Kjerre er et tohjuls kjøretøy, vanligvis hestekjøretøy, for transport av gods eller personer. Ut på 1800-tallet overtok kjerrer mye av transporten som tidligere hadde foregått med sleder, også sommerstid. Etter hvert utviklet det seg mange typer kjerrer som ble brukt til ulike oppgaver.
I byene ble det brukt håndkjerrer, trukket av folk, til transport av lettere varer.
Arbeidskjerrer ble tatt i bruk fra midten av 1700-tallet i sentrale strøk på Østlandet. De første kjerrene hadde kompakte trehjul og akslinger av tre. Ut på 1800-tallet fikk også arbeidskjerrene jernbeslåtte hjul med eiker. I perioden 1800–1850 var arbeidskjerrer med tipp det mest utbredte kjøretøyet på hjul på Østlandet.
Kjerrene ble først og fremst brukt til å kjøre ut gjødsel og transportere avlingene til gården.
Kjerra med tipp (i Trøndelag kalt bekkvogn) var konstruksjonsmessig nærmest genial i all sin enkelthet. På understellet hvilte en kasse som kunne beveges om en aksel. I forkant var kassen festet med en hake. Når lasset skulle tømmes, åpnet man haken og hevet bakkarmen, som var hengslet. Kjerra ble tømt ved at man dro i et håndtak.
Denne type kjerre ble særlig brukt til å kjøre gjødsel, jord, sand og småstein. Den egnet seg også til å kjøre torv og poteter med mer.
Langkjerra har fått benevnelsen fordi den ble sammenlignet med den korte arbeidskjerra. Langkjerra ble særlig brukt til å transportere høy og kornband. I bunnen lignet høykjerra mye på en slede. Den hadde ikke fjærer, og ble vanligvis bare brukt til fôrtransport. Langkjerra hadde de fleste steder høye karmer (grinder) for å holde høyet på plass, men det var en del regionale forskjeller. Karmene på sidene var gjerne løse for å lette avlessingen. Høylasset ble tråkket sammen, et arbeid som også egnet seg for barn. Høykjerrer ble brukt på småbruk og der det var vanskelig terreng; på bredbygdene på Østlandet og i Trøndelag ble det gjerne brukt høyvogner med fire hjul (darris).
Fjærkjerrene ble brukt til både vare- og persontransport. Den var en del lengre enn arbeidskjerrene og hadde tett bunn. Lave karmer holdt lasten på plass. På sidekarmene var det plassert et mer eller mindre forseggjort sete, gjerne med ryggstø. Slike kjerrer ble særlig brukt til å kjøre melk til meieriet og til turer til landhandelen med mer.
Stolkjerra kunne også brukes til både lettere varetransport og personbefordring. Stolkjerra ble trukket av én hest. Den hadde plass til ett eller to seter og var tett i bunnen. Setet kunne være festet på en egenartet måte, idet det var plassert ytterst på på to lange trearmer som i den andre enden var festet til skjækene. Det ga en viss fjæring. Senere fikk også stolkjerrene trykkfjærer, og ble mye brukt til skyssing av turister og andre reisende. På Vestlandet ble det gjerne montert et ekstra sete til en skyssgutt.
Spesielle typer kjerrer ble brukt til ulike formål. Noen kjerrer var utstyrt med en tett kasse eller tønne for utkjøring av land (dyreurin). Steinkjerrene hadde små hjul og vognkasser som hadde lave eller ingen karmer. Disse kjerrene hadde samme funksjon som steinsledene.
Forsvaret brukte blant annet pakk-kjerrer og ammunisjonskjerrer.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.