Libyas nyeste historie kan deles i to faser; perioden under Muammar al-Gaddafi og perioden etter at han ble avsatt i 2011. Al-Gaddafi avskaffet monarkiet i Libya og tok makten i et militærkupp i 1969. I 2011 ble han selv avsatt som følge av en flernasjonal militær aksjon, til støtte for et folkelig opprør under Den arabiske våren.

Den første perioden (1969–2011) var preget av indre politisk stabilitet, men omskiftelige internasjonale relasjoner. Den andre perioden (2011–) er preget av en stat som har gått i oppløsning. Landet har fortsatt krig, rivaliserende regjeringer og framvekst av militant islamisme, inklusive Den islamske stat (IS), som har etablert et fotfeste i Libya.

Utviklingen i Libya etter regimeskiftet har også bidratt til destabilisering i det nordlige Afrika og i Sahel-området, og landet har blitt ett av områdene hvorfra mange migranter søker seg til Europa, over Middelhavet.

Militærkuppet som i 1969 avsatte kong Idris fant sted etter flere år med styrket nasjonalfølelse og panarabisme i den arabiske verden, også i Libya. Framveksten av arabisk selvfølelse ble forsterket av at offiserer avskaffet monarkiet i Egypt og Irak, samtidig som den politiske konfrontasjonen med Israel og dets vestlige støttespillere tiltok. Dette regionale bakteppet samspilte med den libyske kongens provestlige politikk og konservative holdninger, i en tid hvor Libya var blitt en av verdens største oljeprodusenter, med store statsinntekter.

Selv om det ble investert mye i utviklingen av landet, skapte korrupsjon misnøye med det sittende styret. Kongen, som bare motvillig var blitt landets leder, hadde vist seg ute av stand til å stanse framveksten av korrupsjon og et system basert på personlige lojaliteter, blant annet knyttet til stammetilhørighet.

Militærkuppet som avsatte kongen og avskaffet monarkiet, førte til en modernisering av Libya. De nye makthaverne investerte både i fysisk og sosial infrastruktur, ikke minst i utdanning. Al-Gaddafi utviklet et revolusjonært styresett som i navnet var demokratisk, men som innebar sterk statlig kontroll uten rom for organisert opposisjon. Dette styresettet, kombinert med en fortsatt tradisjonell stammelojalitet og gamle motsetninger, særlig mellom de gamle regionene Tripolitania og Kyrenaika, lå under opprøret som ble ansporet av Den arabiske våren.

Opprøret i Libya utviklet seg til en borgerkrig mellom opprørs- og regjeringsstyrker, og førte til al-Gaddafi-regimets fall. Men regimeskiftet etterlot et maktvakuum som førte til fortsatt, og forsterket, borgerkrig. Uten en sentral statsmakt, men med rivaliserende regjeringer, opphørte Libya i praksis å eksistere som en statsdannelse. Det gamle regimet, med dets politi og forsvarsstyrker, gikk i oppløsning, og en rekke politiske og militære grupper vokste fram og kjempet om makten. Det ble også etablert rivaliserende regjeringer og parlament.

Særlig fra 2012 ble sikkerhetssituasjonen forverret, med tiltagende kamp om kontroll over landområder. Denne utviklingen førte i 2014 til en ny borgerkrig. Blant dem som utnyttet maktvakuumet og kaoset var jihadister, fra 2014–2015 også Den islamske stat (IS), som i Libya etablerte sitt tredje viktigste fotfeste, etter Syria og Irak. Jihadistenes frammarsj ble også brukt som påskudd for å iverksette aksjoner og etablere en politisk maktbase, blant annet fra den militære lederen i øst, general Khalifa Haftar.

Utviklingen i Libya etter opprøret og regimeskiftet har på flere måter gått i negativ retning. I tillegg til en forverret sikkerhetssituasjon har økonomien, som har vært tuftet på eksport av olje og gass, blitt skadelidende. Det har vært en rekke sosiale tilbakeslag, hvor blant annet offentlig helsestell og skolevesen er svekket, og fattigdommen har økt.

Libya er videre blitt brukt av menneskesmuglere i den omfattende trafikken med illegale migranter til Europa. Ulike libyske grupper har tatt del i denne smuglingen. Deltakelsen har også gått ut på at migranter blir holdt fanget og misbrukt under det som er betegnet som slavelignende forhold i Libya.

En gruppe yngre offiserer ledet av Muammar al-Gaddafi hadde i lengre tid planlagt maktovertakelsen som to ganger var blitt utsatt, til kuppet fant sted 1. september 1969. Kuppet ble gjennomført knapt uten å møte motstand. Kong Idris var på privat opphold i Tyrkia, og forble i eksil etter at han ble avsatt; kronprins Hassan al-Aida frasa seg retten til tronen. En rekke medlemmer av det gamle regimet ble stilt for retten og dømt, noen til døden. Offiserer med grad over major ble avsatt.

Kuppmakerne etablerte et revolusjonært kommandoråd (Revolutionary Command Council, RCC) som tok over styringen av landet, med al-Gaddafi som frontfigur og de facto statssjef, selv om han aldri tok tittelen president. Selv insisterte al-Gaddafi på at maktovertakelsen ikke bare var et kupp, men en gjennomgripende revolusjon, og han tok i tiltagende grad i bruk revolusjonær retorikk. Han tilla samtidig islam en sentral plass i revolusjonen, og enda mer etter hvert som årene gikk.

De unge offiserene endret Libyas styreform, og de brakte nye grupper i samfunnet til makten. Offiserene kom selv fra overveiende enkle kår, og tilhørte mindre stammer enn dem eliten som til da hadde styrt landet tilhørte. De fleste hadde lav grad; al-Gaddafi var selv kaptein da han planla og ledet kuppet. Revolusjonen og den påfølgende utviklingen i Libya var i høy grad knyttet til personen Muammar al-Gaddafi og hans dels konsistente, dels omskiftelige, politiske kurs.

Kuppmakerne var arabiske nasjonalister. Særlig Muammar al-Gaddafi selv var sterkt inspirert av Egypts president Gamal Abdel Nasser og de frie offiserene som hadde grepet makten og avskaffet kongedømmet i Egypt i 1952, for deretter å ta en ideologisk lederrolle i den arabiske verden, og i kampen mot Israel.

De libyske offiserene hadde selv i utgangspunktet ikke noen tydelig ideologisk eller politisk retning, men under ledelse av al-Gaddafi slo Libya inn på en eksperimentell innenrikspolitikk og en radikal utenrikspolitikk. Den første tida lente al-Gaddafi seg mot Nasser, og kunngjorde at Libyas revolusjon og landets ressurser sto til disposisjon for Egypt og panarabismen. Denne ideologiske retningen var imidlertid allerede i tilbakegang, og Nasser avviste langt på vei al-Gaddafi som umoden og utopisk. Ikke desto mindre anså al-Gaddafi seg selv som den naturlige arvtaker etter Nasser og leder for den arabiske verden da den egyptiske presidenten døde i 1970.

Etter maktovertakelsen i Libya i 1969 sendte Egypt sikkerhetsstyrker til landet, vesentlig som beredskap mot eventuelle motkupp. Politiske rådgivere ble også sendt.

Libya slo inn på en radikal panarabisk politisk kurs, som helt til århundreskiftet ble rettesnoren for landets utenrikspolitiske orientering. Fra starten av var det en hovedsak å avvikle de utenlandske militærbasene i Libya. En prosess med dette som mål hadde allerede kommet langt under kong Idris, men for de revolusjonære offiserene ble det en merkesak, og starten på en mangeårig retorisk – og dels reell – kamp mot vestlig imperialisme. Samtidig skulle Libya være nøytralt.

Nasjonal enhet var en annen politisk prioritering, i et land så sent som i 1963 var samlet til én stat, etter å ha vært en føderasjon siden selvstendigheten. Staten Libya var blitt til ved en sammenslutning av tre geografiske enheter som gjennom historien hadde vært separate kolonier eller provinser under fremmed styre: Tripolitania i vest, Kyrenaika i øst og Fezzan i sør. Det gamle regimet hadde sterke røtter i Kyrenaika. Disse regionale motsetningene var et viktig forhold under al-Gaddafis styretid, og bidro til hans fall i 2011.

En kulturell revolusjon var en viktig del av det libyske eksperimentet, hvor kombinasjonen av arabisk nasjonalisme og islamske verdier sto i sentrum. Som ledd i dette ble vestlige symboler fjernet og arabisk språk pålagt brukt, og det latinske alfabetet ble forbudt. Salg av alkohol ble også forbudt.

En ny grunnlov trådte i kraft i 1969. Her ble RCC formalisert som den øverste politiske ledelse i landet. Undertrykkelsen av politisk opposisjon og fri presse, som kongedømmet innførte allerede i 1952, fortsatte under Gaddafi-regimet, blant annet gjennom forbudet mot fri partidannelse. Selv etablerte regimet Arab Socialist Union (ASU) som et statsbærende parti etter egyptisk modell i 1971. Partiet spilte ingen avgjørende rolle; libysk politikk etter kuppet ble i all vesentlighet formet av al-Gaddafi selv, ofte uten å samrå seg med sine kolleger i RCC eller ASU.

I 1973 lanserte al-Gaddafi hva han kalte en folkelig revolusjon, som en kulturrevolusjon nedenfra. Denne utviklet seg senere til, i hvert fall i teorien, et reelt folkestyre. Men fortsatt beholdt RCC, og ikke minst al-Gaddafi selv, den reelle makten.

Militærapparatet ble utbygd, blant annet med omfattende materiell-anskaffelser, først mest fra Frankrike, deretter – fra 1974 – med støtte fra Sovjetunionen. Etter revolusjonen sendte Egypt militære rådgivere, og senere kom slike også fra østeuropeiske land, inklusive DDR, for å trene Libyas sikkerhetspoliti, mukhabarat. Mangel på spesialister i offiserskorpset førte til at blant annet jagerflypiloter ble hentet fra Sovjetunionen, Pakistan og Nord-Korea.

Libyas militærapparat var på papiret sterkt, med en utrustning som overgikk både landets behov og evnen til å utnytte det. Dette ble vist også under det libyske opprøret i 2011, da mye ubrukt utstyr ble funnet og overtatt av opprørerne, eller ødelagt av de utenlandske styrkenes flybombing.

Libya ga våpen til Egypt i forbindelse med Oktoberkrigen i 1973, men deltok ikke selv i denne, eller noen av de andre krigene knyttet til Midtøsten-konflikten. Militær trening ble innført i skolen, og bevæpnede folkemilitser ble opprettet for voksne. I 1974 overlot al-Gaddafi mange av lederoppgavene til regimets nr. to, statsminister Abdelsalam Jalloud, for selv å konsentrere seg om ideologiutvikling.

Mye av Muammar al-Gaddafis politiske og sosiale eksperiment i Libya besto i ambisjonen om å skape en ny styreform – en tredje vei – som alternativ til vestlig kapitalisme og ateistisk kommunisme, med direkte deltakelse i politiske prosesser gjennom folkestyre nedenfra. Sine politiske tanker, sin filosofi, utdypet han i Den grønne boken, som behandlet politiske, økonomiske og sosiale forhold. Den ble utgitt fra 1976.

al-Gaddafi søkte å skape et samfunn uten en sentralisert stat: Det sosialistiske libysk-arabiske jamahiriya (folkestyret) ble utropt i 1977. Jamahiriya skulle være et politisk fellesskap basert på konsultasjon heller enn på representasjon. Filosofien som han kalte «Den tredje universelle teori» forkastet importerte ideologier og søkte en tredje vei bygd på islam og den arabiske nasjon, på et politisk og sosialt fellesskap i det libyske samfunn, dernest et politisk og økonomisk fellesskap i den arabiske verden. Av dette fulgte også en rekke forsøk på å integrere Libya med andre arabiske stater. Senere – fra tidlig på 1990-tallet – ble utenrikspolitikken orientert mot Afrika.

Fra tidlig på 1980-tallet ble det innført et system med folkekomiteer på arbeidsplasser, utdanningsinstitusjoner og i landsbyer og bydeler. Det ble også opprettet lokale folkekongresser. En nasjonal folkekongress skulle være øverste organ istedenfor et parlament. Den virkelige makten forble imidlertid hos al-Gaddafi, mer enn i RCC, blant annet gjennom revolusjonskomiteer som var lojale til ham, og som fikk utstrakt myndighet til å følge opp hans politikk, også med tvang. De fikk dessuten myndighet til å etablere såkalte revolusjonære domstoler, hvor motstandere av regimet ble dømt.

al-Gaddafi selv er titulert som «leder» og «bror leder», ikke president eller statssjef, selv om han reelt sett var statssjef fra han overtok makten i 1969 og til han ble avsatt i 2011.

Mobiliseringen av massene som al-Gaddafi la opp til skjedde imidlertid ikke. Det libyske samfunn hadde knapt noen tradisjon for direkte politisk engasjement, og det var heller ikke rom for noen organisert opposisjon. Libya hadde følgelig ikke partier, valg, nasjonalforsamling, regjering eller statssjef i vestlig forstand.

Se også artikkelen Libyas utenrikspolitikk.

Det nye regimet gjennomførte en rekke økonomiske reformer og fikk handlefrihet gjennom økte oljeinntekter på 1970-tallet, særlig etter den såkalte oljekrisen i 1973. Samtidig innebar avhengigheten av olje en sårbarhet i forhold til skiftende priser og – senere – internasjonal boikott. Allerede ved revolusjonen hadde Libya en av de mest avanserte infrastrukturer for olje i verden, og olje sto for 99 prosent av landets inntekter.

Privat næringsliv ble gradvis forbudt, og fra 1978 overtatt av staten; det offentlige tok over stadig flere funksjoner, også omsetning av dagligvarer. Selv om mange varer var sterkt subsidierte, var det stor varemangel, også fordi utro tjenere sluset mye inn i et svart marked.

I 1970 ble all italiensk og jødisk eiendom beslaglagt. Samme år ble de utenlandske basene – USAs Wheelus utenfor Tripoli og Storbritannias to gjenværende i Kyrenaika (El Adem og Tobruk) – avviklet, og inntektene fra disse bortfalt. Regimet var imidlertid avhengig av utenlandske – ikke minst amerikanske – selskaper for å drive oljesektoren, og tillot både utenlandsk eierskap og ekspertise. Tidlig på 1970-tallet stilte Libya krav om en høyere andel av inntektene fra oljeeksporten enn andre land, og fikk gjennomslag: Landets olje var lett å utvinne, av høy kvalitet og nær de viktigste markedene i Europa, som også var avhengig av de libyske leveransene. Vestlige banker ble nasjonalisert, og fra 1971 skjedde det samme med oljeindustrien.

De gjenværende rundt 12 000 italienerne ble utvist og deres eiendeler beslaglagt. Det samme skjedde med de få gjenværende medlemmene av det jødiske samfunnet. Den politiske utviklingen førte til at mange utdannede libyere forlot landet. Derved ble Libya tappet for kunnskap. Ti år etter revolusjonen hadde anslagsvis 100 000 dratt i eksil. For å bemanne sentrale sektorer, blant annet utdanning, landbruk og olje, ble utenlandsk arbeidskraft hentet inn.

Det fremste blant al-Gaddafis prestisjeprosjekter var den såkalte menneskeskapte elven; et brønn- og røropplegg for å hente ferskvann fra under Sahara-ørkenen i innlandet til bruk ved kysten, tatt i bruk fra 1991. Det ble også investert mye i annen infrastruktur og industri, så vel som i landbruk.

Med de store oljeinntektene var regimet i stand til å gjennomføre en sosial utvikling som brakte Libya fra å være et lite utviklet land da kuppet fant sted, til å få en i både arabisk og afrikansk målestokk høy levestandard, med et velutviklet velferdssystem. En utjevningspolitikk ble fremmet gjennom store investeringer i boligbygging, helsestell og utdanning, og det ble skapt arbeidsplasser i offentlig sektor. Samtidig som staten foresto bygging av hus og beskyttelse av arbeidstakere, ble det innført restriksjoner på privat eiendomsrett, organisasjonsfrihet og streikerett.

Kvinner ble gitt like rettigheter etter loven, men var fortsatt utsatt for diskriminering som følge av sosiale normer i det tradisjonsbundne libyske samfunnet.

I 1970 var rundt 72 prosent av befolkningen ikke lese- og skrivekyndige, og et storstilt program for å bøte på dette ble iverksatt. Særlig ble det gjort framskritt innen utdanning av kvinner. Lese- og skrivekyndigheten blant libyske kvinner gikk fra en av de laveste til en av de høyeste i regionen under al-Gaddafi, og da han ble styrtet, var det flere kvinner enn menn ved landets universiteter. Det var også enn større andel kvinner i arbeidslivet enn i de fleste arabiske land.

Libyere flest hadde ikke noe nært forhold til kongedømmet. Det var en politisk nyskaping som i praksis ble innført av de allierte stormaktene i kjølvannet av andre verdenskrig. Det var derfor liten opprinnelig motstand mot regimeskiftet, men dette endret seg etter hvert som det nye regimet førte en til dels minst like undertrykkende politikk som det forrige. Motstanden mot al-Gaddafis regime vokste derfor fram både innad i egne rekker og i andre deler av samfunnet, ikke minst i Kyrenaika, hvor det gamle regimet hadde sine røtter. Det revolusjonære regimet møtte også mye motstand fra Vesten, som følte både sine politiske og økonomiske interesser truet.

Opposisjon mot al-Gaddafi og hans regime var ikke tillatt, men kom til uttrykk både gjennom manglende aktiv oppslutning om hans demokratieksperiment og i form av enkeltstående protester – og ved forsøk på å avsette ham. Allerede i desember 1969 sto to av hans egne statsråder, begge offiserer, bak planer om å gripe makten. Et nytt forsøk ble avslørt i 1970. Krefter som søkte å gjeninnføre monarkiet skal ha stått bak.

Gjennom tiåret kom det flere kuppforsøk, blant annet i 1975, også dette med utspring i egne rekker. Samme år kom det også til studentprotester. Den interne opposisjonen var ennå på 1970-tallet liten, og kom mest fra intellektuelt hold. I eksil vokste det fram en fragmentert opposisjon, med både sekulære og religiøse organisasjoner.

I likhet med andre land i regionen var det også i Libya på 1980-tallet framvekst av radikal islamisme. Noen av disse gruppene er knyttet til flere væpnede aksjoner mot al-Gaddafis regime på 1980- og 1990-tallet. På 1980-tallet var opposisjonen mest markant blant eksilgrupper, som også sto bak forsøk på å styrte regimet. I 1984 utførte den største eksilgruppen, National Front for the Salvation of Libya (NFSL), et angrep på en libysk militærleir; planer om å ta livet av al-Gaddafi mislykkes.

Noe av motstanden kom også fra stammer som tradisjonelt støttet sanusiene, vesentlig i Kyrenaika. Det er også her de islamistiske grupperingene har hatt sitt fremste feste, og ble tydelige mot slutten av 1980-årene. Et betydelig antall av islamistene var blitt radikalisert ved å delta i krigen mot de sovjetiske okkupasjonsstyrkene i Afghanistan. Det var der den mest markante motstandsgruppen på 1990-tallet ble dannet: Libyan Islamic Fighting Group (LIFG), som gikk til hellig krig (jihad) mot al-Gaddafi.

En annen militant gruppe var Islamic Martyrs Movement (IMM). Denne hadde sin forankring i Benghazi, hvor det ved flere tilfeller kom til konfrontasjoner. I 2000 erklærte al-Gaddafi Benghazi som en opprører-by. Spredte opptøyer fant sted flere ganger, særlig i øst. Regimet iverksatte arrestasjoner mot mistenkte islamister og gjennomførte terroraksjoner med drap på libyske regimemotstandere i utlandet.

Etter et militært nederlag i Tsjad økte motstanden mot al-Gaddafi også i den militære ledelsen, og det ble rapportert om kuppforsøk. Hæren og politiet ble formelt oppløst i 1988, og organisert på lavere nivå, i tråd med jamahiriya-tenkningen. I 1993 kom det nok et kuppforsøk, denne gangen iscenesatt av yngre offiserer fra warfalla-stammen, som tradisjonelt sto al-Gaddafis egen stamme, gaddafa, nært. Dette signaliserte økende motstand, også i Tripolitania

Motstanden mot det libyske regimet var også betydelig fra flere utenlandske stater, framfor alt fra USA, og særlig etter at Ronald Reagan overtok som president i 1981. USA anså Libya som en stat med tilknytning til internasjonal terrorisme. Regimet støttet da også, politisk og økonomisk, flere radikale grupper som tok i bruk terrorisme, inklusive fra Filippinene, Irland, Japan og Spania, samt flere av de mer ytterliggående palestinske gruppene. Flere fikk både økonomisk og militær støtte, til dels også militær trening i leire i Libya. Samtidig var Libya en viktig støttespiller for flere frigjøringsbevegelser, særlig afrikanske.

For president Reagan sto Libya høyt på dagsorden, og han søkte konfrontasjon i et forsøk på å destabilisere regimet. USA skjøt ned to libyske jagerfly over Sirte-golfen i 1981 etter å ha bestridt Libyas krav om suverenitet over området. Året etter forbød USA import av olje fra Libya, og i 1985 ble alle tosidige økonomiske forbindelser brutt etter at Libya var mistenkt for delaktighet i terrorhandlinger i Roma og Wien.

I 1986 bombet USA mål i Tripoli og Benghazi, inklusive al-Gaddafis bolig. En formodet hensikt var å anspore til folkelig opprør mot regimet, men dette mislyktes; isteden kunne al-Gaddafi utnytte situasjonen til å styrke sin anti-amerikanisme.

Storbritannia brøt forbindelsene med Libya i 1984 etter at en britisk politikvinne, Yvonne Fletcher, ved en feiltakelse ble drept av et skudd avfyrt fra den libyske ambassaden i London, under en anti-libysk demonstrasjon. Mistanke om libysk medvirkning til to terroraksjoner mot sivile passasjerfly på slutten av 1980-tallet forverret forholdet til Vesten ytterligere, og førte til både bilaterale og multilaterale sanksjoner mot regimet.

I 1988 styrtet et passasjerfly fra det amerikanske selskapet Pan Am over Lockerbie i Skottland som følge av en bombeeksplosjon, og i 1989 styrtet et fly fra franske UTA over Niger. I begge tilfeller pekte sporene mot Libya, og terrorhandlingene førte til sanksjoner som først ble hevet etter at de tiltalte i Lockerbie-affæren i 1999 ble utlevert fra Libya for å bli stilt for en egen domstol – under skotsk lov – i Haag. Anklagene for aksjonen mot UTA-flyet ble stilt for retten i Paris. Senere gikk Libya med på å betale erstatning til etterlatte etter aksjonene.

Storbritannia gjenopprettet diplomatiske forbindelser i 1999, etter at Libya erkjente ansvar for drapet på politibetjent Fletcher, og i 2007 avla statsminister Tony Blair et besøk hos Muammar al-Gaddafi i den libyske ørken.

Regimet var også i konflikt med arabiske land, blant andre Egypt (sågar gjennom en kortvarig krig i 1977) og Saudi-Arabia. Samtidig søkte al-Gaddafi å inngå i union med flere arabiske stater. Den politiske konflikten med Egypt ble særlig trappet opp som følge av Camp David-avtalen og Egypts fredsinngåelse med Israel i 1979. al-Gaddafi var en kompromissløs motstander av sionismen og staten Israel.

Fra 1986 til 1987 modererte al-Gaddafi sin politiske retorikk, og endret gradvis politikken: Han angrep de yngre, radikale kreftene som hadde hatt hans støtte, og oppløste revolusjonskomiteene han hadde brukt som sitt maktapparat. Han påbegynte en økonomisk liberalisering med privat næringsvirksomhet og åpnet for import av matvarer. Liberaliseringen – infitah – gikk ikke like langt på det politiske området, selv om en del politiske fanger ble løslatt; opposisjon forble forbudt.

Fra andre halvdel av 1990-årene, blant annet som følge av utbetalte erstatninger etter terroraksjonene mot de europeiske passasjerflyene, påfølgende oppheving av internasjonale sanksjoner og gjenopprettelse av forbindelsene med vestlige stater, normaliserte Libya gradvis forholdet til omverdenen.

Etterspillet etter terroranslaget mot mål i USA 11. september 2001 bidro til å forbedre forholdet, særlig til USA. al-Gaddafi var blant de første statsledere som fordømte angrepet, og Libya støttet kampen mot terror og krigen i Afghanistan som USA under president George W. Bush startet. al-Gaddafi så derved en mulighet i å få hjelp fra USA til å løse sitt eget problem med militante islamister. Libya stilte sin etterretningsinformasjon til USAs disposisjon. Flere libyere, særlig fra LIFG, var knyttet til al-Qaida og Osama bin Laden.

Libya tilbød i 2003 å oppgi sine masseødeleggelsesvåpen og sitt kjernefysiske program, samt å stanse utviklingen av egne langdistanseraketter. Dette skjedde da USA hadde gått til angrep på Irak og Saddam Hussein, begrunnet i å fjerne nettopp slike våpen. Fra 2004 lettet USA på sanksjonene, før Libya i 2006 ble fjernet fra landets liste over stater som støttet internasjonal terrorisme.

I 2011, etter at regimet var falt, ble det kjent at Libya ikke hadde oppgitt alle sine lagre av masseødeleggelsesvåpen. Det ble funnet uregistrert sennepsgass med artillerigranater.

En viktig del av normaliseringen, særlig på 2000-tallet, var fornyet økonomisk aktivitet med økt engasjement fra utenlandske selskaper. Norske Yara etablerte seg også i Libya, gjennom oppkjøp av en gjødselfabrikk i 2009.

Etter at folkelige opprør med sikte på regimeskifte ble startet i nabolandene Tunisia og Egypt vinteren 2011, den såkalte arabiske våren, brøt det også i Libya ut opprør i februar. Opprøret startet i Benghazi i øst, hvor opposisjonen mot Muammar al-Gaddafis regime hadde dypest røtter, men det spredte seg til andre deler av landet, også hovedstaden Tripoli. Regimet svarte med å sette inn våpenmakt mot opprørere og sivilbefolkning. Fra slutten av februar ble det iverksatt en omfattende evakuering av utenlandske statsborgere fra Libya, og et stort antall flyktninger krysset grensen til Tunisia. Etter hvert som opprørerne tok kontroll over områder øst i landet, ble grensen til Egypt åpnet.

Flere års oppbygd misnøye med et udemokratisk regime lå bak opprøret i Libya. Inspirasjonen fra de samtidige opprørene i nabolandene gjorde at opprøret fikk større drivkraft enn tidligere protester. Opprøret var dels drevet av et folkelig krav om økt frihet, men var også påvirket av islamistiske krefter med en egen politisk agenda, og egne grunner til å styrte det sekulære libyske regimet.

Den utløsende årsak til protestene var arrestasjon av advokaten Fathi Terbil, som representerte de pårørende etter en massakre i fengselet Abu Salim, hvor rundt 1250 fanger var blitt drept i 1996. Det ble mobilisert støtte til protestene fra de etterlatte. 17. februar ble protestene trappet opp, og utløste det som etter hvert ble den libyske revolusjonen. Den tok snart en voldelig vending, hvor regimet tok i bruk sine maktmidler, men også deler av opposisjonen tok snart i bruk vold. Voldsbruken trappet snart opp fra begge sider. Framstillingen av hendelsene er farget av propagandakrigen og mediedekningen under konflikten, og ikke minst knyttet til den internasjonale militære intervensjonen. I ettertid er det fortsatt ulike oppfatninger om og fortellinger av omstendighetene som førte til det flernasjonale angrepet på Libya, og som førte til regimets fall.

Regjeringsstyrker ble satt inn mot demonstrantene i Benghazi, med mange drepte og sårede. Deretter ble konflikten gradvis trappet opp, med økt voldsbruk fra begge sider, og sammenstøt flere steder i landet. Samtidig ble regimet svekket. Allerede fra 20. februar sluttet mange diplomater, politikere og offiserer seg til opprørerne. Viktigst var deserteringen av offiserer som med soldater og våpen begynte å bygge opp en militær opprørsstyrke. Flere stammer, som warfalla, hasawna og tuareg, stilte seg også bak opprøret. Den internasjonale støtten omfattet i denne første fasen beslutningen i Arabiske liga om å utestenge det libyske regimet, 22. februar.

Opprør brøt ut i by etter by i Kyrenaika, og etter en uke hadde regimet mistet kontrollen over Benghazi og størstedelen av det østlige Libya. I alle større byer ble det organisert demonstrasjoner til støtte for regimet. Opprøret startet i øst, hvor motstanden mot regimet var sterkest, og fikk sitt hovedsete i Benghazi. Opprørernes bruk av det libyske flagget fra kongedømmets tid – en periode nært knyttet til Benghazi og Kyrenaika – var et signal om brudd med det sittende regimet. al-Gaddafi søkte å befeste sin stilling i Tripoli, hvor regimet forsvarte seg ved hjelp av sikkerhetsstyrker lojale til statssjefen og hans familie. Han bevæpnet også lojale stammer, særlig sin egen: Gaddafa.

Et nasjonalt overgangsråd (National Transitional Council of Libya, NTC) ble opprettet i Benghazi 27. februar, ledet av tidligere justisminister Mustafa Abdul Jalil. Det ble et samlingspunkt for opprøret og et kontaktpunkt mellom opprørerne og omverdenen. NTC ble gradvis anerkjent som rettmessig representant for Libya. I oktober ble Abdurrahim El-Keib valgt til statsminister og leder for en overgangsregjering. Et av de første utspillene fra NTC var å oppfordre til innføring av en flyforbudssone over Libya og angrep mot al-Gaddafi. I løpet av konflikten økte den internasjonale støtten til NTC, mens få land stilte seg bak regimet.

Den afrikanske union (AU) forsøkte i april å forhandle fram en våpenhvile, noe al-Gaddafi aksepterte, mens NTC avviste enhver plan som innebar at al-Gaddafi og hans familie ble værende. Det afrikanske diplomatiet fikk heller ikke støtte av arabiske eller vestlige land. I ettertid har det blitt påpekt at så lenge det var en diplomatisk kanal inn til det libyske regimet gjennom AU, og vilje til å forhandle, var ikke alle ikke-militære forsøk på å løse konflikten forsøkt – før en koalisjon av arabiske og vestlige land gikk til angrep gjennom Operation Odyssey Dawn (OOD) i mars.

De i utgangspunktet ikkevoldelige protestene øst i Libya utviklet seg til en voldelig konflikt mellom regimet og opprørere som snart organiserte seg. Det kom tidlig til maktbruk fra begge sider, og konflikten utviklet seg til en borgerkrig. Opprørerne gikk tidlig på offensiven, både for å forsvare seg mot angrep fra regimet og for å frigjøre byer og landområder. Da NATO grep inn militært gjennom Operation Odyssey Dawn, ble opprøret en konflikt med internasjonale dimensjoner.

Borgerkrigen pågikk i om lag et halvt år, med omfattende kamper om flere sentrale byer, ikke minst industribyen Brega i øst, samt blant annet Misrata, Ras Lanuf, Zawiyah, deretter Tripoli, og til slutt særlig Sirte og Bani Walid. Kontrollen over disse og andre byer skiftet flere ganger, og regimet holdt hovedstaden til 20. august. Opprørsstyrker inntok den siste av Gaddafi-regimets kontrollerte byer, Sirte, 20. oktober 2011. Her ble al-Gaddafi selv drept etter å ha vært på flukt i to måneder. Andre medlemmer av hans familie flyktet til Niger og Algerie

Etter drapet på al-Gaddafi erklærte NTC 23. oktober at Libya var frigjort, og at opprøret var over. Fortsatt fant det sted voldsbruk, blant annet som hevn for overgrep fra regimets side under krigen. Flere militsgrupper fortsatte å operere, og det kom til sammenstøt mellom dem. 

Etter krigen framkom det at det hadde blitt gjennomført ureglementerte henrettelser av libyere som var lojale til al-Gaddafi. Også mange borgere fra andre afrikanske land ble drept, de fleste under selve krigen, mistenkt for å ha vært leiesoldater for regimet.

Krigen i Libya førte til internasjonal inngripen. Dette skjedde formelt som støtte til flere resolusjoner vedtatt av FNs sikkerhetsråd. Først omfattet disse sanksjoner, inklusive en våpenembargo fra 26. februar, deretter en flyforbudssone over Libya. Sikkerhetsrådets resolusjon nr. 1973 fra 17. mars godkjente, om nødvendig, bruk av alle nødvendige midler, altså også militære, for å håndheve embargoen og flyforbudssonen.

Den folkerettslige begrunnelsen for den internasjonale militære intervensjonen var at den var nødvendig for å beskytte sivile mot angrep fra den libyske regjering, i tråd med det nye politiske prinsippet om ansvar for å beskytte: «Responsibility to protect» (R2P). Anvendelse av R2P ble aktualisert etter at al-Gaddafi framsatte trusler om angrep mot sivilbefolkningen i Benghazi, og intensiverte den militære kampanjen mot opprørerne. Mens resolusjonen la grunnlaget for en flyforbudssone, ga den derimot ikke anledning til militær invasjon eller okkupasjon av Libya, og godkjente heller ikke en fjerning av al-Gaddafi og hans regime. Den internasjonale straffedomstolen (ICC) utstedte arrestordre på blant andre al-Gaddafi og hans sønn Saif al-Islam.

FN-resolusjonen ble håndhevet ved at en gruppe land gikk sammen om en militær luftoperasjon, Operation Odyssey Dawn (OOD) fra 19. mars. Under operativ ledelse av USA besto koalisjonsstyrken først av styrkebidrag fra Canada, Frankrike, Italia, Storbritannia og USA. Operasjonen startet med franske flyangrep støttet av rakettbeskytning fra marinefartøyer i Middelhavet. Flere land, blant dem Danmark, Norge og Sverige, sluttet seg til koalisjonen.

Norge stilte seg bak FNs resolusjoner. Regjeringen vedtok 22. mars å stille et norsk bidrag til den multinasjonale styrken. Et styrkebidrag med seks F–16 kampfly ble 24. mars forflyttet fra Bodø hovedflystasjon til NATO-basen Soudha Bay på Kreta. Det ble også satt inn C–130J Hercules transportfly. De norske flyene inngikk i den flernasjonale styrken, og jagerflyene fløy sine første tokt 24. mars.

NATO overtok 23. mars ansvaret for å håndheve våpenembargoen, deretter også flyforbudsoperasjonen. Fra 31. mars tok NATO over kommandoen over den flernasjonale militære innsatsen. Det skjedde gjennom en ny operasjon, Operation Unified Protector, (OUP), som direkte etterfulgte OOD. Norge videreførte deltakelsen frem til luftbidraget ble trukket ut 1. august 2011. Sikkerhetsrådet besluttet å ende mandatet med virkning fra 31. oktober, og operasjonen ble terminert.

I tillegg til luftoperasjonen håndhevet NATO embargoen til sjøs, med patruljering utført av marinefartøyer. 

NATOs inngripen var avgjørende for utfallet av opprøret i Libya. Først for å forhindre at det libyske regimet lykkes med sine motoffensiver mot opprørerne på våren; så til at opprørsstyrkene klarte å innta Tripoli 22.–23. august, og til sist for at al-Gaddafi ble drept 20. oktober. Flyangrepene iverksatt av NATO var vesentlig rettet mot regimets militære infrastruktur og operative kapasiteter. Det lå ikke i FN-mandatet å sette inn bakkestyrker, men det ble etter hvert kjent at flere land – Frankrike, Italia, Storbritannia, USA og Qatar – hadde sendt spesialsoldater for å bevæpne, trene og støtte opprørsstyrkene, samt å bistå dem med etterretning og til å avverge infiltrasjon fra al-Qaida. Libyske islamistiske grupper spilte tidlig en sentral rolle i organisering av opprøret; enkeltpersoner så vel som enkelte grupper var kjent for bånd til nettopp al-Qaida. Flere av disse fikk som følge av krigen militær makt og politisk innflytelse i Libya.

Opprørsstyrkene ble forsynt med utrustning og våpen, hvilket var omstridt, sett i lys av FNs våpenembargo mot Libya. Dette ble kritisert blant annet fra arabiske stater og Den afrikanske union. Det var også betydelig kritikk, fra flere hold, mot den militære intervensjonen som sådan, eller hvordan den utviklet seg. Kritikken kom også fra Arabiske liga. Den støttet etablering av en flyforbudssone, men anså at den militære kampanjen gikk lenger enn den opprinnelige intensjonen – og ut over hva Sikkerhetsrådet hadde godkjent i sine resolusjoner. Afrikanske statsledere mente koalisjonsstyrkene grep inn i indre afrikanske anliggender.

25. august 2011 lempet FNs sikkerhetsråd på sanksjonene mot Libya, blant annet ved å åpne for at USD 1,5 milliarder av den libyske stats valutaressurser som var blitt frosset i utlandet skulle utbetales til NTC. Libyske midler fantes flere steder i verden. Det ble opplyst at det også fantes libyske verdier tilsvarende cirka to milliarder kroner i norske banker. FN besluttet i september 2011 å gi Libyas plass i verdensorganisasjonen til opprørsrådet, som så anmodet Sikkerhetsrådet om å oppheve noen av sanksjonene.

Under krigen ble det pekt på at Libya, som en følge av konflikten, kunne bli splittet, eksempelvis med en separat stat i øst. En slik oppløsning kunne bragt Libya tilbake til tida før selvstendigheten, med de tre områdene Fezzan, Kyrenaika og Tripolitania som mulige nye statsdannelser. En tilsvarende utvikling ble framholdt som mulig etter regimestiftet i Irak (som følge av Irak-krigen i 2003). Det ble også framholdt at Libya, i likhet med Irak, kunne bli et nytt operasjonsområde for internasjonal terrorisme. Utviklingen de fem første årene etter krigen har langt på vei bekreftet denne frykten. Fra 2012 har Libya i praksis opphørt å eksistere som en samlet og funksjonerende stat. Landet er kontrollert av flere militsgrupper like mye som de valgte myndighetene, og det er dannet rivaliserende maktstrukturer særlig i det gamle Kyrenaika og i Tripoli, uten at noen del av landet har brutt ut og dannet en ny stat. Den mest framtredende militære leder i konflikten etter regiskiftet er general Khalifa Haftar, med maktbase i Benghazi. Han uttalte mål er å nedkjempe islamistene i Libya; det uuttalte er å sikre seg makten i landet. I 2015 ble han utnevnt til øverstkommanderende for regjeringsstyrkene Libyan National Army (LNA), tilhørende den internasjonalt anerkjente regjeringen i Tobruk.

Flere jihadist-grupper, inklusive Den islamske stat (IS), har – mye som følge av en de facto oppløsning av staten Libya – etablert seg i landet. Fra 2014 har IS, først ved Derna, så i Sirte, etablert sitt tredje viktigste baseområde i Libya, etter Syria og Irak. IS har brukt områder under sin kontroll til å trene soldater fra flere land, som så er satt inn i kamper i Syria og Irak. Det er pekt på at IS fra Libya kan ha sendt terrorister til Europa, med den store flyktningstrømmen herfra, over Middelhavet. Det er antatt at IS i Libya har ønsket å bygge opp et fotfeste utenfor sitt kjerneområde i Levanten, for å ha dette å falle tilbake på ved militært tilbakeslag der. Libyske styrker iverksatte i mai 2016 en militær operasjon for å fjerne IS fra Sirte, og byen ble gjenerobret i desember 2016. Flere militsgrupper lojale til den nasjonale samlingsregjeringen sto bak angrepene, som svekket posisjonen til IS i Libya. Blant mange andre islamistgrupper aktive i Libya, er Ansar al-Sharia som er tilknyttet al-Qaida.

Særlig nærværet av IS har bidratt til at den fortsatte krigen i Libya er blitt internasjonalisert. Da IS-milits i februar 2015 henrettet en gruppe egyptiske statsborgere førte dette til at Egypt gjennomførte flybombing mot gruppen i Libya. Før dette, i august 2014, sto De forente arabiske emirater, ved bruk av baser i Egypt, bak et luftangrep mot flyplassen i Tripoli samt lokal milits. Regjeringsstyrkene LNA mottar politisk og militær støtte fra De forente arabiske emirater, Egypt og Saudi-Arabia. Andre land, som Tyrkia og Qatar, er også engasjert i konflikten, og støtter regjeringen med base i Tripoli. Også Russland har gode forbindelser med regjeringen i Tobruk og med feltmarskalk Haftar. Det ble i 2017 rapportert at han hadde inngått en avtale om russiske militærbaser i Benghazi og Tobruk.

I Libya har IS forsøkt å framstille seg som en forsvarer mot utenlandsk, imperialistisk, invasjon, etter hvert som det i 2016 ble mer aktuelt med en ny militær inngripen i landet – blant annet rettet mot IS. Det var i 2016 flere tilfeller av utenlandske angrep mot IS i Libya, uten at hele bildet er kjent. I begynnelsen av august 2016 gjennomførte USA flere flyangrep mot IS-mål i Sirte gjennom Operation Odyssey Lightning, etter anmodning fra Libyas regjering. Operasjonen ble avsluttet i desember, da regjeringen vant kontroll over Sirte. Allerede før luftangrepene i august var det rapporter om militære angrep fra både Frankrike og USA mot IS-mål i Libya. Under kampene om Sirte stilte Italia med et feltsykehus. Det er meldt at amerikanske, britiske, franske og italienske spesialsoldater er satt inn i Libya.

USA gjennomførte et angrep rettet mot en av IS-lederne i november 2015, og et angrep mot en IS-leir i Sabratha i februar 2016 ble iverksatt som følge av terroranslagene i Tunisia året før.

Ved at flere land har engasjert seg mot IS i Libya, for å svekke gruppens stilling der, har de i realiteten åpnet en tredje front i den militære kampanjen mot IS. Denne føres av den flernasjonale koalisjonen som i Syria og Irak står bak den militære Operation Inherent Resolve (OIR). Det er anslått at IS har hatt opptil 6000 soldater i Libya, men at dette tallet ble redusert som følge av kampene i 2016. Mange av dem antas å ha flyktet for å slutte seg til IS-tilsluttede grupper andre steder i Afrika, særlig i Sahel.

Som tilfellet var med den USA-ledede invasjonen av Irak i 2003, ble det stilt spørsmål ved den egentlige intensjonen bak NATOs krigføring i Libya. De to lands oljeressurser er påpekt som ett motiv for vestlig intervensjon. Blant annet som følge av lekkasjer, inklusive epost til og fra den daværende amerikanske utenriksminister Hillary Clinton, er særlig rollen til Frankrikes president Nicolas Sarkozy for å få andre land med i et angrep på Libya, underbygd. Mens Sikkerhetsrådet ikke åpent for regimeendring, er dette framholdt som en hovedhensikt med angrepet på Libya, særlig fra fransk side, hvor Frankrike ønsket å styrke sin politiske og økonomiske stilling i Nord-Afrika og Midtøsten. En rapport fra det britiske parlamentets egen utenrikskomité, lagt fram høsten 2016, peker på dette, og at det ikke ble utført voldelige overgrep mot sivile fra de libyske regjeringsstyrkenes side. Dette, frykten for vold mot sivile, var hovedbegrunnelsen for den flernasjonale, FN-sanksjonerte intervensjonen i 2011. Også i Norge er det blitt stilt krav om en undersøkelse av omstendighetene bak beslutningen om norsk deltakelse i operasjonene i Libya, lik den som i 2016 ble offentliggjort om Norges innsats i Afghanistan.

I september 2011 sendte FN en såkalt politisk misjon til Libya, United Nations Support Mission in Libya (UNSMIL), for å støtte landets nye myndigheter i deres arbeid for å stabilisere og utvikle landet, herunder å forberede valget sommeren 2012. Det ble på et tidlig tidspunkt vurdert å sette inn en fredsbevarende styrke med militære observatører fra FN i Libya, men dette ble avvist av NTC. Vinteren 2017 anmodet Libya bistand fra NATO om å styrke landets sikkerhetsinstitusjoner.

Overgangsrådet (National Transitional Council of Libya, NTC) som styrte landet den første tida etter regimeskiftet, gjennomførte 7. juli 2012 valg på en nasjonalkongress (General National Congress, GNC) til erstatning for rådet. En hovedoppgave for GNC var å føre den demokratiske prosessen videre, inklusive å utpeke ny statsminister og regjering, og gjennomføre valg på et parlament i 2013. Det skulle også påbegynne arbeidet med en ny grunnlov. Mohamed Magarief ble valgt til å lede GNC, og ble fungerende statssjef.

Valget på nasjonalkongressen 7. juli omfattet 200 plasser, hvorav 80 var satt av til politiske partier, de øvrige 120 til individuelle kandidater. 374 partier registrerte seg for å delta.

Før valget oppfordret tidligere overgangsstatsminister Mahmoud Jibril til nasjonal enhet mellom partiene. Jibril ledet selv en sammenslutning av partier, National Forces Alliance (NFA). Med 39 av de 80 partiplassene ble NFA største parti. Deretter fulgte Det muslimske brorskap (under navnet Justice and Construction Party) med 17 seter.

8. august ble makten overdratt fra NTC ved Mustafa Abdul Jalil til GNC ved dennes eldste representant, Mohammed Ali Salim, og NTC oppløst. Dette var den første fredelige maktoverdragelse i Libyas historie, men førte ikke til fred i landet. Fortsatte politiske motsetninger og en svak stat førte til ny krig.

GNC utpekte teknokraten Mustafa Abu Shagour som ny statsminister. I oktober ble han avsatt, og Ali Zeidan valgt. I mars 2014 ble Zeidan avsatt, da nasjonalforsamlingen uttrykte mistillit til måten han hadde håndtert en situasjon med illegal eksport av olje fra Kyrenaika på. Han ble erstattet av Abdallah al-Thani. Måneden før hevdet Zeidan å ha blitt utsatt for et mislykket kuppforsøk.

Valg på ny grunnlovgivende forsamling ble holdt i februar 2014. Grunnet sikkerhetssituasjonen måtte valget i en del områder utsettes til juni. Bare individuelle kandidater kunne stille. Det nye parlamentet samlet seg i Tobruk øst i Libya etter en forverret sikkerhetssituasjon både i Tripoli og Benghazi. Det består av mer liberale kandidater enn det foregående (GNC), som var dominert av islamister. Dette har ført til at islamistene ikke aksepterte legitimiteten til den nye forsamlingen.

Som følge av den politiske prosessen under og etter valget i 2014 ble Libya konstitusjonelt splittet, ved at landet fikk to (og deretter tre) rivaliserende parlament og regjeringer: én i Tobruk og en annen i Tripoli. Den politisk-militære blokken med sete i Tripoli er kjent som (Operation) Dawn; den i Tobruk (Operation) Dignity. Islamistene, inklusive Den islamske stat (IS), ser på begge som fiender.

Libyas høyesterett underkjente høsten 2014 parlamentet i Tobruk, som tidlig fikk bred internasjonal anerkjennelse. FN startet høsten 2014 en forhandlingsprosess for å bringe partene sammen om en politisk løsning, med en nasjonal enhetsregjering. Disse forsøkene førte ikke fram, men i desember 2015 inngikk de to parlamentene en avtale om å opprette en nasjonal samlingsregjering, Government of National Accord (GNA), etter mekling fra FN. Den ble ledet av forretningsmannen Fayez al-Sarraj. Regjeringen ble innsatt i Tripoli april 2016. Avtalen om å opprette den ble imidlertid ikke støttet av de to rivaliserende regjeringene, og GNA er derfor i praksis en tredje regjering i Libya.

Den Dawn-støttede regjeringen i Tripoli oppløste seg selv i april 2016, da GNA ble innsatt, men deler av denne har fastholdt å være Libyas regjering – uten å ha maktmidler å sette bak kravet. Det andre store maktsenteret i Libya i den fornyede borgerkrigen fra 2014, er i Kyrenaika, hvor general Khalifa Haftar (se nedenfor) har tatt kontroll over Benghazi, og derfra nedkjempet islamistisk milits der. Generalen har politisk og militær støtte fra De forente arabiske emirater og Egypt, men også Frankrike, som har satt inn soldater i denne delen av landet.

Manglende tradisjon for fri politisk virksomhet har vært en utfordring i Libya etter regimeskiftet i 2011. Til dette hører fraværet av normale statlige strukturer fra både før og under al-Gaddafi-perioden. Under kongedømmet hadde Libya få politiske institusjoner og liten frihet, og under al-Gaddafi ble landet styrt nærmest som et familieforetak. Til den positive utviklingen etter regimeskiftet hørte, særlig den første tida, framveksten av et sivilt samfunn med uavhengige organisasjoner, blant annet for kvinner og ungdom. Frie medier vokste også fram. Denne økte friheten har deretter kommet under press fra politisk og militær splittelse, med tiltagende voldsutøvelse og en sterkt svekket sentraladministrasjon.

Etter regimeskiftet i 2011 sto Libya overfor store utfordringer på flere områder, ikke minst sikkerhet. Opprørerne som fjernet det gamle regimet var ikke én ensartet gruppe, men besto av en rekke selvstendige militsgrupper. Disse hadde et felles mål i å styrte regimet, men ingen felles plattform ut over det, og ingen felles ledelse. Senere, fra 2014, kom Den islamske stat (IS) til som enda en sikkerhetsutfordring.

Det nasjonale libyske forsvaret gikk i oppløsning i 2011, men elementer ble brukt i oppbyggingen av en ny hær (Libyan National Army). En løs koalisjon av militsgrupper utgjorde en form for nasjonalgarde – Libyan Shield Forces – som fikk mye av ansvaret for lokal sikkerhet. Lokale militsledere har vært de mest sentrale i å opprettholde sikkerheten i ulike deler av landet. Samtidig har de utgjort et latent sikkerhetsproblem så lenge de ikke er underlagt nasjonal kontroll og kommando. Flere væpnede grupper er dannet også for rent opportunistiske – ofte kriminelle, dels politiske – formål. Etter hvert vokste det fram politiske og militære grupper med tydeligere mål, og som befestet sin makt i ulike deler av landet.

Militsgruppene er fragmenterte. I noen grad kan mange kategoriseres som mer sekulære, andre mest religiøse – også islamistiske. De fleste er forankret i lokal geografi og stammetilhørighet, uten noen klar politikk. I mars 2014 startet en avhoppet general fra al-Gaddafis regime, Khalifa Haftar, en selverklært krig mot terrorisme med utspring i Benghazi. Kampanjen omfattet angrep på islamistiske grupper, blant dem Ansar al-Sharia i Libya (ASL). FNs sikkerhetsråd vedtok i august sanksjoner mot libyske militsgrupper i et forsøk på å forhindre at situasjonen skulle føre til full borgerkrig.

Ved inngangen til 2014 ble det anslått at det var mellom 1500 og 2000 ulike militsgrupper i Libya. Medio 2016 var det antatt at det var rundt 140 000 militssoldater i landet.

Under et angrep på det amerikanske konsulatet i Benghazi 11. september 2012 ble fire amerikanske diplomater, blant dem USAs Libya-ambassadør, drept. USA sendte deretter militære styrker til området for å beskytte amerikanske interesser. Libyske myndigheter beskyldte både tilhengere av al-Gaddafi og al-Qaida i Maghreb (AQIM) for å stå bak angrepet. Også andre islamistiske grupper er blitt knyttet til aksjonen. Ambassadesaken har senere vært omstridt i USA, inklusive kritikk mot daværende utenriksminister Hillary Clinton under presidentvalgkampen i 2016.

Det har etter regimeskiftet i 2011 vært en rekke angrep på offentlige bygninger, inklusive nasjonalforsamlingen, så vel som på myndighetspersoner.

I oktober 2013 besluttet NATO å sende en gruppe militære rådgivere til Libya for å bistå landet i å gjenoppbygge sine militære institusjoner. I en hemmelig operasjon, med støtte fra USA, ble Libyas kjemiske våpen destruert i den libyske ørken. Dette arbeidet ble avsluttet i januar 2014.

Muammar al-Gaddafi spilte grupper (spesielt stammer) og regioner (særlig øst mot vest) opp mot hverandre som ledd i sin strategi for å beholde makten. Ved frigjøringen var det derfor flere motsetninger, hvorav noen ble forsterket gjennom krigen. Ikke minst gjaldt dette lokale konflikter etter at grupper hadde stått mot hverandre i borgerkrigen. Konflikter har også oppstått i sør, hvor det tradisjonelt er motsetninger mellom tabu-folket og arabiske stammer, hvorav de siste ble favorisert av regimet. En lignende situasjon finnes i Ghadames i vest, med motsetninger mellom tuareg-folket som har støtt sammen med arabere.

Etter regimeskiftet kom det til hevnaksjoner. I Bani Walid, et av det avsatte regimets siste ankerfester, gikk Gaddafi-tilhengere i januar 2012 til angrep på opprørsmilits. Også andre steder har det vært sammenstøt mellom væpnede grupper – så vel som angrep på sivile mål, både grupper og enkeltindivider kjent for å ha støttet regimet. Blant de siste hører praktisk talt hele befolkningen på ca. 42 000 fra byen Tawergha, som ble fordrevet fra sine hjem, og nektet å vende tilbake, samtidig som byen ble rasert. Dette var en hevnakt fra milits i Misrata.

Utstrakt tilgang på våpen har bidratt til kriminalitet, inklusive knyttet til menneskesmugling. Manglende sentral myndighet har bidratt til porøse grenser, med økt smugling som følge. Dette har bidratt til at våpen har tilflytt islamistiske grupper i Sahel-beltet, og bidratt til konflikten i Mali. Til den regionale sikkerhetsdimensjonen hører mulighetene islamske terrorister har fått til å operere i og fra Libya, som følge av den svekkede sentralmakten etter regimeskiftet. Nabolandet Niger uttrykte i februar 2014 et ønske om en vestlig militær intervensjon i Sør-Libya for å fjerne denne trusselen.

En FN-rapport offentliggjort i februar 2016 dokumenterte en stort antall overgrep mot sivile, inkludert tortur og offentlige likvideringer. Den viste også til en rekke vilkårlige militære angrep på sivile områder. Rapporten dokumenterte også rekruttering av barn til militsgrupper, derunder Den islamske stat.

Den regionale sikkerhetsbetydningen av utviklingen i Libya ble vist ved terrorangrepet i Sousse, Tunisia juni 2015. Han som sto bak handlingen skal ha fått opplæring i en leir i Libya. Tunisia besluttet deretter å oppføre en sikkerhetsmur langs grensa til Libya som et tiltak mot terrorisme. Framveksten av jihadist-grupper i Libya betraktes også som en trussel av de to andre nabolandene i Nord-Afrika, Algerie og Egypt.

Manglende kontroll fra ansvarlige, statlige myndigheter har ført til framvekst av en omfattende menneskehandel, med illegal innvandring til Europa, hvor Libya er blitt en av de største rutene. For å bekjempe denne trafikken vedtok EU i mai 2015 å iverksette en marineoperasjon, UNAVFOR Med (også kjent som Operasjon Sophia), for å håndtere en situasjon med flere flyktninger – og forlis. Samtidig ble det erkjent at situasjonen ikke kunne løses uten at det ble skapt en mer stabil situasjon i Libya.

Det har vært flere internasjonale initiativ for å forsøke å bilegge konflikten i Libya. Særlig av FN engasjert seg i flere prosesser, inklusive med et nytt veikart for en politisk løsning i september 2017. Enkeltland har også engasjert seg, inklusive Russland og Frankrike, så vel som nabolandene Algerie, Egypt og Tunisia. I juli 2017 møttes general Khalifa Haftar fra regjeringen i Tobruk og lederen for den FN-innsatte GNA-regjeringen, Fayez al-Serraj, i Paris. Der inngikk de en våpenhvile som imidlertid har begrenset betydning, da de to gruppene i liten grad står militært overfor hverandre. De to gruppene ble enige at det skal holdes presidentvalg i 2018.

Framveksten av radikal islamisme har vært en bekymring både for deler av det libyske samfunn og for utenlandske aktører. Enkelte grupper dukket opp på 1980-tallet, mens andre – og større – vokste fram i 1990-årene, blant dem Libyan Islamic Fighting Group (LIFG). Denne sto bak flere militære anslag, også drapsforsøk på Muammar al-Gaddafi. Gruppen er fra 2011 kjent som Libyan Islamic Movement for Change (LIMC).

Libyske jihadister sluttet seg til motstanden mot den sovjetiske okkupasjonen av Afghanistan på 1980-tallet; deretter kjempet flere som fremmedkrigere i Algerie, Bosnia og Tsjetsjenia, enda flere i Irak. En del fortsatte denne kampen i Libya, og bidro til etablering av nye grupper, blant dem Ansar al-Sharia og Rafallah al-Sahati. Dette er en del av rekrutteringsgrunnlaget for Den islamske stat (IS), som fra 2014 har vokst i Libya.

Islamistene står sterkest øst i landet, som i Darnah og Benghazi. Valget i 2012 viste at denne retningen ikke fikk like stort politisk gjennomslag i Libya som i nabolandene Tunisia og Egypt etter omveltningene der. Mens islamistiske partier fikk 74 prosent av stemmene ved valgene i Egypt, var tallet i Libya 21 prosent – med Det muslimske brorskap som det største av de islamistiske partiene. Brorskapet ble dannet i Libya 1949, og var forbudt under al-Gaddafi, men flere brødre sluttet seg til National Front for the Salvation of Libya (NFSL), en eksilorganisasjon som søkte å styrte regimet, med støtte fra blant annet USA.

Framveksten av Den islamske stat (IS) i Irak og Syria særlig fra 2014/15 førte til at flere islamistiske grupper, også i Nord-Afrika, erklærte sin støtte, og enkelte ble del av IS. Høsten 2014 erklærte en lokal jihadistgruppe, Majlis Shura Shabab al-Islam (MSSI), at byen Derna var en del av det islamske kalifatet erklært av IS. Terrorgruppen etablerte seg flere steder i landet, blant annet i Benghazi, Derna, Sirte og Tripoli, samt i sør. Vinteren 2015/16 ble gruppen svekket særlig i Derna og Benghazi, og Sirte ble deretter dens fremste festepunkt i Libya. Sirte ble omtalt som IS' nye Raqqa, med referanse til den syriske byen som IS har gjort til sitt hovedsete. IS mistet i desember 2016 kontrollen med Sirte, etter en halv år lang kamp for å frigjøre byen. Tilstedeværelsen til IS ble utvidet særlig utover i 2015, og ved inngangen til 2016 ble det anslått, blant annet av amerikansk etterretning, at IS hadde over 5000 soldater i Libya. Dette tallet ble så redusert som følge blan annet av kampene om Sirte i 2016.

For IS har Libya en dobbelt verdi: Som tredje baseområde etter Irak og Syria, og potensielt stadig viktigere etter hvert som den militære motstanden svekker IS i disse to landene. Dermed er også terrorgruppens inntektsgrunnlag, særlig fra illegal oljeutvinning i Syria, underminert. En mulig gevinst ved å etablere kontroll over deler av Libya har vært å hente inntekter fra landets oljekilder. IS utførte vinteren 2015/16 flere angrep mot oljeinstallasjoner, blant annet i Ras Lanuf.

IS har iverksatt terroraksjoner også i Libya. En av de som har vakt størst oppmerksomhet var halshoggingen av 21 egyptiske kristne i februar 2015. Den førte til at Egypt bombet mål i Libya.

  • Campbell, Horace (2013). Global NATO and the Catastrophic Failure in Libya. Monthly Review Press
  • Boyle, Francis A. (2013). Destroying Libya and World Order. Clarity Press
  • Chorin, Ethan (2012). Exit the Colonel. PublicAffairs Books.
  • Hilsum, Lindsey (2012). Sandstorm. Faber & Faber.
  • Pargeter, Alison (2012). Libya. The Rise and Fall of Qaddafi. Yale University Press.
  • Prashad, Vijay (2012). Arab Spring, Libyan Winter. AK Press.
  • Oakes, John (2011). Libya. The History Press.
  • Wright, John (2010). A History of Libya. C. Hurst & Co Publishers.
  • Vandewalle, Dirk (2006). A History of Modern Libya. Cambridge.
  • Arnold, Guy (1996). The Maverick State. Cassell.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.