sportsvasking

Sportsvasking er ikke noe nytt fenomen. Vi har flere eksempler fra idrettshistorien hvor sportsvasking har funnet sted, selv om man tidligere ikke brukte selve ordet. Et eksempel er fra 1934 da Benito Mussolini brukte fotball-VM til å «dekke over» sitt fascistregime. Et annet eksempel er da Adolf Hitler i 1936 arrangerte sommer-OL i München, et OL som ble iscenesatt og brukt som nasjonalt propagandamiddel for nazismen og nazistregimet. Vi har også det seinere fotball-VM i Chile i 1978, som ble brukt til støtte for militærjuntaen i landet. Etter vinter-OL i Russland i 2014 ble russerne tatt for omfattende statlig doping. Under fotball-VM i Qatar i 2022 ble vi vitne til flere brudd på menneskerettighetene.

I nyere tid er fokus blitt rettet mot Asia, hvor for eksempel Abu Dhabi, hovedstaden i De forente arabiske emirater, er eier av flere fotballklubber rundt om i verden. I De forente arabiske emirater er det manglende ytringsfrihet og likestilling, og fremmedarbeidere lever under uverdige forhold. Oligarker i den rike byen Abu Dhabi investerer i og bygger opp et globalt nettverk av fotballklubber for å promotere seg selv og sette Abu Dhabi i et positivt lys.

Et annet eksempel er den engelske Premier League-klubben Newcastle United som i 2021 ble kjøpt opp av det statlige saudiarabiske investeringsfondet Public Investment Fund hvor kronprinsen av Saudi-Arabia, Mohammed bin Salman, sitter som styreleder. Saudi-Arabia, som er en av verdens rikeste oljenasjoner, er et autoritært regime som er kjent for flere brudd på menneskerettighetene. Menneskerettsorganisasjonen Grant Liberty viser til at dette regimet har brukt over 1,5 milliarder dollar på arrangementer innenfor idretter som golf, tennis og hestesport.

Sportsvasking brukes også når det skjer brudd på menneskerettighetene i direkte tilknytning til idrettsarrangement, slik tilfelle var under fotball-VM i Qatar. Her har Amnesty International dokumentert at arbeidsinnvandrere som bygget opp infrastrukturen og idrettsanlegg i forbindelse med VM, ble fratatt sine pass og tvunget til å arbeide under uverdige forhold. Forholdene i Qatar har skapt mye debatt både i Norge og internasjonalt. Flere aktører, som Norsk Supporterallianse (NSA), Raftostiftelsen og enkelte fotballklubber, ønsket å boikotte VM. Det endte med at forbundstinget i NFF gikk imot boikott og valgte å heller føre en kritisk linje overfor FIFA i fremtiden.

Eksempel på sportsvasking er også når rike saudiarabiske klubber henter toppspillere fra Europa og tilbyr dem enorme lønninger. I seinere tid har vi sett flere, ikke bare pensjonerte toppspillere, i europeiske toppserier som har valgt å spille for arabiske klubber hvor de mottar enorme inntekter. Det fremste eksempel er Christiano Ronaldo som i desember 2022 valgte å gå til den saudiarabiske klubben Al-Nassr FC og som mottar mellom én og to milliarder i årslønn. Flere er bekymret for utviklingen, fordi det vil støtte oppunder toppfotballen som en gjennomkommersialisert virksomhet og samtidig bidra til å senke kvaliteten på spillerne i europeiske serier som eksempelvis Premier League.

Både norske og internasjonale idrettsorganisasjoner og menneskerettighetsorganisasjoner har satt sportsvasking på dagsorden, og jobber aktivt med å motvirke dette. En sentral aktør i dette arbeidet er Amnesty International som har egne etterforskningsteam som gransker og utarbeider rapporter om sportsvasking. De har dokumentert at autoritære regimer som gjennomfører større idrettsarrangementer kan bruke disse arrangementene til å dekke over brudd på menneskerettighetene som skjer i landet.

Det finnes flere måter å arbeide mot sportsvasking. Én måte er å ikke delta med sitt lands idrettsutøvere. En annen måte er såkalt diplomatisk boikott. Dette så vi eksempler på i forbindelse med vinter-OL i Beijing i 2022, hvor større nasjoner som USA, Canada, Storbritannia, og Australia valgte å ikke sende sine politikere som representanter for sitt land til arrangementet.

Siden sportsvasking defineres bredt, er det mye som gjennom idrettshistorien kan oppfattes som ulike former for begrepet. Sportsvasking kan også gjøres av edle motiver, men hovedhensikten oppfattes å være selviske motiver hvor man ønsker å forbedre sitt renommé. Prinsipielt oppfattes derfor sportsvasking som noe negativt og uønsket.

Samtidig er det slik at sportsvasking kan bli stereotypt fremstilt og gi inntrykk av at en nasjon bare har kyniske hensikter med en slik virksomhet. Det vil som regel være flere og kryssende motiver til hvorfor man arrangerer store idrettsarrangementer. Selv om hovedformålet kan være å bruke idretten som et utstillingsvindu og redskap for å tildekke noe negativt, betyr ikke det at slike arrangementer er udelt negative.

• toppidrett
• menneskerettigheter