Libyas nyere historie

Etter flere hundreår med arabisk styre rykket Det osmanske riket fram i Nord-Afrika fra tidlig på 1500-tallet, etter å ha inntatt Egypt i 1517. Araberne var blitt utfordret både av lokale berberstammer og europeiske makter; de tyrkiske osmanerne skulle bli det samme. Etter at spanske styrker erobret Tripoli i 1510 ble kontrollen i 1530 overdratt Johannitterordenen for at denne skulle holde byen som forsvarsverk mot islam. Tempelordenen ble fordrevet av tyrkerne i 1551, og Libya (Kyrenaika og Tripolitania) ble innlemmet i Det osmanske rike.

Kyrenaika ble inntatt av osmanerne i 1517; Tripoli ble erobret av korsarer under ledelse av Darghut i 1551, hvoretter disse overdro kontrollen til den osmanske sultan. Tyrkerne allierte seg mer herskerne i Fezzan for å få del i handelen gjennom Sahara; handelen besto for en stor del av slaver som ble bragt ut til Middelhavskysten. Osmanerne kontroll over Fezzan i 1577.

Det var flere forsøk fra den kristne verden på å ta tilbake kontrollen over Tripoli etter at byen hadde falt for tyrkerne, blant annet av ridderne på Malta i 1552. Kong Filip 2 av Spania sendte i 1560 en flåtestyrke med panske, tyske og italienske soldater, og tok øya Djerba utenfor Tunisia, men mislykkes i å innta Tripoli.

Italienerne kalte piratene fra Nord-Afrika «barbareschi», og lenge ble begrepet Barbareskstatene brukt om bystatene vest for Egypt. Også norske sjøfolk ble ofre for sjørøverne herfra, tatt til fanger og gjort til slaver. Kristne slaver ble brukt både til å bygge og bemanne korsar-fartøyene, som var en trussel for internasjonal skipsfart i Middelhavet helt inn på 1800-tallet.

I 1638 ble Tripoli bombardert av en fransk flåte, som represalie etter et tokt mot kysten av Provence. Frankrike inngikk så en traktat med Tripoli, og opprettet et konsulat der. Flere europeiske stater, så vel som USA, fulgte etter, og det ble inngått avtaler som skulle sikre handelsskip fri passasje, mot avgifter til de osmanske herskerne. Også Danmark-Norge og Sverige inngikk slike avtaler. Samtidig sendte flere europeiske stormakter fra tid til annen krigsskip til området for å vise makt – og redusere makten til barbareskstatene. En britisk flåte iverksatte en blokade av Tripoli i 1675, beskjøt byens festningsverk, brente deler av korsar-flåten og frigjorde britiske slaver. Franske flåtestyrker gjorde det samme, og satte fri slaver fra mange land, i 1685 og 1692. I samme periode ble Tripoli svekket, politisk og økonomisk.

Osmanerne styrte sine besittelser gjennom guvernører og pasjaer, og de enkelte områder hadde oftest betydelig selvstyre, støttet av osmanske styrker: janitsjarer. Den første hersker av libysk opprinnelse var Ahmed Karamanli, en administrator som grep makten, støttet av janitsjarer, under et opprør i 1711. Sultanen i Konstantinopel anerkjente ham så som pasja av Tripoli.

Karamanli-dynastiet beholdt makten, og sikret seg fortsatte inntekter fra korsarvirksomheten. Da USA nektet å betale de mangedoblede avgiftene, tok Tripoli beslag i amerikanske skip. President Thomas Jefferson svarte i 1804 med å sende krigsskip som angrep korsarflåten, og en mindre landstyrke med soldater blant annet fra Marinekorpset. En fransk skvadron seilte til Tunis og Tripoli i 1830, og tvang herskeren, Yusuf Karamanli, til å inngå en avtale som gjorde slutt på avgiftene. Etter Napoleonskrigene satte Frankrike og Storbritannia inn krigsskip, og gjorde rundt 1830 slutt på piratvirksomheten.

Selv om det var en del av Det osmanske riket ble Libya styrt forholdsvis selvstendig. Sultan Muhammed 2 utnevnte i 1834 Ali Karamanli til pasja, som ble den siste hersker fra dette dynastiet. Da en osmansk flåte ankom Tripoli i 1835 for å slå ned et opprør mot ham, ble han avsatt. Derved okkuperte tyrkerne for andre gang Tripolitania, og dermed opphørte også dets selvstendighet innenfor Det osmanske riket. Opprør brøt også ut mot de nye osmanske guvernørene, og tyrkerne iverksatte flere militære kampanjer for å ta kontrollen med landet, og styrket sin tilstedeværelse i alle de tre provinsene – helt sør til Tibesti i dagens Tsjad.

Fra 1879 ble Kyrenaika styrt atskilt fra Tripolitania; direkte fra Istanbul, og med Benghazi som administrativ enhet. I 1908 sendte de tre libyske territorier representanter til parlamentet i Istanbul. I denne perioden styrket den muslimske sanusi-ordenen seg i Kyrenaika. Denne sufi-bevegelsen ble forankringen for motstanden mot først tyrkisk, så italiensk okkupasjon, og fikk stor innflytelse over nyere libysk historie. Osmanerne var opptatt av å erobre Tripolitania og Fezzan, og overlot lenge mye av Kyrenaika til sanusiene, som i praksis styrte området på vegne av tyrkerne.

Fra slutten av 1800-tallet ble Libya en del av den italienske interessesfære, som del av Italias forsøk på å skaffe seg et afrikansk imperium. Etter at Frankrike hadde tatt kontrollen med Tunisia i 1881, var de tre tyrkisk-kontrollerte områdene Kyrenaika, Tripolitania og Fezzan blant få områder i hele Afrika som ikke var kontrollert av stormaktene. Samtidig var Libya et naturlig interesseområde for Italia, med bakgrunn i den geografiske nærheten og den romerske forhistorien. Og med åpningen av Suez-kanalen – under britisk-egyptisk kontroll – i 1869 hadde den strategiske verdien av det østlige Libya, og ikke minst Tobruk øst i Kyrenaika, økt.

Gjennom diplomati skapte Italia aksept for sin erobring av Libya. Den skulle fra 1880-tallet etter planen skje med fredelige midler; med handel og investeringer. Italienske rederier etablere flere ruter til libyske byer, og skoler ble bygd for å spre italiensk kultur og språk. Den første italienske banken etablerte seg i Libya i 1907, og skaffet kontroll over deler av den økonomiske virksomheten.

Italia brukte anklager om tyrkisk fiendtlighet overfor sine økonomiske interesser i Libya som anledning til invadere Kyrenaika og Tripolitania i oktober 1911. Italienske styrker angrep og inntok flere byer langs kysten, blant dem Tripoli, Benghazi, Derna, Homs og Tobruk – og den osmanske motstanden ble nedkjempet. Mange libyere støttet tyrkerne i kampen mot italienerne og deres eritreiske styrker, men Italia nedkjempet osmanerne. 5. november 1911 kunngjorde kong Victor Emmanuel at Tripolitania og Kyrenaika var underlagt den italienske kronen; de ble formelt annektert i 1912.

Som følge av en fredsslutning inngått i Lausanne fikk Italia overoppsyn over territoriene, og Tyrkia trakk sine styrker ut. De to områdene fikk formelt selvstyre, men Italia hadde full kontroll, og kongen utstedte et dekret som påpekte at libyerne var italienske undersåtter. Stormaktene anerkjente det italienske politiske, sekulære overherredømmet. Samtidig ga Lausanne-traktaten libyerne anledning til å anerkjenne den tyrkiske sultan som kalif, som religiøst overhode. Dette styrket muligheten for tyrkisk-libysk motstand mot det italienske styret. Denne motstanden – den første sanusi-krigen – tvang italienske styrker til å oppgi kontrollen over det meste av Libya, og de måtte trekke seg tilbake til kysten. Mens sanusi-ordenen organiserte militær motstand i Kyrenaika, gikk berbere til opprør i Tripolitania. Italias okkupasjon ble også utfordret av militær motstand i Fezzan.

I januar 1942 uttalte Storbritannias utenriksminister Anthony Eden at landet skulle sørge for at sanusiene i Kyrenaika etter krigen aldri igjen skulle bli styrt av Italia. Fra januar 1943 opprettet Storbritannia en militær administrasjon i Kyrenaika og Tripolitania; de frie franske styrker i Fezzan. Formelt var Libya imidlertid fortsatt en italiensk koloni, helt til 1948.

Italia frasa seg alle krav i Afrika gjennom fredsavtalen fra 1947. Italienerne hadde bidratt til å modernisere Libya, men bare deler av samfunnet. De var ikke skapt noen libysk identitet, og libyere var ikke gitt høyere utdanning eller anledning til å ta inneha stillinger. Det libyske samfunnet forble i mangt – og langt inn i selvstendigheten – et tradisjonsbundet samfunn hvor stammetilhørigheten var sterk.

De allierte var uenige om Libyas videre vei. Allerede under krigen hadde USA luftet flere løsninger, blant annet om et internasjonalt mandatområde under oppsyn av Storbritannia, Frankrike og Egypt; en annen var å gi Kyrenaika til Egypt, Tripolitania til Tunisia; et tredje å gi hele landet til Italia; et fjerde gikk ut på å omgjøre de italienske gårdsbrukene i Kyrenaika til en jødisk bosetting. Sovjetunionen ville dele oppsynet med de tre territoriene og selv ha kontrollen med Tripolitania, mens Storbritannia skulle ta Kyrenaika og Frankrike Fezzan. Frankrike foreslo å tilbakeføre alle tre til Italia. Storbritannia gikk inn for å umiddelbar selvstendighet.

De fire allierte nedsatte en kommisjon som i 1948 forhørte seg om libyernes ønske – som var selvstendighet. Kommisjonen anså imidlertid at libyerne ikke var modne for dette, verken politisk, økonomisk eller sosialt. Uten utsikter til enighet, overlot stormaktene saken i 1948 til FN, som i 1949 besluttet å slå sammen Tripolitania, Kyrenaika og Fezzan, og å gi hele territoriet selvstendighet. I mellomtiden hadde et siste britisk forsøk på å finne en løsning, i tosidige forhandlinger med Italia, blitt avvist i FN. Dette, den såkalte Bevin-Sforza-planen (oppkalt etter de to lands utenriksministre), gikk ut på å gjøre Kyrenaika til et britisk, Tripolitania til et italiensk og Fezzan til et fransk mandatområde, hvoretter Libya skulle bli selvstendig etter ti år, forutsatt tilslutning fra FN.

21. november 1949 vedtok FNs hovedforsamling at Libya skulle bli selvstendig innen 1. januar 1952.

Allerede i 1949 erklærte Idris, med britisk støtte, Kyrenaika for et selvstendig emirat. Tripolitania var mer splittet, og mer republikansk innstilt. De politiske partiene der ønsket også selvstendighet, og enhet mellom de tre libyske provinsene. Uenigheten mellom Kyrenaika og Tripolitania gikk særlig på spørsmålet om sanusi-lederskapet, og dermed: republikk eller monarki. Spørsmålet om statsform ble det sentrale forut for selvstendigheten. Alternativene var en enhetsstat, som ville bli dominert av Tripolitania, eller en føderal stat med regionalt selvstyre for de tre provinsene. Det endte med et føderalt monarki med sanusien Idris som konge, som stilte som forutsetning at Tripolitania ikke skulle få en dominerende rolle i forhold til Kyrenaika.

Territoriene Tripolitania, Kyrenaika og Fezzan ble selvstendige som Det forente kongedømmet Libya 24. desember 1951, og Muhammad al-Idris ble – i henhold til den nye grunnloven – innsatt som monark ved en seremoni i Benghazi, etter å ha vendt tilbake fra sitt nærmere tretti år lange eksil i Egypt.

Libya var fra selvstendigheten en føderasjon av Tripolitania, Kyrenaika og Fezzan. De hadde hvert sitt parlament og styringsråd, så vel som egne statsadministrasjoner – i tillegg til den felles-libyske nasjonalforsamlingen og regjeringen. Landet fikk to alternerende hovedsteder, Tripoli og Benghazi, og tre provinssentra, Tripoli, Benghazi og Sebha. Denne strukturen ble i 1963 erstattet av en forent stat – Kongedømmet Libya – inndelt i ti provinser, med én sentral regjering. Det libyske parlamentet besto av et representanthus der setene var fordelt mellom provinsene i henhold til folketall og et senat med åtte medlemmer fra hver provins; kongen utnevnte halvparten av senatorene.

Etter det første valget, i 1952, ble partiene avviklet, for senere å bli forbudt. Parlamentsrepresentantene ble deretter utpekt av regjeringen, og stammetilhørighet og lojalitet til kongehuset ble viktigere enn ideologi og politikk. Valget i 1952 var således det første og eneste frie valg i Libya før etter opprøret i 2011, med det påfølgende valg i 2012. Kongens makt var betydelig, og styringsformen – samt Idris’ personlige motvilje mot å være statssjef – økte innflytelsen til hoffet, som var dominert av en stammeforankret elite fra Kyrenaika. Etter et attentat mot en nær medarbeider i 1954 forlot kongen Benghazi og slo seg ned i Tobruk, og trakk seg enda mer tilbake fra offentligheten.

Libya var blitt til som selvstendig stat gjennom løsninger anvist av stormaktene, hvor deres egne interesser veide tungt. Selvstendighetene var ikke vunnet gjennom en politisk kamp tuftet på ideologi eller annet samlende grunnlag. Den føderale strukturen inviterte til motsetning mellom de tre provinsene. Kongen søkte å utvikle en libysk nasjonalfølelse knyttet til monarkiet som institusjon, men var selv fra sanusi-ordenen og Kyrenaika, og samlet bare begrenset folkelig støtte.

Libya forble i flere år et fattig og underutviklet samfunn, avhengig av utenlandsk økonomisk og teknisk bistand, særlig fra Storbritannia og USA samt FN. Den britiske og amerikanske bistanden var knyttet til de to lands leie av militærbaser i Libya; først på 1960-tallet ble oljeeksport hovedinntektskilden. Leting etter olje tok til i 1940, men ble så forhindret av krigen. Etter leting på midten av 1950-tallet ble den første oljen skipet ut i 1961; Libya sluttet seg til Organisasjonen av oljeeksporterende land (OPEC) i 1962.

Libya ble tatt opp som medlem av Arabiske liga i 1953. Under frigjøringskrigen i Algerie ble libysk territorium brukt for å frakte våpen fra Egypt og Tyrkia til motstandsbevegelsen. Samtidig avviste den libyske regjering Frankrikes ønsker om baser i Fezzan. Forholdet til Italia ble avklart i 1956, med økonomisk bistand og tilbakeføring av italiensk eiendom. En tiltagende motstand mot de utenlandske basene førte til opptøyer i 1964, og Egypts president Gamal Abdel Nasser avkrevde forsikringer om at disse ikke ville bli brukt til angrep mot arabiske stater i krig med Israel. Parlamentet gikk inn for å si opp baseavtalene, noe som førte til at kongen forsøkte å abdisere. Krisen ble avverget ved at Storbritannia kunngjorde å ville forlate sine baser i Tripolitania i 1966, og bare beholde en mindre styrke i Kyrenaika. Libya deltok ikke i Seksdagerskrigen mot Israel i 1967, men Israels angrep på sine arabiske naboland førte til opptøyer i Tripoli og Benghazi, hvor mobb også angrep jøder og jødisk, så vel som amerikansk og britisk, eiendom.

Oljeinntektene kombinert med forfatningsendringen som i 1963 gjorde Libya til en forent stat muliggjorde en helhetlig planlegging, med økte offentlige investeringer. Like fullt var mangelfull sosial utvikling, og skjev fordeling av de økende statsinntektene, blant årsakene til militærkuppet 1. september 1969. En annen var kongens vestligorienterte politikk i en tid med sterkt arabisk nasjonalisme. En tredje var den utbredte offentlige korrupsjon.

Det var en gruppe yngre, radikale offiserer som grep makten i 1969. Kuppmakerne var inspirert av de frie offiserer i Egypt og deres leder Gamal Abdel Nasser. De libyske offiserene gjorde som sine egyptiske forbilder: avsatte kongen og avskaffet monarkiet, og Libya ble gjort til republikk. Et «revolusjonært kommandoråd» tok over styringen av landet, med Muammar al-Gaddafi som leder.

Gaddafi ble selv avsatt og drept under krigen i Libya i 2011.

• Libyas samtidshistorie
• Krigen i Libya 2011

• Oakes, John (2011). Libya. The History Press.
• Wright, John (2010). A History of Libya. Hurst & Company.
• Vikør, Knut S. (2007). Maghreb – Nordafrika etter 1800. Samlaget.
• Vandewalle, Dirk (2006). A History of Modern Libya. Cambridge.