Befolkningspolitikk er politikk for å påvirke befolkningsutviklingen. Målet kan være å øke eller redusere folketallet eller endre sammensetningen av befolkningen. Regionalpolitikken i et land kan ha som mål å påvirke befolkningsfordelingen mellom ulike deler av landet.

Som i andre politiske sammenhenger handler befolkningspolitikken om mål og midler.

Å fremme beofolkningsveksten ved å oppmuntre til flere barnefødsler kalles pronatalistisk befolkningspolitikk. Det kan være aktuelt når befolkningen stagnerer eller går tilbake, eller dersom det finnes andre politisk eller ideologisk begrunnede mål som ligger til grunn.

Det motsatte, å bremse befolkningsveksten, er aktuelt i land der veksten er for rask. Dette kalles antinatalistisk befolkningspolitikk.

Når målene er formulert, blir oppgaven å finne frem til virkemidler som kan realisere dem.

Så godt som alle land søker gjennom helsepolitikken å redusere dødeligheten, altså å holde flere i live så lenge som mulig. Alle tiltak som retter seg mot helse- og dødelighetsforhold, vil med andre ord innebære vekst hvis de fører til at flere lever lenger.

Riktignok kan inn- og utvandringspolitikk også være et uttrykk for befolkningspolitikk, men vanligvis er det først og fremst snakk om å påvirke fødselstallene dersom målet er å øke eller redusere folketallet. Befolkningspolitikk handler med andre ord i første rekke om å fremme eller redusere antall barnefødsler.

Befolkningspolitikken kan føres direkte dersom den er eksplisitt rettet mot befolkningens størrelse, sammensetning og fordeling. Familiepolitikk, som for eksempel permisjonsordninger for foreldre og barnehageutbygging, har hovedsakelig andre mål, men kan ha en indirekte effekt på fødselsraten.

Gjennom de siste 40-50 årene har mange folkerike stater hatt barnebegrensning som offisielt mål. I Asia gjelder dette folkerike land som Kina, India, Indonesia, Pakistan, Bangladesh og Filippinene, i Latin-Amerika Mexico og Colombia og i Afrika Egypt, Tunisia og Marokko i nord og Senegal, Ghana, Kenya og Botswana sør for Sahara.

Dersom målet er å øke antall fødsler (pronatalistisk befolkningspolitikk), kan positive, direkte virkemidler være barnetrygd, omfattende svangerskaps- og omsorgspermisjoner, opprettholdelse av lønn og andre former for økonomisk støtte, barnehageutbygging og så videre.

Det samlede fruktbarhetstallet i Sverige økte fra 1980-årene og et stykke inn i 1990-årene da det igjen sank betydelig. En forklaring på dette fallet kan være at en rekke tiltak (permisjonsordninger og så videre) ble mindre gunstige fra midten av 1990-årene.

Fra et dystert avsnitt av vår historie kjenner vi Hitler-Tysklands maktpolitiske og ideologiske begrunnelse for å skaffe verden flere «ariske» barn. Det nazistiske befolkningsprogrammet bestod av både negative virkemidler (straff for abort, ingen prevensjonsveiledning, ekstraskatt for ugifte) og positive virkemidler (gode lånebetingelser, skatte- og boligfordeler). Resultatet ble at fødselsraten steg fra 14 til 20 promille i løpet av en femårsperiode i 1930-årene. Men programmet førte ikke til store barneflokker. Det som skjedde, var at antall førstefødsler økte; folk fikk barn noe tidligere enn det som hadde vært vanlig. Romanias praksis en kort periode i slutten av 1960-årene er også et eksempel på et pronatalistisk regime der negative virkemidler (restriksjoner på preventivmidler, restriktiv abortpraksis) ble tatt i bruk. Barnetallet økte dramatisk for så å falle brått igjen.

Selv om pronatalistiske tiltak kan ha en kortsiktig effekt på fødselstallene, er den langsiktige effekten altså langt mer usikker.

Dersom målet er å bremse befolkningsveksten (antinatalistisk befolkningspolitikk), blir virkemidlene på sett og vis motsatte.

Positive virkemidler er helsestasjoner som veileder om familieplanlegging, enkel adgang til prevensjon, lett adgang til abort, gratis frivillig sterilisering og så videre. Slike direkte tiltak har åpenbart bidratt til å redusere fødselstallene. Negative virkemidler som har vært tatt i bruk for å realisere lavere befolkningsvekst, er tvangssterilisering og straffereaksjoner mot dem som får mange barn.

India gikk inn i år 2000 med mer enn én milliard mennesker. Helt siden 1952 har landet hatt som offisielt mål å dempe befolkningsveksten. Midlene har vært mange, blant annet massive opplysningskampanjer med oppfordring til barnebegrensning, lett adgang til prevensjon, omfattende steriliseringsprogrammer og enkel adgang til abort. Til og med storstilt tvangssterilisering har vært satt ut i livet; de siste i 1976. Senere har det vært satt en stopper for tvang. I store deler av India legger både lovverket og religiøse og kulturelle tradisjoner press på kvinner, og mødredødeligheten er høy. Prevensjon og barnebegrensning opphever ikke den kulturelle preferansen for sønner. Sosial favorisering av guttebarn kan føre til at diskrimineringen av jentebarn begynner allerede ved fødselen, eller før fødselen dersom foreldrene velger abort fordi fosteret er en jente. Tilhengere av befolkningskontroll hevder gjerne at familieplanlegging, og ikke minst sterilisering, er den beste måten å redusere mødredødelighet og reproduktive sykdommer på. Andre legger større vekt på den underliggende årsaken til kvinners helseproblemer, nemlig at flertallet av kvinner er blitt neglisjert fra tidlig barndom og gjennom hele livet. Det er dokumentert at de fleste kvinner nok ønsker seg færre barn, og at det ikke er mangel på prevensjon eller fattigdommen i seg selv som er et hinder. Men kvinnene ønsker seg barn som overlever, altså en sikkerhet for at i det minste to barn, og i hvert fall én sønn, vokser opp.

Det er hevdet fra offisielt kinesisk hold at det befolkningspolitiske idealet, ettbarnspolitikken, har ført til at Kina, verdens folkerikeste land med mer enn 1,4 milliarder mennesker i 2017, i år 2000 hadde 300 millioner mennesker færre enn landet ellers ville hatt. Kina har dermed klart å begrense veksten i folketallet. Bildet er likevel langt fra entydig positivt. Flere av tiltakene som er satt ut i livet for å nå befolkningspolitiske mål, har vært kritisert både innenlands og internasjonalt.

Tiltakene har fulgt tre strategier:

  1. En informasjons- og velferdsstrategi der de viktigste innslagene har vært opplysning om fødselskontroll, massiv rådgivning og propaganda for prevensjon og fri abort og helsetjenester for mor og barn.
  2. En økonomisk strategi med belønning for ettbarnsfamilien og bøter og annen straff for å få flere barn uten tillatelse.
  3. En planleggingsstrategi der lokale myndigheter får tildelt kvoter om barnebegrensende tiltak som de er ansvarlige for å fylle.

Kina har vært i stand til å sette både makt og tvang bak politikken sin fordi staten er sterk og autoritær, men det har ikke vært like lett å få gjennomslag for befolkningspolitikken overalt. Den har vært lettere å gjennomføre i byene enn på landsbygda.

I 2015 forlot kinesiske myndigheter ettbarnspolitikken, etter langvarig kritikk som både rettet seg mot menneskerettighetsperspektivet og mot faren for en svært kraftig aldring i Kina i årene framover.

Selv om endringer i befolkningens størrelse og sammensetning sjelden har vært politiske mål i Norge, har nok tiltak som gode reproduktive helsetilbud, svangerskapspermisjon og foreldrepermisjoner, barnetrygd, kontantstøtteordninger og barnehageutbygging hatt befolkningspolitiske konsekvenser. Fruktbarheten i Norge ligger fortsatt over gjennomsnittet i Europa.

Likevel har politiske røster av og til etterlyst en klarere og mer aktiv befolkningspolitikk, ikke minst i tider med lav og synkende fruktbarhet og med en aldrende befolkning.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.