Etter flere hundreår med arabisk styre rykket det osmanske riket fram i Nord-Afrika fra tidlig på 1500-tallet, etter å ha inntatt Egypt i 1517. Araberne var blitt utfordret både av lokale berberstammer og europeiske makter; de tyrkiske osmanerne skulle bli det samme. Etter at spanske styrker erobret Tripoli i 1510, ble kontrollen i 1530 overdratt Johannitterordenen for at denne skulle holde byen som et forsvarsverk mot islam. Tempelordenen ble fordrevet av tyrkerne i 1551, og Libya (Kyrenaika og Tripolitania) ble innlemmet i Det osmanske rike. I sør tok osmanerne kontroll over Fezzan i 1577.

Kyrenaika ble inntatt av osmanerne i 1517; Tripoli ble erobret av korsarer under ledelse av Darghut i 1551, hvoretter disse overdro kontrollen til den osmanske sultan. Tyrkerne allierte seg mer herskerne i Fezzan for å få del i handelen gjennom Sahara; handelen besto for en stor del av slaver som ble bragt ut til Middelhavskysten. Slavehandel og sjørøveri var de dominerende næringsveier i Tripoli, fremmet av blant andre Darghut, som ble pasha i 1552. Det var flere forsøk fra den kristne verden på å ta tilbake kontrollen over Tripoli etter at byen hadde falt for tyrkerne, blant annet av ridderne på Malta i 1552. Kong Filip 2 av Spania sendte i 1560 en flåtestyrke med rundt 12 000 spanske, tyske og italienske soldater, og tok øye Djerba utenfor Tunisia, men mislykkes i å innta Tripoli.

Italienerne benevnte piratene fra Nord-Afrika ’barbareschi’, og lenge ble begrepet Barbareskstatene brukt om bystatene vest for Egypt. Også norske sjøfolk ble ofre for sjørøverne herfra, tatt til fanger og gjort til slaver. Kristne slaver ble brukt både til å bygge og bemanne korsar-fartøyene, som var en trussel for internasjonal skipsfart i Middelhavet helt inn på 1800-tallet. I 1638 ble Tripoli bombardert av en fransk flåte, som represalie etter et tokt mot kysten av Provence. Deretter inngikk Frankrike en traktat med Tripoli, og opprettet et konsulat der. Flere europeiske stater, så vel som – etter hvert – USA, fulgte etter, og det ble inngått avtaler som skulle sikre handelsskip fri passasje, mot avgifter til de osmanske herskerne. Også Danmark-Norge og Sverige inngikk slike avtaler. Samtidig sendte fra tid til annen flere europeiske stormakter krigsskip til området for å vise makt – og redusere makten til barbareskstatene. En britisk flåte iverksatte en blokade av Tripoli i 1675, beskjøt byens festningsverk, brente deler av korsar-flåten og frigjorde britiske slaver. Franske flåtestyrker gjorde det samme – og satte fri slaver fra mange land – i 1685 og 1692. I samme periode ble Tripoli svekket, politisk og økonomisk.

Osmanerne styrte sine besittelser gjennom guvernører og pasjaer, og de enkelte områder hadde oftest betydelig selvstyre, støttet av osmanske styrker: janitsjarer. Den første hersker av libysk opprinnelse var Ahmed Karamanli, en administrator som grep makten, støttet av janitsjarer, under et opprør i 1711. Sultanen i Konstantinopel anerkjente ham så som pasja av Tripoli. Ahmad gjorde seg til beskytter for korsarene, som igjen ble mer aktive. Samtidig opprettholdt han et godt forhold til de europeiske konsulene, og framforhandlet nye avtaler om beskyttelse av deres handelsskip. Han etablerte også bånd med Kyrenaika. Karamanli-dynastiet beholdt makten til tross for indre stridigheter, og sikret seg fortsatte inntekter fra korsarvirksomheten. Da USA nektet å betale de mangedoblede avgiftene, tok Tripoli beslag i amerikanske skip. President Thomas Jefferson svarte med å sende i 1804 krigsskip som angrep korsarflåten, så vel som en mindre landstyrke med soldater blant annet fra Marinekorpset. En fransk skvadron seilte til Tunis og Tripoli i 1830, og tvang herskeren, Yusuf Karamanli, til å inngå en avtale som gjorde slutt på avgiftene og påla en reduksjon av flåten. Etter Napoleonskrigene satte Frankrike og Storbritannia inn krigsskip, og gjorde rundt 1830 slutt på piratvirksomheten.

Selv om det var en del av Det osmanske riket ble Libya styrt forholdsvis selvstendig. Sultan Muhammed 2 utnevnte i 1834 Ali Karamanli til pasja, men han ble den siste hersker fra dette dynastiet. Da en osmansk flåte ble sendt til Tripoli i 1835 for å slå ned et opprør mot ham, ble han samtidig avsatt. Derved okkuperte tyrkerne for andre gang Tripolitania direkte, og dermed opphørte også dets selvstendighet innenfor Det osmanske riket. Opprør brøt også ut mot de nye osmanske guvernørene, og tyrkerne iverksatte flere militære kampanjer for å ta kontrollen med landet, og styrket sin tilstedeværelse i alle de tre provinsene – helt sør til Tibesti i dagens Tsjad, et senere omstridt område.

Fra 1879 ble Kyrenaika styrt atskilt fra Tripolitania; direkte fra Istanbul, og med Benghazi som egen administrativ enhet. I 1908 sendte alle de tre libyske territorier representanter til parlamentet i Istanbul. I denne perioden styrket den muslimske sanusi-ordenen seg i Kyrenaika. Denne sufi-bevegelsen ble forankringen for motstanden mot først tyrkisk, så italiensk okkupasjon, og fikk stor innflytelse over nyere libysk historie. Osmanerne var opptatt av å erobre Tripolitania og Fezzan, og overlot lenge mye av Kyrenaika til sanusiene, som i praksis styrte området på vegne av tyrkerne. Sanusienes innflytelse strakte seg ut av Kyrenaikas grenser, og ble møtt med fiendskap fra Frankrike, som så sine interesser truet. Sanusiene anmodet om hjelp fra tyrkerne for å stå imot fransk press men ble avvist, for så å få våpen fra Italia – som senere ble brukt mot italienske okkupasjonsstyrker.

Gjennom det 19. århundre mistet Tripolitania mye av sitt inntektsgrunnlag, etter at sjørøveriet opphørte og slavehandelen ble redusert, og til sist avviklet. Landbruk ble viktigste næringsvei, blant annet med avl og eksport av kveg. Infrastrukturen var lite utviklet både her i andre deler av Libya, og landet manglet både veier og jernbane.

Fra slutten av 1800-tallet ble Libya en del av den italienske interessesfære, som del av Italias forsøk på å skaffe seg et afrikansk imperium. Etter at Frankrike hadde tatt kontrollen med Tunisia i 1881, var de tre tyrkisk-kontrollerte områdene Kyrenaika, Tripolitania og Fezzan blant få områder i hele Afrika som ikke var kontrollert av stormaktene. Samtidig var Libya et naturlig interesseområde for Italia, med bakgrunn både i den geografiske nærheten og den romerske forhistorien. Og med åpningen av Suez-kanalen – under britisk-egyptisk kontroll – i 1869 hadde den strategiske verdien av det østlige Libya, og ikke minst Tobruk øst i Kyrenaika, økt.

Gjennom diplomati skapte Italia aksept for sin erobring av Libya. Den skulle fra 1880-tallet etter planen skje med fredelige midler; med handel og investeringer. Italienske rederier etablere flere ruter til libyske byer, og skoler ble bygd for å spre italiensk kultur og språk. Den første italienske banken etablerte seg i Libya i 1907, og skaffet kontroll over deler av den økonomiske virksomheten. Avtaler mellom Frankrike og Storbritannia om interessesfærer i Afrika ble opplevd å true Italias ambisjoner, men det ble forsikret at de to maktene ikke hadde ønske om kontroll over Tripoli. Den tyrkiske revolten i 1908 førte til uro i Libya, men hindret ikke de italienske planene. En drivkraft bak den italienske imperialismen var å etablere et marked for eksport av italienske varer – og av et folkeoverskudd. Etter samlingen i 1861 hadde Italia også stormaktambisjoner, og ønsket å sikre sine interesser i Middelhavet. Libya ble i dels romantiske ordelag omtalt som ’Italias fjerde kyst’.

Italia brukte anklager om tyrkisk fiendtlighet overfor sine økonomiske interesser i Libya som anledning til invadere Kyrenaika og Tripolitania i oktober 1911. Italienske styrker angrep og inntok flere byer langs kysten, blant dem Tripoli, Benghazi, Derna, Homs og Tobruk – og den osmanske motstanden ble nedkjempet. Mange libyere støttet tyrkerne i kampen mot italienerne og deres eritreiske styrker, men med ca. 115 000 soldater i Libya avgjorde Italia krigen, og osmanerne ble slått. 5. november 1911 kunngjorde kong Victor Emmanuel at Tripolitania og Kyrenaika var underlagt den italienske kronen; de ble formelt annektert i 1912. Som følge av en fredsslutning inngått i Lausanne fikk Italia overoppsyn over territoriene, og Tyrkia trakk sine styrker ut. De to områdene fikk formelt selvstyre, men Italia hadde full kontroll, og kongen utstedte et dekret som påpekte at libyerne var italienske undersåtter. Stormaktene anerkjente det italienske politiske, sekulære overherredømmet. Samtidig ga Lausanne-traktaten libyerne anledning til å anerkjenne den tyrkiske sultan som kalif, som religiøst overhode. Dette styrket muligheten for tyrkisk-libysk motstand mot det italienske styret. Denne motstanden – den første sanusi-krigen – tvang italienske styrker til å oppgi kontrollen over det meste av Libya, og de måtte trekke seg tilbake til kysten. Mens sanusi-ordenen organiserte militær motstand i Kyrenaika, gikk berbere til opprør i Tripolitania. Begge steder fikk opprørerne støtte fra tyrkiske politikere, blant dem Enver Pasha, men begge opprørene ble etter hvert slått ned. Italias okkupasjon ble også utfordret av militær motstand i Fezzan.

Med utbruddet av første verdenskrig havnet Italia og Tyrkia på ny i krig, og Tyrkia økte støtten landet allerede hadde gitt opprørerne i Libya. Sanusiene mottok også støtte fra Tyrkias allierte, blant annet fra tyske offiserer smuglet inn i landet. De led imidlertid nederlag da de deltok i et tyrkisk angrep mot britiske styrker i Egypt i 1915. Invasjonsstyrkene ble slått, og drevet tilbake til Kyrenaika, noe som svekket den libyske motstandsviljen. Sanusi-lederen Ahmad al-Sharif al-Sanusi overdro som følge av den mislykkede ekspedisjonen ledelsen til sin fetter, Muhammed al-Idris – Libyas senere konge – og gikk i eksil i Tyrkia. Storbritannia bidro til forhandlinger mellom Italia og sanusi-ledelsen, som i 1917 førte til en våpenstillstand. Denne (Acroma-avtalen) ga i realiteten Idris herredømme over størstedelen av Kyrenaika.

Etter avslutningen av første verdenskrig forsterket Italia oppmerksomheten mot Libya – etter å ha blitt lovet suverenitet over landet som del av oppgjøret etter krigen. Italia hadde holdt kontrollen over noen områder på kysten, og sendte forsterkninger. Kyrenaika og Tripolitania ble behandlet som separate kolonier; Fezzan som et militært territorium. I begge koloniene ble det åpnet for indirekte, indre selvstyre, med lokale parlament og spesielle libysk-italiensk statsborgerskap – men de sto under italiensk kontroll. Dette skjedde dels etter påtrykk fra de allierte, som støttet Italias framstøt i Libya, samt etter forslag lagt fram av USAs president Woodrow Wilson. Italia ga derved innrømmelser overfor motstanderne i Tripolitania, hvor en republikk var utropt i 1918, under ledelse av Ramadan al-Suwayhili. I Kyrenaika ble sanusiene i 1920 gitt selvstyre over enkelte områder, med Idris som emir, lønnet av italienerne. Tripolitanske ledere som møttes til en nasjonalkongress i 1920 krevde egen regjering og styre tuftet på islamsk lov, og avviste all italiensk overhøyhet.

En omfattende kampanje for kolonisering ble iverksatt fra 1921: la reconquista, gjenerobringen, ledet av den nye guvernøren i Tripolitania, Giuseppe Volpi. I 1922 anmodet tripolitanske ledere Idris om å utvide emiratet til Tripolitania. Sanusi-lederen aksepterte forespørselen, noe italienerne motsatte seg. Forholdet mellom sanusiene og italienerne forverret seg raskt, og i 1922 flyktet Idris til Egypt. Hans bror, Shaykh Rida, tok over kommandoen over sanusi-styrkene, før han i 1928 ble tatt til fange og forvist til Sicilia.

Etter fascistenes maktovertakelse i Italia høsten 1922 ble koloniseringen av Libya gjort til et nasjonalt og ideologisk prestisjeprosjekt, og diktatoren Benito Mussolini engasjerte seg personlig. Han avviste Acroma-avtalen og ga den nye militære leder for operasjonen i Libya, general Rodolfo Gartziani, fullmakt til å ta i bruk alle midler for å knuse motstanden – i en ny erobringskrig. Italia tok først kontrollen over Tripolitania, mens kampene fortsatte i innlandet i Kyrenaika, der sanusiene holdt stand. Inngåtte avtaler ble hevet og det kyreneiske parlamentet ble oppløst; italienernes innmarsj i Benghazi økte motstandsviljen – og trappet opp krigen. En motstandsbevegelse ble organisert og ledet av sanusi-lederen Umar al-Mukhtar, og hadde bred folkelig støtte. Motstanden i Tripolitania og Fezzan var ikke like godt organisert, og manglet en tilsvarende samlende leder. Italienerne forente de to provinsene for bedre å koordinere den militære innsatsen. I Kyrenaika ble en stor del av den nomadiske sivilbefolkningen, som støttet motstanden, internert i konsentrasjonsleirer, og de sivile tapene var svært store; flere tusen ble henrettet. Mens opprørerne drev en geriljakrigføring, brukte italienerne moderne stridsmidler, inklusive flyvåpen. I 1931 falt sanusi-hovedstaden Kufra, deretter ble Mukhtar tatt til fange, dømt og hengt. Motstanden var da på det nærmeste militært knust, og italienerne kunne i januar 1932 erklære opprøret – den andre sanusi-krigen – for over.

Mot slutten av 1930-tallet trappet Italia opp koloniseringen, med storstilt utbygging av infrastruktur, og med et program for å få italienske jordbruksfamilier til å emigrere til Libya. Der ble de tilbudt hus og jord – som sto ferdig ved ankomst, og som skulle nedbetales over lang tid. Da Libya i 1939 ble inkorporert i Italia som én provins, bodde det rundt 100 000 italienere der, som utgjorde vel en tidel av Libyas befolkning. Det var lagt planer for forflytting av en halv million italienere til Libya i løpet av 1960-tallet, men disse ble forhindret av andre verdenskrig.

Italienerne erobret Libya for å etablere en settlerkoloni, hvor lokalbefolkningen mest tjente som arbeidskraft. En viss integrasjon var del av prosjektet, og fra 1939 fikk muslimer anledning til å slutte seg til det nasjonale fascist-partiet, og det ble lagt til rette for arabiske enheter i den italienske hæren. En del ble innrullert i de italienske styrkene som kjempet i Abyssinia – slik eritreiske styrker var brukt av italienerne i Libya. Libyske enheter kjempet deretter for Italia i andre verdenskrig. Som følge av de italienske investeringene opplevde landet økonomisk utvikling, og Tripoli ble bygd ut til en av de fremste byene i Nord-Afrika. Industrireising ble iverksatt for å gjøre kolonien mer selvforsynt. Mussolini besøkte selv Libya i 1937, blant for å åpne den nybygde hovedveien som knyttet Libya til Tunisia i vest og Egypt i øst – og for å la seg utrope til forsvarer av islam. Sanusi-ordenen ble forbudt, men det var religionsfrihet, og både muslimer og jøder hadde egne rettsinstanser. Den forente libyske kolonien ble styrt gjennom fire provinser: Tripoli, Misurata, Benghazi og Derna.

Ved utbruddet av andre verdenskrig bodde om lag 70 000 italienere i Tripolitania og ca. 40 000 i Kyrenaika. Det var fortsatt utstrakt opposisjon mot det italienske styret, ikke minst i Kyrenaika, hvor den militante motstanden hadde vært sterkest under den første erobringen. Her samlet nasjonalistene seg om emiren, Idris – og ga sin støtte til Storbritannia. Libya og Egypt var det store frontavsnittet i Afrika under krigen, og ett av de viktigste overhodet – med store styrker og slag.

Italia erklært de allierte krig 10. juni 1940, og gikk inn i Egypt med sin 10. armé i september. Mussolinis ambisjon var å sikre italiensk dominans over Middelhavsområdet; i Nord-Afrika gjennom en ekspansjon både vest- og østover fra Libya. Denne intensjonen var kjent, og allerede i oktober 1939 samlet libyske ledere seg i Alexandria, hvor de formelt anerkjente Idris som emir, og informerte den britiske ambassadør om at han ville opptre på vegne av dem. Dermed var grunnlaget lagt for den framtidige lojalitet den senere kong Idris hadde til Storbritannia. Etter Italias krigserklæring samlet libyske ledere seg i Kairo igjen i august 1940, hvor de besluttet å etablere en libysk militær enhet som skulle kjempe sammen med de britiske styrkene i Egypt. Denne, Libyan Arab Force, ble vesentlig rekruttert blant beduiner fra Kyrenaika, og mest brukt til vakthold. På den andre siden kjempet libyere sammen med italienerne.

Allerede ved den første framrykkingen inn i Egypt ble de italienske styrkene slått av britene, og drevet tilbake – for å tape nye slag i Libya, ved Bardia og Tobruk. Deretter ble de drevet ut av Kyrenaika i februar 1941, hvorpå britene opprettet en militærregjering i provinsen. Retretten bragte Italias allierte Tyskland inn i krigen i Nord-Afrika, med styrker under kommando av general Erwin Rommel, som leder for tyskernes Afrika-korps, satt inn i februar–mars 1941. Rommel angrep i Kyrenaika og drev britene tilbake til Egypt. Deretter fortsatte en langvarig krig mellom de allierte og aksemaktene, med tysk-italiensk framgang i 1941–42, til de allierte under ledelse av general Bernard Montgomery fikk overtaket mot slutten av 1942, etter å ha holdt linjen ved El Alamein. Deretter rykket allierte styrker inn i Libya, og tok Benghazi 19. november 1942. Tripoli ble inntatt 23. januar 1943, og dette innebar slutten på det italienske herredømmet i Libya. Frie franske styrker fra Vest-Afrika tok kontrollen i Fezzan i januar 1943.

I januar 1942 uttalte Storbritannias utenriksminister Anthony Eden at landet skulle sørge for at sanusiene i Kyrenaika etter krigen aldri igjen skulle bli styrt av Italia. Som følge av det italienske nederlaget i Nord-Afrika opprettet Storbritannia fra januar 1943 militær administrasjon både i Kyrenaika og Tripolitania; de frie franske styrker i Fezzan. Formelt var Libya imidlertid fortsatt en italiensk koloni, helt til 1948.

Ved krigens slutt var framgangen Libya opplevde som følge av de italienske utbyggingene på 1930-tallet reversert. Oljereservene var ennå ikke kjent, og Libyas verdi var vesentlig knyttet til landets strategiske beliggenhet. Framtiden var usikker, forsterket av at de allierte var uenige om hva som skulle gjøres med landet. Italia frasa seg alle rettigheter og krav i Afrika gjennom fredsavtalen fra 1947. Italienerne hadde bidratt til å modernisere Libya, men bare deler av samfunnet. De var ikke skapt noen libysk identitet, og libyere var ikke gitt høyere utdanning eller anledning til å ta inneha stillinger. Det libyske samfunnet forble i mangt – og langt inn i selvstendigheten – et tradisjonsbundet samfunn hvor stammetilhørigheten var sterk.

De allierte var uenige om Libyas videre vei. Allerede under krigen hadde USA luftet flere løsninger, blant annet om et internasjonalt mandatområde under oppsyn av Storbritannia, Frankrike og Egypt; en annen var å gi Kyrenaika til Egypt, Tripolitania til Tunisia; et tredje å gi hele landet til Italia; et fjerde gikk ut på å omgjøre de italienske gårdsbrukene i Kyrenaika til en jødisk bosetting. Sovjetunionen ville dele oppsynet med de tre territoriene og selv ha kontrollen med Tripolitania, mens Storbritannia skulle ta Kyrenaika og Frankrike Fezzan. Frankrike foreslo å tilbakeføre alle tre til Italia. Storbritannia gikk inn for å umiddelbar selvstendighet.

De fire allierte nedsatte som følge av uenigheten en kommisjon som i 1948 forhørte seg om libyernes eget ønske – som var selvstendighet. Kommisjonen anså imidlertid at libyerne ikke var modne for dette, verken politisk, økonomisk eller sosialt. Uten utsikter til enighet, overlot stormaktene saken i september 1948 til FN, som i 1949 besluttet å slå sammen Tripolitania, Kyrenaika og Fezzan, og å gi hele territoriet selvstendighet. I mellomtiden hadde et siste britisk forsøk på å finne en løsning, i tosidige forhandlinger med Italia, blitt avvist i FN. Dette, den såkalte Bevin-Sforza-planen (oppkalt etter de to lands utenriksministre), gikk ut på å gjøre Kyrenaika til et britisk, Tripolitania til et italiensk og Fezzan til et fransk mandatområde – hvoretter Libya skulle bli selvstendig etter ti år, forutsatt tilslutning fra FN. Planen hadde først og fremst til hensikt å tjene vestlige interesser, ikke minst militærstrategiske slike, under framveksten av den kalde krigen. Den ble møtt med demonstrasjoner, særlig i Tripolitania, hvor det ikke var noe ønske om et nytt italiensk styre. Motstanden samlet seg i National Congress Party, under ledelse av Bashir Bey Sadawi.

Frankrike og Storbritannia begynte deretter å arbeide for en løsning med regionalt selvstyre for de tre provinsene, med sikte på en føderasjon under sanusi-ledelse. I 1949 gikk vestmaktene inn for full selvstendighet, og 21. november 1949 vedtok FNs hovedforsamling at Libya skulle bli selvstendig innen 1. januar 1952. I mellomtiden skulle FN bistå i forberedelsene, ledet av en utsending, Adrian Pelt fra Nederland.

Allerede i 1949 erklærte Idris, med britisk støtte, Kyrenaika for et selvstendig emirat. Tripolitania var mer splittet – og mer republikansk innstilt, og der var det fortsatt en stor italiensk befolkning, på vel 40 000 ved krigens slutt. De politiske partiene i Tripolitania ønsket også selvstendighet, og enhet mellom de tre libyske provinsene. Uenigheten mellom Kyrenaika og Tripolitania gikk særlig på spørsmålet om sanusi-lederskapet, og dermed: republikk eller monarki. Spørsmålet om statsform ble det sentrale i de to årene forut for selvstendigheten. De to alternativene var en enhetsstat, som ville bli dominert av Tripolitania, eller en føderal stat med regionalt selvstyre for de tre provinsene. Det endte med et føderalt monarki med sanusien Idris som konge, som stilte som forutsetning at Tripolitania ikke skulle få en dominerende rolle i forhold til Kyrenaika. Lokale komiteer og råd forberedte selvstendigheten, inklusive valg på en nasjonalforsamling som skulle utarbeide grunnlov og styringsstrukturer, og som først møttes i november 1950.

De tre territoriene Tripolitania, Kyrenaika og Fezzan ble selvstendige som Det forente kongedømmet Libya 24. desember 1951, og Muhammad al-Idris ble – i henhold til den nye grunnloven – innsatt som monark ved en seremoni i Benghazi, etter å ha vendt tilbake fra sitt nærmere tretti år lange eksil i Egypt.

Libya var fra selvstendigheten en føderasjon av Tripolitania, Kyrenaika og Fezzan, som hver hadde eget parlament og styringsråd, , så vel som egne statsadministrasjoner, i tillegg til den felles-libyske nasjonalforsamlingen og regjeringen. Landet fikk to alternerende føderale hovedsteder, Tripoli og Benghazi, og tre provinssentra, Tripoli, Benghazi og Sebha. Denne kostbare og kronglete strukturen ble i 1963 erstattet av en forent stat – Kongedømmet Libya – inndelt i ti provinser, med én sentral regjering. Det libyske parlamentet besto av et representanthus der setene var fordelt mellom provinsene i henhold til folketall og et senat med åtte medlemmer fra hver provins; kongen utnevnte halvparten av senatorene.

Etter det første valget, i 1952, ble partiene avviklet, for senere å bli forbudt; representantene til parlamentet ble deretter utpekt av regjeringen – og stammetilhørighet og lojalitet til kongehuset ble viktigere enn ideologi og politikk. Dette var således det første og eneste frie valg i Libya før etter revolusjonen i 2011, med det påfølgende valg i 2012. Opposisjonelle ble fengslet eller måtte gå i eksil, og pressefriheten innskrenket. Fagbevegelsens handlefrihet ble også innskrenket. Kongens makt var betydelig, og styringsformen – samt Idris’ personlige motvilje mot å være statssjef – økte innflytelsen til hoffet, som var dominert av en stammeforankret elite fra Kyrenaika. Etter et attentat mot en nær medarbeider i 1954 forlot kongen Benghazi og slo seg ned i Tobruk, og trakk seg enda mer tilbake fra offentligheten.

Libya var blitt til som selvstendig stat gjennom løsninger anvist av stormaktene, hvor deres egne interesser veide tungt. Selvstendighetene var ikke vunnet gjennom en politisk kamp tuftet på ideologi eller annet samlende grunnlag. Den føderale strukturen inviterte også til motsetning mellom de tre provinsene. Kongen søkte å utvikle en libysk nasjonalfølelse knyttet til monarkiet som institusjon, men var selv fra sanusi-ordenen og Kyrenaika, og samlet bare begrenset folkelig støtte. Libya forble i flere år et fattig og underutviklet samfunn, avhengig av utenlandsk økonomisk og teknisk bistand, særlig fra Storbritannia og USA samt FN. Den britiske og amerikanske bistanden var knyttet til de to lands leie av militærbaser i Libya; først på 1960-tallet ble eksport av olje hovedinntektskilden – med britiske og, særlig, amerikanske selskaper som sentrale. Leting etter olje tok til i 1940, men ble så forhindret av krigen. Etter leting på midten av 1950-tallet ble den første oljen skipet ut i 1961; Libya sluttet seg til Organisasjonen av oljeeksporterende land (OPEC) i 1962.

Til tross for orienteringen mot Vesten, ble Libya tatt opp som medlem av Arabiske liga i 1953. Samme år ble det inngått en 20-årig vennskapsallianse med Storbritannia, som – ved siden av bistand – også inneholdt klausuler som åpnet for britisk militær støtte ved et eventuelt angrep fra Egypt. Under frigjøringskrigen i Algerie ble libysk territorium brukt for å frakte våpen fra Egypt og Tyrkia til den algeriske motstandsbevegelsen. Samtidig avviste den libyske regjering Frankrikes ønsker om baser i Fezzan. Kontakt med Sovjetunionen ble opprettet i 1955. Forholdet til Italia ble avklart i 1956, med økonomisk bistand og tilbakeføring av italiensk eiendom. En tiltagende motstand mot de utenlandske basene førte til opptøyer i 1964, og Egypts president Gamal Abdel Nasser avkrevde forsikringer om at disse ikke ville bli brukt til angrep mot arabiske stater i krig med Israel. Begge deler av parlamentet gikk inn for å si opp baseavtalene, noe som førte til at kongen forsøkte å abdisere. Krisen ble avverget ved at Storbritannia kunngjorde å ville forlate sine baser i Tripolitania i 1966, for bare å beholde en mindre styrke i Kyrenaika. Libya deltok ikke i Seksdagerskrigen mot Israel i 1967, men Israels angrep på sine arabiske naboland førte til opptøyer i Tripoli og Benghazi, hvor mobb også angrep jøder og jødisk eiendom, så vel som amerikansk og britisk eiendom.

Oljeinntektene kombinert med forfatningsendringen som i 1963 gjorde Libya til en forent stat muliggjorde en helhetlig planlegging og utviklingspolitikk, og offentlige investeringer økte. Like fullt var mangelfull sosial utvikling, og skjev fordeling av de økende statsinntektene, blant årsakene til militærkuppet 1. september 1969. En annen hovedårsak var kongens vestlig-orienterte politikk i en tid med sterkt arabisk nasjonalisme. En tredje var den utbredte offentlige korrupsjon.

Det var en gruppe yngre, radikale offiserer som grep makten i 1969. Kuppmakerne var inspirert av særlig av frie offiserer i Egypt og deres leder Nasser – som hadde stått opp mot Storbritannia, og mot Israel. De libyske offiserene gjorde som sine egyptiske forbilder: avsatte kongen og avskaffet monarkiet; Libya ble gjort til republikk. Et «revolusjonært kommandoråd» tok over styringen av landet, med Muammar al-Gaddafi som leder. Etter kuppet slo Libya inn på en panarabisk politisk kurs og en økonomisk omfordelingspolitikk, så vel som en uavhengig og aktiv utenrikspolitikk.

Oakes, John (2011). Libya. The History Press.

Wright, John (2010). A History of Libya. Hurst & Company.

Vikør, Knut S. (2007). Maghreb – Nordafrika etter 1800. Samlaget.

Vandewalle, Dirk (2006). A History of Modern Libya. Cambridge.

 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.