Den arabiske halvøy har vært bebodd i flere tusen år, med små, isolerte samfunn basert på handel ved kysten og med omstreifende nomadefolk som livnærte seg hovedsakelig av kamelhold i innlandet.

Det er antatt at dette området, som i dag for det meste er ørken, i eldste tid var fruktbart, og man regner med at det rike mineiske kongedømmet ble etablert der allerede på 1100-tallet f.Kr. Dette ble etterfulgt av de sabeiske og himyariske riker, som mest var løse føderasjoner av bystater, og som bestod til 500-tallet e.Kr.

Den sørlige delen av Arabia fikk tidlig stor betydning som handelssenter, og kom i kontakt med både det persiske og det romerske riket. Området ble aldri underlagt disse, men deler av det var i en periode styrt av abyssinerne.

På 600-tallet vokste islam frem i den vestre delen av Arabia, i Hedsjas, rundt byene Taif, Medina og Mekka. Hedsjas var da et sentrum for handel mellom Det bysantinske riket, Egypt og Østen, og styrket derigjennom sin politiske stilling og uavhengighet.

Den forening som profeten Muhammad skapte gikk raskt i oppløsning, og først ved den osmanske okkupasjonen på 1500-tallet ble hele den arabiske halvøy forent under ett styre, men ikke reelt samlet som en enhet. Osmanene styrte gjennom guvernører og lokale familier – og dels i forlengelse av sitt herredømme i henholdsvis Egypt og Mesopotamia. De tok derimot aldri kontroll over det indre av Arabia – Nedsjd – der lokale emirer styrte byer og oaser, og sammenslutninger av stammer opprettholdt selvstendighet. Heller ikke europeiske makter etablerte kontroll over Arabia.

Det saudiske kongehus har sitt utspring i Nedsjd, der familien Saud kom til makten på 1700-tallet. Dynastiets grunnlegger Saud ibn Muhammad ibn Muqrin ble ved sin død i 1747 etterfulgt av sønnen Muhammad ibn Saud. Han gav asyl til grunnleggeren for den muslimske wahhabi-bevegelsen, reformatoren Muhammad ibn Abd al-Wahhab, som var opptatt av å bringe islam tilbake til det opprinnelige.

Alliansen mellom huset Saud og wahhabittene var en forutsetning for Saud-klanens senere makt, og ble et fundament for den moderne statsdannelsen Saudi-Arabia. Wahhabittisk innflytelse spredte seg, og i 1802 invaderte wahhabittene Taif, 1803 Mekka og 1804 Medina i Hedsjas. I 1806 kontrollerte de også Yanbu og Jidda.

Det saudisk-wahhabittiske emiratet tok kontrollen over store deler av Golf-kysten, blant annet Qatar og Bahrain, og utfordret det osmanske styret i Hedsjas, Irak og Syria. Frykten for at wahhabittenes lære skulle spre seg, og deres politiske makt bli utvidet, førte til at den egyptiske hersker Muhammad Ali på vegne av Det osmanske riket sendte en hærstyrke til Arabia i 1811. Felttoget varte i åtte år og endte med nederlag for wahhabittene og okkupasjon av Arabia. Riyadh, hovedstaden i Nedsjd, falt, og både Nedsjd og Hedsjas kom under den osmanske sultans kontroll.

I 1841 trakk de egyptiske styrkene seg tilbake til Hedsjas, og overlot Nedsjd til lokale herskere, som motstod forsøk fra sharifene av Hedsjas på å sikre seg kontroll over landet.

Grunnlaget for det senere saudiske kongedømmet ble lagt under en påfølgende maktkamp i de sentrale deler av halvøya på 1800-tallet, da det ble utkjempet en maktkamp mellom Saudi- og Rasjidi-klanene. Sistnevnte hadde osmanenes støtte, mens saudierne fikk støtte fra Kuwait og dermed indirekte fra Storbritannia.

Saudihuset tapte i første omgang, men etter elleve år i eksil i Kuwait erobret Abdulaziz ibn-Abdurrahman i 1902 Riyadh fra Ibn Rasjidi og utropte seg selv til hersker (emir) over Nedsjd. Han befestet Saudi-dynastiet på bekostning av andre emirer og ble kjent under navnet Ibn Saud. Gjennom kolonisering av ytre områder samlet han det som senere ble kongedømmet Saudi-Arabia.

Dette skjedde samtidig med at Storbritannia begynte å feste sitt grep om regionen som interessesfære, gjennom å stille flere emirater under sin beskyttelse. Med utbruddet av første verdenskrig utvidet britene sin interesse til også å inkludere det indre av den arabiske halvøy – hvilket styrket huset Saud og bestrebelsene på statsbygging.

I 1915 undertegnet Ibn Saud en avtale med Storbritannia og fikk britisk anerkjennelse for Nedsjds selvstendighet, mot å avstå fra aggresjon mot eller krav på emirater under britisk beskyttelse. I 1916 utropte sharif Hussein av Mekka seg til konge av Hedsjas, med Storbritannias støtte – mot at Hussein samlet arabisk støtte mot osmanene. Konflikten mellom sharif Hussein og Ibn Saud endte med krig, hvor førstnevnte ble stående uten britisk støtte, og at saudierne erobret Mekka 1924 og Jidda 1925. I januar 1926 utropte Ibn Saud seg til hersker av Hedsjas.

Også rivaliseringen mellom Ibn Saud og Ibn Rasjid førte til nye krigshandlinger under og etter første verdenskrig, men uten støtte utenfra, tapte Ibn Rasjid kampen. Ibn Saud ble derved sultan av Nedsjd og konge av Hedsjas, og ble anerkjent som sådan av europeiske makter. Dette dobbeltkongedømme ble, sammen med Hasa og Asir, til det selvstendige kongedømmet Saudi-Arabia, 23. september 1932.

Saudi-Arabia er det eneste arabiske land som selv aldri verken ble invadert eller kolonisert. Derimot var en koloniseringspolitikk grunnlaget for å samle det som ble den nye staten, og motstand – særlig fra beduiner – ble undertrykt. Enkelte av kongedømmets grenser ble først endelig fastlagt ved århundreskiftet.

I 1934 kom det til en kortvarig grensekrig mellom Saudi-Arabia og Jemen, som saudierne vant; en ny grensekrig med Sør-Jemen fant sted i 1969, og i 1990-årene var det tidvis et spent forhold mellom Saudi-Arabia og Jemen. I 1997 kom det til grensetrefninger mellom de to land.

Kong Ibn Saud døde i 1953 og ble etterfulgt av sønnen Saud 3. Etter press fra kongefamilien overdro han i 1958 utstrakt makt til sin bror, kronprins Feisal, som tok over som konge i 1964, da kong Saud ble tvunget til å abdisere.

I samme periode var det maktkamp innad i kongehuset, og en kongelig opposisjonsgruppe, De frie prinser, ble etablert i eksil. To kuppforsøk mot kongen ble avslørt i 1969. Kong Feisal ble myrdet av en nevø i 1975 og ble etterfulgt av sin halvbror, kronprins Khalid. Da kong Khalid døde i 1982 ble han etterfulgt av sin yngre bror Fahd. Kong Fahd døde i 2005 etter flere års sykdom, hvorpå hans bror, Abdullah ibn-Abdulaziz, etterfulgte ham som konge. Abdullah hadde i egenskap av kronprins i realiteten styrt landet siden 1995, da kongen ble rammet av slag. Etter Abdullahs død i 2015 ble han etterfulgt av sin halvbror, Salman Ibn Abdulaziz.

Saudi-Arabia styres eneveldig av kongen og kongehusets indre kjerne; det er ingen nasjonalforsamling, og politiske partier er ikke tillatt. En viss liberalisering fant sted i 1992, da kongen etablerte et rådgivende organ med 60 (senere økt til 150) utpekte medlemmer og lokale råd som ga provinsene en viss grad av lokal makt. Samtidig ble det vedtatt en ny lov som sikret folks sivile rettigheter og supplerte den islamske lovgivning, sharia, som Saudi-Arabia styres etter.

Det første skritt i retning av representativt styre ble tatt i 2005, da de første lokalvalg ble avholdt, og vunnet av moderate islamister. Kvinner, som lever under strenge restriksjoner i Saudi-Arabia, hadde ikke anledning til å delta i valget. Første gang kvinner fikk utøve sin stemmerett var ved lokale valg i 2015. Da fikk Saudi-Arabia også sine første kvinnelige folkevalgte.

Saudi-Arabia hadde i mange år en forholdsvis stor grad av politisk stabilitet, men kuppforsøkene i 1969 og forsterket kritikk av kongefamilien i 1990-årene, samt militant motstand på 2000-tallet, har sådd tvil om stabiliteten. En alvorlig krise fant sted i 1979, da om lag 250 bevæpnede tilhengere av en sunnimuslimsk ekstremistgruppe okkuperte stormoskeen i den hellige by Mekka. Opposisjon mot det saudiske regimet kommer også fra sjia-minoriteten øst i landet, så vel som fra en mer liberal opposisjon, og fra ekstreme sunnier.

I siste halvdel av 1900-tallet fikk Saudi-Arabia enorme inntekter fra eksport av olje og gass. Moderniseringen dette førte med seg bidro til politiske og sosiale spenninger i den kulturelt mest konservative av de arabiske stater. Et tiltagende materialistisk levesett, så vel som nær politisk kontakt med Vesten, harmonerer ikke med den puritanske wahhabismen, som fortsatt står sterkt – og som har fått økende oppslutning etter hvert som sosiale problemer, ikke minst betydelig arbeidsledighet, har vokst frem.

Særlig etter 2000 har dette også gjort seg utslag i en militant motstand mot kongehuset, som av radikale islamister oppleves som korrupt, materialistisk og vestliggjort. Blant kritikerne var al-Qaidas leder Osama bin Laden, selv saudier av fødsel. Han kritiserte Saudi-Arabia for blant annet å tillate amerikanske baser i landet etter Golfkrigen 1991. al-Qaida ble antatt å ha betydelig oppslutning i Saudi-Arabia, og USA kritiserte landet for ikke klart nok å gripe inn mot finansiering av nettverket. I alt 15 av de 19 flykaprerne som deltok i aksjonene 11. september 2001 var saudiere.

Militante islamister, antatt å ha kontakt med eller sympati for al-Qaida, gjorde seg sterkt gjeldende også i Saudi-Arabia fra 2003, blant annet med to angrep fra selvmordsbombere mot sivile boligkompleks med mange utenlandske beboere. I 2004 ble USAs konsulat i Jidda angrepet. Samme år ble den antatte leder for al-Qaida i Saudi-Arabia, Abd al-Aziz al-Muqin drept i sammenstøt med sikkerhetsstyrker.

Et betydelig sjia-mindretall øst i Saudi-Arabia, med kontakt til sine innflytelsesrike trosfeller i Iran og Irak, anses som en potensiell destabiliserende faktor. De saudiske sjiaer har stått bak opptøyer som er blitt slått ned. I wahhabismen, som tilhører sunni-retningen innen islam, er sjiismen vranglære. Den religiøse toleransen i Saudi-Arabia er lav, og ingen andre religioner enn islam er tillatt praktisert.

Den første konsesjon for leting etter olje ble gitt til Standard Oil of California, senere Arabian American Oil Company (Aramco), i 1933. Leting ble påbegynt 1935, kommersiell utvinning startet 1938, med eksport fra 1939. I mange år spilte Aramco en svært sentral rolle i moderniseringen av Saudi-Arabia; ikke bare ved å tilføre staten – i realiteten kongehuset – store inntekter, men også ved å stå for utbygging av grunnleggende infrastruktur.

Den sterke rolle amerikanske oljeinteresser fikk i landet svekket Storbritannias innflytelse i Saudi-Arabia, som ble USAs nærmeste forbindelse i den arabiske verden, også militært. Dette kom til uttrykk ved den andre Golfkrigen i 1991, da Saudi-Arabia ble det viktigste oppmarsjområdet for frigjøringen av Kuwait og invasjonen av Irak.

USA bygde opp sin militære tilstedeværelse i landet, og opprettholdt den etter krigen. Tilstedeværelsen av flere hundre tusen utenlandske soldater, og et stort antall mediearbeidere, bidro til at det saudiske samfunnet åpnet en del opp. Denne eksponeringen er tilskrevet noe av forklaringen på den beskjedne bevegelse i mer liberal retning etter 1991. Samtidig gav dette grobunn for den økte motstanden mot kongehuset.

Fremveksten av det moderne, urbane og industrialiserte Saudi-Arabia fant sted særlig fra 1970-årene, med sterkt økte inntekter fra oljeeksporten og et mer endringsvillig statsoverhode i kong Feisal. Han bidro blant annet til å fremme utdanning, også for kvinner, og gjennomførte flere økonomiske, sosiale og byråkratiske reformer. De store inntektene tillot utbygging av sosiale tilbud, etablering av offentlige arbeidsplasser og innføring av subsidier, som kom de brede lag av befolkningen til gode – og som befestet kongehusets stilling.

Saudi-Arabia styres av kongehuset, som har gitt minimal innsikt i statens finanser, og som selv forbruker betydelige deler av inntektene. Til tross for industrireising og utvikling av landbruket er Saudi-Arabia forblitt sterkt avhengig av inntektene fra eksport av olje og gass, og dermed av prisene på verdensmarkedet. Med sin sterke rolle i OPEC har Saudi-Arabia hatt en sentral rolle i å styre produksjonsvolum og prisutvikling, ikke minst under og etter oljeembargoen mot Vesten i 1973.

På samme måte som drastisk økte priser tidlig i 1970-årene førte til store inntektsøkninger og investeringer, førte prisfall i 1980-årene til inntektstap og innstramminger. Saudi-Arabia har ikke bare investert i en moderne infrastruktur og nasjonal tungindustri, landet har også bygd opp et avansert og kostnadskrevende forsvar. En vesentlig del av den fysiske oppbygging av det moderne Saudi-Arabia har skjedd ved hjelp av gjestearbeidere, de fleste fra Sør-Asia og andre land i Midtøsten. Etter hvert er det blitt påkrevd å sikre flere arbeidsplasser for saudiere, for å senke arbeidsledigheten og redusere den sosiale spenningen.

Saudi-Arabia deltok ikke i den første Golfkrigen mellom Irak og Iran 1980–88, selv om landet tok parti for Irak. I den andre Golfkrigen 1991 ble Saudi-Arabia stående i sentrum for den allierte aksjonen mot Irak for å frigjøre Kuwait, både som baseområde og som sete for den kuwaitiske regjering i eksil. Saudi-Arabia bidro også til at andre islamske land deltok med tropper til den allierte styrken.

Etter krigen ble Saudi-Arabia, gjennom å stille militære anlegg til USAs rådighet, en av garantistene for Kuwaits selvstendighet. Bakgrunnen for Saudi-Arabias engasjement var at landet så seg truet av en eventuell videre territorial ekspansjon fra Irak da Kuwait ble invadert og annektert. Samtidig som Irak invaderte Kuwait, utplasserte landet styrker langs den saudiske grensen. Saudi-Arabias motiv for å delta i en alliert operasjon for å frigjøre Kuwait, var derfor også begrunnet både med å sikre egne grenser. De første amerikanske troppene som ankom Saudi-Arabia etter invasjonen av Kuwait, var like mye en styrking av Saudi-Arabias sikkerhet som et første ledd i den allierte styrkeoppbyggingen.

Hovedtyngden av krigsinnsatsen ble gjort fra saudisk territorium. Saudi-Arabia deltok selv i krigen, og ble, i likhet med Israel, et mål for irakske scudraketter. I januar 1991 gikk irakske styrker over grensen til Saudi-Arabia og okkuperte byen Ras al-Khafji, før de ble slått tilbake av saudiske, qatarske og amerikanske styrker. Etter krigen ble enkelte amerikanske avdelinger stående i landet, og USA ble en garantist for Saudi-Arabias sikkerhet, men intern motstand mot de nære forbindelsene bidro til at Saudi-Arabia ikke støttet den USA-ledede krigen mot Irak 2003

Som følge av Jordans og Jemens støtte til Irak stanset den saudiske bistanden til Jordan, og inntil 800 000 fremmedarbeidere fra Jemen reiste hjem. Også støtten til Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) ble stanset som følge av PLOs støtte til Irak. Forholdet mellom PLO og Saudi-Arabia ble siden forbedret.

Saudi-Arabia har i kraft av sin økonomiske styrke og som vokter av islams helligste steder, Mekka og Medina, betydelig innflytelse i Midtøsten og den islamske verden. Saudi-Arabia er den dominerende makt i Golf-regionen, økonomisk, politisk og militært, og et toneangivende medlem både av den regionale samarbeidsorganisasjonen GCC og OPEC. Saudi-Arabia var med på å danne begge organisasjoner, så vel som Den arabiske liga.

Innen regionen har særlig utviklingen i Iran etter revolusjonen 1979, og i Irak etter Baath-regimets fall 2003 vært fulgt nøye – ut fra det saudiske regimets bekymring for sjiaenes styrkede rolle i regionen og innflytelsen på Saudi-Arabias eget sjia-mindretall.

Tidligere lå den utenrikspolitiske oppmerksomhet særlig på de to hashemittiske statene Jordan og Irak; det saudiske kongehuset hadde nedkjempet den klanen som besatte tronen i disse to statene, som begge var etablert av Storbritannia etter første verdenskrig. Frykten for det hashemittiske Iraks innflytelse lå til grunn for inngåelsen av en gjensidig forsvarsavtale med Egypts radikale regime i 1955. Samtidig styrket Saudi-Arabia forbindelsen med USA, som på sin side ønsket å tette et opplevd sikkerhetsvakuum i forhold til en kommunistisk trussel etter Suez-krisen, med å sikre seg allierte og baser i regionen. Saudi-Arabia ble trukket inn i den kalde krigen også under borgerkrigen i Jemen i begynnelsen av 1960-årene.

Saudi-Arabia har spilt en forholdsvis tilbaketrukket rolle i Midtøsten-konflikten, dvs. spørsmålet om Palestinas fremtid, men har bidratt økonomisk og politisk. Landet deltok med en mindre styrke på Jordans og Iraks side under Seksdagerskrigen i 1967, men har for øvrig ikke vært militært involvert.

Etter Oktoberkrigen i 1973 deltok Saudi-Arabia gjennom OPEC i oljeembargoen mot vestlige stater. Kampanjen ga Saudi-Arabia en sterkere posisjon i den arabiske verden enn tidligere. Forholdet til Egypt bedret seg under president Sadat i 1970-årene. Saudi-Arabia støttet al-Sadats fredsinitiativ overfor Israel i 1977, men tok de øvrige arabiske lands side og brøt de diplomatiske forbindelser med Egypt etter inngåelsen av fredsavtalen med Israel 1979.

I 1970-årene var Saudi-Arabia og Iran stilltiende allierte for å bremse innflytelsen til sekulære og radikale arabiske stater, og den iranske revolusjonen 1979 var derfor et tilbakeslag også for Saudi-Arabia. Sovjetunionens invasjon av Afghanistan samme år bidro til frykt for kommunismens fremmarsj, hvilket forente Saudi-Arabia og USA til å etablere og støtte den afghanske motstandsbevegelsen. Mange saudiere sluttet seg til denne, blant andre Osama bin Laden; og flere veteraner fra Afghanistan skulle bli sentrale medlemmer av al-Qaida så vel som i den militante islamske motstanden i Saudi-Arabia. Saudi-Arabia var et av få land som anerkjente Taliban-regjeringen i Afghanistan.

Krigen mellom Irak og Iran (1980–88) innebar også en trussel for Saudi-Arabia. Begge regimer hadde territorielle ambisjoner og var rivaler som regionale stormakter. Saudi-Arabia valgte å støtte Irak i frykt for innflytelsen til det iranske sjia-regimet. Golfkrigen 1991 styrket Saudi-Arabias stilling i regionen og førte også til gjenopprettede diplomatiske forbindelser med Russland og Iran. Etter regimeskiftet i Irak 2003, og påfølgende valg som gav landets sjiaer større innflytelse, er den samlede innflytelsen til Iraks og Irans sjiaer en kilde til uro i Saudi-Arabia, som er sunni-dominert, men med et sjia-mindretall.

I 1992 kom det til en mindre grensetrefning mellom militære enheter fra Saudi-Arabia og Qatar. 1999 undertegnet de to land en demarkasjonsavtale. Saudi-Arabia hadde i 1990-årene fortsatt flere uavklarte grensetvister. En avtale ble inngått med Oman 1995, med Jemen 2000 og med Qatar 2002. I 1997 og 1999 var det væpnede sammenstøt mellom grensevakter fra Saudi-Arabia og Jemen, som følge av en kontrovers over en øy i Rødehavet begge land gjør krav på. Frykt for infiltrasjon av terrorister og våpen fra Jemen førte i 2004 til at Saudi-Arabia begynte å bygge en sikkerhetsmur ved grensen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

12. juni 2013 skrev Knut Tormod Vebjør

Hvorfor skriver dere Saudi Arabia med bindestrek? Resten av verden, inkludert Saudi Arabia, skriver det uten bindestrek.



Knut Vebjør

12. juni 2013 svarte Marte Ericsson Ryste

Hei,

Saudi-Arabia (med bindestrek) er det offisielle navnet på norsk, derfor bruker vi dette. Se blant annet Utenriksdepartementets oversikt over statsnavn og hovedsteder: http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/dok/veiledninger/2001/statsnavn-og-hovedsteder-s.html?id=87857#8



Med vennlig hilsen

Marte Ericsson Ryste

Redaktør

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.