fjøs

I gamle fjøs stod kuene bundet med hodet mot veggen i hver sin bås med tette skillevegger. Fôr og vann måtte bæres inn i båsen forbi kua.

I nyere fjøs er det en fôrgang og sammenhengende krybbe foran en båsrekke, fôrgangen gjerne felles for to motvendte rekker. Bak båsrekken er det en grunn gjødselrenne («skantil») med nedkastluker til en gjødselkjeller, og bak skantilen en gang- og transportbane, som eventuelt er felles for to fravendte båsrekker. Fôrgang (fôrbrett) og gjødselgangen er beregnet for trillebår eller håndvogn. Over fôrbrettet kan det være en fôrutleggermaskin for surfôr. Over fjøset er høylager, med nedkastluke til fôrgangen.

Nyere fjøs er ofte bygd som «lavhus» uten høyloft. Grovfôret er da hovedsakelig surfôr.

I løsdrift- eller bingefjøs går kyrne fritt omkring og får grovfôr i krybber eller hekker. I en tilhørende melkestall blir kyrne melket og får sin kraftfôrrasjon.

Bingefjøs med talle er en type fjøs hvor gjødselen, sammen med tilstrekkelige mengder strømidler, blir liggende i bingen for uttransport bare én eller noen få ganger årlig. Slike fjøs er vanlig for sauer, og brukes også for utegående kjøttfe, som på den måten har mulighet til å få tak over hodet.

For både småfe og storfe er bingefjøs med spaltegulv utbredt. Gulvet lages av betongplanker med spalter mellom. I bingefjøs med spaltegulv og liggebåser har kyrne fri adgang til hver sin bås med tett gulv.

Bingefjøs med fôringsliggebås minner mye om båsfjøs. Kraftfôrtildelingen kan være datastyrt. Hvert dyr blir identifisert ved en transponder som det bærer på seg, og kraftfôret blir gitt i én eller flere porsjoner daglig (se automatfôring).

• bondegård
• jordbruk
• jordbruk i Norge