Erik Satie

Faktaboks

Erik Satie

Éric Alfred Leslie Satie

uttale:
satˈi
født:
17. mai 1866, Honfleur, Frankrike
død:
1. juli 1925, Paris, Frankrike
Erik Satie, 1920
Av .

Erik Satie var en fransk komponist. Satie hadde stor innflytelse på utviklingen av musikken på 1900-tallet både i og utenfor Frankrike. Allerede i 1890-årene ble han regnet som en av de mest originale komponistene i sin tid. Rundt 1910 skiftet musikken hans delvis karakter, og han ble etter hvert et forbilde for mange komponister i generasjonen etter ham.

En rekke av komposisjonene hans er først oppdaget eller fremført etter hans død. Derfor er bildet man har av ham og hans innsats stadig i utvikling.

Bakgrunn

Erik Satie vokste opp i byen Honfleur i Normandie. Hans opprinnelige fornavn var Éric Alfred Leslie, men han brukte formen Erik fra 1884. Moren, som døde tidlig, var av skotsk slekt. Som ung begynte han to ganger å studere komposisjon ved konservatoriet i Paris, men oppgav dette fordi lærerne mente at han både manglet evner og motivasjon. Satie var derfor langt på vei selvlært som komponist. En arv satte ham i stand til i noen år å satse på musikken. Fra 1899 forsørget han seg i perioder ved å spille på kafeer.

De første pianostykkene

Saties første komposisjoner, blant annet de tre Sarabandes fra 1887, var skrevet for piano. De hadde en enkel musikalsk form, men harmonisk var de svært nyskapende for sin tid. Året etter ble Gymnopédie no. 1 og no. 3 utgitt. Gymnopédie no. 2 var komponert på samme tid, men ble først publisert i 1895. Disse stykkene er ikke like harmonisk dristige som sarabandene, men de er meget særpregede og har mer enn noe annet gjort Satie til en komponist mange setter pris på.

Claude Debussy orkestrerte Gymnopédie no. 3 og no. 1 (i denne rekkefølgen) i 1897. Senere har særlig Gymnopédie no. 1 blitt populær, og den finnes i en lang rekke arrangementer. Den er også flere ganger brukt som filmmusikk. Ordet Gymnopédie viser til en gammel gresk dans som ble fremført av «nakne» unge menn, det vil trolig si menn som ikke er iført rustning, Tittelen viser Saties sterke interesse for gresk kultur – en interesse som sette preg på hele verket hans.

Samarbeidet med Joséphin Péladan

Tidlig på 1890-tallet begynte Satie å samarbeide med den franske forfatteren Joséphin Péladan (1858–1918). Han er lite kjent i dag, men var ganske berømt i sin tid. Péladan, som regnes blant de franske forfatterne som kalles «dekadentene», var spesielt interessert i gamle religioner. Han var også opptatt av magi og okkultisme i ulike former.

Péladan omgav seg med det noen har kalt et «hoff» av forfattere og kunstnere som dyrket ham og ideene hans. Satie ble regnet som Péladans «hoffkomponist» en tid, men han brøt med miljøet rundt 1895. De fleste skikkelsene i kretsen omkring Péladan, og verkene de skapte, er i dag lite kjent. Unntaket er Satie: Flere av komposisjonene fra 1890-tallet som har gjort ham kjent, har forbindelse med Péladans særegne dikteriske univers.

Blant Saties mest kjent komposisjoner fra denne tiden er pianostykkene med titttelen Gnossiennes. Man vet ikke sikkert hva Satie ville uttrykke med denne tittelen. Noen av biografene hans har sett den i forbindelse med det greske ordet gnosis i betydningen hemmelig eller esoterisk viten. Man har også forbundet tittelen med det greske stedsnavnet Knossos. Gnossiennes regnes blant Saties mest originale komposisjoner. Ofte er det vanskelig å bestemme hvilke tonearter stykkene har. De er heller ikke inndelt i takter. Et typisk trekk ved mange av Saties komposisjoner fra ungdomstiden, er at de har et meget langsomt tempo.

Fra Péladan til Wagner

Péladans ideer var en viktig grunn til at Satie ble opptatt av ulike former for teosofi og mystikk. Særlig viktig for ham ble Rosenkreutz–bevegelsen. Satie skrev flere komposisjoner med titler som forteller om den sterke interessen han noen år hadde for denne-tradisjonen. Blant disse kan nevnes hans ni Danses gotiques («Gotiske danser») fra 1893. Noen av disse pianostykkene er tilegnet kristne helgener som Sankt Bernard eller Sankt Lucia; andre av dem forteller om en religiøsitet uten spesielt kristent preg. På denne tiden arbeidet han også med et stort religiøst verk som han bare delvis fullførte. Det skulle etter hvert bli kjent som La Messe des pauvres (1894, «De fattiges messe»).

En skikkelse fra 1800-tallet som også var interessert i Rosenkreutz-tradisjonen, var komponisten og og dikteren Richard Wagner. Dette er en av grunnene til at mange har vært opptatt av forholdet mellom Satie og Wagner. Wagners verk hadde voldsom innflytelse på en rekke europeiske komponister, og også på forfattere, billedkunstnere og filosofer, i siste del av 1800-tallet. Det finnes mange ulike oppfatninger av hvor sterke forbindelsene var mellom Wagner og Satie Det er vanlig å gå ut fra at Saties senere verker er uttrykk for helt andre kunstneriske idealer enn dem Wagner sto for. Den unge Satie derimot, ble trolig sterkere preget av Wagner og hans verk.

Et nytt tonespråk

I tiden mellom 1905 og 1910 skjedde det viktige forandringer med Saties stil. Man kan ikke se bort fra at han på denne tiden gikk gjennom en slags kunstnerisk krise. Nå tok han opp igjen musikkstudiene som han ikke hadde fullført i ungdommen: Ved Scola Cantorum i Paris studerte han fra 1905 til 1910 komposisjon med Vincent d'Indy.

Mange har vært overrasket over at Satie, som etter hvert hadde fått en viss anerkjennelse som komponist, på nytt begynte å studere, og ikke minst at han valgte en lærer som ble oppfattet som såvidt tradisjonsbundet som d'Indy. De fem årene ved konservatoriet, der han blant annet vant en pris, synes å ha forandret Saties tonespråk, men ikke i retning av de prinsippene læreren sto for. Tvert imot virker det som denne tiden gjorde ham enda mer overbevist enn han tidligere hadde vært om at han måtte bryte med tradisjonen. Men samtidig lærte han å beherske nye sider ved komponistens håndverk; blant annet når det gjaldt å skrive musikk for orkester.

En dadaistisk ballett

Pablo Picassos kostymer til Ballets russes ballett Parade, med musikk av Erik Satie.

Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

I årene etter 1910 skrev Satie en lang rekke samlinger av korte pianostykker, Titlene gir inntrykk av han nå var blitt mer interessert i sin samtid og mindre opptatt av fortiden. På denne tiden ble han også mer politisk radikal; han erklærte seg nå som ateist og meldte seg etter noen år inn i kommunistpartiet. Som eksempel på hvordan hans nyorientering kom til uttrykk i komposisjonene han fra denne tiden, kan nevnes suiten Sports et divertissements («Idrett og adspredelser») fra 1914 som består av tyve svært korte stykker.

Nå begynte Satie også å skrive ballettmusikk i modernistisk stil for Les Ballets russes. Dette ballettkompaniet var blitt opprettet i Paris i 1906 med hovedsakelig russiske dansere og koreografer. På grunn av den politiske utviklingen i Russland ble det værende i Vest-Europa i mange år, og produksjonene det satte opp fikk stor betydning både for tidens scenekunst og for tidens musikk. Den russiske balletten ble også en arena for samarbeid mellom fremragende kunstnere fra mange land og kunstarter.

For Les ballets russes skrev Satie først musikken til balletten Parade (1917), som ble hans mest kjente verk for scenen. Librettoen var utformet av den franske dikteren Jean Cocteau. Pablo Picasso laget dekorasjonene og sceneteppet i kubistisk stil, og det var ikke minst Picassos bidrag som gjorde oppførelsen til en av tidens store skandale-suksesser. Parade delte publikum i to leire; noen ble provosert, andre begeistret. Danserne var ikke iført vanlig ballettkostyme, men drakter de knapt kunne bevege seg i. Likevel var musikken det som provoserte mest, for i den inngikk lyder som skrivemaskin, tåkelur, pistolskudd og så videre. De konservative aviskritikerne ble naturligvis rasende, og Satie gav et så provoserende svar til en av dem at komponisten ble dømt til en uke i fengsel. Satie sonet aldri straffen. Han utviklet etter hvert en del paranoide trekk som man mener kan ha rot i frykten han lenge gikk med for å bli arrestert.

Parade regnes som et av de viktigste dadaistiske sceneverkene i Frankrike. På denne tiden var det mange motsetninger mellom dadaistene og de kunstnere og diktere som få år senere ble kjent som surrealister. Satie ønsket å ha et godt forhold til begge gruppene, men det er vanlig å mene at han sto nærmere dadaistenes leder Tristan Tzara enn de dikterne og kunstnerne som samlet seg rundt den ledende surrealisten André Breton. Musikken til Parade inneholder mange innslag av ragtime og jazz. Satie skrev også andre verker med elementer fra jazz på denne tiden, men det som særlig preget de seneste komposisjonene hans, var at han etterliknet musikken fra samtidens revy og music-hall.

Tilbake til antikken

Kort tid etter Parade skrev Satie en komposisjon av en helt annen karakter. Socrate er et verk for sang og piano eller sang og orkester. Det ble skrevet i 1917, og førsteoppførelsen skjedde våren 1918. Teksten er hentet fra to av Platons mest kjente dialoger; Symposion og Faidon. I den første finner man Alkibiades' lovtale over Sokrates. I den andre får man beretningen om Sokrates som blir dømt til døden og om Sokrates som taler til vennene sine før han skal tømme giftbegeret. Socrate var et bestillingsverk, men Saties ivrige og grundige arbeid med det viser at dette var et stoff som betydde mye for ham, og også at han var godt orientert om gresk filosofi.

Saties to siste verk var ballettene Les Aventures de MercureMerkurs eventyr») og Relâche («Avlyst»); begge fra 1924. Les Aventures de Mercure var en munter ballett uten noen egentlig handling. Også her hadde Picasso laget scenebilde og kostymer og Jean Cocteau hadde skrevet librettoen. Satie satte stor pris på samarbeidet med Picasso, men kom ofte i konflikt med Cocteau. Balletten spøker med det antikke stoffet, men den er også et godt eksempel på at mange kunstnere på 1920-tallet igjen hadde begynt å bli opptatt av temaer og stilidealer fra antikken. Man sier gjerne at neoklassisismen fikk sitt gjennombrudd i musikken rundt 1925. En foregangsmann for denne utviklingen var Satie som alltid hadde vært opptatt av arven fra det gamle Hellas.

Relãche er en annen av de dadaistiske ballettene som Satie var med på å skape. Den er full av innslag som samtidens kritikere oppfattet som meningsløse. Likevel har ettertiden sett balletten som et viktig kunstnerisk dokument fra 1920-tallet. Relâche var et av de første eksemplene på at spillefilm og dans ble forenet. Den lille filmsekvensen som var med i balletten, var laget av den kjente filmkunstneren René Clair. Kombinasjonen av Clairs film og Saties musikk skapte i ettertid stor interesse i Frankrike for forholdet mellom de to mediene.

En eksentrisk komponist

Gjennom hele sitt liv hadde Satie skrevet musikk som utfordret hevdvunne regler. Et berømt eksempel er pianostykket Vexations («Forulempninger»). Man har vært usikre på når det ble komponert, men de fleste mener i dag at det ble til så tidlig som i 1893. Det ble ikke fremført i komponistens levetid. Selv om Satie hadde stilt klare krav til hvordan en fremføring skulle være, virker det ikke som han regnet med at stykket noensinne skulle spilles. Vexations består av et kort musikalsk motiv og to variasjoner som gjentas i tilfeldig rekkefølge. Satie oppgir at motivet skal spilles 840 ganger. Første gang verket ble fremført i sin helhet, var i USA i 1963. Denne fremførelsen varte i over ni timer og flere pianister deltok på skift.

Vexations er en av Saties komposisjoner som har vært særlig omdiskutert. Man har stilt spørsmål om tallet 840 kan ha en spesiell betydning innenfor de mystiske og esoteriske tradisjonene som Satie var opptatt av da han komponerte den. Noen har også ment at Satie her foregriper moderne teorier om forholdet mellom matematikk og kunstnerisk kreativitet, slik de for eksempel er utviklet i den franske forfatter- og kunstnergruppen OULIPO. Man har likevel få sikre kunnskaper om hvilke intensjoner Satie kan ha hatt med et verk som Vexations.

Et annet av Saties mest omdiskuterte påfunn var La Musique d'Ameublement («Møbleringsmusikken»). Bare tre av de fem små komposisjonene som Satie gav denne tittelen, ble fremført i hans levetid. Det dreier seg om musikkstykker som ble til mellom 1917 og 1923. Tanken bak dem var trolig at de skulle fremføres under arrangementer eller forestillinger, men uten at de krevde full oppmerksomhet hos publikum. Derfor er Satie av og til blitt sett på som opphavsmannen til «bakgrunnsmusikken», slik den av og til brukes i forretninger, på tannlegekontorer og liknende.

Men det er stor forskjell mellom La Musique d'ameublement og det som senere er blitt kalt bakgrunnsmusikk. For det første skal Saties stykker fremføres av levende musikere som spiller i rommet der arrangementet foregår. For det andre består møbleringsmusikken av stykker som er tilpasset bestemte situasjoner og som derfor ikke kan brukes om hverandre. For eksempel heter det første stykket i suiten fra 1917 Tapissere en fer forgé («Veggteppe i smiljern»), og det skal fremføres i en vestibyle når inviterte gjester kommer til en mottagelse.

Satie etterlot en lang rekke komposisjoner med særegne og til dels uforståelige titler. Et kjent eksempel er suiten for firhendig piano som heter Trois pièces en forme de poire (1903 «Tre stykker i pæreform»). Her har han samlet noen av de beste pianostykkene sine fra tiden mellom 1900 og 1903. Satie skal ha reagert mot kritikere som hevdet at musikken hans manglet «form» og brukte derfor dette ordet i en av titlene sine, men slik at det mistet sin vanlige mening. Trois pièces en forme de poire består strengt tatt heller ikke av tre stykker, men av syv. Mange av titlene Satie fant på, er parodier på musikalske uttrykk og betegnelser. Andre titler kan virke som nonsens, men de inneholder kanskje hemmeligheter som bare var kjent for komponisten selv.

Gjennom hele livet var Satie en ivrig skribent. En del av tekstene Satie skrev, er vanskelige å forstå, Han hadde en forestillingsverden som har fått enkelte til å spørre om han i perioder kan ha vært mentalt syk. Men han skrev også mange forståelige artikler som ble trykt i franske og engelske fagtidsskrifter. Satie var også en dyktig billedkunstner. Blant de mest kjente bildene han laget, var treffende karikaturer av ham selv.

Arven etter Satie

Erik Satie levde et ensomt liv. I 1893 hadde han en intens kjærlighetsaffære som varte i seks måneder med maleren Suzanne Valadon. Etter hva han selv fortalte, preget denne opplevelsen ham så sterkt at da den tok slutt, bestemte han seg for å leve resten av livet alene. Komponisten Darius Milhaud har skildre Satie som en svært ensom mann og fortalt hvordan han selv og enkelte andre nære venner hjalp ham på dødsleiet, så han kunne gjenforenes med sin bror og sine nevøer.

Satie må likevel ha hatt en vid kontaktflate, særlig blant samtidens kunstnere og musikere, og etter hans død var flere franske komponister opptatt av at de ville føre videre arven etter han. Medlemmene av komponistgruppen Les Six så i 1920-årene på Satie som et av sine viktigste forbilder. En annen fransk komponistgruppe fra samme tid, L'École d'Arcueil, («Arcueilskolen»), hadde tatt navnet sitt fra en liten by utenfor Paris der Satie hadde skaffet seg et hus. Begge gruppene hadde som ideal å skrive enkel og klar musikk i et tonalt tonespråk og i en stil som både skilte seg ut fra Richard Wagners uttrykksform og fra impresjonismen.

Men det er ikke bare komponister av tonal musikk som har vært opptatt av arven etter Erik Satie. En representant for en helt annen stil som så på Satie som en forløper, var John Cage, en av de viktigste eksperimentelle komponistene på 1900-tallet. For Cage var komponisten bak Vexations en av de første skikkelsene i musikkhistorien som brukte verkene sine til noe helt annet enn å uttrykke seg selv og sitt eget sinnsliv. Særlig var det viktig for Cage at Satie overlot til tilfeldighetene å bestemme hvordan komposisjonen skulle bli ved hver fremføring. Når Satie spiller en så viktig rolle som forløper for vår tids musikk, er grunnen ikke minst at han har gitt impulser til så mange ulike retninger i musikken.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Gilmor, Alan M.. Erik Satie (Twayne Publications 1988, ny utgave 1992), ISBN 0-393-30810
  • Milhaud, Darius: Notes sans Musique, (Annen utvidet utgave, Juillard, Paris, 1963.
  • Myers, Rollo: Erik Satie (Dover Publications, 1968) ISBN 0-486-219
  • Orledge, Robert: Satie the composer, 1990, Cambridge University Press) , ISBN 0-521-35037-9
  • Potter, Caroline: Erik Satie, A Parisian composer ans hia world, Boyden Press 2016, ISBN 978-1-78327-0835
  • Volta, Ornella and Simon Pleasance Erik Satie, (Hazan, The Pocket Archives series 1997,) ISBN 2-85025-565-3
  • Whiting, Steven: Satie the Bohemian: From Cabaret to Concert Hall (Oxford Clarendon Press 1999) ISBN 978-0-19816-458-6

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg