Kuppmakerne, en gruppe unge offiserer, var arabiske nasjonalister. Gaddafi var sterkt inspirert av Egypts president Gamal Abdel Nasser og de frie offiserene som grep makten og avskaffet kongedømmet der i 1952.
De libyske offiserene hadde i starten ikke noen tydelig ideologisk eller politisk retning, men førte en eksperimentell innenrikspolitikk og en radikal utenrikspolitikk. Gaddafi lente seg mot Nasser, og kunngjorde at Libyas revolusjon og landets ressurser sto til disposisjon for Egypt og panarabismen. Etter maktovertakelsen sendte Egypt sikkerhetsstyrker til Libya, vesentlig som beredskap mot eventuelle motkupp.
Libyas panarabiske kurs ble rettesnoren for utenrikspolitikken helt til århundreskiftet. Fra starten var det en hovedsak å avvikle de utenlandske militærbasene i Libya, som del av kampen mot vestlig imperialisme.
Nasjonal enhet var en annen politisk prioritering, etter at Libya var samlet til én stat så sent som i 1963. En kulturell revolusjon var en viktig del av det libyske eksperimentet, hvor kombinasjonen av arabisk nasjonalisme og islamske verdier sto i sentrum. Som ledd i dette ble vestlige symboler fjernet og arabisk språk pålagt brukt; det latinske alfabetet ble forbudt.
En ny grunnlov trådte i kraft i 1969. RCC ble da formelt den øverste politiske ledelse. Politisk undertrykking gjorde seg utslag blant annet gjennom forbud mot fri partidannelse og en fri presse. Selv etablerte regimet Arab Socialist Union som statsbærende parti i 1971. I 1973 lanserte Gaddafi en såkalt folkelig revolusjon; en kulturrevolusjon nedenfra som skulle føre til folkestyre. RCC, og Gaddafi selv, beholdt likevel den reelle makten.
Militærapparatet ble utbygd, etter hvert med støtte fra Sovjetunionen. Etter revolusjonen sendte Egypt militære rådgivere, og senere kom slike også fra østeuropeiske land for å trene sikkerhetspolitiet, mukhabarat. Libya ga våpen til Egypt i forbindelse med Oktoberkrigen i 1973, og sendte en mindre styrke til støtte for Egypt, men deltok ikke i krigføringen. Militær trening ble innført i skolen, og bevæpnede folkemilitser ble opprettet.
Gaddafis politiske og sosiale eksperiment var basert på en ambisjonen om å skape en ny styreform, en tredje vei, som alternativ til vestlig kapitalisme og ateistisk kommunisme. Målet var et samfunn uten en sentralisert stat, og det sosialistiske libysk-arabiske jamahiriya (folkestyret) ble utropt i 1977: Et politisk fellesskap med konsultasjon heller enn representasjon. Han la også vekt på fellesskap i den arabiske verden, senere i Afrika. Derav fulgte flere forsøk på å integrere Libya med andre arabiske stater.
Tidlig på 1980-tallet ble det innført et system med folkekomiteer på arbeidsplasser og i utdanningsinstitusjoner, i landsbyer og bydeler. Det ble også opprettet lokale folkekongresser. En nasjonal folkekongress skulle være øverste organ istedenfor et parlament. Den virkelige makten forble hos Gaddafi, blant annet gjennom revolusjonskomiteer som var lojale til ham, og som fikk utstrakt myndighet til å følge opp hans politikk.
I 1970 ble de utenlandske militære basene – USAs Wheelus utenfor Tripoli og Storbritannias i Kyrenaika (El Adem og Tobruk) – avviklet.
Libya under Gaddafi hadde ikke partier, avholdt ikke valg, og hadde heller ikke nasjonalforsamling, regjering eller statssjef i vestlig forstand.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.