Flaske, beholder som øverst har en trang åpning av en viss lengde.

Historikk. Flasker er gjennom tidene blitt fremstilt i en lang rekke forskjellige størrelser og utforminger av ulike materialer. Anvendelsen av kunststoffer, først og fremst plast, har økt kraftig, men glass er fortsatt det viktigste råstoff. De første glassflasker antas å ha blitt fremstilt kort tid etter at glassblåserrøret ble oppfunnet av fønikerne, og allerede i romertiden ble de første fargeløse flasker laget. Til tross for glasskunstens rivende utvikling i perioden frem til 1600-tallet, ble fremstillingen av flasker viet liten interesse. En del småflasker for kosmetikk og medisin ble riktignok laget, men utbredelsen var beskjeden. I dette tidsrommet var flasker forholdsvis uensartede både med hensyn til fasong og størrelse.

På 1600-tallet kom det mer fart i utviklingen. Med hjelp av venezianske glassarbeidere ble produksjon igangsatt i Frankrike og England. De ferdige flaskene ble mest benyttet i forbindelse med vin, først som dekantere – senere også for oppbevaring. I 1696 fantes det ca. 40 produksjonssteder for flasker i England, og årsproduksjonen var ca. 3 millioner enheter. Flaskene, som fortsatt var klumpete og uelegante, ble i denne perioden fremstilt manuelt ved hjelp av glassblåserrør. Man oppnådde imidlertid større ensartethet etter hvert som fasongformer som flaskene ble blåst opp i, ble tatt i bruk.

I annen halvdel av 1800-tallet startet overgangen til industriell produksjon, og i 1906 oppfant amerikaneren Owen maskinen som dannet grunnlaget for moderne flaskeindustri. Prinsippet for produksjonen var at flytende glassmasse ble sugd opp fra et åpent kar inn i roterende former – hvorfra de halvstive glassemnene ble overført til ferdigformer, hvor de fikk sin fasong ved hjelp av utblåst komprimert luft. De fleste moderne flaskemaskiner virker nå etter dråpesystemet, hvor passende store flytende glassklumper ved hjelp av en renne føres ned til forformene (Lynch og Hartford-maskinene). Den første norske flaskehytte, Nøstetangen Glasværk på Eiker, ble anlagt i 1741. Frem til år 1900 ble ytterligere ti glassverk grunnlagt. I 1998 ble Norges siste produsent av glassflasker, Moss Glasværk, nedlagt. Årlig produksjon var da på drøye 200 mill. flasker.

Fremstillingen av flasker når opp i enorme mengder, samlet produksjon i Europa er f.eks. på godt over 50 milliarder enheter pr. år. Råvaretilgangen representerer ikke noe problem, da sand, soda og kalk kan skaffes nærmest i ubegrensede mengder. Fremstillingen er imidlertid relativt energikrevende.

Ut fra forurensningshensyn er det fra mange hold uttrykt et klart ønske om gjenbruk av flasker, noe som lykkes godt i øl- og mineralvannindustrien, mens ordningen har opphørt i vin- og brennevinsbransjen da produsentene ofte ønsker sine spesialflasker i markedsføringen. Flere flasketyper har dessuten dannet mønster og tradisjon innenfor sine spesielle felt. Spesielt i vinbransjen finnes lang tradisjon med bruk av særskilte flasker for de forskjellige vindistrikter.

I Vest-Europa tappes øl og mineralvann oftest på flasker à 25 cl, 33 cl og 50 cl (i Norge 33 cl, 50 cl og 70 cl), mens vin og brennevin oftest tappes på flasker à 70 cl og 75 cl. Foruten halvflasker, 35 cl til 37,5 cl, og magnumflasker, 1,5 liter, benyttes av og til også følgende varianter: Jeroboam 3 liter, Rehoboam 4,5 liter, Metusalem (Imperial) 6 liter, Salmanasar 9 liter, Baltasar 12 liter, Nebukadnesar 15 liter.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.