Kolonien Hongkong ble overtatt av Storbritannia i tre faser, etter tidligere å ha vært et tilholdssted for fiskere og sjørøvere. Under den første «opiumskrigen» (1840–42) ble øya Hongkong erobret av britene i 1841; formelt bekreftet ved Nanking-avtalen 1842. Etter den andre «opiumskrigen» (1856–60) måtte Kina også gi opp øya Kowloon. Sitt nåværende omfang fikk Hongkong i 1898, da et større område av fastlandet (New Territories) ble utleid til Storbritannia for en periode på 99 år. Koloniens territorium ble dermed nesten tidoblet.

Med sin frihavn vokste kolonien etter hvert til et av verdens store handelssentra. Først var opiumshandelen den viktigste. Etter Suezkanalens åpning steg koloniens betydning, og byen var lenge en viktig britisk marinebase. Hongkongs strategiske betydning minsket med Japans økende militære sjømakt. Japanerne angrep Hongkong 8. desember 1941, og byen og festningen måtte overgi seg 1. juledag samme år. Kolonistyret ble gjeninnført etter Japans nederlag i august 1945.

Den annen verdenskrig svekket Hongkongs betydning som britisk flåtebase. Kommunistenes seier i den kinesiske borgerkrigen 1949 førte også til dramatisk nedgang i den lønnsomme Kinahandelen. Som erstatning drev Hongkong frem en intens industrialisering med eksportprodukter som ble kjent verden over.

Folketallet vokste sterkt i årene etter krigen. Etter at kommunistene tok makten i Kina 1949, strømmet over en million flyktninger over grensen. Forholdet til Kina var preget av gjensidige interesser. For Kina har Hongkong vært et viktig kontaktpunkt med omverdenen. Hongkong har vært sterkt avhengig av Kina for forsyninger av mat og vann. Kolonimyndighetene førte en forsiktig politikk for å unngå gnisninger i forholdet til den mektige naboen. Under guvernør Chris Patten (1992–97) var forholdet til dels tilspisset.

I 1982 begynte forhandlinger mellom Storbritannia og Folkerepublikken Kina om Hongkongs status etter utløpet av leieavtalen for New Territories. 1984 nådde man frem til en britisk-kinesisk avtale som sikret Kina full suverenitet over Hongkong fra 1. juli 1997. Uro for fremtiden førte i årene 1984–96 til utvandring av over en halv million velutdannede borgere. Mange av dem vendte senere tilbake etter å ha skaffet seg pass og statsborgerskap i et annet land.

Som et første skritt mot regimeskiftet kom Kina og Storbritannia i 1990 overens om en spesiell «mini-grunnlov» (Basic Law). Dette juridiske regelverket, som trådte i kraft 1. juli 1997, fastla prinsippene for hvordan Hongkong styres av Kina. I årene før 1997 var det ulike fortolkninger om hvordan Basic Law rettelig var å forstå.

I 1992 overtok Chris Patten som Hongkongs siste guvernør. Hans forsøk på innen 1997 å innføre demokratiske reformer fikk sterk motbør i Beijing. I 1994 drev Patten gjennom sin siste reformpakke i den lovgivende forsamlingen LEGCO (Legal Council) mot Kinas erklærte motstand.

Som et ledd i Patten-reformene ble det i 1995 holdt valg der alle de 60 plassene i LEGCO var på valg for første gang. Pro-demokratiske partier, med Democratic Party i første rekke, vant 26 mandater og fikk med støtte fra sympatisører kontroll over forsamlingen. Den nye valgloven skulle imidlertid bli vraket av Beijing etter maktovertagelsen 1997, sammen med deler av den såkalte Rettighetsloven (Bill of Rights).

Etter 13 års spent nedtelling ble Storbritannias flagg over Hongkong halt natten til 1. juli 1997 og Kinas ble heist. Dermed fikk Kina tilbake sin formelle overhøyhet over Hongkong, som fikk status som såkalt spesiell administrativ region (Special Administrative Region, SAR). Kina har hånd om Hongkongs utenrikspolitikk og forsvar, og det siste ordet i alle viktige spørsmål. For øvrig styres regionen lokalt. Hongkong beholdt sin status som frihavn med egen utenrikshandel og egen valuta, Hongkong-dollaren, som var knyttet opp til US$.

En ledende forretningsmann, skipsreder Tung Chee-hwa, ble av Beijing utpekt som lokalregjeringens første leder (Chief Executive) etter systemskiftet. Tung forsøkte en vanskelig balansegang mellom lokale interesser og Kinas krav om strengere kontroll. Etter formelen «En nasjon, to systemer» har Hongkong en avtalefestet rett til å beholde sitt kapitalistiske system og samfunnsorden med alle dens borgerlige rettigheter og friheter frem til 2047.

Imidlertid fremmet Tung-regjeringen i 2003 et lovforslag som mange mente ville føre til en vesentlig beskjæring av disse friheter, med strengere tiltak mot bl.a. «oppvigleri» og «undergravningsvirksomhet». Etter massive demonstrasjoner ble forslaget henlagt «inntil videre». Dette var et alvorlig prestisjetap for Tung som i 2002 var blitt utnevnt til sin annen femårsperiode som regjeringssjef. Voksende misnøye førte til at han i mars 2005 ble skiftet ut av ledelsen i Beijing. Donald Tsang, som hadde vært finansminister siden 1995, samt stabssjef for administrasjonen siden 2002, ble utnevnt til lokalregjeringens nye toppsjef.

Ved Hongkongs første valg under kinesisk styre i 1998 seiret Democratic Party med 13 av 24 valgbare mandater – en klar fremgang for den Kina-kritiske opposisjonen. Parlamentet (Legislative Council) har 60 medlemmer. Ved valget i 2004 ble den folkevalgte representasjonen utvidet fra 24 til 30 mandater. De øvrige utpekes av forskjellige samfunnsgrupper og av næringslivet. De politiske partiene har en beskjeden innflytelse.

Særlig siden tusenårsskiftet har Hongkongs styre og næringsliv søkt tettere økonomisk integrasjon med Sør-Kina. Guangdong-provinsen og Perleflodsdeltaet er et viktig marked for Hongkongs tjenestebaserte økonomi. Sterk økonomisk vekst i Kina, sammen med Kinas WTO-medlemskap 2003, har gitt Hongkong nye muligheter. Tross konkurranse fra Guangzhou (Kanton) og Shenzhen synes Hongkong med sin førsteklasses infrastruktur, velfungerende forvaltning og upartiske rettsvesen, å kunne hevde seg også i fremtiden som en ledende økonomi i Sør-Kina.

Hongkong ble i 1980-årene et stadig viktigere knutepunkt for en sterkt økende flytrafikk. Koloniregjeringen la 1989 frem en plan om både en ny flyplass, Chek Lap Kok nord for øya Lantau, og utvidelse av containerhavnen, et kjempeprosjekt med kostnader på over 100 milliarder kroner. Flyplassen ble tatt i bruk 1998. Det har vært viktig for Hongkong å tilby førsteklasses service når det gjelder luft- og skipsfart, særlig når konkurransen fra andre byer i regionen øker.

I april 2007 ble Donald Tsang gjenvalgt som sjef (Chief Executive) for lokalregjeringen for en 5-årsperiode av en valgkommisjon der næringslivet var sterkt representert blant de 800 medlemmene. I desember la han frem en tidsplan for demokratiseringsprosessen: I 2017 vil sjefen for Hongkong-regjeringen for første gang bli valgt direkte av folket. I 2020 vil også samtlige 60 representanter i Hongkong-parlamentet LegCo være folkevalgte. Siden 2004 har 30 av 60 vært direkte valgt av folket. Pro-demokratiske partier protesterte mot tidsplanen som de fant for langdryg.

Ved valget til den lovgivende forsamling i september 2008 fikk pro-demokratiske partier 57,4 % av stemmene og 19 av de 30 mandatene (av i alt 60) som var på direkte valg. Partier som støtter Beijings linje, samlet 40 % av stemmene og 10 mandater. Uavhengige kandidater fikk 4 % og ett mandat. De to store blokkene fikk nesten samme oppslutning som ved valget 2004. Ytterligere 30 plasser i LegCo-forsamlingen ble besatt ved indirekte valg blant ulike samfunnsgrupper og næringslivsorganisasjoner. Av disse fikk Beijing-lojale partier 24 mandater og pro-demokratene 4. Samlet fikk pro-demokratene mer enn 1/3 av LegCo-representantene og dermed vetorett i lovsaker.

Regionalt merkes imidlertid at konkurranse fra Shanghai og Singapore som finanssenter og eksporthavn er blitt mer følbar. Et økende antall utenlandske bedrifter har likevel valgt Hongkong som regional base, delvis fordi Hongkong har klart å holde fast ved sitt gamle ry som et av de minst korrupte steder i denne del av verden. Hongkong-dollaren er fullt konvertibel og fast knyttet til amerikanske dollar. Prosessindustriens betydning har minket etter hvert som de fleste produksjonsbedrifter er flyttet over grensen til Guangdong-provinsen.

Nest etter Kina har Hongkong i en årrekke vært den største mottageren av direkte utenlandske investeringer (FDI) i Asia. 2007 utgjorde disse 59,9 milliarder US$, mer enn det Singapore, India og Thailand mottok til sammen. En stor del gikk videre til investeringer på det kinesiske fastlandet.

Hongkong ble særlig hardt rammet av den globale finanskrisen, og økonomien gikk inn i resesjon i november 2008. I 1. kvartal 2009 skrumpet brutto nasjonalproduktet (BNP) med 7,8 % i forhold til samme periode 2007. Lokalregjeringens prognoser tyder på et fall på 5,5-6,5 % for 2009 som helhet, en større belastning enn under Asiakrisen 1997-98.

Norges generalkonsulat i Hongkong ble nedlagt 2003 og erstattet med et honorært konsulat. Generalkonsulatets oppgaver er stort sett overført til Norges generalkonsulat i Guangzhou (Kanton), som ble åpnet 2007. Norge - Hongkong Handelskammer (Norway Hongkong Trade Association) er en privat forening som har som mål å fremme handelsrelatert virksomhet mellom Norge og Hongkong.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.