Ved begynnelsen av vår tidsregning var Estland bebodd av finsk-ugriske stammer. Esterne er først omtalt av den romerske historiker Tacitus (ca. 100 e.Kr.), men han brukte trolig ordet som et fellesnavn for flere folkegrupper ved Østersjøen. Disse hadde handelsforbindelser med blant annet Romerriket.

Den tidligste estiske samfunnsordningen bestod av områder med lokale høvdinger i samråd med forsamlinger av frie menn. Fra 800-tallet fant vikinger i østerled veien gjennom Estland, og fra 1000-tallet ble det også foretatt handels- og plyndringstokt den andre veien, fra Estland mot Sverige og Danmark.

Estland ble en rekke ganger fra 1000-tallet til 1200-tallet angrepet av russere, særlig i sørøst (blant annet i Tartu). Tyske og danske angrep i samme tidsrom ble etter hvert gitt en religiøs begrunnelse, siden esterne ennå ikke var kristnet.

Estland ble – som det øvrige Baltikum – et populært korstogsområde for krigere (riddere) fra ulike deler av Europa, og i 1202 grunnla den tyske biskop Albert Sverdridderordenen i Riga. Esterne ble slått av en blandet hær av tyske riddere, latviere og livere i 1217 (slaget ved Viljandi, tysk Fellin), og den estiske lederen Lembitu ble drept. Den sørlige delen av Estland ble lagt under sverdridderne og biskopen av Riga.

For å bryte den estiske motstanden i nord inngikk tyskerne en avtale med den danske kong Valdemar Seier, som med en stor hær erobret denne delen av landet, deriblant Tallinn («den danske byen», tysk Reval). Erobringen ble ikke fulgt av noen dansk kolonisering, og etter flere estiske opprør, hvorav de største var i 1343–45, solgte kong Valdemar Atterdag i 1346 Nord-Estland til Den tyske orden, som Sverdridderne var blitt en del av i 1237.

Tyskerne ble Estlands herskerfolk i flere århundrer. Flere av byene (blant annet Tallinn og Tartu) var med i Hansaforbundet og nøt godt av en viss velstand gjennom handelen med Russland. De estiske bøndene beholdt til å begynne med sin personlige frihet, men ble på 1500- og 1600-tallet livegne med økende arbeidsplikter. Reformasjonen begynte allerede fra 1520-årene å slå rot i Baltikum og bidrog til at Ordensstaten ble svekket. Samtidig utgjorde de omkringliggende makter Russland (Moskva) og det forente Polen-Litauen en økende ytre trussel.

Øst for Estland hadde tsar Ivan 3 lagt under seg Novgorod i 1471. Hans forsøk på å ta Livland (som også omfattet Sør-Estland) var mislykket, og han konsoliderte stillingen ved i 1492 å oppføre borgen Ivangorod rett overfor den tyske ordensborgen Hermansborg, som lå i handelsbyen Narva på den estiske siden av elven Narva.

I 1558 ble Livland invadert av tsar Ivan 4 den grusomme, og Narva og Tartu ble erobret. Den tyske ordensstaten gikk i oppløsning, og russerne herjet i flere år. Et forsøk fra ordensridderne på å inngå en allianse med det katolske Polen-Litauen mot russerne møtte motstand fra mange av de protestantiske tyskerne. Danmark fikk på den måten i 1559 kjøpt øyene Dagö (Hiiumaa) og Ösel (Saaremaa) samt Wiek (Läänemaa) på det estiske fastlandet.

Svenske styrker under kong Erik 14 inntok Tallinn i 1561 og innledet det svenske styret i Estland, som foreløpig bare omfattet den nordlige delen. Den sørlige delen ble som en del av Livland innlemmet i Polen-Litauen. Ivan den grusomme hadde ikke gitt opp å legge under seg Estland, og russiske tropper herjet landet i flere tiår. Striden mellom russere og svensker endte med svensk seier i slaget ved Narva i 1581 (våpenstillstand 1583).

Estland ble også i de følgende tiår slagmark for flere kriger, og perioden fra 1558 til 1629 var preget av store ødeleggelser og nødstilstand. Den siste krigen mellom Sverige og Polen endte med at Sverige, under kong Gustav 2 Adolf, ved avtalen i Altmark 1629 fikk Sør-Estland og Latvia. Det svenske herredømmet over Estland ble komplett da Danmark måtte avstå Ösel ved freden i Brömsebro 1645. Dagö og Wiek var tidligere avstått til Sverige i 1583.

Under det svenske styret forble tysk administrasjonsspråk, og den tyske adelen og de frie byene beholdt sine rettigheter. Noen stor svensk innvandring fant ikke sted, men en del svenske adelsmenn overtok len. Estland ble en viktig leverandør av korn til Sverige, og Sverige fikk kontroll over og inntekter av østersjøhandelen generelt. En stor del av den svenske vervede hæren ble forlagt i Estland og Livland som et strategisk tiltak mot Russland. Tallinn ble den tredje største byen i det svenske imperiet, etter Stockholm og Riga.

På 1600-tallet innførte de svenske kongene flere reformer for å begrense den tyske adelens makt i Estland. De livegne bøndenes plikter ble gjort mindre vilkårlige, obligatorisk lese- og skriveopplæring ble innført, og et universitet ble grunnlagt i Tartu i 1632. Det nye testamente ble oversatt til estisk 1686, og det ble krevd at prester og andre statstjenestemenn måtte lære seg estisk. Den svenske reformviljen gikk i bølger og var blant annet avhengig av hvilken konge som satt på tronen. Den tyske adelen fortsatte imidlertid å være den viktigste maktfaktoren lokalt. Selv om det ofte var begrenset hva som kom ut av reformene, har perioden i estisk folketradisjon blitt omtalt som «den gode, gamle svensketiden».

Under den store nordiske krig 1700–21 ble Estland flere ganger rammet av uår og pest i tillegg til at landet gjentatte ganger var krigsskueplass. Sivilbefolkningen ble hardt rammet både materielt og ved at folketallet gikk betydelig tilbake. I 1700 vant Karl 12 en stor seier over tsarens styrker ved Narva, men da Karl med sin hovedstyrke dro videre til Polen, la russerne i de følgende år mer og mer av Estland under seg.

I 1710 kapitulerte de siste svenske styrkene i Tallinn. Krigen førte til at det svenske styret tok slutt. Estland kom i stedet under Russland; den formelle avståelsen skjedde med freden i Nystad 1721.

I praksis fortsatte de nye russiske østersjøprovinsene å være en slags selvstyrte adelsrepublikker, men nå under tsarens overhøyhet. I tillegg fikk unge adelssønner nå mulighet til å gjøre karriere i den russiske hæren eller i byråkratiet. Estland ble organisert som en egen provins (guvernement) og omfattet dagens Nord-Estland. Den sørlige delen tilhørte guvernementet Livland.

Den lange fredsperioden etter alle krigene gjorde det mulig med gjenoppbygging og en videre økonomisk utvikling. Men sosialt ble bøndenes stilling verre under det russiske styret; godseierne fikk større frihet til å presse sine livegne bønder enn under svenskestyret. Det var flere bondeopprør, blant annet i 1782. Etter initiativ fra progressive adelsmenn avskaffet den russiske regjeringen i 1816 livegenskapet i provinsen Estland og i 1819 i Livland.

Reformene fikk lite å si i praksis; bondefrigjøringen skjedde uten at bøndene fikk tildelt noe av jorden. Og de var fortsatt utsatt for godseiernes vilkårlighet når det gjaldt leieavgifter og pliktarbeid. En rekke mindre bondeopprør utover på 1800-tallet ble slått ned av russiske tropper.

Fra 1850-årene fulgte andre reformer, blant annet fikk bøndene rett til å kjøpe sin egen jord (men til priser bestemt av godseieren), og det ble slutt med pliktarbeidet og godseiernes domsmyndighet. På slutten av 1800-tallet eide bøndene 2/5 av jorden. Flere bondesønner fikk utdanning, og estere kom etter hvert til å bryte den tyske dominansen i byenes økonomiske og intellektuelle liv. I Tallinn steg andelen av estere fra 52 % i 1867 til 89 % i 1897. Ved tilflytting fra landsbygda og russisk innvandring mistet byene gradvis mistet sitt tyske preg. Byenes vekst hang nært sammen med utbyggingen av kommunikasjoner (jernbanelinjer fra Russland til baltiske havnebyer) og den begynnende industrialiseringen fra slutten av 1800-tallet.

Universitetet i Tartu var gjenåpnet i 1802 og ble et viktig sted for utvikling av estisk nasjonalbevissthet. Det relativt høye utdanningsnivået gjorde at nasjonalromantiske ideer lett fant grobunn fra midten av 1800-tallet. Rundt år 1900 var analfabetismen praktisk talt utryddet i Estland. Fra 1880-årene begynte en kraftig russifisering, som pågikk til 1905. Russisk ble innført som forvaltningsspråk i stedet for tysk, rettsvesen og skolevesen ble russifisert og Universitetet i Tartu (som nå fikk russisk navn, Jurjev) måtte gå over til russisk i 1893. Russifiseringen førte til fremveksten av en estisk nasjonalisme. Jaan Tônisson grunnla det første liberale politiske partiet i Tartu. I Tallinn var Konstantin Päts det ledende navnet.

Opprøret i Russland i 1905 spredte seg til Estland, og partiene krevde politisk selvstyre. En stor arbeiderdemonstrasjon i Tallinn ble slått brutalt ned av russiske soldater, 60 arbeidere ble drept. På landsbygda ble tyske herregårder og prestegårder plyndret og brent. Over 300 estere ble skutt før opprøret var over. Etter 1905 ble esterne representert i den nye statsdumaen i St. Petersburg, og det ble tillatt med privatskoler på estisk.

Revolusjonen i 1917 gjorde slutt på det russiske styret i Estland. Etter marsrevolusjonen krevde alle politiske partier i Estland indre selvstyre, og i april lot den provisoriske regjeringen i Petrograd alle de estiske områdene (provinsen Estland, Nord-Livland og øyene) bli slått sammen til én provins. Den skulle styres av en regjeringskommissær med et valgt råd (Maapäev) ved sin side. Den tyske adelen var sterkt imot, men ble ikke tatt hensyn til. Rådet ble valgt i juni. I september kom det forslag om estisk uavhengighet – i union med de andre baltiske og de skandinaviske landene – men flertallet ønsket fortsatt estisk selvstyre innen en russisk føderasjon. Etter det bolsjevikiske kuppet i Petrograd i november («oktoberrevolusjonen») gikk det ikke-bolsjevikiske flertallet i Maapäev likevel inn for full estisk uavhengighet, og 28. november utropte Maapäev seg som høyeste myndighet i landet.

Også i Estland hadde en rådsbevegelse (sovjeter) tatt form, først og fremst i byene, der det var et betydelig innslag av russiske arbeidere. Innen sovjetene økte bolsjevikene, som i Russland, i løpet av 1917 stadig sin makt, og i november tok sovjetenes militærkomité over kontrollen av strategiske steder i Tallinn. Dette kan regnes som den første estiske sovjetrepublikken, selv om den ikke hadde kontroll over hele landet. Like etter at Maapäev hadde erklært seg som landets høyeste myndighet og forberedt uavhengigheten, ble det jagd fra hverandre av sovjetmakten i Tallinn.

I februar 1918 ble det holdt valg til en grunnlovgivende forsamling. Da bolsjevikene lå an til å få langt færre stemmer enn forventet, ble valgene annullert. I stedet ble det dannet revolusjonære militærenheter som både konfiskerte godseiernes jord og utøvde terror mot «klassefiender», inkludert sosialdemokrater. Mange politikere flyktet eller gikk i dekning.

Den bolsjevikiske maktovertagelsen våren 1918 ble imidlertid stanset ved de tyske operasjoner i slutten av den første verdenskrig. Tyske tropper hadde i september 1917 gått inn i Estland, og det meste av landet var under tysk kontroll i februar 1918. Bolsjevikene flyktet fra Tallinn. I det korte mellomrommet mellom bolsjevikenes flukt og tyskernes innmarsj erklærte 24. februar 1918 en frigjøringskomité nedsatt av presidiet i Maapäev Estland som uavhengig stat og utnevnte en provisorisk regjering under ledelse av Konstantin Päts. Den fikk bare sitte til neste dag, da tyskerne okkuperte Tallinn.

Fredsavtalen mellom den nye sovjetstaten og Tyskland i Brest-Litovsk 3. mars 1918 bestemte at Estland foreløpig skulle være okkupert av tyskerne. I en tilleggsavtale av 27. august måtte den sovjetiske regjeringen oppgi sine krav på Estland.

Det tyske militære sammenbruddet høsten 1918 gjorde at Estland lå forsvarsløst for en sovjetisk offensiv. Narva ble tatt 29. november, og samme dag ble en estisk sovjetrepublikk utropt («Estlands arbeiderkommune»). Dens leder var Jaan Anvelt. Denne regjeringen ble anerkjent av Moskva en uke senere. Den russiske offensiven fortsatte i desember, men ble slått tilbake i januar 1919. Avgjørende for at den «røde» offensiven ble slått, var hjelpen fra en britisk flåteskvadron og en kontingent på 2700 finske frivillige.

Den 24. februar 1919 hadde den provisoriske regjeringen kontroll over hele landet, ett år etter at den nye estiske staten var blitt utropt. Et siste kommunistisk forsøk på opprør på øya Saaremaa (Ösel) i februar ble slått ned etter få dager. En fredsavtale mellom Sovjet-Russland og Estland ble inngått i Tartu 2. februar 1920. Dermed ble sovjetregjeringen den første til å anerkjenne Estlands uavhengighet.

Den nye staten stod overfor store problemer. Det var omfattende materielle ødeleggelser, og næringslivet fikk omstillingsvansker da det russiske markedet falt bort. Men både landet og næringslivet ble gjenoppbygd. Storbritannia overtok som største handelspartner, fra 1937 overtok Tyskland den rollen.

De store sosiale forskjellene på landsbygda ble redusert gjennom en radikal jordreform (1919), som særlig rammet de tyske godseierne. Antall gårdsbruk ble fordoblet, over 50 000 nye ble skapt, og skogen ble overtatt av staten. Det ble senere gitt en nærmest symbolsk erstatning til de gamle eierne. Den tyske godseieradelens århundrelange økonomiske og politiske makt var dermed knust. Også kulturlivet fikk et kraftig oppsving, og de nasjonale minoritetene fikk rettigheter innen undervisning.

I april 1919 ble det valgt en grunnlovgivende forsamling, som den 15. juni 1920 vedtok en grunnlov. Estland ble republikk og fikk en parlamentarisk styreform med ettkammersystem (riksdagen, Riigikogu) og forholdstallsvalg, valgperioder på tre år og stemmerett for begge kjønn. Riksdagen hadde stor innflytelse i forhold til regjeringen, rådgivende folkeavstemninger var bygd inn i systemet, og det skulle ikke være noe eget statsoverhode. De nødvendige funksjonene skulle ivaretas av statsministeren, som ble kalt «rikseldste» (Riigivanem). Det var ingen sperregrense ved valgene, og estisk politikk ble preget av et stort antall partier der ingen fikk flertall, og det var hyppige regjeringsskifter.

De viktigste partiene var det konservative Bondepartiet (også med oppslutning i byborgerskapet), det liberale Folkepartiet og Sosialdemokratene (fra 1925 Det sosialistiske arbeiderpartiet). Blant de fremste politikerne var Konstantin Päts (Bondepartiet), Jaan Tônisson (Folkepartiet) og August Rei (Sosialdemokratene). Kommunistpartiet fikk 10 % av stemmene i riksdagsvalget 1923, og i 1924 gjennomførte kommunistene et væpnet opprør i Tallinn. Det ble raskt slått ned, men flere titalls personer ble drept både under selve aksjonen og siden ved standrett. Kommunistpartiet ble deretter forbudt.

Den økonomiske verdenskrisen rundt 1930 rammet Estland hardt. Arbeidsløsheten økte, jordbruksprisene sank kraftig og statsfinansene ble anstrengt. Den partipolitiske oppsplittingen gjorde det vanskelig å danne handlekraftige regjeringer. I 1933 fikk den fascistiske Frihetskjemperligaen flertall i en folkeavstemning for en radikal grunnlovsreform som ville gi Estland et presidentembete med vide fullmakter i forhold til riksdagen. Frihetskjemperne var opprinnelig en organisasjon av frivillige fra Estlands frihetskrig 1918–20, men den fikk snart en anti-parlamentarisk karakter, blant annet inspirert av den finske Lappo-bevegelsen.

Etter folkeavstemningen ble landets etablerte politikere skremt av Frihetskjempernes fremgang i lokalvalgene og en mer og mer voldelig opptreden. I mars 1934 innførte statsminister Konstantin Päts unntakstilstand og gjennomførte et kupp med støtte fra offiserer og andre politiske ledere. Frihetskjemperne og andre ekstreme organisasjoner ble forbudt. Neste år ble også de øvrige partiene forbudt og erstattet med et «regjeringsparti», Den patriotiske liga. Diktaturet var relativt mildt. Et kuppforsøk fra Frihetskjemperne ble slått ned 1935.

I 1938 fikk Estland en ny grunnlov, med stor makt til presidenten og mindre til den nye tokammer-nasjonalforsamlingen. Den nye nasjonalforsamlingen møtte i april 1938. Opposisjonen fikk 17 av 80 plasser i annetkammeret. Päts ble valgt til landets president, og utnevnte i mai en regjering. Det var i 1938–39 tegn til at Päts var interessert i å gjeninnføre demokratiet, men med utbruddet av den annen verdenskrig ble i stedet truslene mot Estlands fortsatte eksistens som selvstendig stat den viktigste sak.

Målet for Estlands utenrikspolitikk i mellomkrigstiden var å verne den nyvunne selvstendigheten. Landet ble medlem av Folkeforbundet i 1921 og var nøytralt i forholdet til stormaktene. Sovjetunionen var grunnleggende skeptisk til Estland og de andre baltiske statene og betraktet dem som et vestlig oppmarsjområde mot sovjetiske interesser. Samtidig var interessen liten for å engasjere seg sikkerhetspolitisk i Baltikum, både fra vestmaktene og de skandinaviske land. Forsøk på samarbeid ble avvist i både Finland og Sverige av frykt for å bli blandet inn i noe som kunne true nøytraliteten. Et baltisk samarbeid med Polen var umuliggjort på grunn av konflikten mellom Polen og Litauen om Vilnius.

Forsøk på tilnærming mellom Estland og Polen i 1930-årene bidrog bare til å anstrenge forholdet mellom Estland og Litauen. Et innbyrdes regionalt samarbeid mellom de baltiske statene ble forsøkt, med beskjedne resultater: Estland og Latvia inngikk en forsvarsavtale i 1923, og den ble i 1934 utvidet til Litauen i form av en avtale om diplomatisk støtte og samarbeid («Baltisk råd»). Estland inngikk ikke-angrepspakter med Sovjetunionen i 1932 (fornyet i 1934) og Tyskland i 1939, uten at det hjalp det minste mot de to stormaktenes aggressive hensikter. I et hemmelig tillegg til den tysk-sovjetiske ikke-angrepspakten av 23. august 1939 ble Estland plassert i den sovjetiske interessesfæren.

Etter utbruddet av den annen verdenskrig september 1939 krevde Sovjetunionen å få en militærallianse med Estland og baser på estisk territorium. Den estiske regjeringen fant det nytteløst å motsette seg truslene fra Moskva, og en avtale ble undertegnet 28. september. Latvia og Litauen måtte godta lignende avtaler like etterpå, hvoretter utenriksminister Molotov forsikret at Sovjetunionen fortsatt ville respektere de baltiske statenes suverenitet. Samtidig gjorde Tyskland sine forberedelser til å la Sovjetunionen få kontrollen over Baltikum: den tysk-baltiske befolkningen, med røtter i området 700 år tilbake, ble omplassert til Tyskland.

Da vinterkrigen mellom Sovjetunionen og Finland brøt ut 30. november, overtok Sovjetunionen enda flere militærbaser i Estland. Avslutningen av denne krigen i mars 1940 gav de estiske lederne håp om at faren for ytterligere press fra Sovjetunionen var over.

16. juni 1940 mottok Estland og Latvia et ultimatum fra Sovjetunionen som krevde en utvidet militær okkupasjon og en ny regjering som var villig og i stand til en «ærlig gjennomføring av bistandspakten». Tidsfristen var åtte timer. Moskvas begrunnelse var at de to land hadde samarbeidet militært mot Sovjetunionen. Litauen hadde fått et lignende ultimatum 14. juni, og gitt etter. De estiske og latviske lederne så heller ingen muligheter til militær motstand, og godtok kravene.

Den 17. juni begynte den sovjetiske innmarsjen, og i løpet av et par dager var alle tre landene okkupert. Etter sovjetisk press og kommunistiske gatedemonstrasjoner i Tallinn utnevnte president Päts en sovjet-tro statsminister, Johannes Vares-Barbarus. Den nye regjeringen legaliserte kommunistpartiet, vedtok en ny valglov ved dekret (i strid med grunnloven) og arrangerte et valg 14.–15. juli preget av fusk, og der opposisjonskandidater ble nektet å stille. Det offisielle resultatet ble 92,9 % for «det arbeidende folks blokk».

På sitt første møte 21. juli 1940 utropte det nye parlamentet en estisk sosialistisk sovjetrepublikk. Neste dag søkte republikken om å bli opptatt i Sovjetunionen. På et møte i Det øverste sovjet i Moskva 6. august ble så Estland innlemmet i Sovjetunionen. Alle partier utenom det kommunistiske ble forbudt, og det meste av næringslivet ble overtatt av staten.

President Konstantin Päts var avsatt og deportert til Russland i juli, allerede før Estland var blitt innlemmet i Sovjetunionen. Han døde i sovjetisk fangenskap i 1956. En lang rekke andre ledende personer ble også arrestert og deportert. Ved den største enkeltdeportasjonen 14. juni 1941 ble over 10 000 sendt til Sibir.

Etter det tyske angrepet på Sovjetunionen 22. juni 1941 ble Estland okkupert av Tyskland. Tyskerne ble først hilst som befriere, men det tok ikke lang tid før esterne forstod at Tyskland ikke kom til å gi landet noe større frihet enn Sovjetunionen hadde gjort. De tre baltiske landene ble sammen med den vestlige delen av Hviterussland organisert i forvaltningsenheten Ostland med Hinrich Lohse som rikskommissær. Riksminister for de samlede okkuperte østområdene var Alfred Rosenberg, den ledende nazi-ideologen, som var født i Tallinn.

I løpet av de tre årene med tysk okkupasjon ble flere tusen estere henrettet. Av de om lag 5000 estiske jødene, ble 4500 drept av tyskerne. Flere årskull estisk ungdom ble mobilisert til arbeidstjeneste – en del ble også overført til Waffen-SS. Tusenvis rømte til Finland, mange av dem gikk frivillig i finsk krigstjeneste mot Sovjetunionen fremfor å kjempe direkte for Tyskland.

Da den tyske militære tilbakegangen startet etter slaget ved Stalingrad, ble det 23. mars 1944 opprettet en estisk nasjonalkomité som håpet å kunne erklære Estlands selvstendighet på ny før den røde hær rykket inn. Siden president Päts var i sovjetisk fangenskap, tok den siste lovlige statsminister (1939–40), Jüri Uluots, over presidentens fullmakter og utnevnte i september Otto Tief til leder for en provisorisk regjering. Uluots hadde flere ganger i løpet av 1944 oppfordret esterne til å kjempe sammen med tyskerne for å hindre en ny sovjetisk innmarsj. Estiske enheter bidrog til å forsinke den sovjetiske offensiven ved Narva-elven.

Den provisoriske regjeringen under Tief utropte 20. september Estlands selvstendighet på ny, men alt den 22. september inntok de sovjetiske styrkene Tallinn. I slutten av november var hele Estland okkupert, og Estland ble igjen en sovjetrepublikk. Over 60 000 mennesker flyktet, omtrent halvparten til Sverige. Mange omkom på sjøen. Fra Sverige ble mange senere utlevert til Sovjetunionen.

Under den nye sovjetiske okkupasjonen ble omtrent 20 000 deportert i 1945–46. Under en ny deportasjonsbølge 1949 i forbindelse med kollektiviseringen av landbruket ble flere titusener deportert.

Estland ble på nytt underkastet kommunistisk ensretting. I 1950–51 ble dessuten lokale estiske kommunister utrensket til fordel for estere oppvokst i Russland eller russere. Landets økonomi ble en del av den sovjetiske planøkonomien. Det innebar en kraftig industrivekst, med stor russisk innvandring og rask urbanisering. Landbruket ble kollektivisert. Selv om levestandarden var lav, var den høyere enn gjennomsnittlig i Sovjetunionen. Den økte frem til midten av 1970-årene, men stagnerte så og falt etter hvert i 1980-årene.

Den ekstreme isolasjonen som landet ble utsatt for i den første tiden, ble noe lempet i 1960-årene. Det kom i gang fergetrafikk til Finland, og det ble mulig å ta inn finsk fjernsyn. Samtidig tilfalt flere ledende stillinger i parti og stat estiske kommunister som var født i Estland.

Fra slutten av 1970-årene satte det inn en ny russifisering av kulturlivet, og innvandringen av russere fortsatte. I 1980 skrev 40 ledende estiske intellektuelle under et åpent protestbrev mot russifiseringen. Samme høst var det store studentprotester og en større streik ved en fabrikk i Tartu. Kravene var først og fremst økonomiske. Flere opposisjonelle ble arrestert i 1980-årene. De mest kjente var Mart Niklus og Jüri Kukk; sistnevnte døde i russisk fengsel.

Etter Mikhail Gorbatsjovs maktovertagelse 1985 og den påfølgende perestrojka-politikk kom det i gang en ny bevegelse for demokratisering og nasjonal uavhengighet i Estland. I den første protestperioden, fra 1987, stod miljøspørsmålene sentralt. Senere ble det mobilisert for estisk uavhengighet og en egen kultur. I 1987 ble Det estiske kulturminneselskapet grunnlagt. Russifiseringen hadde ført til at esterne i 1989 bare utgjorde 62 % av befolkningen. Både kulturminneselskapet og andre, som blant annet reviderte den offisielle historieskrivningen, hadde en klar nasjonal vinkling på sitt arbeid. Deportasjonene og henrettelsene i 1940-årene ble flittig diskutert.

I 1987 ble det lagt frem et forslag om økonomisk uavhengighet for Estland. I 1988 ble det dannet en «Folkefront for perestrojka». Utgangspunktet var å gi støtte til Gorbatsjovs reformpolitikk. Dermed kunne også liberale partimedlemmer engasjere seg. Men folkefronten ble raskt et aktivt forum for selvstendighetstenkningen. Sommeren 1988 ble det arrangert en rekke store sangstevner med hundretusener av deltakere. Det var disse stevnene som gav uavhengighetsprosessen i Estland navnet «den syngende revolusjonen».

En stor demonstrasjon i Tallinn i juni 1988 med 150 000 mennesker førte til at den reformfiendtlige partilederen Karl Vaino måtte gå av. Han ble erstattet av Vaino Väljas, som gradvis orienterte seg i retning av opposisjonens selvstendighetskrav. En annen ledende kommunist som ble mer nasjonalistisk, var Arnold Rüütel. Han var formann for det øverste sovjet (senere det høyeste råd) fra 1983 til 1992.

Estland var det første baltiske landet som erklærte seg uavhengig. Vedtaket ble gjort av Estlands øverste sovjet 16. november 1988. Det innebar at estiske lover skulle gjelde foran sovjetiske, og at Estland skulle kunne hindre sovjetiske lover i Estland. Vedtaket ble ikke godtatt av Sovjetunionen og erklært for ukonstitusjonelt. I Estland ble det likevel fulgt opp med en ny språklov i januar 1989. Estisk ble republikkens offisielle språk, og det ble stilt krav om at språket måtte beherskes i mange offentlige stillinger. Dette virket provoserende på den russiske minoriteten og var medvirkende til at en ny organisasjon, Den internasjonale front (Interfront), ble grunnlagt i mars 1989. Både konservative kommunister og reformtilhengere, men som ønsket at Sovjetunionen fortsatt skulle bestå, søkte til den nye organisasjonen.

På 40-årsdagen for den tysk-sovjetiske pakten 23. august 1989 ble det dannet en kjede av omtrent to millioner mennesker gjennom hele Baltikum fra Vilnius til Tallinn. De stod tett i tett og holdt hverandre i hendene som et uttrykk for kravet om uavhengighet. I november erklærte Estlands høyeste råd at den sovjetiske annekteringen var illegal, og ved de første frie valgene den 18. mars 1990 fikk tilhengerne av uavhengighet 2/3 flertall. Da det nyvalgte høyeste råd kom sammen i april, ble Edgar Savisaar statsminister. Han hadde tidligere vært leder for den statlige plankommisjonen og visestatsminister.

Mange estere ville ikke godta at et organ som var en direkte videreføring av kommunisttidens øverste sovjet skulle være det selvstendige Estlands nasjonalforsamling. I 1989–90 organiserte derfor radikale nasjonalister en frivillig velgerregistrering til en alternativ forsamling, Estlands kongress. Bare de som hadde vært estiske statsborgere før 1940 og deres etterkommere fikk stemmerett. Et flertall av de etniske esterne registrerte seg, og valg ble holdt i februar–mars 1990. Kongressen møtte første gang i mars, men mistet i løpet av 1990 og 1991 noe av sin tiltrekningskraft. Mange fryktet at radikalismen kunne skape en farlig situasjon i forholdet til Sovjetunionen. Etter hvert økte også tilliten til at Estlands øverste råd virkelig representerte nasjonale interesser.

Tilhengerne av fortsatt sovjetisk styre fryktet nettopp en slik utvikling, og i mai 1990 gjennomførte de kraftige demonstrasjoner i Tallinn. I mars 1991 boikottet Estland Sovjetunionens folkeavstemning om en ny unionsavtale (18. mars). I stedet ble det to uker tidligere avholdt en egen folkeavstemning i Estland som gav et flertall på 78 % for uavhengighet. Når andelen estere i befolkningen var 62 %, betyr det at mange fra minoritetene også stemte for uavhengighet.

Som i de andre baltiske landene ble siste fase i uavhengighetskampen gjort lettere av det mislykkede statskuppet mot Gorbatsjov i Sovjetunionen 19–21. august 1991. Estlands høyeste råd benyttet anledningen til å erklære full uavhengighet den 20. august. Det var samtidig med Latvia, og var en oppfølging av Litauens uavhengighetserklæring fra mars 1990. I de nærmeste ukene ble de tre baltiske statene anerkjent av en rekke land, blant dem Norge. Den 6. september kom den sovjetiske anerkjennelsen av uavhengigheten, og landene ble kort etter opptatt i FN og KSSE.

Estland oppnådde sin uavhengighet uten den samme dramatikken som Latvia og Litauen. De tre landene valgte å stå utenfor det nyopprettede Samveldet av uavhengige stater (SUS) i 1991. Det var i årene etter 1991 flere alvorlige konfliktspørsmål i forholdet til Russland. Den viktigste har dreid seg om de juridiske vilkårene for den store ikke-estiske folkegruppen (særlig russere) i Estland med hensyn til statsborgerskap, stemmerett og språkkrav. Russland har anklaget Estland for å legitimere diskriminering av den russiske minoriteten ved å definere dem som utlendinger som må søke statsborgerskap, og som dermed ikke automatisk har stemmerett.

I 1993 vedtok parlamentet en utlendingslov som blant annet innebar at de som ikke søkte om oppholdstillatelse, risikerte å bli utvist. Det har også vært en strid om grensen mellom Estland og Russland. Estland har krevd et område på om lag 2000 km2 som tilhørte landet mellom 1920 og 1940, men som ble overført til Russland i den sovjetiske perioden. Et tredje problem har vært det sovjetiske militære nærværet.

Ved uavhengigheten 1991 stod det 40 000 sovjetiske soldater i Estland, og forhandlinger om hjemsendelse startet om høsten. Russland truet ved flere anledninger med å knytte dette spørsmålet til striden om den russiske minoritetens rettigheter. De siste russiske soldatene forlot likevel Estland i august 1994.

Enkelte paragrafer fra Estlands grunnlov av 1938 ble gjeninnført i mai 1990. Etter uavhengigheten i 1991 ble det utarbeidet en ny grunnlov. Statsformen skulle være republikansk og parlamentarisk, men med en relativt sterk presidentstilling. Den første presidenten skulle velges ved direkte valg. Deretter skulle presidenten velges av riksdagen. Grunnloven trådte i kraft 3. juli 1992 etter å ha blitt godkjent ved en folkeavstemning i juni.

Det første valget etter den nye grunnloven den 20. september 1992 ble vunnet av den sentrums/høyre-orienterte Fedrelandsalliansen (Isamaa). Størsteparten av de ikke-estiske folkegruppene (38,5 %) hadde ikke stemmerett. Etter valget ble Mart Laar statsminister. Han var en av grunnleggerne av Det estiske kulturminneselskapet (1987) og Det kristendemokratiske partiet, og ledet Isamaa-alliansen fra 1992. Ved det direkte presidentvalget fikk ingen av kandidatene stort nok flertall, og valget gikk over til riksdagen, som valgte Lennart Meri til president.

Isamaa-alliansen ble splittet juni 1994, og Laar ble avløst av Andres Tarand. Han hadde sin bakgrunn i miljøbevegelsen og tilhørte ikke noe politisk parti. Regjeringen var fortsatt sammensatt av sentrums/høyre-partier, men også sosialdemokrater var med. Ved de neste riksdagsvalgene i mars 1995 led regjeringspartiene nederlag. Den seirende sentrums/venstre-koalisjonen dannet i april en ny regjering under ledelse av Tiit Vähi (også statsminister 1992). I 1997 måtte statsminister Vähi gå av etter en korrupsjonsskandale, og Mart Siimann overtok.

Ved valget i 1999 fikk Senterpartiet flest mandater i nasjonalforsamlingen men partiet ble stående utenfor regjeringen. Mart Laar ble på ny statsminister for en sentrum/høyre-regjering. Ved presidentvalget 2001 seiret Arnold Rüütel fra opposisjonspartiet Folkeforeningen over Toomas Savi fra det regjerende Reformpartiet. I 2002 førte en krise i lokalpolitikken i Tallinn til at regjeringen Laar måtte gå av. Senterpartiet og Reformpartiet ble enige om å danne en koalisjonsregjering til tross for den politiske avstanden. Regjeringen hadde ikke flertall i nasjonalforsamlingen og fikk støtte fra Folkeforeningen. Lederen i Reformpartiet, Siim Kallas, ble ny statsminister.

Det ble fryktet at den ustabile politiske situasjonen kunne forsinke tilnærmingen til EU og NATO. Ved valget til ny nasjonalforsamling i 2003 var det nystiftede høyreorienterte partiet, Res Publica, og Senterpartiet valgets vinnere. President Rüütel utnevnte lederen i Res Publica – Juhan Parts – til statsminister i en bredt sammensatt koalisjonsregjering. Hovedoppgavene til Parts-regjeringen var å føre Estland inn i EU og NATO.

Den økonomiske og sosiale utviklingen etter uavhengigheten har vært preget av de samme omstillingsproblemene som i andre tidligere kommunistland. Både de høyre- og venstreorienterte regjeringene har gått inn for privatisering og markedsøkonomiske reformer, selv om venstresiden har krevd at det må tas større sosiale hensyn. At de baltiske økonomiene tidligere var integrert i den sovjetiske økonomien, har ført til ekstra problemer.

I juni 1992 innførte Estland som den første av de tidligere sovjetrepublikkene sin egen valuta, estisk krone (kroon). Estland ble medlem av Verdensbanken og Det internasjonale valutafondet (IMF) i 1992. Etter flere år med økonomisk tilbakegang begynte det en moderat oppgang i 1994. Etter en krise i den russiske økonomien i 1998 og lav etterspørsel fra Vest-Europa, sank den økonomiske veksten og arbeidsledigheten økte drastisk.

Estland signerte en frihandelsavtale med EU som trådte i kraft 1. januar 1995. En søknad om medlemskap ble sendt samme år, og i 1998 startet forhandlingene. På EU-toppmøtet i desember 2002 ble Estland formelt invitert til å bli EU-medlem fra 2004. Medlemskapsavtalen ble undertegnet i midten av april 2003. Bare en måned senere signerte Estland en erklæring fra 16 av EUs 25 fremtidige medlemmer; erklæringen gikk imot forslaget til ny EU-grunnlov om at det skulle utnevnes en EU-president som skulle avløse ordningen om det roterende formannskapet.

Mange av de små statene i EU fryktet at deres innflytelse i unionen ville bli svekket dersom det skulle utnevnes en president. I tillegg gikk mange små EU-stater imot forslaget om at EU-kommisjonens medlemmer skulle reduseres. EU-kommisjonen godkjente i november 2003 tiltakene som Estland og de andre kandidatlandene hadde iverksatt for å innføre EU-lovgivning.

I september 2003 ble det avholdt en rådgivende folkeavstemning om EU, der ja-siden fikk 66,9 % av stemmene. Ja-siden argumenterte med at EU-medlemskapet ville fungere som en buffer mot politisk press fra Russland og garantere for Estlands selvstendighet og sikkerhet. I tillegg hevdet EU-tilhengerne at et EU-medlemskap ville sikre sterk økonomisk vekst; fagbevegelsen og næringslivet var sterke ja-tilhengere av denne grunn. Nei-siden hevdet at Estlands selvstendighet var truet av et medlemskap, og sammenlignet et medlemskap med tiden under Sovjetunionen. I tillegg argumenterte den med at Estland ville miste en stor del av den lovgivende makten. Senterpartiet – Estlands ledende opposisjonsparti etter valget i mars – var imot EU-medlemskap. Estland ble EU-medlem 1. mai 2004.

Den sikkerhetspolitiske frykten for Russland var bakgrunnen for at Estland ønsket å bli medlem av NATO. Det økte samarbeidet mellom Russland og USA i kampen mot terrorisme ble dermed sett på med skepsis. Russland protesterte kraftig mot at de baltiske statene skulle bli NATO-medlemmer. I 1999 ble det utarbeidet en plan for hvordan de potensielle nye medlemmene skulle tilpasse seg NATO. På et NATO-toppmøte i november 2002 i Praha, ble Estland og seks andre stater invitert til å bli NATO-medlemmer. Estland og de andre nye medlemstatene undertegnet medlemskapsavtalene på et ekstraordinært møte i NATOs høyeste organ 26. mars 2004.

Landet har et meget liberalt økonomisk regime og utenlandske investeringer spiller en viktig rolle i estisk økonomi. Estland trådde inn i eurosonen 1. januar 2011, og oppga da sin egen valuta, estiske kroon, til fordel for euro. Grenseavtalen med Russland er fortsatt uløst. Omkring en fjerdedel av Estlands innbyggere er russere innvandret/tvangsflyttet i sovjettiden. Den estiske regjering arbeider aktivt for å bidra til integrering av den russisktalende befolkningen. Estland ble en del av Schengensamarbeidet fra medio desember 2007.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.