Allerede fra 3. årtusen fvt. var det nordligste Uganda bebodd av kusjittisktalende folk fra Nubia, senere slo andre sudanske folk seg ned noe lenger sør. Fra ca. 500 fvt. fant en nilotisk innvandring sted nordfra, med blant annet ateker og luo, etterfulgt av bantutalende folk vestfra ved begynnelsen av vår tidsregning. Fra nordøst innvandret folk av hamittisk avstamning. Dette skapte et betydelig kulturelt skille mellom folk sørvest for Nilen og de som holdt til i nord. Ugandas tidligste befolkning (batwa, pygmeer) var jegere og samlere; med innvandringen ble jordbruk og jernredskaper introdusert. Det samme ble etter hvert sosial organisering.

Mens samfunnene i nord mest var organisert etter klanstruktur, tok organiseringen i sør form av statsdannelser. Særlig fra 1300-tallet vokste det frem flere kongedømmer med sentralisert makt, med Kitara-riket (også kjent som Chwezi, etter bachwezi-folket) i vest som trolig det første. Dette inkluderte Bunyoro, som fra slutten av 1400-tallet ble den mektigste staten helt til Buganda overtok som den dominerende statsdannelsen på 1800-tallet. Flere tradisjonelle kongedømmer fins i det moderne Uganda, med konger uten konstitusjonell makt. Ved siden av Buganda og Bunyoro, er dette Ankole (Nkole), Toro og Busoga. Sistnevnte var ved innledningen til kolonitiden mest en sammenslutning av høvdingdømmer, uten sentralisert makt.

Fra ca. 1840 ble landet besøkt av handelsinteresser fra Øst-Afrika-kysten, som var ute etter elfenben og slaver. Fra 1860-årene ble acholienes områder i nord angrepet av slavehandlere fra Sudan og Egypt. Den første europeiske oppdagelsesreisende, John H. Speke, ble mottatt i 1856; deretter kom det også misjonærer.

Storbritannia fryktet at tysk ekspansjon fra Tanganyika i sør ville true Uganda og dermed kontrollen med Nilens kilder. Gjennom en anglo-tysk avtale fra 1890 ble området nord for 1. lengdegrad imidlertid erklært som britisk interessesfære, og en kolonial ekspansjon tok til i regi av Imperial British East Africa Company (IBEA). Flere steder møtte Storbritannia væpnet motstand i 1890-årene, blant annet fra Bunyoro, men denne ble slått ned. Avtaler med kongedømmene Buganda, Bunyoro, Toro, Ankole og Busoga ble inngått på slutten av 1800-tallet. Bak disse sto IBEA, under ledelse av Frederick Lugard, som administrerte regionen på vegne av den britiske regjering. De ugandiske kongedømmene ble gitt status som protektorater, men hvert konge- og høvdingdømme beholdt sitt selvstyre og bestod som selvstendige enheter. I 1894 tok den britiske regjeringen over kontrollen med Buganda som protektorat, og Buganda utnyttet den britiske ekspansjonen til å fremme egne interesser. Etter en avtale med Buganda i 1890 fikk dette kongedømmet en spesiell status, og kongen – kabaka – ble anerkjent som dets hersker. Til tross for motstand, blant annet væpnet opprør i Acholi 1911 og fra Mumbo-kulten 1913, ble nye områder lagt under britisk styre, og protektoratet Uganda fikk sin endelige form 1918, med Buganda som egen provins.

Ved siden av å beskytte Nilens kilder, av stor betydning for de britiske besittelsene i Egypt og Sudan, hadde Storbritannia til hensikt å utnytte Ugandas jordbrukspotensial. Britene førte ulik politikk i sine to store østafrikanske besittelser: Kenya ble en settlerkoloni, hvor et betydelig antall britiske borgere etablerte store farmer, mens jordbruksproduksjonen i Uganda ble overlatt til afrikanske bønder. Begge steder ble det imidlertid lagt opp til produksjon for eksport; i Uganda særlig av bomull. En jernbane ble bygd fra Kenya-kysten til Uganda.

En lovgivende forsamling ble etablert i 1921, men uten afrikansk deltakelse. Buganda hadde sin egen nasjonalforsamling, lukiko. Først med den økte nasjonalismen etter andre verdenskrig, ble afrikanere innvalgt. I 1921 ble også Bataka Association dannet i protest mot asiatisk monopol på foredling og markedsføring av bomull, og mot det oligarkiske styret i Buganda. Flere politiske partier oppsto i 1950-årene. Uganda National Congress (UNC) ble dannet i 1952 som et radikalt, nasjonalistisk parti. Det ble splittet i 1959, da Milton Obote gikk ut og senere dannet partiet Uganda People's Congress (UPC) i 1960. Andre partier var Democratic Party (DP) fra 1956 og det bugandiske nasjonalistpartiet Kabaka Yekka (KY) fra 1960.

Det ble avholdt valg til et lovgivende råd i 1961. Valget ble vunnet av DP, og dets leder Benedicto Kiwanuka ble Ugandas første statsminister mars 1962. Før selvstendighet ble oppnådd i oktober samme år, hadde en allianse av UPC og KY vunnet valget på nasjonalforsamling. Denne alliansen dannet regjering under ledelse av Milton Obote, som ble statsminister og landets egentlige leder, selv om Buganda-kongen Edward Mutasa formelt var statssjef. I 1966 ble Mutasa avsatt av Obote. Året etter ble grunnloven endret, selvstyret opphevet og all makt sentralisert hos Obote, som ble utøvende president.

Det selvstendige Uganda var politisk fragmentert og økonomisk svakt. De politiske motsetningene fortsatte under Obote, som søkte å iverksette en samfunnsendring i sosialistisk retning. Dette skapte uro, og Obote ble i januar 1971 avsatt i et kupp, ledet av forsvarssjefen, oberst Idi Amin. Amin ledet snart Uganda som diktator, og med et styre preget av økende terror til han selv ble tvunget på flukt i 1979. Da hadde tusener blitt drept og enda flere drevet fra sine hjem, og vestlige land vendt Uganda ryggen. Vanstyret førte også til økonomisk sammenbrudd, ikke minst utvisningen av ca. 50 000 asiater i 1972, som drev mye av handelsvirksomheten. Flere forsøk på å styrte Amin mislyktes. Først etter at Uganda hadde angrepet Tanzania 1978–79, og den tanzanianske hær gjorde felles sak med Obotes eksilarmé, lyktes det å styrte Amins regime. 18 eksilgrupperinger kom deretter sammen for å drøfte Ugandas fremtid, og kompromisskandidaten Yusufu Lule ble landets nye leder. Han ble i juni skiftet ut med Godfrey Binaisa, som i sin tur ble avsatt i mars 1980, da Paulo Muwanga, støttet av general Tito Okello, tok over og forberedte valg. Fire partier deltok, og valget ble vunnet av Milton Obote og UPC; Obote ble innsatt som Ugandas president for andre gang i desember. Valgresultatet ble bestridt, blant andre av Yoweri Museveni, som grep til våpen mot Obote; det samme gjorde flere andre grupper. Musevenis National Resistance Army (NRA) startet en borgerkrig som trolig krevde langt flere menneskeliv enn Amins regime.

Hardt presset av krigen ble Obote styrtet for annen gang i 1985. Men heller ikke Ugandas nye statssjef, general Tito Okello, klarte å bilegge borgerkrigen. I 1986 inntok NRA hovedstaden, og Museveni ble innsatt som Ugandas nye president 29. januar. Hans organisasjon, National Resistance Movement (NRM), bygde opp et politisk system basert på grasrotkomiteer, såkalte motstandsråd, med et øverste råd som nasjonalforsamling, National Resistance Council (NRC). Politiske partier ble ikke forbudt, men heller ikke tillatt å stille opp ved valg; i valg kunne bare enkeltpersoner stille – og tilhengere av NRM sikret Museveni solid flertall i nasjonalforsamlingen. Det såkalte «nullpartisystemet», som varte til 2005, ble ansett som et afrikansk forsøk på finne en ny form for deltagende demokrati som verken var bygd på vestlige modeller eller den i Afrika ofte forsøkte ettpartistat. Etter hvert som Museveni forble sittende ved makten, ble det mer sett på som en mekanisme for å hindre demokratisk utfordring gjennom frie valg.

Uganda valgte gjennom en folkeavstemning i 2005 å innføre flerpartisystem, etter to tiår med forbud mot politiske partier. I en folkeavstemning om samme spørsmål i 2000, stemte et flertall mot. Opposisjonen boikottet avstemningen i 2005. Et formål med endringen var å fjerne begrensningen for hvor lenge en president kan sitte, og åpnet for at Museveni kunne delta i presidentvalget i 2006. Beslutningen bidro til at land som Norge frøs deler av sin bistand til Uganda. Museveni ble samme år kritisert for arrestasjonen av opposisjonslederen Kizza Besigye, da han vendte tilbake til Uganda etter fire år i eksil. Arrestasjonen førte til opptøyer i hovedstaden Kampala. I 2003 etablerte syv opposisjonspartier, kjent som G7, et samarbeid med tanke på valget i 2006, etter modell av opposisjonsalliansen som i 2002 vant valget i nabolandet Kenya. Ved parlaments- og presidentvalget 2006 ble Museveni gjenvalgt med 59,3 prosent av stemmene foran Besigye fra Forum for Democratic Change (FDC) med 37,4 prosent; sistnevnte bestred resultatet og det kom til sammenstøt mellom tilhengere av de to partiene. I det parallelle parlamentsvalget oppnådde NRM 205 av i alt 319 seter, mot FDCs 37. Det er reservert seter for ulike grupper som kvinner, ungdom og funksjonshemmede i nasjonalforsamlingen.

I 1993 tillot regjeringen at de tradisjonelle kongedømmene Ankole, Buganda, Bunyoro og Toro ble gjenopprettet, og at de fikk innsette sine herskere. Det kom i 2009 til opptøyer i og rundt Kampala etter at en del av Buganda-kongedømmet gikk inn for utskillelse, og Buganda-kongen Ronald Mutebis planlagte besøk til det omstridte området.

I 2009 innførte Uganda forbud mot omskjæring av kvinner. Et forslag fra et parlamentsmedlem fra regjeringspartiet samme år om dødsstraff for praktiserende homoseksualitet avstedkom internasjonale protester.

Fra andre halvdel av 1980-årene har flere opprørsgrupper vært aktive i Uganda, vesentlig nord og nordvest i landet. De har iverksatt militære aksjoner for å svekke regjeringen, men først og fremst har de vært rettet mot sivile mål, og har medført omfattende terror mot sivilbefolkningen – som også regjeringens maktapparat har bidratt til. Den viktigste av opprørsgruppene har vært Lord's Resistance Army (LRA), etablert i 1987 og ledet av Joseph Kony, som videreførte motstanden til en tidligere gruppe, Holy Spirit Mobile Forces (HSMF) ledet av Alice Lakwena, samt Uganda People's Democratic Army (UPDA). Alle tre har hatt sitt utspring i Acholiland i nord, og har foregitt å kjempe for acholifolkets kultur og rettigheter mot en sentralregjering som på ulike måter har undertrykt og marginalisert denne kulturen. Idi Amin gjennomførte utrenskinger – også fysisk – av acholier i regjeringsstyrkene da han kom til makten; hans forgjenger Milton Obote var acholi. HSMF og LRA er tuftet mer på mystisisme, en blanding av kristen og tradisjonell tro, enn på ideologi. HSMF ble dannet i 1986, men gikk i oppløsning etter å ha mislykkes i en kampanje for å ta hovedstaden Kampala.

LRA, som har operert under ulike navn, ble bygd opp fra deler av HSMF fra 1987, og utviklet seg til en sikkerhetstrussel både i Nord-Uganda og i regionen. Gruppen fikk særlig betydning fra 1991, da Sudans regjering innledet sin støtte til den – som et svar på at Ugandas regjering støttet opprørsbevegelsen i Sør-Sudan. LRA etablerte deretter baser i Sør-Sudan og utøvde sin terror mot sivilbefolkningen også der. Gruppen har likeledes operert i Den sentralafrikanske republikk og DR Kongo. LRA er særlig beryktet for å kidnappe barn som så brukes som barnesoldater eller sexslaver. Tidlig i 2000-årene ble situasjonen i Nord-Uganda av FN karakterisert som en av verdens mest alvorlige humanitære kriser. Om lag halvannen million mennesker i det nordlige Uganda flyktet fra sine hjem under krigen, som avtok fra midten av 2000-tallet, etter at LRA var tvunget ut av Uganda til Sudan, deretter til Kongo fra 2006 – men som ennå vedvarte som militær konflikt. Flere år med fredsforhandlinger har ikke ført frem, heller ikke den såkalte Juba-prosessen fra 2006, ledet av regjeringen i Sør-Sudan. Denne lykkes i å fremforhandle en fredsavtale, men Kony unnlot gjentatte ganger å møte til undertegning. Et stridsspørsmål har vært hans skjebne: I 2005 utstedte Den internasjonale domstolen arrestordre på ham og flere nære medarbeidere; Ugandas regjering opprettet i 2008 et krigsforbrytertribunal for å stille LRA-ledelsen for retten. LRA er beskyldt for å stå bak et folkemord i Nord-Uganda; regjeringen er beskyldt for det samme ved sine overgrep særlig mot acholi-folket. Som følge av regionaliseringen av konflikten, har ugandiske enheter operert i Sudan, Den sentralafrikanske republikk og DR Kongo, i samforstand med myndighetene der. Uganda, Sudan og Kongo ble i 2008 enige om å kjempe sammen mot LRA; Uganda har anmodet om en internasjonal styrke. I det nordøstlige Kongo har også andre opprørsgrupper søkt tilhold: People's Redemption Army (PRA), Allied Democratic Forces (ADF) og National Army for the Liberation of Uganda (NALU).

Uganda har, dels indirekte, dels direkte, vært involvert i kriger i nabolandene Sudan, Rwanda og DR Kongo. Uganda støttet motstandsbevegelsen Sudan People's Liberation Movement (SPLM) i Sør-Sudan, hvilket medførte at Sudans regjering støttet den ugandiske opprørsgruppen LRA. Ugandiske styrker har forfulgt LRA inn i Sudan, og har – etter fredsavtalen i Sudan – hatt den sudanske regjeringens aksept for å operere inne i landet. Indirekte var Uganda også delaktig i krigen i Rwanda tidlig på 1990-tallet. Den rwandiske opprørsbevegelsen Front patriotique rwandais (FPR) gikk i 1990 inn i Rwanda fra Uganda; både ledelsen og soldatene i FPR tjenestegjorde i den ugandiske regjeringshæren, men deserterte formelt fra denne da de rykket inn i hjemlandet. Uganda avviste å ha kjennskap til invasjonen, og støttet den ikke militært, men ga sin politiske støtte til FPR. Ved FPRs maktovertakelse i Rwanda i 1994 ble det etablert et nært samarbeid mellom de to landene, som deretter fikk følger for utviklingen i Zaïre (senere DR Kongo): Rwanda og Uganda støttet den kongolesiske opprørsbevegelsen Alliance des forces démocratiques pour la libération du Congo-Kinshasa (AFDL), som i 1997 overtok makten i landet. Rwanda, støttet av Uganda, valgte høsten 1998 imidlertid å støtte en ny milits i Øst-Kongo, som bekjempet Kabilas regime. Begge land sendte tropper til Kivu-provinsene, offisielt for å trygge sin egen sikkerhet, da flere av de ugandiske opprørsgruppene, samt restene av den tidligere rwandiske regjeringshæren, hadde tilhold i det østlige Kongo. Etter en splittelse i den kongolesiske motstandsfronten valgte Rwanda og Uganda – som var blitt uenige om mål og strategi for engasjementet i Kongo – hver sin side i konflikten, og i 1999 kom det til kamper mellom rwandiske og ugandiske styrker i og rundt den kongolesiske byen Kisangani, hvoretter Uganda trakk sine tropper ut. Uganda fortsatte å engasjere seg militært i det østlige Kongo, særlig Ituri-provinsen.

USAs president George W. Bush møter Ugandas president Yoweri Museveni i Entebbe, 2003. 

Det hvite hus. CC BY 2.0

Under Idi Amin ble Uganda internasjonalt isolert, med unntak av enkelte muslimske land, inkludert Libya. Isolasjonen ble brutt med stabiliteten som ble innført med Yoweri Musevenis maktovertakelse i 1986, da flere multinasjonale utviklingsorganisasjoner forsterket støtten til Uganda og flere land gjenopptok sin bistand – blant dem Norge. Internasjonalt ble Musevenis regime ønsket velkommen, men utover i 1990-årene økte kritikken, parallelt med fraværet av demokrati samt kritikk for brudd på menneskerettighetene.

To regionale dimensjoner har i særlig grad preget ugandisk utenrikspolitikk: først og fremst forholdet til de to nabolandene Kenya og Tanzania; dernest forholdet til de borgerkrigsrammede naboene Sudan, DR Kongo og Rwanda. Frem til 1974 var Kenya, Tanzania og Uganda forent i den regionale økonomiske samarbeidsorganisasjonen East African Community (EAC), etablert 1967, oppløst 1977. Mens forholdet til Tanzania var bra, var forholdet til Kenya dårligere, blant annet med væpnede sammenstøt ved grensen og påståtte angrep inne i Kenya 1987/88. Forholdet ble normalisert tidlig i 1990-årene. Dette åpnet for en revitalisering av samarbeidet mellom de tre land, og en avtale ble inngått i 1999 om å gjenopprette EAC. Dette skjedde 2001, og i 2004 ble det etablert en tollunion. De tre landene inngikk også et militært samarbeid gjennom Eastern African Standby Brigade Force, som del av de stående styrkene til Den afrikanske union. Kenya spilte en sentral rolle i konflikten mellom Sudan og Uganda i 1990-årene, der Uganda støttet den sudanske motstandsbevegelsen SPLM, mens Sudan støttet den ugandiske geriljaen LRA. Flere ugandiske opprørsbevegelser fikk støtte fra Zaïre (Kongo), og tilhold der – hvilket bidro til et ofte anstrengt forhold mellom Uganda og Zaïre, med spenning langs grensen særlig fra 1988. Uganda støttet den kongolesiske opprørsgruppen AFDL, som i 1997 kom til makten i Kongo. Uganda trakk deretter sin støtte til AFDL og president Kabila, og støttet et opprør mot ham i Øst-Kongo. I 1998 gikk Uganda inn med soldater, sammen med Rwanda. Året etter ble det inngått en fredsavtale mellom Kongo og Uganda, hvoretter Uganda trakk sine tropper ut, men Uganda forble aktiv i den østlige del av landet. Uganda og Rwanda ble av FN beskyldt for urettmessig å ha utnyttet Kongos naturressurser under sitt militære engasjement der. Uganda støttet de rwandiske opprørerne som 1994 grep makten i Rwanda, og utviklet nære politiske forbindelser. De to landene kom så på kant over Kongo-politikken, og støtte militært sammen inne i Kongo, før en fredsavtale ble inngått i 2002. I 2004 var Uganda blant landene som undertegnet en erklæring om fred, sikkerhet, demokrati og utvikling i «De store sjøer»-området i det østlige/sentrale Afrika. Samme år ble Uganda, Kongo og Rwanda enige om å avvæpne opprørsgrupper som opererte på respektive lands territorium.

Funn av betydelige oljeforekomster under Lake Albert, mellom Uganda og DR Kongo, førte til frykt for forsterket konflikt mellom landene. Etter en tid med spenning, inkludert skuddvekslinger mellom tropper fra begge sider i 2007, ble det inngått en avtale om å dempe spenningen etter samtaler mellom de to lands statssjefer i Tanzania.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.