Potet-tørråte, sykdom på potet forårsaket av bladskimmelsoppen Phytophthora infestans. Soppen kan også angripe tomat.

Viser seg først som små mørkegrønne, uregelmessige flekker på blad og stengler. Senere blir de mørkebrune, ofte med en lys sone mot friskt bladvev. Ved fuktige forhold utvikles det på undersiden av bladene et hvitaktig sopp-belegg i kanten av flekkene. Det består av soppens mycel, som vokser ut gjennom bladets spalteåpninger og avsnører soppens eggformede sporangier. De løsner lett og kan føres med vind flere kilometer til andre blad og starter en ny infeksjon der. For at sporangiene skal spire, må det være en vannfilm på bladene i minimum 3–5 timer. Sporangiene kan spire direkte med utvikling av hyfer, eller med dannelse av mange svermesporer, som svømmer i vannfilmen til et sted hvor de slår seg ned og spirer med utvikling av hyfer som vokser inn i bladet. I løpet av en latent periode med fuktig vær på 7–8 dager og 18–20 °C utvikles det nye flekker på bladene og mycel som danner sporangier som kan spre sykdommen videre. Under slike forhold kan sykdommen utvikle seg epidemisk og gjøre svært stor skade. Flekkene på bladene gjør at disse visner helt, og angrep på stenglene fører raskt til at også disse visner ned. Fra blad og stengler kan soppen med regn bli skylt ned i jorden og angripe knollene. De kan også angripes ved at smittet ris kommer i kontakt med knoller under innhøsting.

På overflaten av knollene utvikles uregelmessige, brunaktige eller purpurfargede, litt innsunkne flekker. Skjærer man gjennom knollen blir det synlig en tørr, brun råte, med ujevn kant mot friskt vev, som etter hvert omfatter hele knollen. Tørråteangrepne knoller utsettes lett for angrep av andre, sekundære mikroorganismer, som f.eks. bløtråte. Soppen overvintrer i knollene, og brukt som settepoteter vil disse vanligvis råtne tidlig og gi sprang i radene. Men noen kan spire og utvikle stengler som er systemisk infisert av soppen. I brune striper på stenglene dannes sporangier som spres til friske planter.

I de senere år har det vist seg at soppen også kan danne hvilesporer som kan overleve flere år i jorden uavhengig av vertsplanten. Angrep på tomat skjer bare ved dyrking på friland, og det gir de samme symptomer som finnes på potet.

Tørråte kan bekjempes med en rekke tiltak. Det er den plantesykdommen i Norge det blir brukt mest kjemiske soppmidler mot. For å redusere slik bruk mest mulig kan det settes i verk ulike dyrkingsmessige tiltak, brukes friske settepoteter og resistente sorter. Forskjellige potetsorter har ulik resistens mot angrep av tørråte. Tidlige sorter er ofte mer mottakelige enn sene sorter, og det er forskjell i egenskapene mellom ris og knoller. 'Pimpernel' og 'Troll' har god resistens, men 'Mandel' og 'Gullauge' er sterkt mottakelige.

Tørråtesoppens spesielle krav til fuktighet og temperatur for at en infeksjon skal finne sted er grunnlaget for forskjellige varslingssystemer som er blitt utviklet. De angir når det ved spesielle værforhold er fare for spredning av tørråtesoppen og betingelser for angrep, slik at det eventuelt kan settes i verk kjemisk bekjempelse. Her i landet har det siden 1957 vært en fast varslingstjeneste i et samarbeid mellom Planteforsk Plantevernet og Meteorologisk Institutt med utsending av tørråtevarsler. Nå skjer varslingen på Internett. Grunnlag for disse varslene er en maksimumstemperatur mellom 17 og 24 °C, minimumstemperatur 10 °C eller høyere, relativ luftfuktighet kl. 12.00 på 75 % eller mer, og nedbør over 0,1 mm siste døgn.

Ved varsel om fare for angrep kan det sprøytes med ulike kontakt- og systemisk virkende soppmidler, som kan forebygge og stoppe en pågående infeksjon. Tørråtesoppen er kjent for at den lett kan utvikle resistens mot soppmidler, og det er derfor viktig at man ved gjentatte sprøytinger veksler mellom flere typer preparater.

Tørråte er den viktigste sykdommen på potet både her i landet og i resten av verden. Den har sitt utspring i Mexico, men har fulgt potetens utbredelse og forekommer nå overalt hvor potet dyrkes. Dersom et angrep på riset kommer tidlig i sesongen, og en ikke klarer å bekjempe sykdommen, vil avlingen bli betydelig redusert. Mest omfattende, og med svært vidtrekkende konsekvenser, var angrepene i Irland i 1840-årene. Potetdyrkingen var meget omfattende, og potet var den føde som millioner av mennesker baserte seg på. Med utelukkende dyrking av potetsorter som ikke hadde noen resistens mot tørråte, og et fuktig, regnfullt klima og ingen kjemiske bekjempelsesmidler, ble utviklingsforholdene for sykdommen svært gunstige. Det regnes med at minst en million mennesker sultet i hjel i den påfølgende hungerkatastrofen, og at to millioner emigrerte til USA. Takket være det meget omfattende forsknings- og utviklingsarbeid som har pågått siden den gang, har man i dag resistente potetsorter, godt kjennskap til soppens biologi og mange effektive soppmidler til å bekjempe tørråte med. Likevel er skadene mange steder fortsatt omfattende, dels på grunn av at nye, mer aggressive raser av soppen utvikles, og at potet, spesielt i utviklingsland, i økende grad dyrkes under klimatiske forhold som gir svært gunstige utviklingsmuligheter for soppen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.