Dagens Saudi-Arabia ble opprettet i 1932. Den første saudiske staten ble opprettet nesten to hundre år tidligere i 1744, men mennesker har levd i området i rundt 20 000 år. Saudi Arabias historie er preget av landets geopolitiske posisjon, som hjemsted for islams to helligste steder, Mekka og Medina, samt store oljeforekomster.

Den arabiske halvøy har vært bebodd i flere tusen år, med små, isolerte samfunn basert på handel ved kysten og med omstreifende nomadefolk som livnærte seg hovedsakelig av kamelhold i innlandet.

Det er antatt at dette området, som i dag for det meste er ørken, i eldre tid var fruktbart, og man regner med at det rike mineiske kongedømmet ble etablert der allerede på 1100-tallet før vår tidsregning. Dette ble etterfulgt av de sabeiske og himyariske riker, som mest var løse føderasjoner av bystater, og som bestod til 500-tallet etter vår tidsregning.

Den sørlige delen av Arabia fikk tidlig stor betydning som handelssenter, og kom i kontakt med både det persiske og det romerske riket. Området ble aldri underlagt disse, men deler av det var i en periode styrt av abyssinerne.

På 600-tallet vokste islam frem i den vestre delen av Arabia, i Hijaz, rundt byene Taif, Medina og Mekka. Hijaz var da et sentrum for handel mellom Det bysantinske riket, Egypt og Østen, og styrket derigjennom sin politiske stilling og uavhengighet.

Den forening som profeten Muhammad skapte gikk raskt i oppløsning, og først ved den osmanske okkupasjonen på 1500-tallet ble hele den arabiske halvøy forent under ett styre, men ikke reelt samlet som en enhet. Osmanene styrte gjennom guvernører og lokale familier – og dels i forlengelse av sitt herredømme i henholdsvis Egypt og Mesopotamia. De tok derimot aldri kontroll over det indre av Arabia – Najd – der lokale emirer styrte byer og oaser, og sammenslutninger av stammer opprettholdt selvstendighet. Heller ikke europeiske makter etablerte kontroll over Arabia.

Det saudiske kongehus har sitt utspring i Najd, der familien Saud kom til makten på 1700-tallet. Dynastiets grunnlegger Saud ibn Muhammad ibn Muqrin ble ved sin død i 1747 etterfulgt av sønnen Muhammad ibn Saud. Han gav asyl til grunnleggeren for den puritanske islamske bevegelsen wahhabisme, reformatoren Muhammad ibn Abd al-Wahhab, som var opptatt av å bringe islam tilbake til det opprinnelige.

Alliansen mellom huset Saud og wahhabittene var en forutsetning for Saud-klanens senere makt, og ble et fundament for den moderne statsdannelsen Saudi-Arabia. Wahhabittisk innflytelse spredte seg, og i 1802 invaderte wahhabittene Taif, 1803 Mekka og 1804 Medina i Hijaz. I 1806 kontrollerte de også Yanbu og Jeddah.

Det saudisk-wahhabittiske emiratet tok kontrollen over store deler av Golf-kysten, blant annet Qatar og Bahrain, og utfordret det osmanske styret i Hijaz, Irak og Syria. Frykten for at wahhabittenes lære skulle spre seg, og deres politiske makt bli utvidet, førte til at den egyptiske herskeren Muhammad Ali på vegne av Det osmanske riket sendte en hærstyrke til Arabia i 1811. Felttoget varte i åtte år og endte med nederlag for wahhabittene og okkupasjon av Arabia. Riyadh, hovedstaden i Najd, falt, og både Najd og Hijaz kom under den osmanske sultans kontroll.

I 1841 trakk de egyptiske styrkene seg tilbake til Hijaz, og overlot Najd til lokale herskere.

Grunnlaget for det senere saudiske kongedømmet ble lagt under en påfølgende maktkamp i de sentrale deler av halvøya på 1800-tallet, da det ble utkjempet en maktkamp mellom Saudi- og Rashidi-klanene. Sistnevnte hadde osmanenes støtte, mens saudierne fikk støtte fra Kuwait og dermed indirekte fra Storbritannia.

Al Saud-klanen tapte i første omgang, men etter elleve år i eksil i Kuwait erobret Abdulaziz ibn Saud i 1902 Riyadh fra Ibn Rashidi og utropte seg selv til hersker over Najd. Han befestet Saud-dynastiet på bekostning av andre emirer og ble kjent under navnet Ibn Saud. Gjennom kolonisering av ytre områder samlet han det som senere ble kongedømmet Saudi-Arabia.

Dette skjedde samtidig med at Storbritannia begynte å feste sitt grep om regionen som interessesfære, gjennom å stille flere emirater under sin beskyttelse som protektorater. Med utbruddet av første verdenskrig utvidet britene sin interesse til også å inkludere det indre av den arabiske halvøy – hvilket styrket huset Saud og statsbyggingprosessen.

I 1915 undertegnet Ibn Saud en avtale med Storbritannia og fikk britisk anerkjennelse for Najds selvstendighet, mot å avstå fra aggresjon mot eller krav på emirater under britisk beskyttelse. I 1916 utropte Hussein av Mekka seg til konge av Hijaz, med Storbritannias støtte – mot at Hussein samlet arabisk støtte mot osmanene. Konflikten mellom sharif Hussein og Ibn Saud endte med krig, hvor førstnevnte ble stående uten britisk støtte, og at saudierne erobret Mekka 1924 og Jeddah 1925. I januar 1926 utropte Ibn Saud seg til hersker av Hijaz.

Også rivaliseringen mellom Ibn Saud og Ibn Rashid førte til nye krigshandlinger under og etter første verdenskrig, men uten støtte utenfra, tapte Ibn Rashid kampen. Ibn Saud ble derved sultan av Najd og konge av Hijaz, og ble anerkjent som sådan av europeiske makter. Dette dobbeltkongedømme ble, sammen med Hasa og Asir, til det selvstendige kongedømmet Saudi-Arabia, 23. september 1932.

Saudi-Arabia er det eneste arabiske land som selv aldri verken ble invadert eller kolonisert. Derimot var en koloniseringspolitikk grunnlaget for å samle det som ble den nye staten, og motstand – særlig fra beduiner – ble undertrykt. Enkelte av kongedømmets grenser ble først endelig fastlagt ved århundreskiftet.

I 1934 kom det til en kortvarig grensekrig mellom Saudi-Arabia og Jemen, som saudierne vant. En ny grensekrig med Sør-Jemen fant sted i 1969, og i 1990-årene var det tidvis et spent forhold mellom Saudi-Arabia og Jemen. I 1997 kom det til grensetrefninger mellom de to land.

Kong Ibn Saud døde i 1953 og ble etterfulgt av sønnen Saud bin Abdulaziz. Etter press fra kongefamilien overdro han i 1958 utstrakt makt til sin bror, kronprins Faisal, som tok over som konge i 1964, da kong Saud ble tvunget til å abdisere.

I samme periode var det maktkamp innad i kongehuset, og en kongelig opposisjonsgruppe, De frie prinser, ble etablert i eksil. To kuppforsøk mot kongen ble avslørt i 1969. Kong Faisal ble myrdet av en nevø i 1975 og ble etterfulgt av sin halvbror, kronprins Khalid. Da kong Khalid døde i 1982 ble han etterfulgt av sin yngre bror Fahd. Kong Fahd døde i 2005 etter flere års sykdom, hvorpå hans bror, Abdullah etterfulgte ham som konge. Abdullah hadde i egenskap av kronprins i realiteten styrt landet siden 1995, da kongen ble rammet av slag. Etter Abdullahs død i 2015 ble han etterfulgt av sin halvbror, Salman bin Abdulaziz.

Saudi-Arabia styres eneveldig av kongen og kongehusets indre kjerne; det er ingen nasjonalforsamling, og politiske partier er ikke tillatt. En viss liberalisering fant sted i 1992, da kongen etablerte et rådgivende organ med 60 (senere økt til 150) utpekte medlemmer og lokale råd som ga provinsene en viss grad av lokal makt. Samtidig ble det vedtatt en ny lov med begrenset omfang som sikret folks sivile rettigheter og supplerte den islamske lovgivning, sharia, som Saudi-Arabia styres etter.

Det første skritt i retning av representativt styre ble tatt i 2005, da de første lokalvalg ble avholdt, og vunnet av moderate islamister. Kvinner hadde ikke anledning til å delta i valget. Første gang kvinner fikk utøve sin stemmerett var ved lokale valg i 2015. Da fikk Saudi-Arabia også sine første kvinnelige folkevalgte.

Saudi-Arabia hadde i mange år en forholdsvis stor grad av politisk stabilitet, men kuppforsøkene i 1969 og forsterket kritikk av kongefamilien i 1990-årene, samt militant motstand på 2000-tallet, har sådd tvil om stabiliteten. En alvorlig krise fant sted i 1979, da om lag 250 bevæpnede tilhengere av en sunnimuslimsk ekstremistgruppe okkuperte stormoskeen i den hellige by Mekka. Konservativ innflytelse over saudisk politikk økte i de påfølgende årene, noe som blant annet gikk ut over kvinners rettigheter. Opposisjon mot det saudiske regimet kommer også fra sjia-minoriteten øst i landet, så vel som fra en mer liberal opposisjon, moderate islamister og fra ekstreme sunnier.

I siste halvdel av 1900-tallet fikk Saudi-Arabia enorme inntekter fra eksport av olje og gass. Moderniseringen dette førte med seg bidro til politiske og sosiale spenninger i den kulturelt mest konservative av de arabiske stater. Et tiltagende materialistisk levesett, så vel som nær politisk kontakt med Vesten, harmonerer ikke med den puritanske wahhabismen, som fortsatt står sterkt.

Av radikale islamister oppfattes kongehuset som korrupt, noe som har har fått særlig utslag etter år 2000 i en militant motstand mot kongehuset. Blant kritikerne var al-Qaidas leder Osama bin Laden, selv saudier av fødsel. Han kritiserte Saudi-Arabia for blant annet å tillate amerikanske baser i landet etter Golfkrigen 1991. al-Qaida ble antatt å ha viss oppslutning i Saudi-Arabia, og USA kritiserte landet for ikke klart nok å gripe inn mot finansiering av nettverket. I alt 15 av de 19 flykaprerne som deltok i aksjonene 11. september 2001 var saudiere.

Militante islamister, primært al-Qaida på den arabiske halvøy (AQAP) gjorde seg sterkt gjeldende også i Saudi-Arabia fra 2003, blant annet med to angrep fra selvmordsbombere mot sivile boligkompleks med mange utenlandske beboere. I 2004 ble USAs konsulat i Jeddah angrepet. Samme år ble den antatte leder for al-Qaida i Saudi-Arabia, Abdel Aziz al-Muqin drept i sammenstøt med sikkerhetsstyrker.

Et betydelig sjia-mindretall øst i Saudi-Arabia, med kontakt til sine innflytelsesrike trosfeller i Iran og Irak, anses som en potensiell destabiliserende faktor. Saudiske sjiaer har stått bak opptøyer som er blitt slått ned. I 2016 ble den sjiitiske lærde Nimr al-Nimr henrettet etter å ha blitt dømt for blant annet oppvigleri.

I wahhabismen, som tilhører sunni-retningen innen islam, er sjiismen vranglære. Den religiøse toleransen i Saudi-Arabia er lav, og ingen andre religioner enn islam er tillatt praktisert.

Den første konsesjon for leting etter olje ble gitt til Standard Oil of California, senere Arabian American Oil Company (Aramco), i 1933. Leting ble påbegynt 1935, kommersiell utvinning startet 1938, med eksport fra 1939. I mange år spilte Aramco en svært sentral rolle i moderniseringen av Saudi-Arabia; ikke bare ved å tilføre staten – i realiteten kongehuset – store inntekter, men også ved å stå for utbygging av grunnleggende infrastruktur.

Den sterke rolle amerikanske oljeinteresser fikk i landet svekket Storbritannias innflytelse i Saudi-Arabia, som ble USAs nærmeste forbindelse i den arabiske verden, også militært. Dette kom til uttrykk ved den andre Golfkrigen i 1991, da Saudi-Arabia ble det viktigste oppmarsjområdet for frigjøringen av Kuwait og invasjonen av Irak.

USA bygde opp sin militære tilstedeværelse i landet, og opprettholdt den etter krigen. Tilstedeværelsen av flere hundre tusen utenlandske soldater, og et stort antall mediearbeidere, bidro til at det saudiske samfunnet åpnet en del opp. Denne eksponeringen er tilskrevet noe av forklaringen på den beskjedne bevegelse i mer liberal retning etter 1991. Samtidig gav dette grobunn for den økte motstanden mot kongehuset.

Fremveksten av det moderne, urbane og industrialiserte Saudi-Arabia fant sted særlig fra 1970-årene, med sterkt økte inntekter fra oljeeksporten og et mer endringsvillig statsoverhode i kong Faisal. Han bidro blant annet til å fremme utdanning, også for kvinner, og gjennomførte flere økonomiske, sosiale og byråkratiske reformer. De store inntektene tillot utbygging av sosiale tilbud, etablering av offentlige arbeidsplasser og innføring av subsidier, som kom de brede lag av befolkningen til gode – og som befestet kongehusets stilling.

Saudi-Arabia styres av kongehuset, som har gitt minimal innsikt i statens finanser, og som selv forbruker betydelige deler av inntektene. Til tross for industrireising og utvikling av landbruket er Saudi-Arabia forblitt sterkt avhengig av inntektene fra eksport av olje og gass, og dermed av prisene på verdensmarkedet. Med sin sterke rolle i OPEC har Saudi-Arabia hatt en sentral rolle i å styre produksjonsvolum og prisutvikling, ikke minst under og etter oljeembargoen mot Vesten i 1973.

På samme måte som drastisk økte priser tidlig i 1970-årene førte til store inntektsøkninger og investeringer, førte prisfall i 1980-årene til inntektstap og innstramminger. Saudi-Arabia har ikke bare investert i en moderne infrastruktur og nasjonal tungindustri, landet har også bygd opp et avansert og kostnadskrevende forsvar. En vesentlig del av den fysiske oppbygging av det moderne Saudi-Arabia har skjedd ved hjelp av gjestearbeidere, de fleste fra Sør-Asia og andre land i Midtøsten. Etter hvert er det blitt påkrevd å sikre flere arbeidsplasser for saudiere, for å senke arbeidsledigheten og redusere den sosiale spenningen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

12. juni 2013 skrev Knut Tormod Vebjør

Hvorfor skriver dere Saudi Arabia med bindestrek? Resten av verden, inkludert Saudi Arabia, skriver det uten bindestrek.Knut Vebjør

12. juni 2013 svarte Marte Ericsson Ryste

Hei,Saudi-Arabia (med bindestrek) er det offisielle navnet på norsk, derfor bruker vi dette. Se blant annet Utenriksdepartementets oversikt over statsnavn og hovedsteder: http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/dok/veiledninger/2001/statsnavn-og-hovedsteder-s.html?id=87857#8Med vennlig hilsenMarte Ericsson RysteRedaktør

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.