Faktaboks

Gamal Abdel Nasser

Født Gamal Abdel Nasser Hussein

Født
15. januar 1918, Alexandria, Sultanatet Egypt (nå Egypt)
Død
28. september 1970, Kairo, Egypt
Gamal Abdel Nasser
Gamal Abdel Nasser, egyptisk offiser og politiker. Han deltok i krigen mot Israel 1948 og ble oberst. Senere var han en av lederne av kuppet mot kong Farouk 1952.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0
Nasser, Sadat, Sabri og Shafei
Fire egyptiske ledere: President Gamal Abdel Nasser, visepresident Anwar Sadat, ASU-leder Ali Sabri og visepresident Hussein el-Shafei i Alexandria, 1968.

Gamal Abdel Nasser var en egyptisk offiser og politiker, og arabisk statsmann. Han var Egypts statsminister fra 1954 og president fra 1956 til 1970, samt president for Den forente arabiske republikk, 1958–1961.

Nasser var den mest innflytelsesrike arabiske politiker i forrige århundre. Med en radikal nasjonal og antikolonial politikk fikk han utstrakt oppslutning blant Egypts befolkning; ved å fremme arabisk solidaritet og en alliansefri og antiimperialistisk politikk samlet han de arabiske massene om en visjon om frigjøring og fellesskap. Nasser var i samtiden, og er fortsatt, særlig assosiert med panarabismen: ideen om å samle de arabiske land og folk. Han var imidlertid ikke tilhenger av en politisk samling i én stat, men av kulturelt og politisk fellesskap, bygd på arabisk identitet.

Som oberstløytnant deltok Nasser i militærkuppet (revolusjonen) som i 1952 avsatte kongen, for så å avskaffe monarkiet. Nasser ledet De frie offiserer, gruppen som sto bak maktovertakelsen. Etter at Egypts statssjef, general Muhammad Naguib, ble avsatt i 1954 var Nasser ubestridt leder i Egypt og den fremste leder i den arabiske verden. Like fullt møtte han motstand nasjonalt, særlig fra Det muslimske brorskap; internasjonalt ble han utfordret av arabiske så vel som vestlige ledere. Han samarbeidet lenge med USA, før han følte seg tvunget til å søke støtte fra Sovjetunionen. Nasser tok Egypt inn i den alliansefrie bevegelse.

Oppslutningen i befolkningen vedvarte til hans død, også til tross for nederlaget i Seksdagerskrigen i 1967, og at han ledet Egypt som en diktator. Nassers internasjonale engasjement førte til at utviklingen av det egyptiske samfunnet kom noe i skyggen for antikolonialismen og panarabismen. Nasser var imidlertid sterkt opptatt av sosiale og økonomiske forhold, særlig kamp mot fattigdom, i Egypt. Han sto bak dyptgripende endringer av det egyptiske samfunnet, ut over å styrte det gamle regimet, særlig innen utdanning og helse, med en radikal landreform og gjennom industrialisering. Han iverksatte også nasjonalisering av eiendom – ikke minst Suezkanalen – og sto for byggingen av Aswandemningen.

Utdanning og karriére

Gamal Abdel Nasser ble født i storbyen Alexandria, nord i Egypt, men med røtter på landsbygda, i Asyut-distriktet i sør. Faren var funksjonær i postverket, og familien bodde i ulike deler av landet. Nasser vokste opp i områder der han kom tett på både kristne og jødiske så vel som muslimske miljøer. Dette var med på å forme hans toleranse overfor religiøse minoriteter, så vel som hans egen muslimske tro. Nassers politiske engasjement kom først til uttrykk tidlig på 1930-tallet, mens han gikk på videregående skole i Alexandria, og der deltok i protester mot den britiske styret i Egypt.

Nasser ble utdannet offiser ved Egypts militærakademi i 1937–38; deretter ved stabsskolen i 1942–43, før han i 1943 ble instruktør ved akademiet, og på ny etter krigen i 1948. Før han ble tatt opp ved krigsskolen studerte han i 1936 for en kort periode juss ved Kairo-universitetet.

I 1939–41 tjenestegjorde Nasser i Sudan, som var underlagt Egypt. Der møtte han flere av offiserene som i 1952 sto bak revolusjonen, blant dem sin etterfølger som Egypts president, Anwar al-Sadat. Under andre verdenskrig tjenestegjorde Nasser i 1941 i en avdeling som beskyttet en britisk bataljon ved fronten ved el-Alamein. Under krigen i Palestina i 1948 deltok Nasser i kamper, og ble såret. Han ble deretter forfremmet til oberst. I 1949 var han medlem av Egypts delegasjon til våpenhvileforhandlingene med Israel, ledet av FN-diplomaten Ralph Bunche, på Rhodos.

Med Nasser som leder gjennomførte gruppen De frie offiserer kuppet som 23. juli 1952 avsatte kong Farouk. Offiserene styrte Egypt gjennom et revolusjonsråd ledet av general Naguib, men der Nasser som nestleder var den reelle leder. Da republikken ble innført i 1953 ble Naguib president. Nasser ble visestatsminister i september 1953, og statsminister i februar 1954 da Naguib gikk av, og Nasser overtok som leder av Revolusjonsrådet. Da en ny grunnlov ble vedtatt i 1956 ble Nasser av det nye, eneste tillatte, partiet Nasjonalunionen valgt til Egypts president. Valget ble i juni bekreftet i en folkeavstemning der 99,95 prosent stemte for ham, og Nasser ble innsatt 23. juni. Han forble landets president til sin død i 1970. Da Egypt i 1958 gikk sammen med Syria i Den forente arabiske republikk ble Nasser dens president. Han var leder for Nasjonalunionen til 1962, deretter for etterfølgeren, Den arabiske sosialistunionen. Etter nederlaget i Seksdagerskrigen i juni 1967 trakk Nasser seg som president. Beslutningen ble, etter folkelige protester, like etter omgjort. Han fortsatte som president, og ble dertil regjeringssjef.

Nasser overlevde en rekke attentatforsøk, men døde i 1970 av hjerteattak, etter å ha hatt dårlig helse i mange år.

Politikk og innflytelse

Nasser og Khrusjtsjov.
President Nasser sammen med Sovjetunionens statssjef Nikita Khrusjtsjov, under åpningen av Aswandemningen.
Castro og Nasser
Nasser med Cubas statsminister Fidel Castro (til venstre) i 1960.
Av /NTB Scanpix.
Nasser, Nehru og Tito
Gamal Abdel Nasser (til venstre), Jawaharlal Nehru (i midten) og Josip Tito i Beograd i 1961.
Av /NTB.

Opplevelsen av at egypterne ble ydmyket av britene formet Gamal Abdel Nasser som nasjonal patriot. Allerede som ung engasjerte han seg i protestene mot det britiske styret. Deltakelsen i krigen i Palestina styrket hans antikoloniale og antiimperialistiske syn, og utviklet hans arabiske, nasjonalistiske – panarabiske – holdning.

Nasser søkte som ung nasjonalist etter et politisk ståsted. Han var innom Misr al-Fatat ("Unge Egypt"), men forlot gruppen da den nærmet seg fascismen. Den fremste politiske kraften i Egypt på den tid var Det muslimske brorskap (al-Ikhwan al-Muslimun), med en paramilitær del, al-Tanzim al-Khass. Nassers forhold til Ikhwan er omstridt, men trolig var han medlem, og tilsluttet al-Tanzim. Etter revolusjonen oppsto en skarp konflikt mellom Nasser og Brorskapet, særlig etter et attentatforsøk mot ham som det sto bak i 1954. Deretter lot han flere tusen medlemmer arrestere, og dets ideologiske leder Sayyid Qutb henrette. Til tross for sin kamp mot Brorskapet, og sin etter hvert sosialistiske politikk, forble Nasser en troende muslim.

Nasser ledet kuppet som avsatte kong Farouk, men var i ikke selv mot kongen, eller kongdømmet. Nasser så i utgangspunktet en styrket konge som en mulig samlende kraft i kampen mot britene. Før revolusjonen, og i de første årene etter, hadde ikke Nasser et tydelig politisk program. Han hadde heller ingen klar ideologisk forankring, men var framfor alt en egyptisk nasjonalist og en politisk pragmatiker.

Radikaliseringen av Nasser er særlig tilskrevet to hendelser: I 1942 ble kongen – og egypterne – ydmyket da britene omringet parlamentet, og dikterte endringer i regjeringen. Dette førte til økt forbitrelse og styrket nasjonalisme. I 1948 kjempet Nasser i Palestina, der egyptiske styrker led nederlag mot en militært underlegen israelsk motstander. Under krigen opplevde de unge offiserene den egyptiske ledelsen som korrupt og ineffektiv, og Nasser så sionismen som en ekspansiv bevegelse. Erfaringene fra krigen bidro til at Nasser så at kampen mot britene ikke var nok; også det egyptiske regimet måtte fjernes. Den nasjonale kampen ble derfor prioritert, også fordi endringer innad i Egypt ble sett som nødvendig for å kunne ta opp kampen mot Israel.

Nasser uttalte ved flere anledninger at han ikke så krig som noen løsning. Som leder i den arabiske verden var Nasser også leder i kampen for et fritt Palestina, og dermed i kampen mot Israel. Like fullt søkte Nasser en politisk løsning, og hadde hemmelig kontakt med israelske ledere på 1950-tallet, påskyndet av USA. Nasser var i utgangspunktet pro-amerikansk, og opprettholdt lenge et godt forhold til USA og amerikanske ledere. Dette sto i kontrast til Nassers forhold til Storbritannia og Frankrike. Konflikten med Storbritannia ble forsterket under statsminister Anthony Eden, og det militære angrepet på Egypt som han iverksatte sammen med Frankrike, og i samarbeid med Israel, i 1956: Den andre arabisk-israelske krigen (Suezkrisen). Angrepet ble iverksatt etter at Nasser, i et av sine mest radikale politiske grep, nasjonaliserte Suezkanalen.

Nasser var ikke anti-vestlig, og sto under den kalde krigen for uavhengighet av de to blokkene. Han var selv med på å stifte Bevegelsen av alliansefrie stater i Bandung i 1955, og sto særlig den jugoslaviske statssjef Josip Broz Tito politisk nær. Nasser avviste press fra Storbritannia og USA om å slutte seg til den såkalte Bagdadpakten; en allianse rettet mot Østblokken. Hans antiimperialistiske politikk medførte støtte blant annet til motstandsbevegelsene i Algerie og Palestina. Han interesserte seg for utviklingen i flere deler av verden, og hadde blant annet kontakt med Ernesto Che Guevara. Nasser var sterk tilhenger av FN, og hadde fortrolig kontakt med generalsekretær Dag Hammarskjöld.

Krigen i Palestina gjorde Nasser klar på at det egyptiske forsvaret måtte styrkes, og han henvendte seg til USA for å kjøpe våpen, uten å få det Egypt trengte. Ved hjelp av Kinas utenriksminister Zhou Enlai fikk han kjøpt våpen fra Tsjekkoslovakia; senere fra Sovjetunionen. Nasser var selv antikommunist, og forfulgte egyptiske kommunister. Likevel etablerte han tette økonomiske og militære forbindelser med Sovjetunionen. Årsaken til orienteringen mot Moskva var dels behovet for våpen, men enda mer at vestlige land, samt Verdensbanken, ikke ville gi Egypt lån til å demme opp Nilen, hvorpå Nasser fikk sovjetisk hjelp til å bygge Aswandemningen.

Egypt etablert på 1950- og 60-tallet et omfattende apparat for å spre budskapet fra den egyptiske revolusjonen, og styrke bildet av Nasser som arabisk leder. Nassers taler ble kringkastet, og den egyptiske lederen inspirerte både politikere og offiserer og de arabiske massene. Dermed utfordret han mer konservative arabiske ledere, ikke minst kong Hussein av Jordan og kong Saud av Saudi-Arabia. Motsetningen til Saudi-Arabia var en hovedårsak til at Nasser engasjerte Egypt i en langvarig krig i Jemen tidlig på 1960-tallet. Deltakelsen der var kostbar for Egypt, og svekket det egyptiske forsvaret inn mot Seksdagerskrigen i 1967. Nasser ønsket ikke krig med Israel, men ble som arabisk leder og som ledende støttespiller for den palestinske frigjøringskampen, langt på vei tvunget av regionale politiske omstendigheter til å gå til krig. Egypt tapte den, og Nasser kunngjorde at han derfor gikk av som statssjef. Etter folkelige protester gikk han tilbake på beslutningen, og fortsatte som president til sin død i 1970.

Med sin panarabiske nasjonalisme svarte Gamal Abdel Nasser på forventningene til de arabiske massene om radikale endringer, etter at kolonimaktene sviktet sin løfter, og definerte Midtøsten i tråd med sine interesser, blant annet med Sykes-Picot-avtalen etter første verdenskrig, og opprettelsen av Israel etter andre verdenskrig, i tråd med den tidligere Balfour-deklarasjonen. Framfor alt spilte Nasser på arabisk identitet, på vestlige lands politiske og kulturelle hovmod, og deres ydmykelse av arabiske verdier og følelser. Nasser bygde sin posisjon på støtten fra de arabiske massene, men hadde ingen sterk politisk base utenfor Egypt. Han inspirerte derimot politisk bevegelser i flere land i Midtøsten, og nasseristiske partier ble dannet flere steder, inklusive i Libanon. Der førte frykt for Nassers radikale politikk til at USA i 1958 intervenerte militært til støtte for regjeringen.

Selv om Nassers ettermæle mest er knyttet til posisjonen som leder i den arabiske verden, sto han bak radikale reformer som endret det egyptiske samfunnet. Særlig viktig var landreformen som ga jord til eiendomsløse småbønder, og utdanningsreformen som ga også høyere utdanning til større deler av befolkningen.

Motstand mot Nassers politikk i Egypt ble nøytralisert gjennom undertrykking, og etter at Naguib var avsatt i 1954 ble makten personifisert rundt Nasser, som innførte ettpartistyre. De siste årene som Egypts lederforsterket han båndene til Sovjetunionen, og førte en mer sosialistisk økonomisk politikk.

Høydepunktet i Gamal Abdel Nassers politiske karrière, nasjonalt og internasjonalt, var i andre halvdel av 1950-tallet, knyttet særlig til nasjonaliseringen av Suezkanalen, som var en stor personlig seier for Nasser så vel som for Egypt.

Fortsatt settes Nasser høyt som nasjonal patriot i Egypt. Under revolusjonen i Egypt i 2011–12 bar demonstranter bilder av ham som motvekt mot islamistenes innflytelse. Det nye egyptiske, militært dominerte, regimet under Abdel Fattah al-Sisi har også trukket på arven etter Nasser for å styrke sin legitimitet.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Gerges, Fawaz A. (2018): Making the Arab World. Nasser, Qutb and the Clash Thtat Shaped the Middle East. Princeton University Press.
  • Aburish, Saïd K. (2004): Nasser. The last Arab. Thomas Dunn Books.
  • Nutting, Anthony. (1972): Nasser. Constable & Robinson.
  • Heikal. Mohammed (1972): Nasser. Nøkkelmann i Midt-Østen. Ernst G. Mortensens forlag.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg