Befolkningspolitikk er politikk som har som mål å påvirke befolkningsutviklingen. Målet kan være å øke eller redusere folketallet eller endre sammensetningen av befolkningen.
Regionalpolitikken (distriktspolitikken) i et land kan dessuten ha som mål å påvirke befolkningsfordelingen mellom ulike deler av landet.
Å fremme befolkningsveksten ved å oppmuntre til flere barnefødsler kalles pronatalistisk befolkningspolitikk. Det kan være aktuelt når befolkningen stagnerer eller går tilbake, eller dersom det finnes andre politisk eller ideologisk begrunnede mål som ligger til grunn.
Det motsatte, å bremse befolkningsveksten, er aktuelt i land der veksten er for rask. Dette kalles antinatalistisk befolkningspolitikk.
Befolkningspolitikk handler i første rekke om å fremme eller redusere antall barnefødsler. Riktignok kan innvandrings- og utvandringspolitikk også være uttrykk for befolkningspolitikk, men vanligvis er det først og fremst snakk om å påvirke fødselstallene dersom målet er å øke eller redusere folketallet.
Så godt som alle land søker gjennom helsepolitikken å redusere dødeligheten, altså å holde flere i live så lenge som mulig. Alle tiltak som retter seg mot helse- og dødelighetsforhold, vil også bidra til befolkningsvekst hvis de fører til at flere lever lenger.
Befolkningspolitikken kan føres direkte dersom tiltakene har som sitt uttrykte mål å påvirke befolkningens størrelse, sammensetning og fordeling. Familiepolitikk, som for eksempel permisjonsordninger for foreldre og barnehageutbygging, har hovedsakelig andre mål, men kan ha en indirekte effekt på fødselstallene.
Gjennom de siste 40–50 årene har mange folkerike stater hatt barnebegrensning som offisielt mål. Man har hatt ulike varianter av slik politikk blant annet i folkerike asiatiske land som India (se under), Kina (se under), Indonesia, Pakistan, Bangladesh og Filippinene, samt i Mexico, Colombia, Egypt, Tunisia, Marokko, Senegal, Ghana, Kenya og Botswana.
Dersom målet er å øke antall fødsler (pronatalistisk befolkningspolitikk), kan positive, direkte virkemidler være barnetrygd, omfattende svangerskaps- og omsorgspermisjoner, opprettholdelse av lønn og andre former for økonomisk støtte, barnehageutbygging og så videre.
Fra et dystert avsnitt av vår historie kjenner vi Hitler-Tysklands maktpolitiske og ideologiske begrunnelse for å skaffe verden flere «ariske» barn. Det nazistiske befolkningsprogrammet besto av både negative virkemidler (straff for abort, ingen prevensjonsveiledning, ekstraskatt for ugifte) og positive virkemidler (gode lånebetingelser, skatte- og boligfordeler). Resultatet ble at fødselsraten steg fra 14 til 20 promille i løpet av en femårsperiode i 1930-årene. Men programmet førte ikke til store barneflokker. Det som skjedde, var at antall førstefødsler økte; folk fikk barn noe tidligere enn det som hadde vært vanlig. Romanias praksis en kort periode i slutten av 1960-årene er også et eksempel på et pronatalistisk regime der negative virkemidler (restriksjoner på prevensjon, restriktiv abortpraksis) ble tatt i bruk. Barnetallet økte dramatisk, for så å falle brått igjen.
Selv om pronatalistiske tiltak kan ha en kortsiktig effekt på fødselstallene, er den langsiktige effekten altså langt mer usikker.
Dersom målet er å bremse befolkningsveksten (antinatalistisk befolkningspolitikk), blir virkemidlene på sett og vis motsatte.
Positive virkemidler er helsestasjoner som veileder om familieplanlegging, enkel adgang til prevensjon, lett adgang til abort, gratis frivillig sterilisering og så videre. Slike direkte tiltak har bidratt til å redusere fødselstallene i mange land. Negative virkemidler som har vært tatt i bruk for å realisere lavere befolkningsvekst, er tvangssterilisering og straffereaksjoner mot dem som får mange barn.
India gikk inn i år 2000 med mer enn én milliard mennesker. Siden 1952 har landet hatt som offisielt mål å dempe befolkningsveksten. Midlene har vært mange, blant annet massive opplysningskampanjer med oppfordring til barnebegrensning, lett adgang til prevensjon, omfattende steriliseringsprogrammer og enkel adgang til abort. Til og med storstilt tvangssterilisering har vært satt ut i livet; de siste i 1976. Senere har det vært satt en stopper for tvang.
I store deler av India legger både lovverket og religiøse og kulturelle tradisjoner press på kvinner, og mødredødeligheten er høy. Prevensjon og barnebegrensning opphever ikke den kulturelle preferansen for sønner. Sosial favorisering av guttebarn kan føre til at diskrimineringen av jentebarn begynner allerede ved fødselen, eller før fødselen dersom foreldrene velger abort fordi fosteret er en jente.
Tilhengere av befolkningskontroll hevder gjerne at familieplanlegging, og ikke minst sterilisering, er den beste måten å redusere mødredødelighet og reproduktive sykdommer på. Andre legger større vekt på den underliggende årsaken til kvinners helseproblemer, nemlig at flertallet av kvinner er blitt neglisjert fra tidlig barndom og gjennom hele livet. Det er dokumentert at de fleste kvinner nok ønsker seg færre barn, og at det ikke er mangel på prevensjon eller fattigdommen i seg selv som er et hinder. Men kvinnene ønsker seg barn som overlever, altså en sikkerhet for at i det minste to barn, og i hvert fall én sønn, vokser opp.
Befolkning. Kinas folketall passerte 1,4 milliarder i 2016. I mange tiår satset landet sterkt på befolkningsbegrensning, og man regner med at folketallet vil slutte å øke rundt 2030. Ekteparet på denne gamle propagandaplakaten viser frem attesten til de ekteparene som følger myndighetenes oppfordring om bare å få ett barn.
Det er hevdet fra offisielt kinesisk hold at det befolkningspolitiske idealet, ettbarnspolitikken, har ført til at Kina, verdens folkerikeste land med mer enn 1,4 milliarder mennesker i 2022, i år 2000 hadde 300 millioner mennesker færre enn landet ellers ville hatt. Kina har dermed klart å begrense veksten i folketallet. Bildet er likevel langt fra entydig positivt. Flere av tiltakene som er satt ut i livet for å nå befolkningspolitiske mål, har vært kritisert både innenlands og internasjonalt.
Tiltakene har fulgt tre strategier:
Kina har vært i stand til å sette både makt og tvang bak politikken sin fordi staten er sterk og autoritær, men det har ikke vært like lett å få gjennomslag for befolkningspolitikken overalt. Den har vært lettere å gjennomføre i byene enn på landsbygda.
I 2015 forlot kinesiske myndigheter ettbarnspolitikken, etter langvarig kritikk som rettet seg både mot menneskerettighetsperspektivet og mot faren for en svært kraftig aldring i Kina i årene framover.
Selv om endringer i befolkningens størrelse og sammensetning sjelden har vært politiske mål i Norge, har nok tiltak som gode helsetilbud i forbindelse med graviditet og fødsel, svangerskapspermisjon og foreldrepermisjoner, barnetrygd, kontantstøtteordningen og barnehageutbygging hatt konsekvenser også for befolkningens størrelse og sammensetning. Fruktbarheten i Norge ligger fortsatt over gjennomsnittet i Europa.
Likevel har enkelte politiske røster av og til etterlyst en mer aktiv befolkningspolitikk, ikke minst i tider med lav og synkende fruktbarhet og med en aldrende befolkning.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.