Libyas samtidshistorie

Muammar al-GaddafiGaddafi tok makten i Libya ved et militærkupp 1969. I hans tid som leder har landet gjennomgått en betydelig økonomisk og sosial utvikling. Bildet viser et folkeopptog med Gaddafi-tilhengere i Tripoli. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Libya, Gaddafi av /NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Libyas nyeste historie kan deles i to faser: Perioden under Muammar al-Gaddafi som statssjef, og perioden etter regimeskiftet som følge av krigen i Libya i 2011. I 1969 grep Gaddafi makten i et militærkupp, avsatte kong Idris og avskaffet monarkiet. I 2011 ble han drept under en flernasjonal militær aksjon, som fulgte et opprør under Den arabiske våren. Den første perioden (1969–2011) var preget av indre politisk stabilitet, men med omskiftelige internasjonale relasjoner. Den andre perioden (fra 2011) har vært preget av en stat som har gått i oppløsning, med rivaliserende regjeringer.

Mens Libya under Gaddafi i større grad enn noen gang i landets historie ble samlet som én stat, har politiske og regionale motsetningene deretter brakt Libya inn i en tilstand av borgerkrig, med maktkamp særlig mellom grupperinger i Tripoli i vest og Benghazi i øst, noe som dels reflekterer det gamle skillet mellom Tripolitania og Kyrenaika. Radikal islamisme utfordret det gamle regimet allerede på 1980-tallet. Regimeskiftet førte til at militante islamister, inklusive Den islamske stat (IS), etablert et sterkt fotfeste i Libya. Da IS ble slått i Syria og Irak i 2016–2018, forble Libya et sterkt baseområde. Mens Gaddafi ble en forkjemper for afrikansk enhet, har utviklingen i Libya etter regimeskiftet bidratt til destabilisering i det nordlige Afrika og Sahel-området. Under Gaddafi fikk mange afrikanere arbeid i Libya. Statsoppløsningen har medført at landet blir brukt av menneskesmuglere i trafikken med illegale migranter til Europa.

I tillegg til en forverret sikkerhetssituasjon har økonomien blitt sterkt skadelidende. Det har vært en rekke sosiale tilbakeslag, hvor blant annet det tidligere velutbygde offentlige helsestellet og skolevesenet er svekket, og fattigdommen har økt.

Gaddafi-regimet

En gruppe yngre offiserer ledet av Muammar al-Gaddafi tok makten ved et militærkupp 1. september 1969. Kong Idris var i Tyrkia, og forble i eksil; kronprins Hassan al-Aida frasa seg retten til tronen. En rekke medlemmer av det gamle regimet ble stilt for retten og dømt, noen til døden.

Kuppet kom etter flere år med styrket nasjonalfølelse og panarabisme. Framveksten av arabisk selvfølelse ble forsterket av at offiserer avskaffet monarkiet i Egypt og Irak, samtidig som konfrontasjonen med Israel og dets vestlige støttespillere tiltok. Dette regionale bakteppet samspilte med den libyske kongens provestlige politikk og konservative holdninger, så vel som utbredt korrupsjon, i en tid hvor Libya var blitt en av verdens største oljeprodusenter.

Kuppmakerne opprettet et revolusjonært kommandoråd (Revolutionary Command Council, RCC) med Gaddafi som frontfigur og de facto statssjef, selv om han aldri tok tittelen president. Han så på maktovertakelsen som en gjennomgripende revolusjon, ikke et kupp. Selv om det ble ført en i hovedsak sekulær – og til dels sosialistisk orientert – politikk, tilla Gaddafi islam en sentral plass i revolusjonen.

Offiserene endret styreform, og brakte nye grupper til makten. De kom selv fra overveiende enkle kår, og fra mindre stammer enn den gamle eliten. De fleste hadde lav grad; Gaddafi var kaptein. Revolusjonen og den påfølgende utviklingen var i høy grad knyttet til personen Muammar al-Gaddafi, hans tanker og politikk.

Politisk kurs

Kuppmakerne var arabiske nasjonalister. Særlig Gaddafi selv var sterkt inspirert av Egypts president Gamal Abdel Nasser og de frie offiserene som grep makten og avskaffet kongedømmet i Egypt i 1952.

De libyske offiserene hadde i utgangspunktet ikke noen tydelig ideologisk eller politisk retning, men førte en eksperimentell innenrikspolitikk og en radikal utenrikspolitikk. Gaddafi lente seg mot Nasser, og kunngjorde at Libyas revolusjon og landets ressurser sto til disposisjon for Egypt og panarabismen. Etter maktovertakelsen sendte Egypt sikkerhetsstyrker til Libya, vesentlig som beredskap mot eventuelle motkupp.

Libyas panarabiske politiske kurs ble rettesnoren for den utenrikspolitiske orienteringen helt til århundreskiftet. Fra starten av var det et hovedanliggende å avvikle de utenlandske militærbasene i Libya. En prosess med dette som mål var kommet langt under kong Idris. For de revolusjonære offiserene ble det en merkesak, og starten på en mangeårig retorisk – og dels reell – kamp mot vestlig imperialisme.

Nasjonal enhet var en annen politisk prioritering, i et land som var blitt samlet til en enhetlig stat så sent som i 1963, etter å ha vært en føderasjon. En kulturell revolusjon var en viktig del av det libyske eksperimentet, hvor kombinasjonen av arabisk nasjonalisme og islamske verdier sto i sentrum. Som ledd i dette ble vestlige symboler fjernet og arabisk språk pålagt brukt; det latinske alfabetet ble forbudt.

En ny grunnlov trådte i kraft i 1969. RCC ble da formelt den øverste politiske ledelse. Politisk undertrykking gjorde seg utslag blant annet gjennom forbud mot fri partidannelse og en fri presse. Selv etablerte regimet Arab Socialist Union (ASU) som et statsbærende parti i 1971. Partiet spilte ingen avgjørende rolle; politikken ble i all hovedsak formet av Gaddafi. I 1973 lanserte han en såkalt folkelig revolusjon; en kulturrevolusjon nedenfra. I teorien skulle dette føre til folkestyre. Likevel beholdt RCC, og ikke minst Gaddafi selv, den reelle makten.

Militærapparatet ble utbygd, etter hvert med støtte fra Sovjetunionen. Etter revolusjonen sendte Egypt militære rådgivere, og senere kom slike også fra østeuropeiske land for å trene sikkerhetspolitiet, mukhabarat. Mangel på egen kompetanse førte til at det blant annet ble hentet jagerflypiloter fra Sovjetunionen, Pakistan og Nord-Korea. Libyas militærapparat var på papiret sterkt, med en utrustning som overgikk landets behov og evnen til å utnytte det. Libya ga våpen til Egypt i forbindelse med Oktoberkrigen i 1973, og sendte en mindre militær styrke til støtte for Egypt, men deltok ikke direkte i krigføringen. Militær trening ble innført i skolen, og bevæpnede folkemilitser ble opprettet.

I 1974 overlot Gaddafi mange av lederoppgavene til statsminister Abdelsalam Jalloud, for å konsentrere seg om ideologiutvikling. Mye av hans politiske og sosiale eksperiment besto i ambisjonen om å skape en ny styreform, en tredje vei, som alternativ til vestlig kapitalisme og ateistisk kommunisme – med direkte deltakelse i politiske prosesser gjennom folkestyre. Denne filosofien ble utdypet i Den grønne boken fra 1976.

Gaddafi søkte å skape et samfunn uten en sentralisert stat, og det sosialistiske libysk-arabiske jamahiriya (folkestyret) ble utropt i 1977. Det skulle være et politisk fellesskap med konsultasjon heller enn representasjon. Han la også vekt på politisk og økonomisk fellesskap i den arabiske verden, senere i Afrika. Derav fulgte flere forsøk på å integrere Libya med andre arabiske stater.

Tidlig på 1980-tallet ble det innført et system med folkekomiteer på arbeidsplasser og i utdanningsinstitusjoner, i landsbyer og bydeler. Det ble også opprettet lokale folkekongresser. En nasjonal folkekongress skulle være øverste organ istedenfor et parlament. Den virkelige makten forble hos Gaddafi, blant annet gjennom revolusjonskomiteer som var lojale til ham, og som fikk utstrakt myndighet til å følge opp hans politikk.

Libya under Gaddafi hadde ikke partier, avholdt ikke valg, og hadde heller ikke nasjonalforsamling, regjering eller statssjef i vestlig forstand.

Se også artikkelen Libyas utenrikspolitikk.

Økonomisk politikk

Gaddafi-regimet gjennomførte en rekke økonomiske reformer og fikk utstrakt handlefrihet gjennom økte oljeinntekter på 1970-tallet. Samtidig innebar avhengigheten av olje sårbarhet i forhold til skiftende priser og – senere – internasjonal boikott. Allerede ved revolusjonen hadde Libya en av de mest avanserte olje-infrastrukturer i verden, og olje sto for inntil 99 prosent av landets inntekter.

Privat næringsliv ble gradvis forbudt. I 1970 ble italiensk og jødisk eiendom beslaglagt. De rundt 12 000 italienerne, og de få gjenværende medlemmene av det jødiske samfunnet, ble utvist. Utviklingen førte til at også mange utdannede libyere forlot landet, som derved ble tappet for kunnskap. Regimet var imidlertid avhengig av utenlandske selskaper for å drive oljesektoren, og tillot både utenlandsk eierskap og ekspertise. Vestlige banker og oljeindustrien ble nasjonalisert i 1970–1971. I 1970 ble de utenlandske militære basene – USAs Wheelus utenfor Tripoli og Storbritannias i Kyrenaika (El Adem og Tobruk) – avviklet.

Det fremste av Gaddafis økonomiske prestisjeprosjekter var den såkalte menneskeskapte elven; et brønn- og røropplegg for å hente ferskvann fra under Sahara-ørkenen i innlandet til bruk ved kysten, tatt i bruk fra 1991.

Sosial politikk

Med store oljeinntekter var regimet i stand til å gjennomføre en sosial politikk som brakte Libya fra å være et lite utviklet land da kuppet fant sted, til å få en i både arabisk og afrikansk målestokk høy levestandard, med et utviklet velferdssystem. En utjevningspolitikk ble fremmet med store investeringer i boligbygging, helsestell og utdanning, og det ble skapt arbeidsplasser i offentlig sektor.

Kvinner fikk etter loven like rettigheter, men var fortsatt utsatt for diskriminering som følge av sosiale normer i et tradisjonsbundet samfunn.

I 1970 var 75 prosent av befolkningen analfabeter, og et storstilt alfabetiseringsprogram ble iverksatt. Lese- og skrivekyndigheten blant libyske kvinner gikk fra en av de laveste til en av de høyeste i regionen. Da Gaddafi ble styrtet var det flere kvinner enn menn ved universitetene. Det var også en større andel kvinner i arbeidslivet enn i de fleste arabiske land.

Regimemotstand

Det var opprinnelig liten motstand mot kuppet og de nye makthaverne. Dette endret seg da det nye regimet førte en minst like undertrykkende politikk som det forrige. Motstanden vokste både innad i egne rekker og i andre deler av samfunnet; ikke minst i Kyrenaika hvor kongedømmet hadde sine røtter. Det revolusjonære regimet møtte også motstand fra Vesten, som følte både sine politiske og økonomiske interesser truet.

Nasjonal motstand

Opposisjon mot Gaddafi og regimet var ikke tillatt, men kom til uttrykk gjennom manglende aktiv deltakelse i hans demokratieksperiment, ved enkeltstående protester, og ved forsøk på å avsette Gaddafi. Allerede i desember 1969 sto to av hans egne statsråder bak planer om å gripe makten. Et nytt forsøk ble avslørt i 1970, og flere fulgte, blant annet i 1975. I eksil vokste en fragmentert opposisjon fram, med både sekulære og religiøse organisasjoner.

I likhet med andre land i regionen var det på 1980-tallet framvekst av radikal islamisme. Noen av gruppene er knyttet til væpnede aksjoner mot Gaddafi-regimet på 1980- og 1990-tallet. I 1984 utførte den største, National Front for the Salvation of Libya (NFSL), et angrep på en militærleir, men planer om å ta livet av Gaddafi mislykkes. Noe av motstanden kom fra stammer som tradisjonelt støttet sanusiene, en islamistisk orden i Kyrenaika. Det var her islamismen vokste fram, også den mest markante gruppen på 1990-tallet: Libyan Islamic Fighting Group (LIFG). Spredte opptøyer fant sted flere ganger, særlig i øst.

Internasjonal motstand

Flere utenlandske stater motarbeidet det libyske regimet. Dette gjaldt spesielt USA, særlig etter at Ronald Reagan overtok som president i 1981. USA anså Libya som en stat med tilknytning til internasjonal terrorisme. Regimet støttet da også radikale grupper fra blant annet Filippinene, Irland, Japan og Spania, samt mer ytterliggående palestinske grupperinger. Libya var også en støttespiller for flere afrikanske frigjøringsbevegelser.

Reagan søkte konfrontasjon med Gaddafi for å destabilisere regimet. I 1981 skjøt USA ned to libyske jagerfly over Sirte-golfen. I 1985 ble alle tosidige økonomiske forbindelser brutt etter at Libya var mistenkt for terrorhandlinger i Roma og Wien. I 1986 bombet USA mål i Tripoli og Benghazi, inklusive Gaddafis bolig.

Storbritannia brøt forbindelsene med Libya i 1984 etter at den britisk politikvinnen Yvonne Fletcher ble drept av et skudd avfyrt fra den libyske ambassade i London. Mistanke om medvirkning til to terroraksjoner mot sivile passasjerfly på slutten av 1980-tallet forverret forholdet til Vesten ytterligere, og førte til sanksjoner mot regimet.

I 1988 styrtet et amerikansk passasjerfly fra Pan American over Lockerbie i Skottland som følge av en bombeeksplosjon, og i 1989 styrtet et fly fra franske UTA over Niger. Sporene pekte mot Libya, og terrorhandlingene førte til sanksjoner som først ble hevet etter at de tiltalte i Lockerbie-affæren i 1999 ble utlevert fra Libya for å bli stilt for en domstol i Haag. Anklagede for aksjonen mot UTA-flyet ble stilt for retten i Paris. Storbritannia gjenopprettet diplomatiske forbindelser i 1999 etter at Libya erkjente ansvar for drapet på politibetjent Fletcher.

Regimet var i konflikt med flere arabiske land, blant annet Egypt (inklusive en kortvarig krig i 1977) og Saudi-Arabia. Samtidig søkte Gaddafi å inngå i union med arabiske stater. Konflikten med Egypt ble trappet opp som følge av Camp David-avtalen og Egypts fredsavtale med Israel i 1979.

Normalisering

Fra 1986 til 1987 modererte Gaddafi sin politiske retorikk, og endret gradvis politikken: Han oppløste revolusjonskomiteene og startet en økonomisk liberalisering. Denne – infitah – gikk ikke like langt på det politiske området; opposisjon forble forbudt.

Fra andre halvdel av 1990-årene, blant annet som følge av utbetalte erstatninger etter terroraksjonene mot de europeiske passasjerflyene, påfølgende oppheving av internasjonale sanksjoner og gjenopprettelse av forbindelsene med vestlige stater, normaliserte Libya gradvis forholdet til omverdenen. Terrorangrepene i USA 11. september 2001 bidro til å forbedre forholdet til USA. Gaddafi var blant de første statsledere som fordømte angrepet, og støttet kampen mot terror. Libya stilte etterretningsinformasjon til USAs disposisjon. Flere libyere var tilknyttet al-Qaida.

Regimeskifte

I februar 2011 brøt det ut et opprør med målsetting om å fjerne regimet. Det ble oppnådd i august, da Muammar al-Gaddafi ble avsatt, for deretter å bli drept.

Se også artikkelen Krigen i Libya 2011.

Opprør

Flere års oppbygd misnøye med et udemokratisk regime lå bak opprøret. Protestene startet i Benghazi. Den utløsende årsak til demonstrasjonene der var arrestasjonen av menneskerettighetsadvokaten Fathi Terbil, som representerte de pårørende etter drap på fanger under et opprør i fengselet Abu Slim i 1996. Deretter ble det gjennomført en flernasjonal militær operasjon angivelig for å beskytte sivile, og som i realiteten bidro til regimeskiftet. Framstillingen av årsaksforhold og hendelser under opprøret og krigen er farget av propagandakrig og mediedekning under konflikten, med ulike oppfatninger særlig om omstendighetene som førte til den flernasjonale intervensjonen. Gjennomganger i ettertid, både av situasjonen i Libya og omstendighetene rundt den militære inngripen, avtegner et annet bilde særlig av den internasjonale operasjonen.

Opprør brøt ut i by etter by i Kyrenaika, og etter en uke hadde regimet mistet kontrollen over Benghazi og størstedelen av det østlige Libya. Gaddafi søkte å befeste sin stilling i hovedstaden Tripoli, hvor regimet forsvarte seg ved hjelp av sikkerhetsstyrker lojale til statssjefen. Han bevæpnet også lojale stammer, særlig sin egen: Gaddafa.

Et nasjonalt overgangsråd (National Transitional Council of Libya, NTC) ble opprettet i Benghazi 27. februar 2011, ledet av en tidligere justisminister, Mustafa Abdul Jalil. Dette ble et samlingspunkt for opprøret og et kontaktpunkt mellom opprørerne og omverdenen, og ble gradvis anerkjent som rettmessig representant for Libya.

Den afrikanske union (AU) forsøkte å framforhandle en våpenhvile, noe Gaddafi aksepterte. NTC avviste derimot enhver plan som innebar at Gaddafi og hans familie ble værende i Libya. Det afrikanske diplomatiet fikk heller ikke støtte av arabiske eller vestlige land. I ettertid har det blitt påpekt at så lenge det var en diplomatisk kanal inn til det libyske regimet gjennom AU, var ikke alle ikke-militære forsøk på å løse konflikten forsøkt – før en koalisjon av arabiske og vestlige land gikk til angrep gjennom Operation Odyssey Dawn (OOD) 19.–31. mars 2011.

Borgerkrig

De i starten ikkevoldelige protestene øst i Libya utviklet seg raskt til en voldelig konflikt mellom regimet og opprørere. Da NATO grep inn med Operation Odyssey Dawn gikk det nasjonale opprøret over til å bli en krig med flernasjonal deltakelse.

Krigen pågikk i om lag et halvt år, med omfattende kamper om flere sentrale byer, ikke minst Brega i øst; Misrata, Ras Lanuf, Zawiyah, og deretter Tripoli, og til slutt Sirte og Bani Walid. Kontrollen med flere byer skiftet flere ganger; regimet holdt hovedstaden Tripoli til 20. august. Opprørsstyrker inntok den siste av Gaddafi-regimets kontrollerte byer, Sirte, 20. oktober. Her ble Gaddafi drept etter å ha vært på flukt i to måneder.

Etter drapet på Gaddafi erklærte NTC den 23. oktober 2011 at Libya var frigjort, og at opprøret var over. Fortsatt fant voldsbruk sted, blant annet som hevn for overgrep fra regimets side under krigen.

Intervensjon

Opprøret, som med voldsbruk fra begge sider tidlig antok karakter av en borgerkrig, førte til internasjonal militær inngripen. Denne var autorisert ved resolusjoner i FNs sikkerhetsråd. Først omfattet disse sanksjoner, inklusive en våpenembargo fra 26. februar, deretter en flyforbudssone. Sikkerhetsrådets resolusjon nr. 1973 fra 17. mars 2011 godkjente bruk av alle nødvendige midler, også militære, for å håndheve embargoen og flyforbudssonen.

Den folkerettslige begrunnelse for intervensjonen var beskyttelse av sivile mot angrep fra den libyske regjering, i tråd med prinsippet om ansvar for å beskytte: «Responsibility to protect» (R2P). Dette ble aktualisert etter at regimet truet med å angripe sivilbefolkningen i Benghazi. Resolusjonen la grunnlaget for en flyforbudssone, men ikke anledning til militær invasjon eller okkupasjon av Libya. Den godkjente heller ikke regimeskifte.

FN-resolusjonen ble håndhevet ved at en gruppe land gikk sammen om en militær luftoperasjon, Operation Odyssey Dawn (OOD) fra 19. mars 2011. Styrken som gjennomførte operasjonen besto først av bidrag fra Canada, Frankrike, Italia, Storbritannia og USA. OOD startet med franske flyangrep støttet av rakettbeskytning fra marinefartøyer. Flere land, blant dem Danmark, Norge og Sverige, sluttet seg til koalisjonen.

Norge stilte seg bak FNs resolusjoner. Regjeringen vedtok 22. mars 2011 å stille et norsk bidrag til den multinasjonale styrken. Det besto i hovedsak av seks F-16 kampfly. Disse fløy sine første tokt 24. mars.

31. mars 2011 overtok NATO kommandoen over den flernasjonale styrken, innenfor en ny operasjon, Operation Unified Protector (OUP). Norge videreførte deltakelsen.

NATOs inngripen var avgjørende for utfallet av opprøret. Først for å forhindre at regimet lykkes med sine motoffensiver mot opprørerne på våren; deretter til at opprørsstyrkene klarte å innta Tripoli 22.–23. august, og til sist for at Gaddafi ble drept 20. oktober.

Flyangrepene iverksatt av NATO var mest rettet mot regimets militære infrastruktur og operative kapasiteter. Det lå ikke i FN-mandatet å sette inn bakkestyrker, men det ble etter hvert kjent at flere land hadde sendt spesialsoldater for å bevæpne, trene og støtte opprørsstyrkene, samt å bistå dem med etterretning og koordinere innsatsen med NATO-styrken.

Under krigen ble det pekt på at Libya, som følge av konflikten, kunne bli splittet, eksempelvis med en separat stat i øst. Dette kunne brakt Libya tilbake til tiden før selvstendigheten, med de tre områdene Fezzan, Kyrenaika og Tripolitania som mulige nye statsdannelser.

Fra 2012 har Libya i praksis opphørt å eksistere som en samlet og funksjonerende stat. Landet er kontrollert av rivaliserende militsgrupper like mye som de valgte myndighetene, og det er dannet konkurrerende maktstrukturer i det gamle Kyrenaika og i Tripoli, men uten at noen del av landet har brutt ut og dannet en ny stat.

Flere jihadistgrupper, inklusive Den islamske stat (IS), har – mye som følge av en de facto oppløsning av staten Libya – etablert seg i landet. Fra 2014 etablerte IS, først ved Derna, så i Sirte, sitt tredje viktigste baseområde i Libya, etter Syria og Irak. IS brukte libyske områder til å trene soldater fra flere land, som så ble satt inn i kamper i Syria og Irak. Etter at IS ble nedkjempet i Syria og Irak, ble Libya det viktigste baseområdet ved siden av Sinai.

Særlig nærværet av IS har bidratt til at den fortsatte krigen i Libya er blitt internasjonalisert. Da IS-milits i februar 2015 henrettet en gruppe egyptiske statsborgere, førte dette til at Egypt gjennomførte flybombing mot gruppen i Libya. Før dette, i august 2014, sto De forente arabiske emirater, ved bruk av baser i Egypt, bak et luftangrep mot flyplassen i Tripoli.

I 2016 var det flere tilfeller av utenlandske angrep mot IS i Libya. I begynnelsen av august gjennomførte USA flere flyangrep mot IS-mål gjennom Operation Odyssey Lightning, etter anmodning fra Libyas regjering. Før luftangrepene i august ble det rapportert om militære angrep fra Frankrike og USA mot IS-mål i Libya.

Som tilfellet var med den USA-ledede invasjonen av Irak i 2003, ble det stilt spørsmål ved den egentlige intensjonen bak NATOs krigføring i Libya. Oljeressurser er påpekt som ett motiv for vestlig intervensjon. Mens Sikkerhetsrådet ikke åpent for regimeendring, er dette framholdt som en hovedhensikt med angrepet på Libya, særlig fra fransk side.

En rapport fra det britiske parlamentets utenrikskomité høsten 2016, underbygger at at det ikke ble utført voldelige overgrep mot sivile fra de libyske regjeringsstyrkenes side. Derved stilles spørsmål ved selve hovedbegrunnelsen for den internasjonale intervensjonen: Behovet for å beskytte sivile. Frykten for folkemord var utslagsgivende også for Norges beslutning om å delta i operasjonen i Libya. I oktober 2017 nedsatte den norske regjering et utvalg for å evaluere deltakelsen i Libya-operasjonen. Rapporten ble lagt fram høsten 2018, og debattert i Stortinget vinteren 2019.

I september 2011 sendte FN en såkalt politisk misjon til Libya, United Nations Support Mission in Libya (UNSMIL), for å støtte landets nye myndigheter i arbeidet for å stabilisere og utvikle landet, herunder å forberede valg sommeren 2012. Det ble på et tidlig tidspunkt vurdert å sette inn en fredsbevarende styrke med militære observatører fra FN, men dette ble avvist av NTC.

Demokratiutvikling

Overgangsrådet (NTC) som styrte Libya etter regimeskiftet, gjennomførte 7. juli 2012 valg på en nasjonalkongress, General National Congress (GNC).

Valg 2012/2014

Valget på nasjonalkongressen 7. juli 2012 omfattet 200 plasser, hvorav 80 var satt av til politiske partier, de øvrige 120 til individuelle kandidater. 374 partier registrerte seg. Størst ble National Forces Alliance (NFA), fulgt av Det muslimske brorskap under navnet Justice and Construction Party.

8. august 2012 ble makten overdratt fra NTC ved Mustafa Abdul Jalil til GNC ved Mohammed Ali Salim. NTC ble da oppløst. Dette var den første fredelige maktoverdragelse i Libyas historie. Mohamed Magarief ble valgt til å lede GNC, og ble fungerende statssjef.

Valg på grunnlovgivende forsamling ble holdt i 2014. Det nye parlamentet samlet seg i Tobruk i øst, etter en forverret sikkerhetssituasjon i Tripoli og Benghazi.

Rivaliserende myndigheter

Som følge av den politiske prosessen under og etter valget i 2014, ble Libya konstitusjonelt splittet ved at landet fikk to (og deretter tre) rivaliserende parlament og regjeringer: én i Tobruk og en annen i Tripoli. Den politisk-militære blokken med sete i Tripoli er kjent som (Operation) Dawn; den i Tobruk (Operation) Dignity.

Libyas høyesterett underkjente høsten 2014 parlamentet i Tobruk, som hadde bred internasjonal anerkjennelse. FN søkte å forene partene om en politisk løsning med en nasjonal enhetsregjering. Forsøkene førte ikke fram, men i desember 2015 inngikk de to parlamentene en avtale om en nasjonal samlingsregjering, Government of National Accord (GNA), ledet av Fayez al-Sarraj. Regjeringen ble innsatt i Tripoli i april 2016. Avtalen ble imidlertid ikke støttet av de to rivaliserende regjeringene, og GNA ble derfor i praksis en tredje regjering i Libya.

Den Dawn-støttede regjeringen i Tripoli oppløste seg selv da GNA ble innsatt i april 2016, men deler av denne har fastholdt å være Libyas regjering – uten å ha maktmidler å sette bak kravet. Det andre store maktsenteret i Libya, i den fornyede borgerkrigen fra 2014, er i Kyrenaika hvor general Khalifa Haftar har tatt kontroll over Benghazi. Fra sin maktbase der har han utfordret regjeringen i Tripoli, og angrep hovedstaden vinteren 2019.

Sikkerhetssituasjonen

Det libyske forsvaret gikk i oppløsning i 2011, men elementer ble brukt i oppbyggingen av en ny hær (Libyan National Army). En løs koalisjon av militsgrupper utgjorde en form for nasjonalgarde – Libyan Shield Forces – som fikk mye av ansvaret for lokal sikkerhet. Samtidig har militsgrupper utgjort et latent sikkerhetsproblem så lenge de ikke er underlagt nasjonal kontroll og kommando. De har hatt forskjellig karakter, fra sekulære til religiøse. Væpnede grupper ble dannet også for rent opportunistiske – ofte kriminelle, dels politiske – formål.

Under et angrep på det amerikanske konsulatet i Benghazi 11. september 2012 ble fire diplomater, blant dem USAs ambassadør til Libya drept. USA sendte deretter militære styrker til området for å beskytte amerikanske interesser. Libyske myndigheter beskyldte både tilhengere av Gaddafi og al-Qaida i Maghreb (AQIM) for å stå bak angrepet. Amerikanske soldater ble senere sendt til Libya som støtte for den FN-anerkjente regjeringen i Tripoli. De ble trukket ut da styrker fra den rivaliserende regjeringen i øst, ledet av Khalifa Haftar, angrep Tripoli vinteren 2019. Han iverksatte også en militær aksjon for å ta kontroll over Fezzan i sør. Haftar er blitt støttet blant annet av De forente arabiske emirater, Egypt, Frankrike, Russland og Saudi-Arabia. Med sin kamp mot islamister, inklusive Det muslimske brorskap i Libya, har han kommet i konflikt med Tyrkia og Qatar, som støtter Brorskapet.

I oktober 2013 besluttet NATO å sende en gruppe militære rådgivere til Libya for å bistå landet i å gjenoppbygge sine militære institusjoner. I en hemmelig operasjon, med støtte fra USA, ble Libyas kjemiske våpen destruert i den libyske ørken i 2013–2014.

Etter regimeskiftet kom det flere steder til hevnaksjoner, særlig mot grupper og enkeltindivider kjent for å ha støttet regimet.

Manglende sentral myndighet har bidratt til porøse grenser, med økt smugling som følge. Dette har bidratt til at våpen har tilflytt islamistiske grupper i Sahel-beltet, og bidratt til konflikten i Mali. Manglende kontroll fra statlige myndigheter har ført til en omfattende menneskehandel, med illegal innvandring til Europa gjennom Libya. For å bekjempe trafikken vedtok EU i 2015 å iverksette en operasjon, EUNAVFOR Med (også kjent som Operation Sophia). Samtidig ble det erkjent at situasjonen ikke kunne løses uten at det ble skapt en mer stabil situasjon i Libya.

Islamisme

Framveksten av radikal islamisme har vært en bekymring både for deler av det libyske samfunn og utenlandske aktører. Enkelte grupper dukket opp på 1980-tallet, mens andre – og større – vokste fram i 1990-årene, blant dem Libyan Islamic Fighting Group (LIFG). Denne sto bak flere militære anslag, også drapsforsøk på Muammar al-Gaddafi. Gruppen er fra 2011 kjent som Libyan Islamic Movement for Change (LIMC).

Libyske jihadister deltok i motstanden mot den sovjetiske okkupasjonen av Afghanistan på 1980-tallet; deretter kjempet flere som fremmedkrigere i Algerie, Bosnia og Tsjetsjenia, og enda flere i Irak. En del fortsatte denne kampen i Libya, og bidro til etablering av blant annet Ansar al-Sharia og Rafallah al-Sahati. Dette er en del av rekrutteringsgrunnlaget for Den islamske stat (IS), som fra 2014 vokste fram også i Libya.

Islamistene står sterkest øst i landet. Valget i 2012 viste imidlertid at denne retningen ikke fikk like stort gjennomslag i Libya som i Tunisia og Egypt etter opprørene der. Mens islamistiske partier fikk 74 prosent av stemmene ved valgene i Egypt, var tallet i Libya 21 prosent – med Det muslimske brorskap som det største av de islamistiske partiene.

Høsten 2014 erklærte jihadistgruppen Majlis Shura Shabab al-Islam (MSSI) at byen Derna var en del av det islamske kalifatet erklært av IS.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Campbell, Horace (2013). Global NATO and the Catastrophic Failure in Libya. Monthly Review Press
  • Boyle, Francis A. (2013). Destroying Libya and World Order: The Three-Decade U.S. Campaign to Terminate the Qaddafi Revolution. Clarity Press
  • Chorin, Ethan (2012). Exit the Colonel: The Hidden History of the Libyan Revolution. PublicAffairs Books.
  • Hilsum, Lindsey (2012). Sandstorm: Libya from Gaddafi to Revolution. Faber & Faber.
  • Pargeter, Alison (2012). Libya: The Rise and Fall of Qaddafi. Yale University Press.
  • Prashad, Vijay (2012). Arab Spring, Libyan Winter. AK Press.
  • Oakes, John (2011). Libya: The History of Gaddafi's Pariah State. The History Press.
  • Wright, John (2010). A History of Libya. C. Hurst & Co Publishers.
  • Vandewalle, Dirk (2006). A History of Modern Libya. Cambridge.
  • Arnold, Guy (1996). The Maverick State: Gaddafi and the New World Order. Cassell.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg