Lappo-bevegelsen

Lappo-bevegelsens første mål var å få innført lovforbud mot kommunistisk virksomhet, og midlene var voldshandlinger og utenomparlamentarisk press. Regjeringen Pehr Svinhufvud fremmet lovforslag om forbud mot kommunistisk virksomhet, men forslaget fikk ikke grunnlovsmessig flertall. Riksdagen ble imidlertid oppløst, og etter et valg i Lappo-bevegelsens tegn vedtok den nye Riksdagen forbudet med stort flertall.

Imidlertid fortsatte Lappo-bevegelsen sine voldshandlinger og bortførte blant annet den liberale tidligere president Ståhlberg. Dette fikk stemningen i landet til å svinge. Svinhufvud, som var valgt til republikkens president i 1931, delvis med støtte fra Lappo-bevegelsen, tok nå avstand fra bevegelsen. Krisen kom i februar–mars 1932, da tilhengere av Lappo-bevegelsen etter uroligheter i Mäntsälä nord for Helsinki samlet væpnede styrker der for å marsjere mot hovedstaden.

Trusselen ble avverget ved Svinhufvuds aktive personlige inngripen. Førerne ble dømt for opprør, men til meget milde straffer.

Med dette hadde den egentlige Lappo-bevegelsen utspilt sin rolle, men den fikk en arvtager i det politiske partiet Fosterländska folkrörelsen (Isänmaallinen kansanliike, IKL) med et reaksjonært program. Under andre verdenskrig, i årene 1939–1944, hadde IKL et pro-nazistisk program. Partiets innflytelse i riksdagen var imidlertid beskjeden, 14 mandater ved valget i 1936 og 8 i 1939.

Etter våpenstillstanden mellom Finland og Sovjetunionen høsten 1944 ble partiet forbudt.

• Finlands historie
• Finlands politiske system