprosent. De fleste akevittene ligger likevel mellom 37,5 og 43 volumprosent.

Etter opphevelsen av brennevinsforbudet i 1927 fikk Vinmonopolet monopol på akevittproduksjon og produserte merkene som tidligere var laget av private brennerier. Utover 1990-tallet økte antallet akevittmerker, og akevitt gikk fra å være et brennevin med et litt belastet rykte til å bli et anerkjent tilbehør til flere typer mat. I 2005 ble produksjonsmonopolet avviklet, og det har siden blitt etablert et tjuetalls destillerier (2021).

Det finnes i dag et stort antall akevittmerker, og i sortimentet til Vinmonopolet er det nærmere 300 sorter. De aller fleste er norske, men det finnes også flere danske, svenske og enkelte fra Frankrike og Tyskland. Det produseres også akevitt i Canada, USA, Færøyene, Grønland, Island og Finland.

Akevitt er en skandinavisk omskrivning av det latinske «Aqua vitae», som på norsk betyr «livets vann». Samme betegnelse finner vi i det franske «eau de vie» og det gæliske «Uisqhe beatha», som ble anglifisert til whisky.

Produksjonsprosess

Akevitt produseres av en rektifisert råsprit (landbruksetanol) som tilsettes ulike kryddere; hovedsakelig karve og/eller dill, men koriander, fennikel, anis, stjerneanis og sitrusskall er også vanlig. I den senere tid har nye produsenter utvidet aroma- og smaksbildet, gjerne basert på lokale urter og krydder. Krydder og urter gjennomgår som oftest en aromadestillasjon i en pot still, der smaken trekkes ut av krydderne. Maserasjon (uttrekk i sprit) kan også benyttes.

Dette destillatet brukes så til å aromatisere en nøytral jordbrukssprit, som må ha vært destillert opp til en volumprosent på 95,6 (96 prosent i dagligtale).

Resultatet blir en aromatisk og klar akevitt, som deretter kan tappes rett på flaske eller lagres og modnes på eikefat som tidligere har blitt benyttet til lagring av sherry. Fat fra lagring av oloroso sherry er mest brukt. Fatmodning gir en rundere akevitt, først og fremst fordi alkoholen trekker flere smaker ut av eikefatet samtidig med at spisse og flyktige spritkomponenter fordamper. Denne fordampningen kalles «Englenes andel» og er på tre til fem prosent per år. Fatene kan også gi akevitten en gyllen farge. Nye fat gir mørk farge mens fat som er benyttet mange ganger, knapt avgir farge. Ved blanding av akevitt fra forskjellige fat, justeres små fargeforskjeller med litt karamellfarge – en metode som også brukes ved blanding av blant annet whisky og konjakk.

Linjeakevitt

En eldre spesialutgave av Linjeakevitt produsert av Vinmonopolet og fraktet over ekvator tur/retur Australia av Wilh. Wilhelmsen rederi.
Atlungstad Brenneri.

Ett av produktene som i stor grad eksporteres, er linjeakevitt. Denne ble til etter at skipet Throndhiems Prøve, tidligere eid av Catharina Meincke Lysholm, seilte til Jakarta i Indonesia (Batavia) i 1805 med noen fat akevitt og andre varer som skulle selges eller byttes mot blant annet krydder. Skipet returnerte til Trondheim i 1807 – fremdeles med akevitten ombord. En fant da ut at den lange reisen, med temperaturforandringer, høy luftfuktighet og rulling i sjøen, hadde sørget for en gunstig modning av akevitten. Familien Lysholm holdt denne hemmeligheten for seg selv i mange år, og det var Catharinas nevø, Jørgen B. Lysholm, som kommersialiserte produktet i 1840 etter mange år med forsøk – blant annet ved å sende fat med akevitt med skip som fraktet klippfisk til Brasil.

Linjeakevitt blir fremdeles skipet fram og tilbake over ekvator, men nå adskillig raskere (fire måneder) og med større skip. Rederiet Wilh. Wilhelmsen fikk kontrakten på akevittransporten ved Vinmonopolts opprettelse i 1922, og i dag er det Wallenius-Wilhelmsen som sørger for transporten over «Linjen» og tilbake.

Fatene er i våre dager plassert i containere som står på dekk i vær og vind. Her utsettes akevitten for stadig bevegelse, temperatursvingninger og forskjellig luftfuktighet. I tillegg fordamper det noe mer enn det ville gjort på et fatlager der fatene ligger i ro. Kjemiske analyser av akevitt før og etter linjeturen dokumenterer at reisen har en stor effekt, og at akevitten blir mer kompleks og avrundet.

Beskyttet betegnelse

«Norsk akevitt» har siden 1. mars 2011 vært en beskyttet betegnelse, på samme måte som for eksempel konjakk, og fra 6. februar 2020 oppnådde norsk akevitt høythengende europeiske opprinnelsesbeskyttelsen PGI, som beskytter nasjonale, regionale og lokale matskatter i EU. For at produktet skal kalles «Norsk akevitt» kreves det at det brukes potetsprit fremstilt i Norge av minimum 95 prosent norske poteter, og at akevitten er modnet i eikefat i minimum seks måneder for fat som er mindre enn 1000 liter, og minimum 12 måneder for fat som er større enn 1000 liter.

Historie

Christopher Hammer malt av Peder Aadnes. Maleri fra 1770.
Christopher Hammer
Av /※ Bilde fra Norsk biografisk leksikon.

Man oppdaget tidlig at sprit kunne trekke til seg smaks- og virkestoffer fra planter og kryddere og dermed bli til en tinktur. Opprinnelsen til akevitt finner vi hovedsakelig i Nederland, hvor genever ble solgt som medisin på 1500-tallet.

Den eldste skriftlige kilden vi har om akevitt i Norge, er fra 13. april 1531, da den danske høvedsmannenBergenhus festning, Eske Bille, sendte erkebiskop Olav Engelbrektsson i Trondheim et brev samt «nogit watn....som kallis Aqua vite och hielper samme watn for alle hande kranchdom som ith menniske kandt haffue indtwortis». I brevet fremgår det også at brennevinet var krydret med urter og at Bille gjerne skulle sendt mer, men at han hadde gått tom for urter.

I Norge var det forfatteren, embetsmannen og avholdsmannen Christopher Blix Hammer som ble sentral for utbredelsen av akevitt med sin bok Chymisk-Oeconomisk Afhandling om Norske Akeviter, Bær-Tinkturer og Bær-Safter, utgitt i 1776.

Etter at brennevinsforbudet ble opphevet i Norge i 1927, ble all norsk akevitt framstilt av Vinmonopolet. Statsmonopolet fortsatte å produsere etter de opprinnelige oppskriftene som var laget av de privateide destillasjonene. Siden slutten av 1980-tallet har det kommet mange nye akevitter. Etter at produksjonsmonopolet ble opphevet i 2005, har mange etablert destillerier (over 20 i 2021), og det er nå rundt 300 genuine norske akevitter i Vinmonopolets sortiment. Venneforeningen Norske akevitters venner ble stiftet 16. desember 1999.

En sentral person for norsk akevitt har vært destillatør og fagdirektør Halvor Heuch (født 1945), som har jobbet for Vinmonopolet og Arcus (nå Anora) siden 1986. I 2010 ble han utnevnt til Ridder av St. Olavs orden for sin innsats for norsk matkultur og akevittkultur. Heuch arbeider nå ved Atlungstad Hånverksdestilleri, et destilleri eid av Anora.

I 2005 ble produksjonsmonopolet oppløst. Arcus er fremdeles den største produsenten, men det har de siste årene kommet flere nye norske destillerier. Første lisens ble tildelt K. G. Puntervold/Agder Brenneri i Grimstad. I 2014 ble bedriften kjøpt av Det Norske Brenneri, og destilleriet er i dag den nest største produsenten av akevitt i Norge. Det produseres også akevitt på Egge gård i Lier og hos Ægir bryggeri i Flåm, hos Aurora Spirits i Lyngen, hos Oslo Håndverksdestilleri på Bryn i bydel Alna i Oslo og på Sve Gard i Vågå – for å nevne noen.

I 2013 inngikk Anora en avtale med Atlungstad Brenneri om å få leie produksjonslokaler på brenneriet, og i 2019 ble Atlungstad Håndverksdestilleri etablert. Brenneriet er nå fredet av Riksantikvaren og er et nasjonalt industrielt kulturminne samt et musealt formidlings- og opplevelsessenter.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Dege, Hroar (1997). Historien om de norske akevitter. Isbn 82-7627-016-6, Finn boka
  • Hammer, Christopher Blix (1780). Chymisk-Oeconomisk Afhandling om Norske Akeviter, Bær-Tinkturer og Bær-Safter. S. C. Schwach. Finn boka
  • Heuch, Halvor (2002). Akevitt : en norsk brennevinshistorie. Isbn 82-02-22087-4, Finn boka

Kommentarer (2)

skrev Helle Alfsen

Hei! Hva ble akevitten laget av i Norge før poteten kom rundt 1750?

svarte Anne Marit Godal

Hei! Vi har dessverre ingen fagansvarleg for brennevin for tida, men det kan sjå ut til at det er korn. Sjå til dømes dette oppslaget: http://www.oa.no/i-gjovik/denne-potetforskeren-er-mildt-sagt-begeistret-for-akevitt/s/1-81-6911132 Venleg helsing redaksjonen

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg