Muammar al-Gaddafi

Muammar al-Gaddafi tok makten i Libya ved et militærkupp 1969. I hans tid som leder har landet gjennomgått en betydelig økonomisk og sosial utvikling. Bildet viser et folkeopptog med Gaddafi-tilhengere i Tripoli. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.
Muammar al- Gaddafi

Muammar al-Gaddafi

Av /NTB Scanpix ※.

Libyas nyeste historie kan deles i to faser: Perioden under Muammar al-Gaddafi som statssjef, og perioden etter regimeskiftet som følge av krigen i Libya i 2011. Gaddafi grep makten i et militærkupp i 1969, og styrte Libya til 2011, da ble han drept under en flernasjonal militær aksjon, som fulgte et opprør under Den arabiske våren. Gaddafi-perioden var preget av indre politisk stabilitet, men omskiftelige internasjonale relasjoner. Tiden etter 2011 har vært preget av en statsdannelse i oppløsning, med rivaliserende regjeringer – støttet av ulike utenlandske stater.

Mens Libya under Gaddafi i større grad enn noen gang i landets historie ble samlet som én stat, har politiske og regionale motsetningene deretter brakt landet inn i en tilstand av borgerkrig, med maktkamp særlig mellom grupperinger i Tripoli i vest og Benghazi i øst, noe som dels reflekterer det historiske skillet mellom Tripolitania og Kyrenaika.

Regimeskiftet førte til at militante islamister, inklusive Den islamske staten (IS), etablerte et fotfeste i Libya. Da IS ble slått i Syria og Irak i 2016–2018, forble Libya et sterkt baseområde. Mens Gaddafi ble en forkjemper for afrikansk enhet, har utviklingen i Libya etter regimeskiftet bidratt til destabilisering i det nordlige Afrika og Sahel-området. Under Gaddafi fikk mange afrikanere arbeid i Libya. Statsoppløsningen har ført til at landet er mye brukt av menneskesmuglere i trafikken med illegale migranter til Europa.

Gaddafi-regimet (1969–2011)

Idris
Kong Idris måtte gå av under Gaddafis militærkupp i 1969.
Av .
Gaddafi og Nasser

Som ung var Gaddafi påvirket av den egyptiske presidenten Gamal Abdel Nasser, som avskaffet monarkiet i Egypt i 1952. Bildet viser Gaddafi (til venstre) sammen med Nasser i 1969.

En gruppe yngre offiserer ledet av Muammar al-Gaddafi tok makten ved et militærkupp 1. september 1969. Landets statsoverhode, kong Idris, var utenlands, og forble i eksil. Kronprins Hassan al-Aida frasa seg retten til tronen, og monarkiet ble avskaffet.

Kuppet kom etter flere år med styrket nasjonalfølelse og panarabisme. Framveksten av arabisk selvfølelse ble forsterket av at offiserer avskaffet monarkiet i Egypt og Irak, samtidig som konfrontasjonen med Israel og dets vestlige støttespillere tiltok. Dette regionale bakteppet samspilte med den libyske kongens provestlige politikk og konservative holdninger, så vel som utbredt korrupsjon.

Kuppmakerne opprettet et revolusjonært kommandoråd (Revolutionary Command Council, RCC) med Gaddafi som frontfigur og de facto statssjef, selv om han aldri tok tittelen president. Han så på maktovertakelsen som en gjennomgripende revolusjon, ikke et kupp. Selv om de nye lederne førte en i hovedsak sekulær – og til dels sosialistisk orientert – politikk, tilla Gaddafi islam en sentral plass i revolusjonen.

Politisk kurs

Kuppmakerne, en gruppe unge offiserer, var arabiske nasjonalister. Gaddafi var sterkt inspirert av Egypts president Gamal Abdel Nasser og de frie offiserene som grep makten og avskaffet kongedømmet der i 1952.

De libyske offiserene hadde i starten ikke noen tydelig ideologisk eller politisk retning, men førte en eksperimentell innenrikspolitikk og en radikal utenrikspolitikk. Gaddafi lente seg mot Nasser, og kunngjorde at Libyas revolusjon og landets ressurser sto til disposisjon for Egypt og panarabismen. Etter maktovertakelsen sendte Egypt sikkerhetsstyrker til Libya, vesentlig som beredskap mot eventuelle motkupp.

Libyas panarabiske kurs ble rettesnoren for utenrikspolitikken helt til århundreskiftet. Fra starten var det en hovedsak å avvikle de utenlandske militærbasene i Libya, som del av kampen mot vestlig imperialisme.

Nasjonal enhet var en annen politisk prioritering, etter at Libya var samlet til én stat så sent som i 1963. En kulturell revolusjon var en viktig del av det libyske eksperimentet, hvor kombinasjonen av arabisk nasjonalisme og islamske verdier sto i sentrum. Som ledd i dette ble vestlige symboler fjernet og arabisk språk pålagt brukt; det latinske alfabetet ble forbudt.

En ny grunnlov trådte i kraft i 1969. RCC ble da formelt den øverste politiske ledelse. Politisk undertrykking gjorde seg utslag blant annet gjennom forbud mot fri partidannelse og en fri presse. Selv etablerte regimet Arab Socialist Union som statsbærende parti i 1971. I 1973 lanserte Gaddafi en såkalt folkelig revolusjon; en kulturrevolusjon nedenfra som skulle føre til folkestyre. RCC, og Gaddafi selv, beholdt likevel den reelle makten.

Militærapparatet ble utbygd, etter hvert med støtte fra Sovjetunionen. Etter revolusjonen sendte Egypt militære rådgivere, og senere kom slike også fra østeuropeiske land for å trene sikkerhetspolitiet, mukhabarat. Libya ga våpen til Egypt i forbindelse med Oktoberkrigen i 1973, og sendte en mindre styrke til støtte for Egypt, men deltok ikke i krigføringen. Militær trening ble innført i skolen, og bevæpnede folkemilitser ble opprettet.

Gaddafis politiske og sosiale eksperiment var basert på en ambisjonen om å skape en ny styreform, en tredje vei, som alternativ til vestlig kapitalisme og ateistisk kommunisme. Målet var et samfunn uten en sentralisert stat, og det sosialistiske libysk-arabiske jamahiriya (folkestyret) ble utropt i 1977: Et politisk fellesskap med konsultasjon heller enn representasjon. Han la også vekt på fellesskap i den arabiske verden, senere i Afrika. Derav fulgte flere forsøk på å integrere Libya med andre arabiske stater.

Tidlig på 1980-tallet ble det innført et system med folkekomiteer på arbeidsplasser og i utdanningsinstitusjoner, i landsbyer og bydeler. Det ble også opprettet lokale folkekongresser. En nasjonal folkekongress skulle være øverste organ istedenfor et parlament. Den virkelige makten forble hos Gaddafi, blant annet gjennom revolusjonskomiteer som var lojale til ham, og som fikk utstrakt myndighet til å følge opp hans politikk.

I 1970 ble de utenlandske militære basene – USAs Wheelus utenfor Tripoli og Storbritannias i Kyrenaika (El Adem og Tobruk) – avviklet.

Libya under Gaddafi hadde ikke partier, avholdt ikke valg, og hadde heller ikke nasjonalforsamling, regjering eller statssjef i vestlig forstand.

Økonomisk politikk

Gaddafi-regimet gjennomførte en rekke økonomiske reformer muliggjort av økte oljeinntekter på 1970-tallet. Allerede ved revolusjonen hadde Libya en av de mest avanserte olje-infrastrukturer i verden, og olje sto for inntil 99 prosent av landets inntekter.

Privat næringsliv ble gradvis forbudt. I 1970 ble italiensk og jødisk eiendom beslaglagt. De rundt 12 000 italienerne og gjenværende medlemmer av det jødiske samfunnet ble utvist. Libya var avhengig av utenlandske selskaper for å drive oljesektoren, og tillot både utenlandsk eierskap og ekspertise. Vestlige banker og oljeindustrien ble nasjonalisert i 1970–1971.

Det fremste av Gaddafis økonomiske prestisjeprosjekter var den såkalte menneskeskapte elven; et brønn- og røropplegg for å hente ferskvann fra under Sahara-ørkenen i innlandet til bruk ved kysten, tatt i bruk fra 1991.

Sosial politikk

Med oljeinntektene var regimet i stand til å gjennomføre en sosial politikk som brakte Libya fra å være et lite utviklet land da kuppet fant sted, til å få en i både arabisk og afrikansk målestokk høy levestandard, med et utviklet velferdssystem. En utjevningspolitikk ble fremmet med store investeringer i boligbygging, helsestell og utdanning, og sysselsetting i offentlig sektor.

Kvinner fikk etter loven like rettigheter, men var fortsatt utsatt for diskriminering som følge av sosiale normer i et tradisjonsbundet samfunn.

I 1970 var 75 prosent av befolkningen analfabeter, og et storstilt alfabetiseringsprogram ble iverksatt. Lese- og skrivekyndigheten blant libyske kvinner gikk fra en av de laveste til en av de høyeste i regionen.

Nasjonal regimemotstand

Det var opprinnelig liten motstand mot kuppet og de nye makthaverne. Dette endret seg da det nye regimet førte en minst like undertrykkende politikk som det forrige. Det revolusjonære regimet møtte også motstand fra Vesten, som følte både sine politiske og økonomiske interesser truet.

Opposisjon var ikke tillatt, men kom til uttrykk gjennom manglende aktiv deltakelse i hans demokratieksperiment, ved enkeltstående protester, og ved forsøk på å avsette Gaddafi. I eksil vokste en fragmentert opposisjon fram, med både sekulære og religiøse organisasjoner.

I likhet med andre land i regionen var det på 1980-tallet framvekst av radikal islamisme. Noen av gruppene er knyttet til væpnede aksjoner mot Gaddafi-regimet på 1980- og 1990-tallet. I 1984 utførte den største, National Front for the Salvation of Libya (NFSL), et angrep på en militærleir, men planer om å ta livet av Gaddafi mislykkes. Noe av motstanden kom fra stammer som tradisjonelt støttet sanusiene, en islamistisk orden i Kyrenaika. Det var her islamismen vokste fram, også den mest markante gruppen på 1990-tallet: Libyan Islamic Fighting Group (LIFG). Spredte opptøyer fant sted flere ganger, særlig i øst.

Internasjonal motstand

Flere utenlandske stater motarbeidet det libyske regimet. Dette gjaldt spesielt USA, særlig etter at Ronald Reagan overtok som president i 1981. USA anså Libya som en stat med tilknytning til internasjonal terrorisme. Regimet støttet da også radikale grupper fra blant annet Filippinene, Irland, Japan og Spania, samt mer ytterliggående palestinske grupperinger. Libya var også en støttespiller for flere afrikanske frigjøringsbevegelser.

Reagan søkte konfrontasjon med Gaddafi for å destabilisere regimet. I 1981 skjøt USA ned to libyske jagerfly over Sirte-golfen. I 1986 bombet USA mål i Tripoli og Benghazi, inklusive Gaddafis bolig.

Storbritannia brøt forbindelsene med Libya i 1984 etter at den britiske politikvinnen Yvonne Fletcher ble drept av et skudd avfyrt fra den libyske ambassade i London. I 1988 styrtet et passasjerfly fra Pan American over Lockerbie i Skottland som følge av en bombeeksplosjon; i 1989 et fra det franske selskapet UTA over Niger. Sporene pekte mot Libya, som senere erkjente ansvar.

Regimet var i konflikt med flere arabiske land, blant annet Egypt (inklusive en kortvarig krig i 1977) og Saudi-Arabia. Samtidig søkte Gaddafi å inngå i union med arabiske stater.

Normalisering

Fra 1986 til 1987 modererte Gaddafi sin politiske retorikk, og endret gradvis politikken: Han oppløste revolusjonskomiteene og startet en økonomisk liberalisering.

Fra andre halvdel av 1990-årene ble forholdet til omverdenen normalisert. Terrorangrepene i USA 11. september 2001 bidro til å forbedre forholdet til USA, ved at Gaddafi var blant de første statsledere som fordømte angrepet, og støttet kampen mot terror.

Regimeskifte (2011)

Libyske kvinner vifter med deres nye nasjonale flagg under feiringen etter den offisielle erklæringen av frigjøring av hele landet i byen Misrata den 23. oktober 2011. Foto: AFP PHOTO / Philippe Desmazes.
/NTB.
Lisens: Begrenset gjenbruk

I februar 2011 brøt det ut et opprør med målsetting om å fjerne regimet. Det ble oppnådd i august, da Gaddafi ble avsatt, for deretter å bli drept.

Opprør

Flere års oppbygd misnøye med et udemokratisk regime lå bak opprøret. Protestene startet i Benghazi. En flernasjonal militær aksjon ble iverksatt angivelig for å beskytte sivile der – og førte i realiteten til regimeskiftet.

Opprør brøt ut i by etter by i Kyrenaika, og etter en uke hadde regimet mistet kontrollen over Benghazi og størstedelen av det østlige Libya. Gaddafi søkte å befeste sin stilling i hovedstaden Tripoli, hvor regimet forsvarte seg ved hjelp av sikkerhetsstyrker lojale til statssjefen. Han bevæpnet også lojale stammer, særlig sin egen: Gaddafa.

Et nasjonalt overgangsråd (National Transitional Council of Libya, NTC) ble opprettet i Benghazi 27. februar 2011, ledet av Mustafa Abdul Jalil. Det ble et samlingspunkt for opprøret og et kontaktpunkt mellom opprørerne og omverdenen, og gradvis anerkjent som rettmessig representant for Libya.

De i starten ikkevoldelige protestene øst i Libya utviklet seg raskt til en voldelig konflikt mellom regimet og opprørere. Da NATO grep inn gikk det nasjonale opprøret over til å bli en krig med flernasjonal deltakelse.

Krigen pågikk i om lag et halvt år, med kamper om flere sentrale byer. Regimet holdt hovedstaden Tripoli til 20. august. Opprørsstyrker inntok den siste av Gaddafi-regimets kontrollerte byer, Sirte, 20. oktober. Her ble Gaddafi drept etter å ha vært på flukt i to måneder. Etter dette erklærte NTC den 23. oktober 2011 at Libya var frigjort, og at opprøret var over.

Intervensjon

Opprøret, som med voldsbruk fra begge sider tidlig antok karakter av en borgerkrig, førte til internasjonal militær inngripen. Denne var autorisert ved resolusjoner i FNs sikkerhetsråd. Først omfattet disse sanksjoner, inklusive en våpenembargo fra 26. februar, deretter en flyforbudssone. Sikkerhetsrådets resolusjon nr. 1973 fra 17. mars 2011 godkjente bruk av alle nødvendige midler for å håndheve embargoen og flyforbudssonen.

Den folkerettslige begrunnelse for intervensjonen var å beskytte sivile mot angrep fra regjeringen, i tråd med prinsippet «Responsibility to protect» (R2P). Det ble aktualisert da regimet truet med å angripe sivilbefolkningen i Benghazi. Resolusjonen la grunnlaget for en flyforbudssone, men ikke anledning til militær invasjon eller okkupasjon av Libya. Den godkjente heller ikke regimeskifte.

FN-resolusjonen ble håndhevet ved at en gruppe land iverksatte den militære luftoperasjonen Operation Odyssey Dawn (OOD) fra 19. mars 2011.

Norge stilte seg bak FNs resolusjoner. Regjeringen vedtok 22. mars 2011 å stille et norsk bidrag til den multinasjonale styrken. Det besto i hovedsak av seks F-16 kampfly. Disse fløy sine første tokt 24. mars.

31. mars 2011 overtok NATO kommandoen over den flernasjonale styrken, innenfor en ny operasjon, Operation Unified Protector (OUP). Norge videreførte deltakelsen.

NATOs inngripen var avgjørende for utfallet av opprøret. Først for å forhindre at regimet lykkes med sine motoffensiver mot opprørerne på våren; deretter til at opprørsstyrkene klarte å innta Tripoli 22.–23. august, og til sist for at Gaddafi ble drept 20. oktober.

Som tilfellet var med den USA-ledede invasjonen av Irak i 2003, ble det stilt spørsmål ved den egentlige intensjonen bak NATOs krigføring i Libya. Oljeressurser er påpekt som ett motiv for vestlig intervensjon. Mens Sikkerhetsrådet ikke åpent for regimeendring, er dette framholdt som en hovedhensikt med angrepet på Libya, særlig fra fransk side.

En rapport fra det britiske parlamentets utenrikskomité høsten 2016, underbygger at at det ikke ble utført voldelige overgrep mot sivile fra de libyske regjeringsstyrkenes side. I oktober 2017 nedsatte den norske regjering et utvalg for å evaluere deltakelsen i Libya-operasjonen. Rapporten ble lagt fram høsten 2018, og debattert i Stortinget vinteren 2019.

Konsekvenser

Fra 2012 har Libya i praksis opphørt å eksistere som en samlet stat. Landet er kontrollert av ulike militsgrupper like mye som valgte myndigheter, og det er konkurrerende maktstrukturer i det gamle Kyrenaika og i Tripoli.

Flere jihadistgrupper, også Den islamske stat (IS), har etablert seg i landet. IS har brukt libyske områder til å trene soldater som ble satt inn i Syria og Irak. Tilstedeværelsen av IS har førte til at flere land, Egypt, Frankrike og USA, har iverksatt militære angrep mot gruppen i Libya.

Fredsforsøk

Det var særlig to forsøk på å få til en våpenhvile og fredelig løsning på konflikten, også etter NATOs militære intervensjon, våren og sommeren 2011. Det ene var et afrikansk initiativ, det andre var norsk tilrettelegging av samtaler mellom partene.

Den afrikanske union (AU) forsøkte å framforhandle en våpenhvile, noe Gaddafi aksepterte. Men NTC avviste enhver plan som innebar at Gaddafi ble værende i Libya. I ettertid er det påpekt at med en diplomatisk kanal inn til det libyske regimet gjennom AU, var ikke alle ikke-militære forsøk på å løse konflikten forsøkt – før en koalisjon av arabiske og vestlige land gikk til angrep gjennom Operation Odyssey Dawn (OOD) 19.–31. mars 2011.

Den norske fredsprosessen kom lenger, og var lenge lovende. Den startet med uformell kontakt, via mellomledd, mellom den norske regjering og representanter for deler av den libyske makteliten, representert ved Saif al-Gadaffi, en av sønnene til diktatoren Muhammar al-Gadaffi. Norske diplomater møtte ham i Tripoli i mars 2011, og hans utsendinger i Oslo. Der ble det også tilrettelagt for samtaler mellom myndighetene (Gadaffi-familien) og opprørerne (NTC), der også utenriksminister Jonas Gahr Støre deltok. Det lykkes å utarbeide en fredsplan basert på en våpenhvile, som forutsatte at Gadaffi trakk seg tilbake, men ikke ut av Libya. Prosessen vedvarte inn i krigen, men tok slutt da amerikanske myndigheter, i likhet med britiske og franske, insisterte på at Gadaffi først måtte trekke seg som Libyas leder.

Demokratiutvikling (2012–)

Overgangsrådet (NTC) som styrte Libya etter regimeskiftet, gjennomførte 7. juli 2012 valg på en nasjonalkongress, General National Congress (GNC). 8. august 2012 ble makten overdratt fra NTC ved Mustafa Abdul Jalil til GNC ved Mohammed Ali Salim, og NTC oppløst. Dette var den første fredelige maktoverdragelse i Libyas historie. Mohamed Magarief ble valgt til å lede GNC, og ble fungerende statssjef. Valg på en grunnlovgivende forsamling ble holdt i 2014. I 2015 ble en ny regjering innsatt; Government of National Accord (GNA), ledet av Fayez al-Sarraj. Denne ble internasjonalt anerkjent, men hadde liten autoritet, og manglet støtte fra Representanthuset i Tobruk.

En ny FN-ledet fredsprosess, Libyan Political Dialogue Forum (LPDF), førte til at en fredsavtale ble inngått 23. oktober 2020. Her ble partene enige om å innsette en midlertidig enhetsregjering, Government of National Unity (GNU) i 2021, med Abdulhamid al Dabiba som statsminister. Mohammed al-Menfi ble statssjef. I henhold til den av FN framforhandlede planen skulle parlamentsvalg vært holdt i desember 2021, men disse ble avlyst, men ny politisk splittelse som følge.

Rivaliserende myndigheter

Maktkampen i Libya er ført med både politiske og militære midler, mellom grupperinger vest og øst i landet. Under de militære kampene i 2014 ble den politisk-militære blokken med sete i Tripoli kjent som (Operation) Dawn; den i Tobruk som (Operation) Dignity.

Etter valget i 2014 skulle Libya styres av én nasjonalforsamling og én regjering. Parlamentet, House of Representatives (HoR; Majlis al-Muwaab), flyttet som følge av kamper i hovedstaden fra Tripoli til Tobruk. Libyas høyesterett underkjente høsten 2014 valget som grunnlovsstridig, og fastslo at HoR måtte oppløses. Dette ble avvist av Representanthuset, som fortsatte å agere som Libyas nasjonalforsamling, og forlenget sitt mandat. Et gjenopprettet, rivaliserende parlament, General National Congress, ble etablert i Tripoli. De to parlamentene støttet hver sin regjering.

Etter en uoverensstemmelse omkring forlengelse av mandatet til Government of National Unity ble en ny, rivaliserende regjering i mars 2022 etablert i Sirte i øst. Representanthuset ba da Fathi Bashaga danne ny regjering, Government of National Stability (GNS). Dermed fikk Libya på ny to rivaliserende regjeringer, noe som var et brudd på avtalene partene hadde inngått, og som ble fordømt av FN.

Sikkerhetssituasjonen

Det libyske forsvaret gikk i oppløsning i 2011, men en ny hær er dannet: Libyan National Army (LNA). Militsgrupper kontrollerer fortsatt mye av landet. De har hatt forskjellig karakter, fra sekulære til religiøse. Væpnede grupper ble dannet også for rent opportunistiske – ofte kriminelle, dels politiske – formål. Det har siden krigen i 2011 vært flere runder med borgerkrig i Libya, og kamper også etter at fredsavtalen ble inngått i 2020.

Khalifa Haftars militære styrker angrep Tripoli vinteren 2019, etter å ha tatt delvis kontroll over Fezzan i sør. Haftar er blitt støttet blant annet av De forente arabiske emirater, Egypt, Frankrike, Russland og Saudi-Arabia. Med sin kamp mot islamister, inklusive Det muslimske brorskap i Libya, har han kommet i konflikt med Tyrkia og Qatar, som støtter Brorskapet. Tyrkia er den viktigste militære støttespilleren til regjeringen i Tripoli.

Styrkene til general Haftar tok i 2019 kontroll over store deler av Libya. De har vært støttet særlig av Egypt, Russland, De forente arabiske emirater og Saudi-Arabia, mens regjeringen i Tripoli har fått militær støtte fra Tyrkia. Leiesoldater fra flere land har vært engasjert på begge sider i konflikten, inklusive fra de russiske Wagner-styrkene i øst. Et FN-ledet toppmøte om situasjonen i Libya, holdt i Berlin i januar 2020, endte med at deltakerlandene forpliktet seg til FNs våpenembargo mot Libya, vedtatt i 2011, og avstå fra militær assistanse til alle aktører i krigen. Denne er ikke respektert.

Som følge av den FN-ledede fredsprosessen, etablerte partene i konflikten i 2019 en Joint Military Commission; en komité med fem medlemmer fra hver side. Den har vært et viktig instrument i den videre prosessen mot en løsning på konflikten.

Manglende sentral myndighet har bidratt til porøse grenser, med økt smugling som følge. Dette har bidratt til at våpen har tilflytt islamistiske grupper i Sahel-beltet, og bidratt til konflikten i Mali. Manglende kontroll fra statlige myndigheter har ført til en omfattende menneskehandel, med illegal innvandring til Europa gjennom Libya.

Islamisme

Framveksten av radikal islamisme har vært en bekymring både for deler av det libyske samfunn og utenlandske aktører. Enkelte grupper dukket opp på 1980-tallet, mens andre – og større – vokste fram i 1990-årene, blant dem Libyan Islamic Fighting Group (LIFG). Denne sto bak flere militære anslag, også drapsforsøk på Muammar al-Gaddafi. Gruppen er fra 2011 kjent som Libyan Islamic Movement for Change (LIMC).

Libyske jihadister deltok i motstanden mot den sovjetiske okkupasjonen av Afghanistan på 1980-tallet; deretter kjempet flere som fremmedkrigere i Algerie, Bosnia og Tsjetsjenia, og enda flere i Irak. En del fortsatte denne kampen i Libya, og bidro til etablering av blant annet Ansar al-Sharia og Rafallah al-Sahati. Dette er en del av rekrutteringsgrunnlaget for Den islamske stat (IS), som fra 2014 vokste fram også i Libya.

Islamistene står sterkest øst i landet. Valget i 2012 viste imidlertid at denne retningen ikke fikk like stort gjennomslag i Libya som i Tunisia og Egypt etter opprørene der.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Thune, Henrik (2023). Strengt fortrolig. Norges hemmelige forsøk på å stanse krigen i Libya. J.M. Stenersens forlag
  • Campbell, Horace (2013). Global NATO and the Catastrophic Failure in Libya. Monthly Review Press
  • Boyle, Francis A. (2013). Destroying Libya and World Order: The Three-Decade U.S. Campaign to Terminate the Qaddafi Revolution. Clarity Press
  • Chorin, Ethan (2012). Exit the Colonel: The Hidden History of the Libyan Revolution. PublicAffairs Books.
  • Hilsum, Lindsey (2012). Sandstorm: Libya from Gaddafi to Revolution. Faber & Faber.
  • Pargeter, Alison (2012). Libya: The Rise and Fall of Qaddafi. Yale University Press.
  • Prashad, Vijay (2012). Arab Spring, Libyan Winter. AK Press.
  • Oakes, John (2011). Libya: The History of Gaddafi's Pariah State. The History Press.
  • Wright, John (2010). A History of Libya. C. Hurst & Co Publishers.
  • Vandewalle, Dirk (2006). A History of Modern Libya. Cambridge.
  • Arnold, Guy (1996). The Maverick State: Gaddafi and the New World Order. Cassell.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg