Akevitt av . Begrenset gjenbruk

akevitt

Juleakevitt tappet av Vinmonopolet i 1990

Akevitt er et krydret brennevin som i hovedsak produseres i de skandinaviske landene.

Faktaboks

uttale:
akevˈitt
etymologi:
av latin aqua vitae, ‘livets vann’

Akevitt lages ved at nøytral sprit (ofte fra poteter) tilsettes krydderdestillater, mest karve og dill, men koriander, fennikel, anis, paradiskorn og sitrusskall er også vanlig. Nyere norske produsenter benytter i stor grad lokale urter og planter.

I Norge lages akevitt nesten utelukkende med sprit fra poteter, mens dansk og svensk akevitt gjerne lages av korn. Dansk akevitt er oftest vannklar og ulagret, mens svensk akevitt kan være lagret. De fleste er likevel ulagret og iblant en del søtet. Alkoholstyrken i akevitt kan ikke være under 37,5 volumprosent, og i Norge er høyeste tillatte styrke 60 volumprosent. De fleste akevittene ligger likevel mellom 37,5 og 43 volumprosent.

Etter opphevelsen av brennevinsforbudet i 1927 fikk Vinmonopolet monopol på akevittproduksjon og produserte merkene som tidligere var laget av private brennerier. Utover 1990-tallet økte antallet akevittmerker, og akevitt gikk fra å være et brennevin med et litt belastet rykte til å bli et anerkjent tilbehør til flere typer mat. I 2006 ble monopolet avviklet, og det har siden blitt etablert flere brennerier. Det finnes i dag et stort antall akevittmerker, og i sortimentet til Vinmonopolet teller nærmere 300 sorter. De aller fleste er norske, men det finnes også flere danske, svenske og enkelte fra Frankrike og Tyskland. Det produseres også akevitt i Canada, USA, Færøyene, Grønland, Island og Finland.

Akevitt er en skandinavisk omskrivning av det latinske «Aqua vitae», som på norsk betyr «livets vann». Samme betegnelse finner vi i det franske «eau de vie» og det gæliske «Uisqhe beatha», som ble anglifisert til whisky.

Produksjonsprosess

Akevitt produseres av en rektifisert råsprit (landbruksetanol) som tilsettes ulike kryddere: hovedsakelig karve og dill, men koriander, fennikel, anis, sitrusskall er vanlig. I den senere tid har nye produsenter også utvidet aromabildet med mange forskjellige aromaer. Aromastoffene gjennomgår som oftest en aromadestillasjon i en pot still, der smaken trekkes ut av krydderne. Maserasjon (uttrekk i sprit) kan også benyttes.

Dette destillatet brukes så til å aromatisere en nøytral jordbrukssprit, som må ha vært destillert opp til en volumprosent på 95,6 (96 prosent i dagligtale).

Resultatet blir en aromatisk og klar akevitt, som deretter kan tappes rett på flaske eller lagres og modnes på eikefat. Dette gir en rundere akevitt, først og fremst fordi spriten trekker flere smaker ut av eika og mange spisse, flyktige spritkomponenter fordamper. Denne fordampningen kalles «Englenes andel». Fatene gir også akevitten en brunlig farge. Små fargeforskjeller justeres med litt karamellfarge – en metode som også brukes for blant annet whisky og konjakk.

Linjeakevitt

Linjeakevitt produsert av Vinmonopolet og fraktet over ekvator tur/retur Australia av Wilh. Wilhelmsen rederi.
Atlungstad Brenneri.

Et av produktene som i stor grad eksporteres, er linjeakevitt. Denne ble til etter at skipet Trondheims Prøve seilte til Indonesia (Batavia) i 1805 med noen fat akevitt og returnerte i 1807 – fremdeles med akevitten ombord. Man fant da ut at den lange reisen, med temperaturforandringer og rulling i sjøen, hadde sørget for en gunstig modning av akevitten. Linjeakevitt blir fremdeles skipet fram og tilbake over ekvator, men nå adskillig raskere (fire måneder) og med større skip. Fatene er i våre dager plassert i containere som står på dekk i vær og vind. Her utsettes akevitten for stadig bevegelse, temperatursvingninger og forskjellig luftfuktighet. I tillegg fordamper det noe mer enn det ville gjort på et fatlager der fatene ligger i ro. Kjemiske analyser av akevitt før og etter linjeturen dokumenterer at reisen har en stor effekt, og at akevitten blir mer kompleks og avrundet.

Beskyttet betegnelse

«Norsk akevitt» har siden 1. mars 2011 vært en beskyttet betegnelse, på samme måte som Cognac, og fra 6. februar 2020 oppnådde norsk akevitt høythengende europeiske opprinnelsesbeskyttelsen PGI, som beskytter nasjonale, regionale og lokale matskatter i EU. For at produktet skal kalles «Norsk akevitt» kreves det at det brukes potetsprit fremstilt i Norge av minimum 95 prosent norske poteter, og at akevitten er modnet i eikefat i minimum seks måneder for fat som er mindre enn 1000 liter, og minimum 12 måneder for fat som er større enn 1000 liter.

Historie

Christopher Hammer malt av Peder Aadnes. Maleri fra 1770.
Christopher Hammer
Av /※ Bilde fra Norsk biografisk leksikon.

Man oppdaget tidlig at sprit kunne trekke til seg smaks- og virkestoffer fra planter og kryddere og dermed bli til en tinktur. Opprinnelsen til akevitt finner vi hovedsakelig i Nederland, hvor genever ble solgt som medisin på 1500-tallet.

Den eldste skriftlige kilden vi har om akevitt i Norge, er fra 13. april 1531, da den danske høvedsmannenBergenhus festning, Eske Bille, sendte erkebiskop Olav Engelbrektsson «nogit watn....som kallis Aqua vite och hielper samme watn for alle hande kranchdom som ith menniske kandt haffue indtwortis».

I Norge var det forfatteren, embetsmannen og avholdsmannen Christopher Blix Hammer som ble sentral for utbredelsen av akevitt med sin bok Chymisk-Oeconomisk Afhandling om Norske Akeviter, Bær-Tinkturer og Bær-Safter, utgitt i 1776. Flere av Vinmonopolets (nå Arcus') produkter har en historie som går tilbake til denne tiden.

Etter at brennevinsforbudet ble opphevet i Norge i 1927, ble all norsk akevitt framstilt av Vinmonopolet. De fortsatte å produsere etter de opprinnelige oppskriftene som var laget av de privateide destillasjonene. Siden starten av 1990-tallet har det kommet en jevn strøm av nye akevitter, og venneforeningen Norske akevitters venner ble stiftet i 1999.

En sentral person for norsk akevitt har vært destillatør og fagdirektør Halvor Heuch (født 1945), som har jobbet for Vinmonopolet (nå Arcus) siden 1986. I 2010 ble han utnevnt til Ridder av St. Olavs orden for sin innsats for norsk matkultur og akevittkultur.

I 2005 ble produksjonsmonopolet oppløst. Arcus er fremdeles den største produsenten, men det har det kommet flere nye norske brennerier. Første lisens ble tildelt Det Norske Brenneri i Grimstad som i 2014 kjøpte opp K. G. Puntervold, og brenneriet er i dag den nest største produsenten av akevitt i Norge. Det produseres også akevitt på Egge gård i Lier og hos Ægir bryggeri i Flåm, hos Aurora Spirits i Lyngen, hos Oslo Håndverksdestilleri på Bryn i bydel Alna i Oslo og på Sve Gard i Vågå – for å nevne noen.

I 2013 inngikk Arcus en avtale med Atlungstad Brenneri om å få leie produksjonslokaler på brenneriet, og i 2019 ble Atlungstad Håndverksdestilleri etablert. Brenneriet er nå fredet av Riksantikvaren og er et nasjonalt industrielt kulturminne som er et musealt formidlings- og opplevelsessenter.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Dege, Hroar (1997). Historien om de norske akevitter. Isbn 82-7627-016-6, Finn boka
  • Hammer, Christopher Blix (1780). Chymisk-Oeconomisk Afhandling om Norske Akeviter, Bær-Tinkturer og Bær-Safter. S. C. Schwach. Finn boka
  • Heuch, Halvor (2002). Akevitt : en norsk brennevinshistorie. Isbn 82-02-22087-4, Finn boka

Kommentarer (2)

skrev Helle Alfsen

Hei! Hva ble akevitten laget av i Norge før poteten kom rundt 1750?

svarte Anne Marit Godal

Hei! Vi har dessverre ingen fagansvarleg for brennevin for tida, men det kan sjå ut til at det er korn. Sjå til dømes dette oppslaget: http://www.oa.no/i-gjovik/denne-potetforskeren-er-mildt-sagt-begeistret-for-akevitt/s/1-81-6911132 Venleg helsing redaksjonen

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg