Saudi-Arabias historie

Saudi-Arabia. Kong Ibn Saud (Abdulaziz 2) utvidet i årene før og under den første verdenskrig sin innflytelse i det indre Arabia, og erobret 1921–25 Hedsjas og 1933–34 Asir. Han befestet sitt herredømme bl.a. ved å gi konsesjoner til amerikanske oljeselskaper.

Av /NTB Scanpix ※.
I 1915 undertegnet Ibn Saud en avtale med Storbritannia og fikk britisk anerkjennelse for Najds selvstendighet, mot å avstå fra aggresjon mot eller krav på emirater under britisk beskyttelse. I 1917 møttes britiske og arabiske ledere for å diskutere oppdelingen av Midtøsten etter første verdenskrig og Det osmanske rikets sammenbrudd. Araberne ble gitt mange løfter som britene til slutt ikke holdt. Her er Ibn Saud i samtale med Percy Cox, britenes Chief Political Officer for Mesopotamia, og arkeolog og forfatter Gertrude Bell.
Av /NTB Scanpix.
Under Golfkrigen i 1990-1991 deltok USA i kampene for å frigjøre Kuwait fra Iraks okkupasjon. Bildet viser amerikanske soldater og afghanske mujahediner i Saudi-Arabia 11. februar 1991. Mujahedinene var ansatt av den saudi-arabiske regjeringen for å bekjempe Irak.
Av /NTB scanpix.

Artikkelstart

Dagens Saudi-Arabia ble opprettet i 1932. Den første saudiske staten ble opprettet nesten to hundre år tidligere i 1744, men mennesker har levd i området i rundt 20 000 år. Saudi- Arabias historie er preget av landets geopolitiske posisjon, som hjemsted for islams to helligste steder, Mekka og Medina, samt store oljeforekomster.

Det saudiske regimet ble grunnlagt av Abdulaziz bin Saud, som var landets første konge. Alle monarker siden den gang har vært sønner av Abdulaziz, men kong Salman, som har regjert siden 2015, er den siste i denne generasjonen til å lede landet. Al Saud-dynastiet har styrt landet basert på en konservativ tolkning av islam kalt wahhabisme, som lenge gjorde Saudi-Arabia til et svært lukket land. Under Golfkrigen i 1990–1991 måtte USA komme Saudi-Arabia til unnsetning, og landet har siden åpnet seg mer mot omverdenen.

Eldre historie

Den arabiske halvøy har vært bebodd i flere tusen år, med små, isolerte samfunn basert på handel ved kysten og med omstreifende nomadefolk som livnærte seg hovedsakelig av kamelhold i innlandet.

Det er antatt at dette området, som i dag for det meste er ørken, i eldre tid var fruktbart, og man regner med at det rike mineiske kongedømmet ble etablert der allerede på 1100-tallet før vår tidsregning. Dette ble etterfulgt av de sabeiske og himyariske riker, som mest var løse føderasjoner av bystater, og som bestod til 500-tallet etter vår tidsregning.

Den sørlige delen av Arabia fikk tidlig stor betydning som handelssenter, og kom i kontakt med både det persiske og det romerske riket. Området ble aldri underlagt disse, men deler av det var i en periode styrt av abyssinerne.

Islams fremvekst

På 600-tallet vokste islam frem i den vestre delen av Arabia, i Hijaz, rundt byene Taif, Medina og Mekka. Hijaz var da et sentrum for handel mellom Det bysantinske riket, Egypt og Østen, og styrket der igjennom sin politiske stilling og uavhengighet.

Profeten Muhammed ble født i Mekka, hvor han fikk sitt profetkall i 610. Sammen med sine følgere emigrerte han til Medina i 622 hvor han etablerte en ny politisk samling. Da Muhammed døde i 632, ble Abu Bakr al-Siddiq valgt til kalif som den første av de fire såkalte «rettledede kalifer». Under den påfølgende perioden foregikk den arabiske ekspansjonen som la store områder under muslimsk kontroll. Den foreningen som Muhammed skapte gikk imidlertid raskt i oppløsning etter hans død. Fra 661 var området under kontroll av omayyadene, som flyttet det islamske sentrum til Syria, deretter abbasidene. Mekka og Medina forble viktige som pilegrimsmål og åndelige sentrum.

Først ved den osmanske okkupasjonen på 1500-tallet ble hele den arabiske halvøy forent under ett styre, men ikke reelt samlet som en enhet. Osmanene styrte gjennom guvernører og lokale familier – og dels i forlengelse av sitt herredømme i henholdsvis Egypt og Mesopotamia. De tok derimot aldri kontroll over det indre av Arabia – Najd – der lokale emirer styrte byer og oaser, og sammenslutninger av stammer opprettholdt selvstendighet. Heller ikke europeiske makter etablerte kontroll over Arabia.

Den første og andre saudiske stat

Det saudiske kongehuset har sitt utspring i Najd, der familien Saud kom til makten på 1700-tallet og etablerte det som i dag omtales som den første saudiske stat. Dynastiets grunnlegger Saud bin Muhammad bin Muqrin ble ved sin død i 1747 etterfulgt av sønnen Muhammad bin Saud. Han ga asyl til grunnleggeren for den puritanske islamske bevegelsen wahhabisme, reformatoren Muhammad ibn Abd al-Wahhab.

Alliansen mellom huset Saud og wahhabittene var en forutsetning for Saud-klanens senere makt, og ble et fundament for den moderne statsdannelsen Saudi-Arabia . Wahhabittisk innflytelse spredte seg, og i 1802 invaderte wahhabittene Taif, 1803 Mekka og 1804 Medina i Hijaz. I 1806 kontrollerte de også Yanbu og Jeddah .

Den første saudiske staten dekket etterhvert store deler av Golf-kysten, blant annet Qatar og Bahrain, og utfordret det osmanske styret i Hijaz, Irak og Syria. Frykten for at wahhabittenes lære skulle spre seg, og deres politiske makt bli utvidet, førte til at den egyptiske herskeren Muhammad Ali på vegne av Det osmanske riket sendte en hærstyrke til Arabia i 1811. Felttoget varte i åtte år og endte med nederlag for wahhabittene og okkupasjon av Arabia. Riyadh, hovedstaden i Najd, falt, og både Najd og Hijaz kom under den osmanske sultans kontroll.

Den andre saudiske staten ble etablert i 1824, da Saud-klanen gjenerobret Riyadh. Perioden som fulgte var preget av intern og ekstern uro. I 1841 trakk de egyptiske styrkene seg tilbake til Hijaz, og overlot Najd til lokale herskere. I 1891 var Saud-klanen betydelig svekket etter år med indre uro, og tapte et slag mot Rashid som markerte den endelig slutten på den andre saudiske stat. Den siste herskeren av denne staten, Abdulrahman bin Faisal Al Saud søkte tilflukt i Kuwait sammen med sin familie, inkludert sønnen Abdulaziz bin Saud.

Etableringen av dagens Saudi-Arabia

Etter elleve år i eksil i Kuwait erobret Abdulaziz bin Saud i 1902 Riyadh fra Ibn Rashid og utropte seg selv til hersker over Najd. Han befestet Saud-dynastiet på bekostning av andre emirer og ble kjent under navnet Ibn Saud. Gjennom kolonisering av ytre områder samlet han det som senere ble kongedømmet Saudi-Arabia.

Dette skjedde samtidig med at Storbritannia begynte å feste sitt grep om regionen som interessesfære, gjennom å stille flere emirater under sin beskyttelse som protektorater. Med utbruddet av første verdenskrig utvidet britene sin interesse til også å inkludere det indre av den arabiske halvøy – hvilket styrket huset Saud og statsbyggingprosessen. Saudi Arabia ble derimot aldri underlagt britisk innflytelse på linje med protektoratene langs Golf-kysten.

I 1915 undertegnet Ibn Saud en avtale med Storbritannia og fikk britisk anerkjennelse for Najds selvstendighet, mot å avstå fra aggresjon mot eller krav på emirater under britisk beskyttelse. I 1916 utropte Hussein av Mekka seg til konge av Hijaz, med Storbritannias støtte – mot at Hussein samlet arabisk støtte mot osmanene. Konflikten mellom sharif Hussein og Ibn Saud endte med krig, hvor førstnevnte ble stående uten britisk støtte, og at saudierne erobret Mekka 1924 og Jeddah 1925. I januar 1926 utropte Ibn Saud seg til hersker av Hijaz.

Også rivaliseringen mellom Ibn Saud og Ibn Rashid førte til nye krigshandlinger under og etter første verdenskrig, men uten støtte utenfra tapte Ibn Rashid kampen. Ibn Saud ble derved sultan av Najd og konge av Hijaz, og ble anerkjent som sådan av europeiske makter. Dette dobbeltkongedømmet ble, sammen med Hasa og Asir, til det selvstendige kongedømmet Saudi-Arabia 23. september 1932.

Saudi-Arabia er det eneste arabiske landet som selv aldri verken ble invadert eller kolonisert. Derimot var en koloniseringspolitikk grunnlaget for å samle det som ble den nye staten, og motstand – særlig fra beduiner – ble undertrykt. Enkelte av kongedømmets grenser ble først endelig fastlagt ved overgangen til 2000-tallet.

I 1934 kom det til en kortvarig grensekrig mellom Saudi-Arabia og Jemen, som saudierne vant. En ny grensekrig med Sør-Jemen fant sted i 1969, og i 1990-årene var det tidvis et spent forhold mellom Saudi-Arabia og Jemen. I 1997 kom det til grensetrefninger mellom de to landene.

Oljefunn og konsolideringen av Saud-dynastiet (1938–1958)

Saudi-Arabias historie etter statsdannelsen er særlig preget av landets store oljeforekomster. Den første konsesjon for leting etter olje ble gitt til Standard Oil of California, senere Arabian American Oil Company (Aramco), i 1933. Leting ble påbegynt i 1935, kommersiell utvinning startet i 1938, med eksport fra 1939. I 1948 ble det som fortsatt regnes som verdens største konvensjonelle oljefelt, Ghawar-feltet, oppdaget. Aramco spilte i mange år en sentral rolle i moderniseringen av Saudi-Arabia; ikke bare ved å tilføre staten og kongehuset store inntekter, men også ved å stå for utbygging av grunnleggende infrastruktur.

Under andre verdenskrig var Saudi-Arabia offisielt nøytral, men lente i realiteten mot de allierte. Abdulaziz Al Saud møtte den daværende amerikanske presidenten, Franklin D. Roosevelt i 1945, ombord på et amerikansk skip i Suez-kanalen. Møtet la grunnlaget for et saudisk-amerikansk samarbeid som har fortsatt å være viktig. Saudi-Arabia var under den kalde krigen konsekvent anti-kommunistisk til forskjell fra andre sentrale arabiske statene, noe som ytterligere styrket båndet til USA.

Ved kong Abdulaziz' død i 1953 hadde han konsolidert sin makt over Saudi-Arabia og sikret ekstern anerkjennelse gjennom avtaler med USA og Storbritannia. Han etterlot et absolutt monarki hvor wahhabittene hadde sterk innflytelse og preget samfunn og politikk. Abdulaziz ble etterfulgt av sønnen Saud bin Abdulaziz, og tronen har siden gått i arv blant Abdulaziz' sønner.

I tiden som fulgte var det splittelser innad i kongefamilien, og en kongelig opposisjonsgruppe, De frie prinser, ble etablert i eksil i 1958. Fra 1953 til 1958 ble Saudi-Arabias gjeldsbyrde mer enn doblet. Dette bidro til at Kong Saud i 1958 overdro utstrakt makt til sin bror, kronprins Faisal, etter press fra kongefamilien. Kong Saud har ofte blitt beskyldt for å leve en luksuriøs livsstil og å sløse med statlige midler. I nyere tid har imidlertid denne historiske fremstillingen blitt utfordret, blant annet av etterkommere av Saud bin Abdulaziz som hevder at han i realiteten sto bak mange av reformene daværende kronprins, senere kong Faisal, gjerne blir tilskrevet. Faisal bin Abdulaziz tok over som konge i 1964, da kong Saud ble tvunget til å abdisere.

Urbanisering og vekst (1964–1979)

Saudi-Arabia var blant grunnleggerne av OPEC i 1960. Med sin sterke rolle i OPEC har Saudi-Arabia hatt en sentral rolle i å styre produksjonsvolum og prisutvikling, ikke minst under og etter oljeembargoen mot Vesten i 1973. På bare ett år, fra 1972 til 1973, mer enn doblet Saudi-Arabias nasjonalprodukt seg. Kong Faisal ledet dermed Saudi-Arabia i en tid preget av rask industrialisering, urbanisering og økonomisk utvikling.

Fremveksten av det moderne, urbane og industrialiserte Saudi-Arabia fant sted særlig fra 1970-årene, med sterkt økte inntekter fra oljeeksporten. Kong Faisal gjennomførte flere økonomiske, sosiale og byråkratiske reformer. Slaveri ble forbudt i 1962, og frigjorte slaver fikk statsborgerskap. De store inntektene tillot utbygging av sosiale tilbud, etablering av offentlige arbeidsplasser og innføring av subsidier, som kom de brede lag av befolkningen til gode og som befestet kongehusets stilling.

Selv om den første skolen for jenter ble åpnet i 1957 under kong Saud, er det ofte kong Faisal, sammen med sin kone Effat, som får æren for introduksjonen av utdanning til jenter og utbygging av utdanningssektoren på 1960- og 1970-tallet. I 1970 var leseferdighetsgraden blant de laveste i den arabiske verden, med 15 prosent for menn og kun to prosent for kvinner. I 1992 hadde den økt til henholdsvis 80 prosent for menn og 57 prosent for kvinner. Den voldsomme økonomiske veksten muliggjorde også utviklingen av en nærmest totalt kjønnssegregert offentlighet, med separate skoler, universiteter og andre offentlige rom for hvert av kjønnene. Økonomisk vekst førte til økt arbeidsinnvandring, og ga mange familier i overklassen, samt den voksende middelklassen, mulighet for hjelp i hjemmet. Dette ga mange kvinner mer fritid, og flere kvinner deltok i aktiviteter utenfor hjemmet enn hva som hadde vært tilfellet i byene.

To kuppforsøk mot kongen ble avslørt i 1969. Kong Faisal ble myrdet av en nevø i 1975 og ble etterfulgt av sin halvbror, kronprins Khalid. Den voldsomme moderniseringen og utviklingen fortsatte under kong Khalid.

Ekstern og intern uro (1979–1990)

To store hendelser preget Saudi-Arabia i 1979, og påvirket innenriks- og utenrikspolitiske prioriteringer mange år. Den første var den iranske revolusjonen, som økte bekymringer rundt opposisjon mot kongefamilien fra den marginaliserte sjia-minoriteten øst i landet. Flere protester fant sted i den sjia-dominerte regionen i 1979, og det kom til dødelige sammenstøt med statlige sikkerhetsstyrker. Som en følge av protestene økte myndighetene bevilgningene til de sjia-dominerte områdene.

I november samme år okkuperte om lag 250 væpnede tilhengere av en sunnimuslimsk ekstremistgruppe stormoskeen i den hellige byen Mekka. En av gruppens ledere hevdet å være Mahdi, en islamsk messias-skikkelse, og gruppen var sterkt kritisk til kongehuset som den anså som moralsk korrupt og vestlig orientert. Okkupasjonen varte nesten to dager før den ble frigjort av den saudiske hæren, og etterlot mange døde på begge sider. Gruppens leder, Juhayman al-Otaybi overlevde, men ble arrestert og henrettet ved halshugging i 1980.

Opposisjon mot det saudiske regimet kom fra sjia-minoriteten øst i landet, så vel som fra en mer liberal opposisjon, moderate islamister og fra ekstreme sunnier. Okkupasjonen av den hellige moskèen fant sted etter en periode med hurtig utvikling og påfølgende omveltninger i samfunnet som ble møtt med skepsis hos det konservative, religiøse establishementet. Konservativ, religiøs innflytelse over saudisk politikk økte i de påfølgende årene, noe som særlig gikk ut over kvinners rettigheter.

På samme måte som drastisk økte priser tidlig i 1970-årene førte til store inntektsøkninger og investeringer, førte prisfall i 1980-årene til inntektstap og innstramminger. Saudi-Arabia har ikke bare investert i en moderne infrastruktur og nasjonal tungindustri, landet har også bygd opp et avansert og kostnadskrevende forsvar. En vesentlig del av den fysiske oppbygging av det moderne Saudi-Arabia har skjedd ved hjelp av gjestearbeidere, de fleste fra Sør-Asia og andre land i Midtøsten. Etter hvert er det blitt påkrevd å sikre flere arbeidsplasser for saudiere, for å senke arbeidsledigheten og redusere den sosiale spenningen. Da kong Khalid døde i 1982 ble han etterfulgt av sin yngre bror Fahd. Perioden under kong Fahd er særlig preget av Golfkrigen og etterfølgene av denne.

Golfkrigen (1990–1991)

Den sterke rollen amerikanske oljeinteresser fikk i landet svekket Storbritannias innflytelse i Saudi-Arabia, som ble USAs nærmeste forbindelse i den arabiske verden, også militært. Dette kom til uttrykk ved den andre Golfkrigen i 1991, da Saudi-Arabia ble det viktigste oppmarsjområdet for frigjøringen av Kuwait og invasjonen av Irak.

USA bygde opp sin militære tilstedeværelse i landet, og opprettholdt den etter krigen. Tilstedeværelsen av flere hundre tusen utenlandske soldater, og et stort antall mediearbeidere, kan ha bidratt til at det saudiske samfunnet åpnet en del opp. Denne eksponeringen er tilskrevet noe av forklaringen på den beskjedne bevegelsen i mer liberal retning etter 1991. Samtidig gav dette grobunn for nasjonal opposisjon. I 1990 gjennomførte en gruppe kvinner for første gang en protest mot et uformelt forbud for kvinner å kjøre bil. Tilstedeværelsen av amerikanske kvinnelige militære som kjørte bil bidro til søkelys på forbudet. Kvinnene ble arrestert og flere mistet jobbene sine. Selv om de ble løslatt neste dag og de fleste senere fikk jobbene tilbake, ble de møtt med negative reaksjoner. Kort tid etter ble forbudet mot kvinnelig bilkjøring formalisert, og dette var i kraft frem til 2018.

Saudi-Arabia deltok ikke i den første Golfkrigen mellom Irak og Iran fra 1980 til 1988, selv om landet tok parti for Irak. I den andre Golfkrigen i 1991 ble Saudi-Arabia stående i sentrum for den allierte aksjonen mot Irak for å frigjøre Kuwait, både som baseområde og som sete for den kuwaitiske regjering i eksil. Saudi-Arabia bidro også til at andre muslimske land deltok med tropper til den allierte styrken.

Etter krigen ble Saudi-Arabia, gjennom å stille militære anlegg til USAs rådighet, en av garantistene for Kuwaits selvstendighet. Bakgrunnen for Saudi-Arabias engasjement var at landet så seg truet av en eventuell videre territorial ekspansjon fra Irak da Kuwait ble invadert og annektert. Samtidig som Irak invaderte Kuwait, utplasserte landet styrker langs den saudiske grensen. Saudi-Arabias motiv for å delta i en alliert operasjon for å frigjøre Kuwait, var derfor også begrunnet både med å sikre egne grenser. De første amerikanske styrkene som ankom Saudi-Arabia etter invasjonen av Kuwait, var like mye en styrking av Saudi-Arabias sikkerhet som et første ledd i den allierte styrkeoppbyggingen.

Hovedtyngden av krigsinnsatsen ble gjort fra saudisk territorium. Saudi-Arabia deltok selv i krigen, og ble, i likhet med Israel, mål for irakiske scudraketter. I januar 1991 gikk irakiske styrker over grensen til Saudi-Arabia og okkuperte byen Ras al-Khafji, før de ble slått tilbake av saudiske, qatarske og amerikanske styrker. Etter krigen ble enkelte amerikanske avdelinger stående i landet, og USA ble en garantist for Saudi-Arabias sikkerhet, men intern motstand mot de nære forbindelsene bidro til at Saudi-Arabia ikke støttet den USA-ledede krigen mot Irak i 2003.

Som følge av Jordans og Jemens støtte til Irak stanset den saudiske bistanden til Jordan, og inntil 800 000 fremmedarbeidere fra Jemen reiste hjem. Også støtten til Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) ble stanset som følge av PLOs støtte til Irak. Forholdet mellom PLO og Saudi-Arabia ble siden forbedret. Som en konsekvens av forfølgelsen av irakiske opprørere og opposisjonelle i kjølevannet av Golfkrigen, søkte 33 000 irakiske flyktninger beskyttelse hos de amerikanske styrkene. De irakiske flyktningene ble flyttet til en flyktningeleir i Saudi-Arabia, den eneste av sitt slag i landets moderne historie, før de ble overført til tredjeland som overføringsflyktninger. Rafha-leiren ble permanent stengt i 2009.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (2)

skrev Knut Tormod Vebjør

Hvorfor skriver dere Saudi Arabia med bindestrek? Resten av verden, inkludert Saudi Arabia, skriver det uten bindestrek.Knut Vebjør

svarte Marte Ericsson Ryste

Hei,Saudi-Arabia (med bindestrek) er det offisielle navnet på norsk, derfor bruker vi dette. Se blant annet Utenriksdepartementets oversikt over statsnavn og hovedsteder: http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/dok/veiledninger/2001/statsnavn-og-hovedsteder-s.html?id=87857#8Med vennlig hilsenMarte Ericsson RysteRedaktør

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg