Idris, konge i Libya 1951–69 - fra selvstendighet til militærkuppe som avskaffet monarkiet; landets eneste monark.

Idris var født inn i den innflytelsesrike muslimske sanusi-ordenen, som sønnesønn av den grunnlegger, Sayyid Muhammad bin Ali as-Senussi, og etter tradisjonen en etterkommer etter profeten Muhammad. Han ble utdannet innen ordenen i Kufra, og etterfulgte formelt sin far Sayyid Muhammad al-Mahdi bin Sayyid Muhammad al-Senussi som ordenens overhode i 1902, reelt i 1916 - etter å ha vendt tilbake til Kyrenaika etter pilegrimsreise til Mekka i 1914-15.

Som sanusienes overhode hadde Idris en ledende posisjon i Kyrenaika, og ble en samlende figur i kampet mot italiensk okkupasjon og kolonialisme. Allerede i 1916 innledet han kontakt med Storbritannia, en politisk allianse han holdt fast ved til sin død. Idris lykkes å inngå avtaler med Italia som sikret delvis selvstyre for Kyrenaika, med ham selv som emir i 1920. Han ble også bedt om å påta seg en tilsvarende rolle over Tripolitania, noen han selv aksepterte i 1922. Italienerne godkjente derimot ikke dette, og Idris gikk samme år i eksil i Egypt. Samtidig ble den militære motstanden mot det italienske styret i Kyrenaika trappet opp under ledelse av sanusien Umar al-Mukhtar, som emiren støttet. Idris vendte tilbake til Libya i 1947 - etter andre verdenskrig, da en britisk militær administrasjon var på plass både i Kyrenaika og Tripolitania, en tilsvarende fransk i Fezzan. Under krigen hadde Idris samarbeidet med britene i Egypt. Med britisk støtte ble et selvstendig emirat, med Idris som leder, utropt i Kyrenaika i 1949.

I prosessen fram til Libyas selvstendighet ble et konstitusjonelt kongedømme opprettet og Idris tilbudt tronen. Han utropte landet selvstendighet 24. desember 1951 i Benghazi, hvor han residerte. Kongen førte en konservativ, vestorientert politikk, og med nære bånd til det tradisjonsbundne libyske samfunnet. Han var selv mindre opptatt av politikk og administrasjon enn av mer intellektuelle sysler, og er betegnet som en motvillig monark som i stadig større grad trakk seg tilbake fra offentligheten (og til Tobruk), og overlot mye av styringen til hoffet med dets intrigemakeri.

Kongen støttet seg særlig på Storbritannia og USA. Slik var han i utakt med de politiske strøminger i den arabiske verden, med panarabisme og arabisk oppvåkning - med front mot Israel og dets støttespillere. Dette var det politiske grunnlaget til de unge offiserer, ledet av Muammar al-Gaddafi, som 1. september 1969 avsatte Idris og avskaffet monarket. Kongen oppholdt seg da i Tyrkia, og levde deretter resten av sitt liv i eksil i Egypt, for å bli gravlagt i Saudi-Arabia. Av  de nye makthaverne ble han dømt til døden in absentia. Under borgerkrigen i Libya i 2011 ble portrettet av kong Idris brukt for å markere motstand til regimet som avsatte ham, særlig i Kyrenaika. Samtidig ble det gamle libyske kongedømmets flagg tatt i bruk, for deretter å bli Libyas nye statsflagg.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.