Estlands samtidshistorie

Den estiske nasjonalforsamlingen Riigikogu i Tallinn.
.
Lisens: CC BY 2.0

Estland har tatt del i flere fredsbevarende styrker og NATO-oppdrag.

.
Lisens: CC BY NC ND 2.0
Estland er et foregangsland i verden innenfor elektronisk stemmegiving ved valg.
.
Lisens: CC BY NC ND 2.0
Arnold Rüütel var Estlands president fra 2001 til 2006.
.
Lisens: CC BY 2.5 DK
Lennart Meri var Estlands president fra 1992 til 2001.
.
Lisens: CC BY SA 4.0
Estlands tidligere statsminister Mart Laar
.
Lisens: CC BY SA 3.0

Artikkelstart

Estlands samtidshistorie handler om perioden etter 1991. Det året ble landets uavhengighet gjenopprettet etter at landet hadde vært okkupert av Sovjetunionen siden andre verdenskrig.

1991–1995. Reformer og gjenoppbygging

Da flertallet i den estiske nasjonalforsamlingen 20. august 1991 stemte for å gjenopprette landets uavhengighet, var begeistringen stor. Det var også listen over problemer og utfordringer som måtte løses. Det fantes ingen oppskrift på hvordan landet skulle takle overgangen fra sovjetisk planøkonomi til markedsøkonomi samt sovjetarven med en radikalt endret demografisk situasjon.

Fabrikkene slet, mange måtte stenge. Handelen hadde vært mye basert på salg østover der markedene nå var i ferd med å bryte sammen. Byråkrati og nye tollavgifter skapte ytterligere hindringer for næringslivet.

Allerede i januar 1992 ga statsminister Edgar Savisaar opp, og en midlertidig regjering styrt av Tiit Vähi tok over. På tvers av råd fra Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF), som Estland nå hadde blitt medlem av, besluttet regjeringen og sentralbanken, ledet av Siim Kallas, i juni 1992 å gjeninnføre den estiske valutaen kroon. Noe slikt hadde til nå ingen andre land i det tidligere Sovjetunionen gjort. Den estiske kronen (kroon) ble knyttet til den tyske marken. Reformen fikk etter hvert bukt med svartebørshandelen og den løpske inflasjonen. Varer som lenge ikke hadde vært å se, kom tilbake i butikkhyllene.

En ny grunnlov, som delvis var en videreføring av den estiske grunnloven fra mellomkrigstiden, trådte i kraft etter en folkeavstemning i juni 1992. Det første post-sovjetiske valget ble holdt i september samme år. Sentrum- og høyrepartier fikk flertall i nasjonalforsamlingen Riigikogu. Filmregissøren og forfatteren Lennart Meri, som siden 1990 hadde ledet og gjenoppbygget den estiske utenrikstjenesten, ble valgt til ny president. Den kun 32 år gamle historikeren Mart Laar ble ny statsminister i en bred koalisjonsregjering.

Laar-regjeringen gjennomførte en omfattende liberalisering av økonomien. Statlig industri ble privatisert, prisene ble sluppet fri og subsidiene til bøndene ble avskaffet. I 1994 ble Estland det første landet i Europa til å innføre flat inntektsskatt, i begynnelsen var den på 26 prosent. De umiddelbare taperne var bøndene og pensjonistene. Arbeidsledigheten, korrupsjonen og den organiserte kriminaliteten steg. Den gjennomsnittlige levealderen og bruttonasjonalproduktet sank, og inflasjonen var i 1993 på hele 90 prosent. Men så begynte den økonomiske sjokkterapien etter en tid å gi resultater. 1994 viste en moderat oppgang i økonomien.

Samme år ble Estland rammet av en stor ulykke. 28. september sank passasjerferjen M/S Estonia på vei fra Tallinn til Stockholm. 852 mennesker mistet livet.

Forholdet til Russland

Vakttårn ved den nedlagte sovjetiske ubåtbasen i Paldiske vest for Tallinn.
.
Lisens: CC BY SA 2.0
En ny grenseavtale ble undertegnet av den estiske utenriksministeren Urmas Paet og den russiske utenriksministeren Sergej Lavrov i 2014, men avtalen er ennå ikke ratifisert av nasjonalforsamlingene.
.
Lisens: CC BY 2.0
Narvaelven utgjør i dag den nordlige grensen mellom Estland og Russland. Byen Narva til venstre og byen Ivangorod til høyre. Før andre verdenskrig tilhørte Ivangorod (estisk: Jaanilinn) også Estland.
.
Lisens: CC BY SA 2.0
Gamlebyen i Tallinn med den ortodokse Aleksander Nevskij-katedralen i midten av bildet.
.
Lisens: CC BY 2.0

Estlands statsborgerskapslovgivning skulle være med å forsure det politiske klimaet mellom Estland og Russland.

Under den sovjetiske okkupasjonen av Estland hadde sovjetmyndighetene fremmet masseinnvandring til den estiske sovjetrepublikken fra andre deler av Sovjetunionen, først og fremst fra den russiske delrepublikken. Dette hadde radikalt endret den demografiske situasjonen i Estland. Mens estere i 1935 hadde utgjort 88,1 prosent og russere 8,2 prosent av innbyggerne i landet, hadde prosentandelen av russere i 1989 steget til 30,3, mens etniske estere nå kun utgjorde 61,5 prosent av befolkningen. I 1992 vedtok den estiske nasjonalforsamlingen å gjenopprette statsborgerskapslovgivningen fra 1938. Dette betød at statsborgerskap automatisk tilfalt dem som hadde vært statsborgere i 1940, da den første sovjetiske okkupasjonen begynte, samt deres etterkommere. En tredjedel av landets befolkning måtte derfor gå gjennom en naturaliseringsprosedyre dersom de ønsket å bli estiske statsborgere. Dette innebar at man måtte avlegge en estisk språktest samt vise at man hadde elementære kunnskaper om landets grunnlov. Russiske myndigheter mente at alle etniske russere i Estland automatisk burde få estisk statsborgerskap og at den estiske lovgivningen krenket russernes menneskerettigheter.

I en periode på begynnelsen av 1990-tallet forsøkte Russland å koble statsborgerskapslovgivningen til tilbaketrekkingen av russiske militære tropper fra landet. Da Estland gjenopprettet uavhengigheten, stod det fortsatt rundt 35 000 sovjetiske militære i landet. Russland var som juridisk arvtaker til Sovjetunionen ansvarlig for troppene. Forhandlingene gikk lenge tregt inntil presidentene Boris Jeltsin og Lennart Meri møttes i Moskva 26. juli 1994 og plutselig ble enige om at de gjenværende russiske troppene skulle trekkes ut av Estland innen 31. august, bare litt over en måned senere. Meri og Jeltsin ble også enige om sosiale støtteordninger for de pensjonerte russiske militære som fikk bli igjen i Estland. Vestlige land bidro til boligstøtte for dem som ville flytte tilbake til Russland. De militære russiske spesialistene som hadde ansvar for den tidligere sovjetiske ubåtbasen i Paldiski vest for Tallinn, fikk bli igjen fram til 30. september 1995.

Verre skulle det vise seg for Estland og Russland å bli enige om en grenseavtale. I henhold til fredsavtalen som Estland og det sovjetiske Russland hadde inngått i Tartu i 1920 hadde Russland anerkjent Estlands uavhengighet og til evig tid oppgitt alle krav på landområder som lå vest for grenselinjen partene da hadde blitt enige om. Under den sovjetiske okkupasjonen av Estland hadde imidlertid et område rundt byen Ivangorod (estisk: Jaanilinn) i nordøst og et område rundt byen Petsjori (estisk: Petseri) helt sørøst i Estland i 1944 blitt overført til Den russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk. Estland innså at det var urealistisk at Russland nå ville gi disse annekterte områdene tilbake, men ønsket at det skulle være en referanse til den historiske fredsavtalen i Tartu i en ny grenseavtale. Det ville ikke Russland gå med på. Landene ble etter hvert enige om en grenseavtale, men Russland trakk paraferingen av avtalen tilbake da det estiske parlamentet la til en formulering om fredsavtalen i Tartu da den skulle ratifisere avtalen.

Arven fra sovjettiden ledet også til konflikt innad i den ortodokse kirken. Da Sovjetunionen okkuperte Estland under andre verdenskrig, flyktet ledelsen og tusenvis av troende i Den estiske apostoliske ortodokse kirken, som var underlagt Konstantinopel-patriarkatet, til Sverige. De ortodokse kirkene i Sovjet-Estland ble innlemmet i Moskva-patriarkatet uten godkjenning av eksil-kirken. Da Estland fikk tilbake uavhengigheten i 1991, fikk eksilkirken tilbake de kirkebyggene den hadde blitt fratatt. 53 av 84 ortodokse menigheter ønsket at kirken igjen skulle bli underlagt Konstantinopel. Da patriarkatet i Konstantinopel i februar 1996 anerkjente Den estiske apostoliske kirken, fremkalte dette så stor misnøye i Moskva-patriarkatet at det gikk til et så enestående historisk skritt som å bryte forbindelsene med moderkirken i Konstantinopel. Forbindelsen ble gjenopprettet etter mindre enn tre måneder. De to patriarkatene godtok at begge kunne ha kirkesamfunn i Estland, og kirken underlagt Konstantinopel lot Moskva-patriarkatet få fortsette å bruke flere kirker, blant annet den store Aleksander Nevskij-katedralen i Gamlebyen i Tallinn for symbolske én euro i året.

Forholdet til Norden

I klart vær er det mulig å se Helsingfors fra TV-tårnet i Tallinn.
.
Lisens: CC BY NC SA 2.0

Fra Estland er det i godt vær mulig å se over Finskebukta til Finland. Mens sovjetborgere flest bare hadde kunnet se sovjetisk fjernsyn, hadde det vært mulig for estere i den helt nordlige delen av landet å ta inn vestlig, finsk fjernsyn. I den vanskelige omstillingsprosessen som fulgte rundt 1991, ga denne mentale erfaringen esterne en viktig fordel. Språkmessig og kulturelt lå det estiske og det finske svært nære hverandre. Til og med nasjonalsangene til de to landene hadde og har samme melodi.

Likeledes var forholdet til Sverige viktig. I Estlands forhandlinger med Russland om tilbaketrekking av russiske militære tropper spilte Sverige sammen med USA en avgjørende rolle som mekler og støttespiller for Estland.

Som uavhengig land ønsket Estland raskest mulig å integrere seg i europeiske og vestlige strukturer. Landet søkte umiddelbart et nært samarbeid med de nordiske land. Det forsøkte også å posisjonere seg som et nordisk land. På 1990-tallet utviklet det seg til et nært samarbeid mellom Nordisk råd og Baltisk forsamling; samarbeidsorganet til de baltiske nasjonalforsamlingene. Flere ganger ble det diskutert om ikke Estland, Latvia og Litauen skulle bli opptatt som fullverdige medlemmer i Nordisk råd. Den konservative gruppen i Nordisk råd gikk inn for dette, men da den sosialdemokratiske gruppen ikke var like entusiastisk, ble det med forslaget. Estland og de andre baltiske lands fokus ble utover på 1990-tallet stadig mer rettet mot EU og NATO, forsterket av at Finland og Sverige ble med i EU i januar 1995.

1995–2004. Veien mot EU- og NATO-medlemskap

Etter valget på ny nasjonalforsamling i mars 1995, dannet Tiit Vähi og Koalisjonspartiet hans regjering med Senterpartiet ledet av Edgar Savisaar og litt senere med det sentrum/høyre Reformpartiet ledet av Siim Kallas.

1. januar 1995 trådte en frihandelsavtale mellom EU og Estland i kraft. I juni inngikk Estland en assosiasjonsavtale med EU før landet i november samme år søkte om EU-medlemskap.

Alt i 1994 hadde Estland blitt med i NATO-programmet Partnerskap for fred. Siden mellomkrigstidens nøytralitetspolitikk hadde endt i fiasko og okkupasjon, ble medlemskap i NATO ansett for å være den eneste garantien for estisk sikkerhet. Estland tok del i fredsbevarende styrker og andre NATO-oppdrag for å vise at landet hadde noe i organisasjonen å gjøre. Landet ble ikke inkludert i NATO-utvidelsen i Sentral- og Øst-Europa i 1999. Det måtte vente til 2002 før det formelt ble invitert til å bli medlem i NATO.

Medlemsforhandlingene med EU begynte i 1998 og ble avsluttet mot slutten av 2002.

Etter at landet på rekordtid hadde fått økonomien på fote igjen, ble det rammet av finanskrisen i Asia og Russland i 1998. Mange bedrifter som hadde vært basert på eksport til Russland, gikk konkurs. Følgen ble at mange estiske bedrifter orienterte seg bort fra markedene i øst og i stedet økte eksporten vestover mot EU.

Etter valget på ny nasjonalforsamling i mars 1999 vendte Mart Laar tilbake til statsministerstolen. I november samme år ble Estland medlem av Verdens handelsorganisasjon.

I år 2000 ble regjeringsmøtene gjort papirløse og heldigitale. Estland ble et pionerland innenfor elektronisk stemmegiving ved valg. Kommunevalget i 2005 ble organisert elektronisk. Og som det første landet i verden holdt Estland parlamentsvalg med elektronisk stemmegiving i 2007.

Mange ble forundret da den tidligere kommunisten Arnold Rüütel ble valgt til ny president i 2001 etter at Lennart Meri hadde sittet i to perioder ved makten. Rüütel hadde gjort akademisk og politisk karriere i det sovjetiske Estland, og siden blitt populær da han på slutten av 1980-tallet støttet kampen for uavhengighet. Han hadde stor støtte på den estiske landsbygda.

I 2002 gikk Mart Laar av som statsminister. Lederen av Reformpartiet, Siim Kallas tok over fram til Riigikogu-valget mars 2003. Valget ledet til at den knapt 37 år gamle Juhan Parts ble statsminister for nok en sentrum/høyre-regjering.

I september 2003 ble det avholdt en rådgivende folkeavstemning om EU-medlemskap. Ja-siden argumenterte med at medlemskapet ville sikre en sterk økonomisk vekst, virke som en buffer mot politisk press fra Russland og generelt fremme den nasjonale sikkerheten. Nei-siden hevdet at Estlands selvstendighet ville bli truet av et medlemskap, og sammenlignet et medlemskap med tiden under Sovjetunionen. I tillegg argumenterte den med at Estland ville miste en stor del av den lovgivende makten. Senterpartiet, Estlands ledende opposisjonsparti etter valget i mars, var imot EU-medlemskap. Folkeavstemningen endte med at 66,9 prosent stemte for medlemskap.

Det ble ikke holdt folkeavstemning om Estlands medlemskap i NATO.

Estland ble medlem av NATO 29. mars 2004 og EU 1. mai samme år. Estland, Latvia og Litauen var de første og hittil eneste av de tidligere sovjetrepublikkene som har blitt medlemmer av EU og NATO.

Etter 2004

EU-kommissær Siim Kallas (til venstre) sammen med Leo Varadkar, den irske ministeren for samferdsel, reiseliv og idrett. Bildet er tatt i 2013.
.
Lisens: CC BY NC ND 2.0

Toomas Hendrik Ilves var Estlands president fra 2006 til 2016. Her under et møte i Europaparlamentet.

.
Lisens: CC BY NC ND 2.0

Tidligere statsminister Siim Kallas ble samme dag som Estland ble med i EU, landets første EU-kommisjonær, og et halvt år senere ble han en av visepresidentene i den nye EU-kommisjonen til José Manuel Barroso. Innad i EU la Estland stor vekt på å fremme informasjonsteknologi samt konkurranse og fri flyt av varer og tjenester. Samtidig opplevde landet en stor arbeidsutvandring til Finland som følge av at arbeidsmarkedet ble åpnet opp. Estland ble med i Schengen-samarbeidet i desember 2007.

På hjemmebane tok den tidligere ordføreren i Tartu Andrus Ansip fra Reformpartiet over som statsminister i april 2005 og ble sittende i nesten ni år ved makten. Toomas Hendrik Ilves ble valgt til president i 2006, og ble sittende i to perioder fram til 2016.

Som nye EU-medlemmer opplevde Estland og de to andre baltiske landene i 2005 og 2006 en økonomisk vekst på 10–12 prosent årlig. Ingen andre EU-land kunne vise til en slik vekst.

Opptøyer i Tallinn

Det sovjetiske krigsminnesmerket «Bronsesoldaten» etter flyttingen til den militære gravlunden i Tallinn.
.
Lisens: CC BY 2.0

I april 2007 hadde estiske myndigheter besluttet å flytte et sovjetisk krigsmonument fra sentrum av Tallinn til en militær gravlund et par kilometer unna. En soldat i bronse stod foran en steinvegg. Under lå restene av begravde sovjetiske soldater som hadde vært med på å jage tyskerne ut av Tallinn under andre verdenskrig. Disse ble nå ekshumert og identifisert før de ble flyttet til gravlunden med mindre etterlatte hadde uttrykt ønske om å få dem begravet et annet sted.

Oppildnet av rykter og negative reportasjer på statskontrollert russisk fjernsyn, strømmet mange mennesker i Tallinn, spesielt etniske russere, til monumentet. De var opprørte over at soldatene skulle flyttes. Det brøt ut voldelige opptøyer, og mange butikker ble plyndret. Estisk politi fikk kritikk for å ha slått hardt ned på opptøyene. Flere hundre mennesker ble arrestert, og én person omkom i et slagsmål mellom to demonstranter. Statskontrollert russisk fjernsyn mer enn antydet at personen hadde blitt drept av estisk politi og at krigsmonumentet hadde blitt ødelagt og utsatt for gravskjending. Det spesielle var at et krigsmonument med begravde krigsflyvere fra andre verdenskrig uken før hadde blitt flyttet til en kirkegård i Khimki rett utenfor Moskva uten at statskontrollert russisk fjernsyn hadde vist noen interesse for å lage reportasje om det. Det som skjedde i Tallinn var i flere dager hovedoppslag i nyhetssendingene.

Hjemmesidene til den estiske regjeringen, presidenten og flere andre departement og statlige institusjoner samt mer uavhengige russiske medier, ble i dagene som fulgte angrepet av hackere knyttet til russiske myndigheter. I Moskva forsøkte ungdomsmobber med støtte i Kreml å angripe både den estiske og den svenske ambassadøren og truet med å rive den estiske ambassaden. Demonstrasjonene i Moskva og reportasjene på russisk TV roet seg da den estiske ambassadøren forlot Moskva for å reise på ferie.

Økonomi og utdanning

Ifølge den seneste PISA-undersøkelsen til OECD er estiske skoleelever flinkest i Europa i lesing, naturfag og matematikk.
.
Lisens: CC BY 2.0

Finanskrisen i 2008 rammet Estland hardt. Etter omfattende sparetiltak kom økonomien på fote igjen. I 2010 ble Estland medlem av OECD, og 1. januar 2011 ble kroon erstattet av euro som valuta i landet. Samme år ble hovedkvarteret for EU-LISA plassert i Tallinn. EU-LISA er et EU-byrå med ansvar for å sørge for langtidsløsninger for den operative driften av store IT-systemer, som behøves for å gjennomføre EUs asyl-, grense- og migrasjonspolitikk.

IT-sektoren har vært viktig for Estlands økonomiske vekst. Utviklingen av bedrifter som Skype og Wise (tidligere: TransferWise) er knyttet til Estland og estere.

Estland har de senere år hatt suksess med skolepolitikken. Den internasjonale PISA-undersøkelsen til OECD som hvert tredje år kartlegger 15-åringers kompetanse i lesing, naturfag og matematikk, viste i 2018 at estiske skoleelever hadde passert finske skoleelever og nå var rangert som nummer én i Europa i alle de tre kategoriene. På verdensbasis ble estiske skoleelever rangert som nummer fem, fire og åtte i henholdsvis lesing, naturfag og matematikk.

Forsvar og sikkerhet

Estlands daværende statsminister Jüri Ratas og NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg besøker militærbasen i Tapa i 2017.
.
Lisens: CC BY 2.0
Estlands statsminister Kaja Kallas (til venstre) og Estlands president Kersti Kaljulaid (til høyre).
.

Estland ble i 2015 et av de få NATO-landene som oppfylte målet å bruke minst to prosent av bruttonasjonalproduktetforsvar. Innen EU ble Estland en pådriver for et aktivt nabosamarbeid med Ukraina, Moldova og Georgia. Etter den russiske annekteringen av Krim i 2014 og krigføringen i Øst-Ukraina, besluttet NATO å forsterke nærværet i Baltikum og Polen. Blant annet hersket det en viss uro for hva som kunne skje i byen Narva og fylket Ida-Viru helt nordøst i Estland. Fylket har store forekomster av oljeskifer, Estlands eneste større naturressurs, og over 70 prosent av befolkningen er etniske russere. Selv om mange russere er vel integrert i det estiske samfunnet, hadde opptøyene i Tallinn i 2007 vist at mange fortsatt primært får sine nyheter fra statlige medier i Russland. I 2021 var litt over tusen NATO-soldater, først og fremst britiske og danske, utplassert ved militærbasen i Tapa vel åtte mil øst for Tallinn.

Kersti Kaljulaid ble i 2016 valgt til president i Estland. Hun ble landets første kvinnelige president. Med Kaljulaid som president, lyktes det Estland for første gang i historien å bli valgt inn som ikke-fast medlem av Sikkerhetsrådet i FN. Medlemskapet varer fra 1. januar 2020 til utgangen av 2021. Da Kaja Kallas den 26. januar 2021 ble innsatt som landets første kvinnelige statsminister, ble Estland det eneste landet i verden med både kvinnelig president og kvinnelig statsminister.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg