Libyas nyeste historie kan deles i to faser: Perioden under Muammar al-Gaddafi og perioden etter at han ble avsatt under krigen i Libya i 2011. Gaddafi avskaffet monarkiet i Libya og tok makten i et militærkupp i 1969. I 2011 ble han selv avsatt som følge av et opprør med påfølgende flernasjonal militær aksjon, under Den arabiske våren.

Den første perioden (1969–2011) var preget av indre politisk stabilitet, men omskiftelige internasjonale relasjoner. Den andre perioden (2011–) er preget av en stat som har gått i oppløsning. Regimeskiftet i 2011 førte også til at militante islamister, inklusive Den islamske stat (IS), setablert et sterkt fotfeste i Libya. Utviklingen etter regimeskiftet har også bidratt til destabilisering i det nordlige Afrika og Sahel-området, og Libya har blitt et senter for illegal migrasjon til Europa, over Middelhavet.

Militærkuppet som i 1969 avsatte kong Idris fant sted etter flere år med styrket nasjonalfølelse og panarabisme, også i Libya. Framveksten av arabisk selvfølelse ble forsterket av at offiserer avskaffet monarkiet i Egypt og Irak, samtidig som den politiske konfrontasjonen med Israel og dets vestlige støttespillere tiltok. Dette regionale bakteppet samspilte med den libyske kongens provestlige politikk og konservative holdninger, i en tid hvor Libya var blitt en av verdens største oljeprodusenter, med store statsinntekter.

Selv om det ble investert mye i utviklingen av landet, skapte korrupsjon misnøye med kongedømmet. Militærkuppet som avsatte kongen og avskaffet monarkiet førte til modernisering av Libya. De nye makthaverne investerte både i fysisk og sosial infrastruktur, ikke minst i utdanning. Gaddafis regime utviklet et revolusjonært styresett som i navnet var demokratisk, men som innebar sterk statlig kontroll uten rom for organisert opposisjon. Dette styresettet, kombinert med en fortsatt tradisjonell stammelojalitet og gamle motsetninger, særlig mellom de gamle regionene Tripolitania og Kyrenaika, lå under opprøret som ble ansporet av Den arabiske våren.

Opprøret i Libya utviklet seg til en borgerkrig mellom opprørs- og regjeringsstyrker, som så førte til internasjonal intervensjon, som i sin tur resulterte i at regimet falt. Regimeskiftet etterlot et maktvakuum som førte til fortsatt borgerkrig. Uten en sentral statsmakt, men med rivaliserende regjeringer og parlament, opphørte Libya i praksis å eksistere som en statsdannelse. Det gamle regimet, med dets politi og forsvarsstyrker, gikk i oppløsning, og en rekke politiske og militære grupper vokste fram og kjempet om makten.

Særlig fra 2012 ble sikkerhetssituasjonen forverret, og førte i 2014 til ny borgerkrig. Blant dem som utnyttet maktvakuumet og kaoset var jihadister, fra 2014–2015 også Den islamske stat (IS), som i Libya etablerte sitt tredje viktigste fotfeste, etter Syria og Irak. Da IS ble militært slått der i 2016–18, forble Libya det sterkeste gjenværende baseområdet.

I tillegg til en forverret sikkerhetssituasjon har økonomien, som har vært tuftet på eksport av olje og gass, blitt skadelidende. Det har vært en rekke sosiale tilbakeslag, hvor blant annet offentlig helsestell og skolevesen er svekket, og fattigdommen har økt.

Libya brukes av menneskesmuglere i den omfattende trafikken med illegale migranter til Europa. Migranter har også blir holdt fanget og misbrukt under opphold i Libya, under hva som er betegnet som slavelignende forhold .

En gruppe yngre offiserer ledet av Muammar al-Gaddafi tok makten ved et militærkupp 1. september 1969. Kong Idris var i Tyrkia, og forble i eksil; kronprins Hassan al-Aida frasa seg retten til tronen. En rekke medlemmer av det gamle regimet ble stilt for retten og dømt, noen til døden.

Kuppmakerne opprettet et revolusjonært kommandoråd (Revolutionary Command Council, RCC) som tok over styringen av landet, med Gaddafi som frontfigur og de facto statssjef, selv om han aldri tok tittelen president. Selv insisterte Gaddafi på at maktovertakelsen ikke var et kupp, men en gjennomgripende revolusjon. Han tilla islam en sentral plass i revolusjonen; enda mer etter hvert som årene gikk.

Offiserene endret Libyas styreform, og de brakte nye grupper i samfunnet til makten. De kom selv fra overveiende enkle kår, og tilhørte mindre stammer enn dem den gamle eliten tilhørte. De fleste hadde lav grad; Gaddafi var selv kaptein. Revolusjonen og den påfølgende utviklingen i Libya var i høy grad knyttet til personen Muammar al-Gaddafi og hans dels konsistente, dels omskiftelige, politikk.

Kuppmakerne var arabiske nasjonalister. Særlig Gaddafi selv var sterkt inspirert av Egypts president Gamal Abdel Nasser og de frie offiserene som grep makten og avskaffet kongedømmet i Egypt i 1952, for deretter å innta en ideologisk lederrolle i den arabiske verden, og i kampen mot Israel.

De libyske offiserene hadde i utgangspunktet ikke noen tydelig ideologisk eller politisk retning, men førte en eksperimentell innenrikspolitikk og en radikal utenrikspolitikk. Gaddafi lente seg mot Nasser, og kunngjorde at Libyas revolusjon og landets ressurser sto til disposisjon for Egypt og panarabismen. Etter maktovertakelsen sendte Egypt sikkerhetsstyrker til Libya, vesentlig som beredskap mot eventuelle motkupp.

Libyas radikale panarabisk politisk kurs ble rettesnoren for den utenrikspolitiske orienteringen helt til århundreskiftet. Fra starten av var det en hovedsak å avvikle de utenlandske militærbasene i Libya. En prosess med dette som mål var langt kommet under kong Idris. For de revolusjonære offiserene ble det en merkesak, og starten på en mangeårig retorisk – og dels reell – kamp mot vestlig imperialisme.

Nasjonal enhet var en annen politisk prioritering, i et land som var blitt samlet til én stat så sent som i 1963, etter å ha vært en føderasjon siden selvstendigheten. En kulturell revolusjon var en viktig del av det libyske eksperimentet, hvor kombinasjonen av arabisk nasjonalisme og islamske verdier sto i sentrum. Som ledd i dette ble vestlige symboler fjernet og arabisk språk pålagt brukt; det latinske alfabetet ble forbudt. Det samme ble salg av alkohol.

En ny grunnlov trådte i kraft i 1969. Her ble RCC formalisert som den øverste politiske ledelse. Politsk undertrykking fant sted blant annet gjennom forbud mot fri partidannelse og en fri presse. Selv etablerte regimet Arab Socialist Union (ASU) som et statsbærende parti etter egyptisk modell i 1971. Partiet spilte ingen avgjørende rolle; libysk politikk ble i all hovedsak formet av Gaddafi selv.

I 1973 lanserte Gaddafi hva han kalte en folkelig revolusjon, som en kulturrevolusjon nedenfra. Denne utviklet seg til, i hvert fall i teorien, et reelt folkestyre. Men fortsatt beholdt RCC, og ikke minst Gaddafi selv, den reelle makten.

Militærapparatet ble utbygd, etter hvert med støtte fra Sovjetunionen. Etter revolusjonen sendte Egypt militære rådgivere, og senere kom slike også fra østeuropeiske land, inklusive DDR, for å trene Libyas sikkerhetspoliti, mukhabarat. Kompetansemangel førte til at blant annet jagerflypiloter ble hentet fra Sovjetunionen, Pakistan og Nord-Korea. Libyas militærapparat var på papiret sterkt, med en utrustning som overgikk både landets behov og evnen til å utnytte det. Libya ga våpen til Egypt i forbindelse med Oktoberkrigen i 1973, men deltok ikke selv, eller i noen av de andre krigene knyttet til Midtøsten-konflikten. Militær trening ble innført i skolen, og bevæpnede folkemilitser ble opprettet.

I 1974 overlot Muammar al-Gaddafi mange av lederoppgavene til regimets nummer to, statsminister Abdelsalam Jalloud, for selv å konsentrere seg om ideologiutvikling. Mye av Muammar al-Gaddafis politiske og sosiale eksperiment besto i ambisjonen om å skape en ny styreform, en tredje vei, som alternativ til vestlig kapitalisme og ateistisk kommunisme – med direkte deltakelse i politiske prosesser gjennom folkestyre nedenfra. Sin politiske filosofi utdypet han i Den grønne boken fra 1976, som behandlet politiske, økonomiske og sosiale forhold.

Gaddafi søkte å skape et samfunn uten en sentralisert stat: Det sosialistiske libysk-arabiske jamahiriya (folkestyret) ble utropt i 1977. Det skulle være et politisk fellesskap med konsultasjon heller enn representasjon. Han vektla et politisk og økonomisk fellesskap i den arabiske verden, senere i Afrika. Derav fulgte flere forsøk på å integrere Libya med andre arabiske stater.

Tidlig i 1980-åra ble det innført et system med folkekomiteer på arbeidsplasser, utdanningsinstitusjoner og i landsbyer og bydeler. Det ble også opprettet lokale folkekongresser. En nasjonal folkekongress skulle være øverste organ istedenfor et parlament. Den virkelige makten forble hos Gaddafi, blant annet gjennom revolusjonskomiteer som var lojale til ham, og som fikk utstrakt myndighet til å følge opp hans politikk.

Libya under Gaddafi hadde ikke partier, avholdt ikke valg, og hadde heller ikke nasjonalforsamling, regjering eller statssjef i vestlig forstand.

Se også artikkelen Libyas utenrikspolitikk.

Gaddafi-regimet gjennomførte en rekke økonomiske reformer og fikk handlefrihet gjennom økte oljeinntekter på 1970-tallet. Samtidig innebar avhengigheten av olje sårbarhet i forhold til skiftende priser og – senere – internasjonal boikott. Allerede ved revolusjonen hadde Libya en av de mest avanserte olje-infrastrukturer i verden, og olje sto for 99 prosent av landets inntekter.

Privat næringsliv ble gradvis forbudt. I 1970 ble italiensk og jødisk eiendom beslaglagt. Samme år ble de utenlandske militære basene – USAs Wheelus utenfor Tripoli og Storbritannias to gjenværende i Kyrenaika (El Adem og Tobruk) – avviklet. Regimet var derimot avhengig av utenlandske selskaper for å drive oljesektoren, og tillot både utenlandsk eierskap og ekspertise. Tidlig på 1970-tallet stilte Libya krav om høyere andel av inntektene fra oljeeksporten. Vestlige banker ble nasjonalisert, og fra 1971 skjedde det samme med oljeindustrien.

De gjenværende rundt 12 000 italienerne ble utvist. Det samme skjedde med de få gjenværende medlemmene av det jødiske samfunnet. Den politiske utviklingen førte til at mange utdannede libyere forlot landet. Derved ble Libya tappet for kunnskap.

Det fremste blant Gaddafis prestisjeprosjekter var den såkalte menneskeskapte elven; et brønn- og røropplegg for å hente ferskvann fra under Sahara-ørkenen i innlandet til bruk ved kysten, tatt i bruk fra 1991.

Med store oljeinntekter var regimet i stand til å gjennomføre en sosial utvikling som brakte Libya fra å være et lite utviklet land da kuppet fant sted, til å få en i både arabisk og afrikansk målestokk høy levestandard, med et utviklet velferdssystem. En utjevningspolitikk ble fremmet gjennom store investeringer i boligbygging, helsestell og utdanning, og det ble skapt arbeidsplasser i offentlig sektor.

Kvinner ble gitt like rettigheter etter loven, men var fortsatt utsatt for diskriminering som følge av sosiale normer i det tradisjonsbundne libyske samfunnet.

I 1970 var tre firedeler prosent av befolkningen analfabeter, og et storstilt alfabetiseringsprogram ble iverksatt. Særlig ble det gjort framskritt i utdanning av kvinner. Lese- og skrivekyndigheten blant libyske kvinner gikk fra en av de laveste til en av de høyeste i regionen. Da Gadaffi ble styrtet var det flere kvinner enn menn ved landets universiteter. Det var også enn større andel kvinner i arbeidslivet enn i de fleste arabiske land.

Libyere flest hadde ikke noe nært forhold til kongedømmet. Det var en politisk nyskaping som i praksis ble innført av de allierte stormaktene i kjølvannet av andre verdenskrig. Det var derfor liten opprinnelig motstand mot regimeskiftet. Dette endret seg etter hvert, da det nye regimet førte en til dels minst like undertrykkende politikk som det forrige. Motstanden vokste både innad i egne rekker og i andre deler av samfunnet, ikke minst i Kyrenaika, hvor kongedømmet hadde sine røtter. Det revolusjonære regimet møtte også motstand fra Vesten, som følte både sine politiske og økonomiske interesser truet.

Opposisjon mot Gaddafi og hans regime var ikke tillatt, men kom til uttrykk gjennom manglende aktiv oppslutning om hans demokratieksperiment og i form av enkeltstående protester – og ved forsøk på å avsette ham. Allerede i desember 1969 sto to av hans egne statsråder bak planer om å gripe makten. Et nytt forsøk ble avslørt i 1970, og flere fulgte, blant annet i 1975. I eksil vokste det fram en fragmentert opposisjon, med både sekulære og religiøse organisasjoner.

I likhet med andre land i regionen var det på 1980-tallet framvekst av radikal islamisme. Noen av disse gruppene er knyttet til flere væpnede aksjoner mot Gaddafi-regimet på 1980- og 1990-tallet. På 1980-tallet var opposisjonen mest markant i eksilgrupper. I 1984 utførte den største av disse, National Front for the Salvation of Libya (NFSL), et angrep på en militærleir, men planer om å ta livet av Gaddafi mislykkes.

Noe av motstanden kom fra stammer som tradisjonelt støttet sanusiene, en islamistisk orden i Kyrenaika. Det var her den militante islamismen vokste fram, også den mest markante motstandsgruppe på 1990-tallet: Libyan Islamic Fighting Group (LIFG), som gikk til hellig krig (jihad) mot Gaddafi. En annen var Islamic Martyrs Movement (IMM). Spredte opptøyer fant sted flere ganger, særlig i øst. Regimet iverksatte arrestasjoner mot mistenkte islamister og gjennomførte terroraksjoner med drap på libyske regimemotstandere i utlandet.

Motstanden mot det libyske regimet var betydelig fra flere utenlandske stater, framfor alt fra USA, og særlig etter at Ronald Reagan overtok som president i 1981. USA anså Libya som en stat med tilknytning til internasjonal terrorisme. Regimet støttet da også, politisk og økonomisk, flere radikale grupper, inklusive fra Filippinene, Irland, Japan og Spania, samt mer ytterliggående palestinske grupper. Flere fikk både økonomisk og militær støtte fra, og militær trening i, Libya. Libya var ogsp en viktig støttespiller for flere afrikanske frigjøringsbevegelser.

President Reagan søkte konfrontasjon med Gaddafi for å destabilisere regimet. I 1981 USA skjøt ned to libyske jagerfly over Sirte-golfen, og forbød året etter import av olje fra Libya, før alle tosidige økonomiske forbindelser ble brutt i 1985, etter at Libya var mistenkt for terrorhandlinger i Roma og Wien. I 1986 bombet USA mål i Tripoli og Benghazi, inklusive Gaddafis bolig. En formodet hensikt var å anspore til folkelig opprør mot regimet, men dette mislyktes; isteden kunne Gaddafi utnytte situasjonen til å styrke sin anti-amerikanisme.

Storbritannia brøt forbindelsene med Libya i 1984 etter at en britisk politikvinne, Yvonne Fletcher, ble drept av et skudd avfyrt fra den libyske ambassaden i London. Mistanke om medvirkning til to terroraksjoner mot sivile passasjerfly på slutten av 1980-tallet forverret forholdet til Vesten ytterligere, og førte til sanksjoner mot regimet.

I 1988 styrtet et amerikansk passasjerfly fra Pan Am over Lockerbie i Skottland som følge av en bombeeksplosjon, og i 1989 styrtet et fly fra franske UTA over Niger. I begge tilfeller pekte sporene mot Libya, og terrorhandlingene førte til sanksjoner som først ble hevet etter at de tiltalte i Lockerbie-affæren i 1999 ble utlevert fra Libya for å bli stilt for en egen domstol – under skotsk lov – i Haag. Anklagene for aksjonen mot UTA-flyet ble stilt for retten i Paris. Senere gikk Libya med på å betale erstatning til etterlatte etter aksjonene.

Storbritannia gjenopprettet diplomatiske forbindelser i 1999, etter at Libya erkjente ansvar for drapet på politibetjent Fletcher, og i 2007 avla statsminister Tony Blair et besøk hos Muammar al-Gaddafi i den libyske ørken.

Regimet var i konflikt med arabiske land, blant andre Egypt (inklusive en kortvarig krig i 1977) og Saudi-Arabia. Samtidig søkte Gaddafi å inngå i union med arabiske stater. Konflikten med Egypt ble trappet opp som følge av Camp David-avtalen og Egypts fredsavtale med Israel i 1979.

Fra 1986 til 1987 modererte Gaddafi sin politiske retorikk, og endret gradvis politikken: Han oppløste revolusjonskomiteene og påbegynte en økonomisk liberalisering. Liberaliseringen – infitah – gikk ikke like langt på det politiske området, selv om en del politiske fanger ble løslatt; opposisjon forble forbudt.

Fra andre halvdel av 1990-årene, blant annet som følge av utbetalte erstatninger etter terroraksjonene mot de europeiske passasjerflyene, påfølgende oppheving av internasjonale sanksjoner og gjenopprettelse av forbindelsene med vestlige stater, normaliserte Libya gradvis forholdet til omverdenen.

Etterspillet etter terroranslaget mot mål i USA 11. september 2001 bidro til å forbedre forholdet særlig til USA. Gaddafi var blant de første statsledere som fordømte angrepet, og støttet kampen mot terror. Libya stilte etterretningsinformasjon til USAs disposisjon. Flere libyere var knyttet til al-Qaida.

I februar 2011 brøt det ut et opprør med målsetting å fjerne regimet. Det ble oppnådd i august, da Muammar al-Gaddafi ble avsatt, for deretter å bli drept.

Se også artikkelen Krigen i Libya 2011.

Flere års oppbygd misnøye med et udemokratisk regime lå bak opprøret i Libya. Protestene startet i Benghazi, øst i landet. Den utløsende årsak til demonstrasjonene der var arrestasjonen av menneskerettighetsadvokaten Fathi Terbil, som representerte de pårørende etter drap på fanger under ett opprør i fengselet Abu Slim i 1996. Opprøret tok snart en voldelig vending, hvor regimet brukte militære maktmidler, og opprørerne raskt bevæpnet seg.Deretter ble det iverksatt en flernasjonal militær operasjon for å beskytte sivile, og som i realiteten bidro til regimeskiftet. Framstillingen av årsaksforhold og hendelser er farget av propagandakrig og mediedekning under konflikten, med ulike oppfatninger særlig om omstendighetene som førte til den flernasjonale intervensjonen.

Opprør brøt ut i by etter by i Kyrenaika, og etter en uke hadde regimet mistet kontrollen over Benghazi og størstedelen av det østlige Libya. Gaddafi søkte å befeste sin stilling i Tripoli, hvor regimet forsvarte seg ved hjelp av sikkerhetsstyrker lojale til statssjefen og hans familie. Han bevæpnet også lojale stammer, særlig sin egen: Gaddafa.

Et nasjonalt overgangsråd (National Transitional Council of Libya, NTC) ble opprettet i Benghazi 27. februar, ledet av en tidligere justisminister, Mustafa Abdul Jalil. NTC ble et samlingspunkt for opprøret og et kontaktpunkt mellom opprørerne og omverdenen, og ble gradvis anerkjent som rettmessig representant for Libya.

Den afrikanske union (AU) forsøkte i april å forhandle fram en våpenhvile, noe Gaddafi aksepterte, mens NTC avviste enhver plan som innebar at Gaddafi og hans familie ble værende. Det afrikanske diplomatiet fikk heller ikke støtte av arabiske eller vestlige land. I ettertid har det blitt påpekt at så lenge det var en diplomatisk kanal inn til det libyske regimet gjennom AU, var ikke alle ikke-militære forsøk på å løse konflikten forsøkt – før en koalisjon av arabiske og vestlige land gikk til angrep gjennom Operation Odyssey Dawn (OOD) i mars.

De i starten ikkevoldelige protestene øst i Libya utviklet seg raskt til en voldelig konflikt mellom regimet og opprørere, og den utviklet seg til en borgerkrig. Opprørerne gikk tidlig på offensiven, både for å forsvare seg mot angrep fra regimet og for å frigjøre byer og landområder. Da NATO grep inn militært gjennom Operation Odyssey Dawn, ble opprøret til en krig med flernasjonal deltakelse.

Krigen pågikk i om lag et halvt år, med omfattende kamper om flere sentrale byer, ikke minst Brega i øst; Misrata, Ras Lanuf, Zawiyah, og deretter Tripoli, og til slutt Sirte og Bani Walid. Kontrollen med flere byer skiftet flere ganger; regimet holdt hovedstaden Tripoli til 20. august. Opprørsstyrker inntok den siste av Gaddafi-regimets kontrollerte byer, Sirte, 20. oktober. Her ble Gaddafi drept etter å ha vært på flukt i to måneder. Andre medlemmer av hans familie flyktet til Niger og Algerie.

Etter drapet på Gaddafi erklærte NTC 23. oktober at Libya var frigjort, og at opprøret var over. Fortsatt fant voldsbruk sted, blant annet som hevn for overgrep fra regimets side under krigen. Flere militsgrupper fortsatte å operere, og det kom til sammenstøt mellom dem.

Borgerkrigen førte til internasjonal militær inngripen. Denne var autorisert gjennom resolusjoner i FNs sikkerhetsråd. Først omfattet disse sanksjoner, inklusive en våpenembargo fra 26. februar, deretter en flyforbudssone. Sikkerhetsrådets resolusjon nr. 1973 fra 17. mars godkjente bruk av alle nødvendige midler, altså også militære, for å håndheve embargoen og flyforbudssonen.

Den folkerettslige begrunnelse for den militære intervensjonen var beskyttelse av sivile mot angrep fra den libyske regjering, i tråd med prinsippet om ansvar for å beskytte: «Responsibility to protect» (R2P). Dette ble aktualisert etter at regimet truet med å angripe sivilbefolkningen i Benghazi, og intensiverte den militære kampanjen mot opprørerne. Mens resolusjonen la grunnlaget for en flyforbudssone, ga den ikke anledning til militær invasjon eller okkupasjon av Libya, og godkjente heller ikke regimeskifte.

FN-resolusjonen ble håndhevet ved at en gruppe land gikk sammen om en militær luftoperasjon, Operation Odyssey Dawn (OOD) fra 19. mars. Styrken besto først av bidrag fra Canada, Frankrike, Italia, Storbritannia og USA. Operasjonen startet med franske flyangrep støttet av rakettbeskytning fra marinefartøyer i Middelhavet. Flere land, blant dem Danmark, Norge og Sverige, sluttet seg til koalisjonen.

Norge stilte seg bak FNs resolusjoner. Regjeringen vedtok 22. mars å stille et norsk bidrag til den multinasjonale styrken. Det besto i hovedsak av seks F–16 kampfly, fra 24. mars, da de fløy sine første tokt.

31. mars overtok NATO kommandoen over den flernasjonale styrken, innenfor en ny operasjon, Operation Unified Protector (OUP). Norge videreførte deltakelsen. Sikkerhetsrådet besluttet å ende mandatet med virkning fra 31. oktober, og operasjonen ble terminert.

NATOs inngripen var avgjørende for utfallet av opprøret. Først for å forhindre at regimet lykkes med sine motoffensiver mot opprørerne på våren; deretter til at opprørsstyrkene klarte å innta Tripoli 22.–23. august, og til sist for at Gaddafi ble drept 20. oktober.

Flyangrepene iverksatt av NATO var mest rettet mot regimets militære infrastruktur og operative kapasiteter. Det lå ikke i FN-mandatet å sette inn bakkestyrker, men det ble etter hvert kjent at flere land hadde sendt spesialsoldater for å bevæpne, trene og støtte opprørsstyrkene, samt å bistå dem med etterretning og koordinere innsatsen med NATO-styrken.

Under krigen ble det pekt på at Libya, som følge av konflikten, kunne bli splittet, eksempelvis med en separat stat i øst. Dette kunne bragt Libya tilbake til tida før selvstendigheten, med de tre områdene Fezzan, Kyrenaika og Tripolitania som mulige nye statsdannelser.

Fra 2012 har Libya i praksis opphørt å eksistere som en samlet og funksjonerende stat. Landet er kontrollert av rivaliserende militsgrupper like mye som de valgte myndighetene, og det er dannet konkurrerende maktstrukturer i det gamle Kyrenaika og i Tripoli, men uten at noen del av landet har brutt ut og dannet en ny stat.

Flere jihadist-grupper, inklusive Den islamske stat (IS), har – mye som følge av en de facto oppløsning av staten Libya – etablert seg i landet. Fra 2014 har IS, først ved Derna, så i Sirte, etablert sitt tredje viktigste baseområde i Libya, etter Syria og Irak. IS har brukt libyske områder under sin kontroll til å trene soldater fra flere land, som så er satt inn i kamper i Syria og Irak. Etter at IS ble nedkjempet i Syria og Irak, ble Libya det viktigste baseområdet, ved siden av Sinai.

Særlig nærværet av IS har bidratt til at den fortsatte krigen i Libya er blitt internasjonalisert. Da IS-milits i februar 2015 henrettet en gruppe egyptiske statsborgere førte dette til at Egypt gjennomførte flybombing mot gruppen i Libya. Før dette, i august 2014, sto De forente arabiske emirater, ved bruk av baser i Egypt, bak et luftangrep mot flyplassen i Tripoli.

Det var i 2016 flere tilfeller av utenlandske angrep mot IS i Libya. I begynnelsen av august 2016 gjennomførte USA flere flyangrep mot IS-mål gjennom Operation Odyssey Lightning, etter anmodning fra Libyas regjering. Før luftangrepene i august var det rapporter om militære angrep fra Frankrike og USA mot IS-mål i Libya.

Som tilfellet var med den USA-ledede invasjonen av Irak i 2003, ble det stilt spørsmål ved den egentlige intensjonen bak NATOs krigføring i Libya. Oljeressurser er påpekt som ett motiv for vestlig intervensjon. Mens Sikkerhetsrådet ikke åpent for regimeendring, er dette framholdt som en hovedhensikt med angrepet på Libya, særlig fra fransk side.

En rapport fra det britiske parlamentets utenrikskomité, høsten 2016, underbygger at at det ikke ble utført voldelige overgrep mot sivile fra de libyske regjeringsstyrkenes side. Derved stilles spørsmål ved selve hovedbegrunnelsen for den internasjonale intervensjonen: Behovet for å beskytte sivile. Frykten for folkemord var utslagsgivende også for Norges beslutning om å delta i operasjonen i Libya. I oktober 2017 nedsatte den norske regjering et utvalg for å evaluere den sivile og militære innsatsen i Libya i 2011.

I september 2011 sendte FN en såkalt politisk misjon til Libya, United Nations Support Mission in Libya (UNSMIL), for å støtte landets nye myndigheter i arbeidet for å stabilisere og utvikle landet, herunder å forberede valg sommeren 2012. Det ble på et tidlig tidspunkt vurdert å sette inn en fredsbevarende styrke med militære observatører fra FN i Libya, men dette ble avvist av NTC.

Overgangsrådet (National Transitional Council of Libya, NTC) som styrte landet etter regimeskiftet, gjennomførte 7. juli 2012 valg på en nasjonalkongress (General National Congress, GNC) til erstatning for NTC. En hovedoppgave for GNC var å føre den demokratiske prosessen videre, med å utpeke ny statsminister og regjering, og gjennomføre valg på et parlament i 2013. Det skulle også starte arbeidet med en ny grunnlov. Mohamed Magarief ble valgt til å lede GNC, og ble fungerende statssjef.

Valget på nasjonalkongressen 7. juli omfattet 200 plasser, hvorav 80 var satt av til politiske partier, de øvrige 120 til individuelle kandidater. 374 partier registrerte seg. Største parti ble National Forces Alliance (NFA), fulgt av Det muslimske brorskap, under navnet Justice and Construction Party.

8. august ble makten overdratt fra NTC ved Mustafa Abdul Jalil til GNC ved Mohammed Ali Salim. NTC ble da oppløst. Dette var den første fredelige maktoverdragelse i Libyas historie.

GNC utpekte Mustafa Abu Shagour som ny statsminister. Han ble avsatt i oktober, og erstattet av Ali Zeidan. I mars 2014 ble Zeidan avsatt, for å bli erstattet av Abdallah al-Thani.

Valg på grunnlovgivende forsamling ble holdt i februar 2014. Grunnet sikkerhetssituasjonen måtte valget i en del områder utsettes til juni. Bare individuelle kandidater kunne stille. Det nye parlamentet samlet seg i Tobruk i øst, etter en forverret sikkerhetssituasjon både i Tripoli og Benghazi. Det består av mer liberale kandidater enn det foregående (GNC), som var dominert av islamister. Dette har ført til at islamistene ikke aksepterte legitimiteten til den nye forsamlingen.

Som følge av den politiske prosessen under og etter valget i 2014 ble Libya konstitusjonelt splittet, ved at landet fikk to (og deretter tre) rivaliserende parlament og regjeringer: én i Tobruk og en annen i Tripoli. Den politisk-militære blokken med sete i Tripoli er kjent som (Operation) Dawn; den i Tobruk (Operation) Dignity.

Libyas høyesterett underkjente høsten 2014 parlamentet i Tobruk, som tidlig fikk bred internasjonal anerkjennelse. FN startet høsten 2014 en prosess for å bringe partene sammen om en politisk løsning, med en nasjonal enhetsregjering. Disse forsøkene førte ikke fram, men i desember 2015 inngikk de to parlamentene en avtale om en nasjonal samlingsregjering, Government of National Accord (GNA), etter mekling fra FN. Den ble ledet av Fayez al-Sarraj. Regjeringen ble innsatt i Tripoli i april 2016. Avtalen ble imidlertid ikke støttet av de to rivaliserende regjeringene, og GNA er derfor i praksis en tredje regjering i Libya.

Den Dawn-støttede regjeringen i Tripoli oppløste seg selv i april 2016, da GNA ble innsatt, men deler av denne har fastholdt å være Libyas regjering – uten å ha maktmidler å sette bak kravet. Det andre store maktsenteret i Libya, i den fornyede borgerkrigen fra 2014, er i Kyrenaika, hvor general Khalifa Haftar har tatt kontroll over Benghazi, og derfra nedkjempet islamistisk milits.

Etter regimeskiftet i 2011 sto Libya overfor store utfordringer på flere områder, ikke minst sikkerhet. Det nasjonale libyske forsvaret gikk i oppløsning i 2011, men elementer ble brukt i oppbyggingen av en ny hær (Libyan National Army). En løs koalisjon av militsgrupper utgjorde en form for nasjonalgarde – Libyan Shield Forces – som fikk mye av ansvaret for lokal sikkerhet. Lokale militsledere har vært de mest sentrale i å opprettholde sikkerheten i ulike deler av landet. Samtidig har de utgjort et latent sikkerhetsproblem så lenge de ikke er underlagt nasjonal kontroll og kommando. Flere væpnede grupper er dannet også for rent opportunistiske – ofte kriminelle, dels politiske – formål.

Militsgruppene er fragmenterte. I noen grad kan mange kategoriseres som mer sekulære, andre mest religiøse – også islamistiske. De fleste er forankret i lokal geografi og stammetilhørighet, uten noen klar politikk. I mars 2014 startet en avhoppet general fra Gaddafis regime, Khalifa Haftar, en selverklært krig mot terrorisme med utspring i Benghazi. Kampanjen omfattet angrep på islamistiske grupper, blant dem Ansar al-Sharia i Libya (ASL).

Under et angrep på det amerikanske konsulatet i Benghazi 11. september 2012 ble fire amerikanske diplomater, blant dem USAs Libya-ambassadør, drept. USA sendte deretter militære styrker til området for å beskytte amerikanske interesser. Libyske myndigheter beskyldte både tilhengere av Gaddafi og al-Qaida i Maghreb (AQIM) for å stå bak angrepet.

I oktober 2013 besluttet NATO å sende en gruppe militære rådgivere til Libya for å bistå landet i å gjenoppbygge sine militære institusjoner. I en hemmelig operasjon, med støtte fra USA, ble Libyas kjemiske våpen destruert i den libyske ørken. Dette arbeidet ble avsluttet i januar 2014.

Etter regimeskiftet kom det flere steder til hevnaksjoner, særlig mot grupper og enkeltindivider kjent for å ha støttet regimet. Blant de siste hører praktisk talt hele befolkningen på ca. 42 000 fra byen Tawergha, som ble fordrevet fra sine hjem, samtidig som byen ble rasert.

Utstrakt tilgang på våpen har bidratt til kriminalitet, inklusive knyttet til menneskesmugling. Manglende sentral myndighet har bidratt til porøse grenser, med økt smugling som følge. Dette har bidratt til at våpen har tilflytt islamistiske grupper i Sahel-beltet, og bidratt til konflikten i Mali. Til den regionale sikkerhetsdimensjonen hører mulighetene islamske terrorister har fått til å operere i og fra Libya, som følge av den svekkede sentralmakten etter regimeskiftet. Nabolandet Niger uttrykte i februar 2014 et ønske om en vestlig militær intervensjon i Sør-Libya for å fjerne denne trusselen. Den regionale dimensjonen ble også vist ved terrorangrepet i Sousse, Tunisia juni 2015. Han som sto bak handlingen skal ha fått opplæring i en leir i Libya. Tunisia besluttet deretter å oppføre en sikkerhetsmur langs grensa til Libya. Framveksten av jihadist-grupper i Libya betraktes også som en trussel av de to andre nabolandene i Nord-Afrika, Algerie og Egypt.

Manglende kontroll fra ansvarlige, statlige myndigheter har ført til framvekst av en omfattende menneskehandel, med illegal innvandring til Europa, gjennom Libya. For å bekjempe denne trafikken vedtok EU i 2015 å iverksette en operasjon, UNAVFOR Med (også kjent som Operasjon Sophia). Samtidig ble det erkjent at situasjonen ikke kunne løses uten at det ble skapt en mer stabil situasjon i Libya.

Framveksten av radikal islamisme har vært en bekymring både for deler av det libyske samfunn og utenlandske aktører. Enkelte grupper dukket opp på 1980-tallet, mens andre – og større – vokste fram i 1990-årene, blant dem Libyan Islamic Fighting Group (LIFG). Denne sto bak flere militære anslag, også drapsforsøk på Muammar al-Gaddafi. Gruppen er fra 2011 kjent som Libyan Islamic Movement for Change (LIMC).

Libyske jihadister sluttet seg til motstanden mot den sovjetiske okkupasjonen av Afghanistan på 1980-tallet; deretter kjempet flere som fremmedkrigere i Algerie, Bosnia og Tsjetsjenia, og enda flere i Irak. En del fortsatte denne kampen i Libya, og bidro til etablering av blant andre Ansar al-Sharia og Rafallah al-Sahati. Dette er en del av rekrutteringsgrunnlaget for Den islamske stat (IS), som fra 2014 har vokst i Libya.

Islamistene står sterkest øst i landet, med Darnah og Benghazi. Valget i 2012 viste at denne retningen ikke fikk like stort gjennomslag i Libya som i Tunisia og Egypt etter opprørene der. Mens islamistiske partier fikk 74 prosent av stemmene ved valgene i Egypt, var tallet i Libya 21 prosent – med Det muslimske brorskap som det største av de islamistiske partiene.

Høsten 2014 erklærte jihadistgruppen Majlis Shura Shabab al-Islam (MSSI) at byen Derna var en del av det islamske kalifatet erklært av IS.

  • Campbell, Horace (2013). Global NATO and the Catastrophic Failure in Libya. Monthly Review Press
  • Boyle, Francis A. (2013). Destroying Libya and World Order. Clarity Press
  • Chorin, Ethan (2012). Exit the Colonel. PublicAffairs Books.
  • Hilsum, Lindsey (2012). Sandstorm. Faber & Faber.
  • Pargeter, Alison (2012). Libya. The Rise and Fall of Qaddafi. Yale University Press.
  • Prashad, Vijay (2012). Arab Spring, Libyan Winter. AK Press.
  • Oakes, John (2011). Libya. The History Press.
  • Wright, John (2010). A History of Libya. C. Hurst & Co Publishers.
  • Vandewalle, Dirk (2006). A History of Modern Libya. Cambridge.
  • Arnold, Guy (1996). The Maverick State. Cassell.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.