sportsvasking

Det har blitt kalt sportsvasking at hovedstaden Abu Dhabi i De forente arabiske emirater, eier flere fotballklubber rundt om i verden. I De forente arabiske emirater er det manglende ytringsfrihet og likestilling, og fremmedarbeidere lever under uverdige forhold. Oligarker i den rike byen Abu Dhabi investerer i og bygger opp et globalt nettverk av fotballklubber, for å promotere seg selv og sette Abu Dhabi i et positivt lys.

Et annet eksempel er den engelske Premier League-klubben Newcastle United som i 2021 ble kjøpt opp av det statlige saudiarabiske investeringsfondet Public Investment Fund hvor kronprinsen av Saudi-Arabia, Mohammed bin Salman, sitter som styreleder. Saudi-Arabia, som er en av verdens rikeste oljenasjoner, er et autoritært regime som er kjent for flere brudd på menneskerettigheter. Menneskerettsorganisasjonen Grant Liberty viser til at dette regimet har brukt over 1,5 milliarder dollar på arrangementer innenfor idretter som golf, tennis og hestesport.

Sportsvasking brukes også når det skjer brudd på menneskerettigheter i direkte tilknytning til idrettsarrangement, slik tilfelle er med fotball-VM i Qatar. Her har Amnesty International dokumentert at arbeidsinnvandrere som bygger opp infrastrukturen og idrettsanlegg i forbindelse med VM, fratas sitt pass og blir tvunget til å arbeide under uverdige forhold. Forholdene i Qatar har skapt mye debatt både i Norge og internasjonalt. Flere aktører, som Norsk Supporterallianse (NSA), Raftostiftelsen og enkelte fotballklubber ønsket å boikotte VM. Det endte med at forbundstinget i NFF gikk imot boikott og valgte å heller føre en kritisk linje overfor FIFA i fremtiden.

Både norske og internasjonale idrettsorganisasjoner og menneskerettighetsorganisasjoner har satt sportsvasking på dagsorden, og jobber aktivt med å motvirke dette. En sentral aktør i dette arbeidet er Amnesty International som har egne etterforskningsteam som gransker og utarbeider rapporter om sportsvasking. De har dokumentert at autoritære regimer som gjennomfører større idrettsarrangementer kan bruke disse arrangementene til å dekke over brudd på menneskerettigheter som skjer i landet.

Det finnes flere måter å arbeide mot sportsvasking. Én måte er å ikke delta med sitt lands idrettsutøvere. En annen måte er såkalt diplomatisk boikott. Dette ser vi forekomme i forbindelse med vinter-OL i Beijing i 2022, hvor større nasjoner som USA, Canada, Storbritannia, og Australia har valgt å ikke sende sine politikere, som representanter for sitt land, til arrangementet.

Siden sportsvasking defineres bredt, er det mye som gjennom idrettshistorien kan oppfattes som ulike former for sportsvasking. Sportsvasking kan også gjøres av edle motiver, men hovedhensikten oppfattes å være selviske motiver hvor man ønsker å forbedre sitt renommé. Prinsipielt oppfattes derfor sportsvasking som noe negativt og uønsket.

Samtidig er det slik at sportsvasking kan bli stereotypt fremstilt og gi inntrykk av at en nasjon bare har kyniske hensikter med en slik virksomhet. Det vil som regel være flere og kryssende motiver til hvorfor man arrangerer store idrettsarrangementer. Selv om hovedformålet kan være å bruke idretten som et utstillingsvindu og redskap for å tildekke noe negativt, betyr ikke det at slike arrangementer er ensidig negative.

Slik reiser sportsvasking flere etiske dilemma. Man kan være enig i at sportsvasking som bidrar til å skjule brudd på menneskerettigheter, er galt. Samtidig er toppidrett blitt en global underholdningsindustri som er avhengig av større kapitalinvesteringer og investorstøtte for å overleve. Det er også et faktum at dersom rike oljestater ikke arrangerer større idrettsarrangement, vil det heller ikke gi arbeid og inntekter til folk. Uansett vil det være viktig at man er seg bevisst at sportsvasking forekommer, og at det sannsynligvis vil forekomme så lenge idretten skjer innenfor rammen av større nasjonale og internasjonale konkurransetilstelninger hvor det er egeninteresser, kapital og prestisje involvert.

• toppidrett
• menneskerettigheter