Hongkongs samtidshistorie

I 1984 kom Storbritannia og Kina med en felleserklæring om Hongkong-spørsmålet. Den fastslo at kolonien skulle gis tilbake til Kina i 1997, og at området skulle styres etter prinsippet «ett land, to systemer» i femti år etter dette. Storbritannia lovet på sin side i hemmelighet at de ikke skulle innføre større reformer før offentliggjøringen av en ny «grunnleggende lov» (Basic Law, på kinesisk jīběnfǎ 基本法) — en slags minigrunnlov som skulle utgjøre grunnlaget for Hongkongs juridiske system etter tilbakeføringen. Selv om Hongkongs befolkning var lettet over at usikkerheten var over, foretrakk flertallet fremdeles britisk styre.

De første valg til den lovgivende forsamlingen ble holdt i 1985, men det var en forsiktig demokratisering: valget var indirekte og kun til om lag 40 prosent av forsamlingen.

Den 4. april 1990 vedtok den kinesiske folkekongressen minigrunnloven «Basic Law» under Folkerepublikken Kinas grunnlov. Dette hadde vært stipulert i den kinesisk-britiske felleserklæringen. Men allerede da det første utkastet til loven ble offentliggjort i 1988, ble det møtt med en storm av kritikk. Viktige kritikkpunkter var Beijings myndighet til å innføre unntakstilstand og stasjonere tropper i Hongkong.

I 1989 forverret klimaet seg ytterligere da kinesiske myndigheter slo ned demonstrantene på Den himmelske freds plass i Beijing med militærmakt. Massakren undergravde Hongkong-befolkningens tillit til folkerepublikken og førte til skuffelse og desillusjonering. Det var massedemonstrasjoner i Hongkong både før og etter massakren.

I den endelige versjonen av minigrunnloven oppnådde Storbritannia at det ble lagt planer for direkte valg av et begrenset antall medlemmer til den lovgivende forsamlingen, men langt fra å gå kritikerne i møte la Kina til en artikkel mot statsfiendtlige handlinger.

Utviklingen på 1990-tallet var preget av konflikter rundt tolkningen av felleserklæringen og minigrunnloven: Storbritannia tolket formuleringene i liberal og demokratisk retning, mens Kina insisterte på sikkerhet og en mer avmålt demokratiseringsprosess.

Storbritannia gjorde alt for å hindre masseutvandring fra Hongkong, da dette ville skade britisk anseelse. På den ene siden akselererte kolonistyret demokratiske reformer, som for eksempel ved loven om rettigheter (Bill of Rights), som lovfestet ulike menneske- og borgerrettigheter med utgangspunkt i internasjonale rettskilder. Dette ble oppfattet som et slag i ansiktet av kinesiske myndigheter. På den annen side forhindret man masseutvandring til Storbritannia ved å ikke gi fullt statsborgerskap med bosettingsrett i Storbritannia til Hongkongs britiske statsborgere (det ble imidlertid gjort unntak for visse grupper). Til tross for disse anstrengelsene for å trygge Hongkongs innbyggere, flyttet en tiendedel av befolkningen fra kolonien i årene 1984–1997 (Canada var en av hoveddestinasjonene).

Valget i 1991 var et stort nederlag for Beijing, da de prodemokratiske kreftene hadde stor fremgang. Likevel ble de mest prominente Beijingmotstanderne blant valgvinnerne ikke nominert til det utøvende rådet, da kolonistyret ikke ville provosere Kina ytterligere.

På 1990-tallet gjennomgikk Hongkong en rekke forandringer i den fysiske infrastrukturen. Slumkomplekset som hadde tårnet seg opp i den gamle befestede byen i Kowloon (Kowloon Walled City) ble endelig revet og erstattet av en park. Det ble også bygget en ny flyplass på innvunnet land rundt øya Chek Lap Kok nord for Lantau, for Hongkong hadde i 1980-årene blitt et knutepunkt for en sterkt økende flytrafikk. Prosessen var imidlertid preget av uenighet og mangel på koordinering mellom de kinesiske myndighetene og kolonistyret. Flyplassen ble tatt i bruk i 1998. Det var viktig for Hongkong å kunne tilby førsteklasses tjenester innen luft- og skipsfart, særlig med økningen i konkurransen fra andre byer i regionen.

Under koloniens siste britiske guvernør Chris Patten (1992–1997) var forholdet mellom Kina og Hongkong til dels tilspisset. Patten var en politisk oppnevnt guvernør og hadde dermed mer slagkraft enn sine forgjengere. Som en sterk talsmann for demokratiske rettigheter møtte han motstand fra Beijing, men ble også kritisert av demokratiforkjempere for at hans reformer ikke gikk langt nok. I 1994 drev Patten gjennom sin siste reformpakke i den lovgivende forsamlingen mot Kinas erklærte motstand.

Håpet om kontinuitet i forvaltningen av området gjennom tilbakeføringsprosessen forsvant da partene etter flere runder med forhandlinger i 1993 ikke greide å bli enige om hvordan representantene i forsamlingen og forskjellige lokale råd skulle velges. Forholdet mellom Storbritannia og Kina bedret seg noe etter 1995, delvis gjennom at den britiske regjering overtok på Hongkong-siden istedenfor Patten.

Som et ledd i Patten-reformene ble det i 1995 holdt valg der alle 60 plassene i den lovgivende forsamlingen var på valg for første gang. Pro-demokratiske partier med Democratic Party i spissen oppnådde 26 mandater og fikk med støtte fra sympatisører kontroll over forsamlingen. Den nye valgloven ble imidlertid vraket av Beijing etter maktovertagelsen i 1997, sammen med deler av rettighetsloven (Bill of Rights).

Etter 13 års nedtelling ble det britiske flagg firt for siste gang natten til 1. juli 1997. Den påfølgende heisingen av Folkerepublikken Kinas flagg markerte at landet hadde gjenvunnet sin overhøyhet over Hongkong, som fikk status som spesiell administrativ region (Special Administrative Region, SAR). Etter denne ordningen har Kina kontroll over Hongkongs utenrikspolitikk og forsvar, og det siste ordet i alle viktige spørsmål. For øvrig styres regionen lokalt. Hongkong beholdt sin status som frihavn med egen utenrikshandel og egen valuta, Hongkong-dollaren, som er bundet til den amerikanske dollaren.

Ved overtagelsen ble den eksisterende lovgivende forsamlingen erstattet av en ny som var oppnevnt av en forberedende komité innsatt av Beijing.

Til tross for alle uenigheter og brytningspunkter gikk selve tilbakeføringen relativt glatt. Storbritannia fikk den fredelige avrundingen av kolonistyret som de hadde siktet mot, om enn med mindre demokratisering enn ønsket. Kina fikk tilbake en økonomisk gullgruve og feiret en symbolsk seier over kolonialismen — en gjenopprettelse av Kinas internasjonale prestisje som skylte bort «skammens århundre», det vil si Kinas tid under imperialismens åk. Hongkongs befolkning, derimot, var ikke blitt spurt. Til tross for den overfladisk siviliserte overtagelsen gikk folkerepublikken i gang med å overta sikkerhetsstyrkene innenfra i det stille.

En ledende forretningsmann og skipsreder, Tung Chee-hwa, ble av Beijing utpekt som lokalregjeringens første leder (Chief Executive) etter systemskiftet. Tung forsøkte en vanskelig balansegang mellom lokale interesser og Kinas krav om strengere kontroll. Ved Hongkongs første valg under kinesisk styre i 1998 seiret Det demokratiske partiet (Democratic party) med 13 av 24 valgbare mandater – en klar fremgang for den Kina-kritiske opposisjonen.

I 2003 fremmet Tung-regjeringen i 2003 et lovforslag for å etterkomme minigrunnlovens krav om at Hongkong skulle vedta en ny sikkerhetslov mot statsfiendtlige handlinger. Etter massive demonstrasjoner ble forslaget henlagt inntil videre. Dette var et alvorlig prestisjetap for Tung, som i 2002 var blitt utnevnt til sin andre femårsperiode som regjeringssjef. I 2003 ble Honkong også rammet av SARS-epidemien. Voksende misnøye førte til at ledelsen i Beijing skiftet ham ut i mars 2005. Donald Tsang, som hadde vært stabssjef for administrasjonen siden 2002, ble utnevnt til lokalregjeringens nye toppsjef.

Særlig siden tusenårsskiftet har Hongkongs styre og næringsliv søkt tettere økonomisk integrasjon med Sør-Kina. Guangdong-provinsen og Perleflodsdeltaet er et viktig marked for Hongkongs tjenestebaserte økonomi. Sterk økonomisk vekst i Kina, så som Kinas inntreden i WTO i 2003, har gitt Hongkong nye muligheter. Tross konkurranse fra Guangzhou og Shenzhen synes Hongkong med sin førsteklasses infrastruktur, velfungerende forvaltning og mer uavhengige rettsvesen også i fremtiden å kunne hevde seg som en ledende økonomi i Sør-Kina.

Politisk sett fortsatte Hongkong å være gjenstand for en dragkamp mellom demokrativennlige og regimetro krefter. Ved valget i 2004 ble den folkevalgte representasjonen utvidet fra 24 til 30 av totalt 60 mandater. Da Donald Tsang var blitt gjenvalgt som sjef for lokalregjeringen i 2007, la han frem en tidsplan for demokratiseringsprosessen: I 2017 skulle sjefen for Hongkong-regjeringen for første gang bli valgt direkte av velgerne, og i 2020 skulle også samtlige 60 representanter i den lovgivende forsamlingen være folkevalgte. Prodemokratiske partier så en økt oppslutning ved valgene i 2008, da 30 av 60 mandater ble direkte valgt.

For å motvirke denne utviklingen kom regjeringssjefen i 2014 med et forslag om at kandidatene til regjeringssjefsembetet skulle gjennomgå en mer selektiv nominasjonsprosess. Dette førte til store protester som siden er blitt kjent som Occupy Central-bevegelsen. Den er også blitt kalt for paraplyrevolusjonen etter demonstrantenes bruk av paraplyer til beskyttelse mot politiets pepperspray.

Økonomisk sett ble konkurransen fra Shanghai og Singapore som finanssentre og eksporthavner mer følbar. Et økende antall utenlandske bedrifter valgte Hongkong som regional base, delvis fordi Hongkong klarte å holde fast ved sitt gamle ry som et av de minst korrupte steder i denne del av verden. Hongkong-dollaren er fullt konvertibel og fast knyttet til den amerikanske dollaren. Prosessindustriens betydning har minket etter hvert som de fleste produksjonsbedrifter er blitt flyttet over grensen til Guangdong-provinsen.

Nest etter Kina har Hongkong i en årrekke vært den største mottageren av direkte utenlandske investeringer (FDI) i Asia. I 2007 utgjorde disse 59,9 milliarder amerikanske dollar, mer enn Singapore, India og Thailand til sammen. En stor del ble brukt til investeringer på det kinesiske fastlandet.

Hongkong ble særlig hardt rammet av den globale finanskrisen i 2008 og økonomien gikk inn i resesjon i november det året. I første kvartal av 2009 skrumpet bruttonasjonalproduktet (BNP) med 7,8 prosent i forhold til samme periode i 2007. På den annen side har Hongkong nytt godt av en strøm av penger fra det kinesiske fastlandet, og regionen har beholdt sin status som frihavn. Om dette kommer hongkongere flest til gode er imidlertid ikke like entydig. Som et eksempel kan man nevne eiendomsmarkedet, der prisene har steget kraftig. Selv om økonomien da vokser, blir det vanskeligere for folk flest å sikre seg en betalbar bolig.

I 2019 kom regjeringen med et forslag til en lov som ville gjøre det mulig å utlevere ettersøkte til Fastlands-Kina. Det oppsto så store demonstrasjoner mot lovforslaget. Politiet var hardhendte i sin håndtering av demonstrasjonene, men det endte likevel med at lovforslaget ble trukket tilbake.

I 2020 tok de kinesiske riksmyndighetene saken i egen hånd og skrev sikkerhetsbestemmelsene inn i Tillegg III i minigrunnloven. Artikkel 18 i samme lov åpner for at den kinesiske folkekongressen kan vedta gyldige lover i dette tillegget, men bare lover som gjelder forsvar, utenriksanliggender og andre saker utenfor grensene for regionens autonomi. Hongkongs advokatforening protesterte mot denne manøveren.

Siden den nye sikkerhetslovgivningen blant annet ga politiet utvidede fullmakter til å gå til aksjon mot regimekritiske aktører, la den en demper på demonstrasjonene, men det ble likevel demonstrert utover høsten. Restriksjoner relatert til covid-19-pandemien ble også under hele året brukt til å begrense demonstrasjons- og forsamlingsretten, spesielt den tradisjonelle protestvaken over Den himmelske freds plass-massakren.

En av grunnene til at Beijing var rask til å vedta sikkerhetslovgivningen var at de hadde sett omfanget av protestene i 2019–2020 og var redde for at næringslivet skulle gå over på demokratiaktivistenes side. Inntil da hadde næringslivet til en stor grad holdt seg til Beijings linje. Hongkongs økonomiske utsikter er også blitt mer usikre som en følge av covid-19-pandemien og den politiske innstramningen.

I det store og hele har de kinesiske myndighetene strammet inn sikkerheten i Hongkong som ellers i Kina, men de sentrale myndighetenes kontroll er ikke like omfattende i Hongkong som på fastlandet.