Lappo-bevegelsen

Lappo-bevegelsen, finsk anti-kommunistisk og fascistisk preget bevegelse som oppstod 1929 i Lappo sogn i Österbotten. Den vant hurtig tilslutning over hele landet, særlig blant ytterliggående bønder som hadde kjempet på den hvite siden under borgerkrigen 1918, men fikk også støtte fra ledende kretser i hæren, kirken og industrien. Storbonden Vihtori Kosola og general Kurt Wallenius stod som bevegelsens førere utad.

Lappo-bevegelsens første mål var å få innført lovforbud mot kommunistisk virksomhet, og midlene var voldshandlinger og utenomparlamentarisk press. Regjeringen Svinhufvud fremmet lovforslag om forbud mot kommunistisk virksomhet, men forslaget fikk ikke grunnlovsmessig flertall. Riksdagen ble imidlertid oppløst, og etter et valg i Lappo-bevegelsens tegn vedtok den nye Riksdagen forbudet med stort flertall. Imidlertid fortsatte Lappo-bevegelsen sine voldshandlinger og bortførte bl.a. den liberale tidligere president Ståhlberg. Dette fikk stemningen i landet til å svinge. Svinhufvud, som var valgt til republikkens president 1931, delvis med støtte fra Lappo-bevegelsen, tok nå avstand fra bevegelsen. Krisen kom februar–mars 1932, da tilhengere av Lappo-bevegelsen etter uroligheter i Mäntsälä nord for Helsinki samlet væpnede styrker der for å marsjere mot hovedstaden. Trusselen ble avverget ved Svinhufvuds aktive personlige inngripen. Førerne ble dømt for opprør, men til meget milde straffer.

Med dette hadde den egentlige Lappo-bevegelsen utspilt sin rolle, men den fikk en arvtager i det politiske partiet Fosterländska folkrörelsen (Isänmaallinen kansanliike, IKL) med et reaksjonært og i krigsårene 1939–44 pro-nazistisk program. Dets innflytelse i riksdagen var imidlertid beskjeden, 14 mandater ved valget 1936 og 8 i 1939; etter våpenstillstanden mellom Finland og Sovjetunionen høsten 1944 ble det forbudt.