akevitt

Akevitt produseres av en rektifisert råsprit (landbruksetanol) som tilsettes ulike kryddere; hovedsakelig karve og/eller dill, men koriander, fennikel, anis, stjerneanis og sitrusskall er også vanlig. I den senere tid har nye produsenter utvidet aroma- og smaksbildet, gjerne basert på lokale urter og krydder. Krydder og urter gjennomgår som oftest en aromadestillasjon i en pot still, der smaken trekkes ut av krydderne. Maserasjon (uttrekk i sprit) kan også benyttes.

Dette destillatet brukes så til å aromatisere en nøytral jordbrukssprit, som må ha vært destillert opp til en volumprosent på 95,6 (96 prosent i dagligtale).

Resultatet blir en aromatisk og klar akevitt, som deretter kan tappes rett på flaske eller lagres og modnes på eikefat som tidligere har blitt benyttet til lagring av sherry. Fat fra lagring av oloroso sherry er mest brukt. Fatmodning gir en rundere akevitt, først og fremst fordi alkoholen trekker flere smaker ut av eikefatet samtidig med at spisse og flyktige spritkomponenter fordamper. Denne fordampningen kalles «Englenes andel» og er på tre til fem prosent per år. Fatene kan også gi akevitten en gyllen farge. Nye fat gir mørk farge mens fat som er benyttet mange ganger, knapt avgir farge. Ved blanding av akevitt fra forskjellige fat, justeres små fargeforskjeller med litt karamellfarge – en metode som også brukes ved blanding av blant annet whisky og konjakk.

«Norsk akevitt» har siden 1. mars 2011 vært en beskyttet betegnelse, på samme måte som for eksempel konjakk, og fra 6. februar 2020 oppnådde norsk akevitt høythengende europeiske opprinnelsesbeskyttelsen PGI, som beskytter nasjonale, regionale og lokale matskatter i EU. For at produktet skal kalles «Norsk akevitt» kreves det at det brukes potetsprit fremstilt i Norge av minimum 95 prosent norske poteter, og at akevitten er modnet i eikefat i minimum seks måneder for fat som er mindre enn 1000 liter, og minimum 12 måneder for fat som er større enn 1000 liter.

Man oppdaget tidlig at sprit kunne trekke til seg smaks- og virkestoffer fra planter og kryddere og dermed bli til en tinktur. Opprinnelsen til akevitt finner vi hovedsakelig i Nederland, hvor genever ble solgt som medisin på 1500-tallet.

Den eldste skriftlige kilden vi har om akevitt i Norge, er fra 13. april 1531, da den danske høvedsmannen på Bergenhus festning, Eske Bille, sendte erkebiskop Olav Engelbrektsson i Trondheim et brev samt «nogit watn....som kallis Aqua vite och hielper samme watn for alle hande kranchdom som ith menniske kandt haffue indtwortis». I brevet fremgår det også at brennevinet var krydret med urter og at Bille gjerne skulle sendt mer, men at han hadde gått tom for urter.

I Norge var det forfatteren, embetsmannen og avholdsmannen Christopher Blix Hammer som ble sentral for utbredelsen av akevitt med sin bok Chymisk-Oeconomisk Afhandling om Norske Akeviter, Bær-Tinkturer og Bær-Safter, utgitt i 1776.

Etter at brennevinsforbudet ble opphevet i Norge i 1927, ble all norsk akevitt framstilt av Vinmonopolet. Statsmonopolet fortsatte å produsere etter de opprinnelige oppskriftene som var laget av de privateide destillasjonene. Siden slutten av 1980-tallet har det kommet mange nye akevitter. Etter at produksjonsmonopolet ble opphevet i 2005, har mange etablert destillerier (over 20 i 2021), og det er nå rundt 300 genuine norske akevitter i Vinmonopolets sortiment. Venneforeningen Norske akevitters venner ble stiftet 16. desember 1999.

En sentral person for norsk akevitt har vært destillatør og fagdirektør Halvor Heuch (født 1945), som har jobbet for Vinmonopolet og Arcus (nå Anora) siden 1986. I 2010 ble han utnevnt til Ridder av St. Olavs orden for sin innsats for norsk matkultur og akevittkultur. Heuch arbeider nå ved Atlungstad Hånverksdestilleri, et destilleri eid av Anora.

I 2005 ble produksjonsmonopolet oppløst. Arcus er fremdeles den største produsenten, men det har de siste årene kommet flere nye norske destillerier. Første lisens ble tildelt K. G. Puntervold/Agder Brenneri i Grimstad. I 2014 ble bedriften kjøpt av Det Norske Brenneri, og destilleriet er i dag den nest største produsenten av akevitt i Norge. Det produseres også akevitt på Egge gård i Lier og hos Ægir bryggeri i Flåm, hos Aurora Spirits i Lyngen, hos Oslo Håndverksdestilleri på Bryn i bydel Alna i Oslo og på Sve Gard i Vågå – for å nevne noen.

I 2013 inngikk Anora en avtale med Atlungstad Brenneri om å få leie produksjonslokaler på brenneriet, og i 2019 ble Atlungstad Håndverksdestilleri etablert. Brenneriet er nå fredet av Riksantikvaren og er et nasjonalt industrielt kulturminne samt et musealt formidlings- og opplevelsessenter.

• brennevin

• Dege, Hroar (1997). Historien om de norske akevitter. Isbn 82-7627-016-6, Finn boka
• Hammer, Christopher Blix (1780). Chymisk-Oeconomisk Afhandling om Norske Akeviter, Bær-Tinkturer og Bær-Safter. S. C. Schwach. Finn boka
• Heuch, Halvor (2002). Akevitt : en norsk brennevinshistorie. Isbn 82-02-22087-4, Finn boka