Saudi-Arabias utenrikspolitikk

Gjennom den kalde krigen forholdt Saudi Arabia seg klart anti-kommunistisk. Sovjetunionens invasjon av Afghanistan i 1979 bidro til frykt for kommunismens fremmarsj, hvilket forente Saudi-Arabia og USA til å etablere og støtte den afghanske motstandsbevegelsen. Mange saudiere sluttet seg til denne, blant andre Osama bin Laden, og flere veteraner fra Afghanistan skulle bli sentrale medlemmer av al-Qaida så vel som i den militante motstanden i Saudi-Arabia.

I 1970-årene var Saudi-Arabia og Iran stilltiende allierte for å bremse innflytelsen til sekulære og radikale arabiske stater, og den iranske revolusjonen i 1979 var derfor et tilbakeslag også for Saudi-Arabia.

Krigen mellom Irak og Iran (1980–1988) innebar også en trussel for Saudi-Arabia. Begge regimer hadde territorielle ambisjoner og var rivaler som regionale stormakter. Saudi-Arabia valgte å støtte Irak av frykt for innflytelsen til det iranske sjia-regimet. Golfkrigen i 1991 styrket Saudi-Arabias stilling i regionen og førte også til gjenopprettede diplomatiske forbindelser med Russland og Iran. Etter regimeskiftet i Irak i 2003, og påfølgende valg som ga landets sjiaer større innflytelse, ble den samlede innflytelsen til Irak og Irans sjiaer en kilde til uro i Saudi-Arabia, hvor omtrent 80 prosent av befolkningen er sunni-muslimer, men med et sjia-mindretall. Innen regionen har særlig utviklingen i Iran etter revolusjonen i 1979, og i Irak etter Baath-regimets fall i 2003 vært fulgt nøye – ut fra det saudiske regimets bekymring for sjiaenes styrkede rolle i regionen og innflytelsen på Saudi-Arabias eget sjia-mindretall.

Saudi-Arabia har spilt en forholdsvis tilbaketrukket rolle i Midtøsten-konflikten, det vil si spørsmålet om Palestinas fremtid, men har bidratt økonomisk og politisk. Landet deltok med en mindre styrke på Jordan og Iraks side under Seksdagerskrigen i 1967, men har for øvrig ikke vært militært involvert. Saudi-Arabia har også gjentatte ganger fremmet palestinernes sak i internasjonale organer som FN og foreløpig avvist normalisering med Israel før en løsning for palestinerne er på plass.

Etter Oktoberkrigen i 1973 deltok Saudi-Arabia gjennom OPEC i oljeembargoen mot vestlige stater (se oljekrisen). Kampanjen ga Saudi-Arabia en sterkere posisjon i den arabiske verden enn tidligere. Forholdet til Egypt bedret seg under president Anwar al-Sadat i 1970-årene. Saudi-Arabia støttet al-Sadats fredsinitiativ overfor Israel i 1977, men tok de øvrige arabiske lands side og brøt de diplomatiske forbindelsene med Egypt etter inngåelsen av fredsavtalen med Israel i 1979.

Iraks invasjon av Kuwait i 1990 er en sentral utenrikspolitisk hendelse for alle golflandene. Selv om Saudi-Arabia hadde endt opp med å støtte Irak i krigen mot Iran få år tidligere, var avvisingen av den irakiske okkupasjonen av Kuwait total. Både i Saudi-Arabia og hos allierte var det også en reell frykt for at Irakiske styrker ville gå videre inn i Saudi-Arabia, hvilket hadde gitt Saddam Hussein kontroll over store deler av verdens olje.

Som et svar på jemenittisk støtte til Irak utviste Saudi-Arabia flere hundre tusen jemenitter fra landet. Saudi-Arabia tok part i den internasjonale koalisjonen som frigjorde Kuwait fra Irak, Operation Desert Storm. Denne førte til at Saudi-Arabia for første gang tillot amerikansk militær tilstedeværelse på saudisk jord, til store protester nasjonalt.

I kjølvannet av krigen tok Saudi-Arabia imot over 30 000 irakiske flyktninger i to leire, Rafha og al-Arthawiya, de to eneste flyktningeleirene i landets moderne historie. Også flere hundre tusen kuwaitere søkte tilflukt i Saudi-Arabia mens krigen pågikk, men bosatte seg primært i byene.

Al-Qaidas tidligere leder Osama bin Laden ble født i Saudi-Arabia, sønn av en viktig saudiarabisk forretningsmann. Han var statsborger i landet frem til han i 1994 ble fratatt sitt saudiske statsborgerskap. I tillegg var 15 av de 19 flykaprerne 11. september 2001 saudiske. Med bakgrunn i dette har flere anklaget Saudi-Arabia for å ha visst om angrepet på forhånd, men det er aldri funnet bevis for saudisk involvering.

I årene som fulgte, var det flere terrorangrep mot mål i Saudi-Arabia. Etter 11. september var synet på USA negativt i store deler av den saudiske befolkningen, da mange så krigen mot terror som en krig mot islam. Tilsvarende var synet på Saudi-Arabia på et bunnpunkt hos den amerikanske befolkningen. Saudi-Arabia støttet ikke USAs invasjon av Afghanistan i 2001. Saudi-Arabia var negative til den amerikanske invasjonen av Irak i 2003 og deltok ikke i koalisjonen. Samtidig tillot myndighetene en viss tilstedeværelse av amerikanske spesialstyrker og kommandostyrker i forbindelse med krigen.

Samtidig var den saudiske involveringen 11. september og terroraksjoner i Saudi-Arabia i årene som fulgte, et sjokk for saudiske myndigheter, og arbeidet med terrorbekjempelse har blitt skjerpet i årene siden. Dette arbeidet har særlig tiltatt etter 2014 og fremveksten av Den islamske staten (IS) som tiltrakk seg svært mange saudiske fremmedkrigere. I 2015 erklærte Saudi-Arabia ved daværende forsvarsminister Mohammed bin Salman opprettelsen av Den islamske militære alliansen for å bekjempe terrorisme.

Saudi-Arabia forholdt seg ulikt til demonstrasjonene i flere arabiske land under Den arabiske våren. I nabolandet Bahrain støttet Saudi-Arabia myndighetene militært i undertrykkelsen av protestene våren 2011. I Syria støttet Saudi-Arabia derimot opprørerne, det samme i Libya. Saudi-Arabia tilbød asyl til Tunisias daværende president Zine el-Abidine ben Ali etter at opprørene brøt ut, og den tidligere presidenten forble i Saudi-Arabia frem til sin død i 2019. I Egypt støttet Saudi-Arabia sittende president Hosni Mubarak under protestene, og relasjonen mellom de to landene ble svekket etter Mubaraks avgang. Saudi-Arabia støttet deretter militærkuppet i 2013, og relasjonene ble igjen styrket. I Jemen presset Saudi-Arabia sammen med resten av Golfrådet på for en plan som inkluderte at president Ali Abdullah Saleh trakk seg og overlot makten til visepresident Abdrabbuh Mansur Hadi i påvente av valg.

Saudi-Arabia har vært tungt inne i krigen i Jemen siden 2015. Saudi-Arabia leder en koalisjon bestående av blant annet De forente arabiske emirater, Bahrain og Kuwait i tillegg til Saudi-Arabia, og med støtte fra blant annet USA. Koalisjonen bidrar primært med luftangrep til støtte for den jemenittiske regjeringen og mot grupper som Houthi-bevegelsen og al-Qaida på Den arabiske halvøy.

Internasjonale organisasjoner har dokumentert en rekke krigsforbrytelser i forbindelse med saudisk-ledede luftangrep, og krigen er beskrevet som en humanitær katastrofe. Saudi-Arabia bidrar også med store summer i bistand til Jemen.

Etter at Kong Salman overtok tronen ved Kong Abdullahs død i 2015, og særlig Mohammed bin Salmans forfremmelse til kronprins i 2017, har det vært endringer i Saudi-Arabias utenrikspolitikk. Sammen med De forente arabiske emirater, Bahrain og Egypt inngikk Saudi-Arabia i juni 2017 en blokade, eller boikott, av nabolandet Qatar uten forvarsel. Selv om det også tidligere har vært politiske uenigheter mellom Qatar og Saudi-Arabia, var blokaden uten historisk sidestykke. Blokaden kom etter at misnøye med Qatars selvstendige utenrikspolitikk, herunder særlig forholdet til Det muslimske brorskap, hadde utviklet seg over flere år. Konflikten varte til 2021.

Forholdet til Tyrkia har også vært anstrengt, blant annet på grunn av drapet på den saudiske journalisten Jamal Khashoggi (1958–2018) i det saudiske konsulatet i Istanbul i 2018. Selv om mange land reagerte sterkt på drapet, har ikke hendelsen ført til varig svekkelse av relasjonene mellom Saudi-Arabia og andre land. Forholdet til Tyrkia har også gradvis blitt bedre. I 2018 kuttet Saudi-Arabia også bånd til Canada, etter at sistnevnte krevde løslatelse av menneskerettighetsaktivisten Samar Badawi. Hun ble løslatt i juni 2018 etter å ha vært fengslet i tre år. Saudi-Arabia og Canada gjenopptok sine diplomatiske relasjoner i 2023.

De siste årene har den konfronterende linjen blitt tonet ned, og særlig fra 2023 har Saudi-Arabias utenrikspolitikk vært orientert mot diplomati. I mars 2023 inngikk Saudi-Arabia en avtale med Iran om å gjenoppta diplomatiske forbindelser, forhandlet frem av Kina. Våren og sommeren 2023 engasjerte Saudi-Arabia seg også som mekler og tilrettelegger for samtaler mellom partene i konflikten i Sudan. I 2023 knyttet Saudi-Arabia også diplomatiske bånd med Syria igjen etter mer enn et tiår, og inviterte Syrias president Bashar al-Assad til et møte i Den arabiske liga. Saudi-Arabia har ikke fordømt Russlands invasjon av Ukraina uforbeholdent, men har stemt mot i FN, og Saudi-Arabias utenriksminister Faisal bin Farhan Al Saud besøkte Ukraina i februar 2023. Senere samme år besøkte Volodymyr Zelensky møtet i Den arabiske liga i Jedda.

I senere år har også Saudi-Arabia søkt å posisjonere seg som en global, kulturell stormakt, og bort fra en posisjon som primært en islamsk stormakt. Særlig har dette gjort seg gjeldene innenfor sport, hvor Saudi-Arabia har kjøpt seg stort opp gjennom 2022 og 2023. Saudi-Arabia er på grunn av sin offensive sportspolitikk beskyldt av kritikere for å praktisere såkalt sportsvasking.

Grunnleggeren av dagens Saudi-Arabia, Kong Abdulaziz hadde i 1945 et møte med den daværende amerikanske presidenten, Franklin D. Roosevelt, som markerte starten på de to landenes nære bånd og sikkerhetssamarbeid. På dette tidspunktet var amerikanske selskaper allerede inne i saudisk oljeindustri, som var i sin spede begynnelse. Også denne koblingen er viktig for forholdet mellom USA og Saudi-Arabia. I kjernen av alliansen er amerikanske sikkerhetsgarantier ovenfor Saudi-Arabia på den ene siden, og Saudi-Arabias støtte til amerikanske sikkerhetspolitiske prioriteringer i regionen samt opprettholdelsen av en stabil oljeproduksjon på den andre.

De sterke relasjonene har tidvis vært kontroversielle i begge land, og Saudi-Arabia og USA står langt fra hverandre i flere saker, som for eksempel synet på Israel. Under president Barack Obama ble relasjonene til Saudi-Arabia betydelig svekket, mens forholdet ble styrket under president Donald Trump som la sitt første statsbesøk til Saudi-Arabia. I 2022 besøkte også president Joe Biden landet, som før han ble valgt i 2020 lovet en hardere linje overfor Saudi-Arabia.

Relasjonene til Iran har vært anstrengt gjennom flere år med bakgrunn i flere hendelser og områder med politisk uenighet, herunder forholdet til USA, oljepriser, regionalt lederskap og konflikter i regionen. Saudi-Arabia har fryktet iransk innflytelse hos landets sjiamuslimske minoritet. Etter Golfkrigen i 1991 fulgte en periode hvor forholdet mellom Saudi-Arabia og Iran var bedret, og i 2007 besøkte den daværende iranske presidenten Mahmoud Ahmedinejad Riyadh.

Etter den arabiske våren ble forholdet mellom landene igjen dårligere med bakgrunn i motstridende interesser i flere av konfliktene som oppsto, blant annet i Syria hvor Iran er en viktig støttespiller for president Bashar al-Assad. Iran reagerte sterkt på Saudi-Arabias henrettelse i 2016 av den sjiamuslimske lærde Nimr al-Nimr (1959–2016). Saudi-Arabias ambassade i Iran ble senere angrepet, hvilket førte til at Saudi-Arabia brøt diplomatiske bånd med Iran. I 2023 ble de diplomatiske relasjonene gjenopptatt.

Kina har i senere år blitt Saudi-Arabias viktigste handelspartner, og Saudi-Arabia er den største leverandøren av olje til Kina. Saudi-Arabia, ved kronprins Mohammed bin Salman, har uttalt seg støttende om Kinas behandling av uigurene, den muslimske minoriteten i landet.

Saudi-Arabia og Norge har gode diplomatiske relasjoner og et stabilt, men relativt begrenset, økonomisk samarbeid. Verdien av norsk eksport til Saudi-Arabia har ifølge Utenriksdepartementet ligget på i overkant av én milliard norske kroner de seneste årene. Den siste norske utenriksminister som besøkte Saudi-Arabia, var Ine Eriksen Søreide i 2020. Det er om lag 160 nordmenn som bor og jobber i Saudi-Arabia, og rundt 500 nordmenn reiser hvert år til Saudi-Arabia på pilegrimsreise. Det har vært en norsk ambassade i Saudi-Arabia siden 1976 og en saudisk ambassade i Norge siden 2011.