César Franck

Fri. fri

César Franck, belgisk-fransk komponist og organist som fikk avgjørende betydning for musikkens utvikling i Frankrike etter 1870 med vekt på absolutt musikk til forskjell fra den til da viktigste sjangeren – operaen. Franck ble berømt for sin evne til å improvisere ved orgelet. Karakteristiske trekk ved Francks musikk er hans uttrykksfulle og kromatisk pregede harmonikk kombinert med fransk klarhet og innslag av barokk polyfoni samt bruken av samme tematiske grunnmotiv i mange satser, det såkalte sykliske prinsipp.

César Franck begynte på konservatoriet i Liège i oktober 1830. Her studerte han blant annet harmonilære og komposisjon med konservatoriets direktør Joseph Daussoigne-Méhul (1790–1875). I 1835 flyttet hele familien til Paris, der César Franck tok privatleksjoner med Anton Reicha (1770–1836). Reicha underviste Franck i kontrapunkt og kirketoneartene.

Franck ble elev ved Paris-konservatoriet 1837 og fikk blant andre følgende lærere: François Habeneck (1781–1849) i fiolin, Pierre J. G. Zimmerman (1785–1853) i klaver, François Benoist (1794–1878) i orgel og Simon Leborne (1797–1866) i kontrapunkt. Etter bare noen få måneder fikk César Franck en ærespris fra konservatoriet for å ha spilt en fuge transponert ned en ters fra bladet. I 1838 vant han førstepris i klaverspill, i 1839 andrepris i kontrapunkt, i 1840 førstepris i fuge og i 1841 vant han andrepris i orgelspill.

César Francks aktive periode som komponist kan deles i tre. Den første strekker seg fra rundt 1835 til 1858. Franck hadde komponert en klavertrio allerede i 1834 og en klaverkonsert i 1835. I tillegg foreligger to klaversonater (1835 og 1841) og en del sanger. I april 1842 flyttet familien for en kort tid tilbake til Belgia. Men oppholdet ble bare på ett år. César Franck benyttet tiden til å komponere. 1840–41 forelå seks kantater og i 1841 en symfoni, opus 13 i G-dur. Samtidig ble det tydelig at de klassiske formene med Beethoven som forbilde var viktige impulser på denne tiden. Franck tok inntrykk av Beethovens tre tidlige klavertrioer, opus 1, som Beethoven komponerte 1793–94. Blant Francks tidligste verk finner vi også klavertrioer, i alt fire som forelå 1841–42. Den første av disse er det tidligste verk der man ser Franck anvende det sykliske prinsipp. I 1841 forelå også et scenisk verk med tittelen «Stradella», og 1843–45 oratoriet «Ruth», et verk for solister, kor og orkester. I løpet av årene 1851–53 komponerte Franck det seceniske verket «Le Valet de ferme».

I 1843 bosatte Franck seg fast i Paris. Her ble han 1851 musikklærer og organist i Saint-Jean-Saint-François-kirken. I 1853 ble han kapellmester og 1859 organist i Sainte-Clotilde-kirken, en stilling han hadde frem til sin død. Francks utnevnelse til organist i Sainte-Clotilde betydde en ny fase i hans utvikling. Bare noen få måneder etter ansettelsen fikk kirken et nytt orgel bygd av Aristide Cavaillé-Coll. Franck var betatt av Cavaillé-Coll-orglene og reiste vidt og bredt i Frankrike for å demonstrere dem. Med dette økte Francks renommé både som komponist og improvisatør betydelig. Flere verk fulgte – «Messe solenelle» forelå 1858, «Messe à trois voix» i 1859 og de viktige orgelverkene «Six Pièces», opus 16–21, ble komponert i begynnelsen av 1860-årene. De mest kjente blant disse er «Prélude, Fugue, et Variation», opus 18, og «Grande Pièce Symphonique», opus 17. Samtidig komponerte Franck også «44 Petites Pièces» for orgel. På 1870-tallet kom noen av Francks større verk – oratoriene «Les Béatitudes» (1869–79) og «Rédemption» (1871–72) samt den sekulære kantaten «Les Éolides» (1876).

I 1872 ble Franck utnevnt til François Benoists etterfølger som professor i orgel ved Pariskonservatoriet. Benoist ble regnet som en fremragende lærer med stor kunnskap om Johann Sebastian Bach. Francks orgelundervisning ved Paris-konservatoriet ble nå til en utdannelsesinstitusjon for en hel generasjon franske komponister. Det handler om komponister som Camille Saint-Saëns (1835–1921), Théodore Dubois (1837–1924), Gabriel Fauré (1845–1924), Henri Duparc (1848–1933), Vincent d'Indy (1851– 1931), Ernest Chausson (1855–99), Gabriel Pierné (1863–1937), Louis Vierne (1870–1937) og flere andre. De fleste kom til å spille en betydelig rolle i fransk musikkliv. Først og fremst kom disse komponistene, «frankistene» som de ble kalt, til å få stor betydning for moderne fransk instrumentalmusikk. Franck var en av grunnleggerne av «Société Nationale de Musique», en organisasjon som hadde som mål å fremme den franske klassiske instrumentalmusikken i stedet for fransk opera som var den helt dominerende formen på denne tiden.

Franck er mest kjent for sine sene verk. Han var 55 år før han skapte de verk som regnes som hans fremste. Blant disse rager klaverkvintetten i f-moll komponert 1878–79 svært høyt. Verket har en markant syklisk form besjelet av et intenst emosjonelt innhold. I 1884 kom hans største verk for solo-klaver, «Prélude, Chorale et Fugue». Verkets sykliske form er også her tydelig. Francks andre store verk for klaver-solo – «Prélude, Aria et Final» – ble komponert 1886–87. Før dette forelå i 1885 de symfoniske variasjonene for klaver og orkester, et verk karakterisert som Francks mest gjennomarbeidede og velkomponerte med en superb balanse mellom klaver og orkester der solist og orkester er likeverdige i samspillet og i utarbeidelsen av det tematiske materialet. Også i dette verket er den sykliske formen påfallende. Med fiolinsonaten i A-dur fra 1886 skapte Franck et verk som regnes som hans mest kjente og anses å være blant de ypperste i sin sjanger. Det har en blanding av et rikt harmonisk-syklisk-melodisk tonespråk i den klassiske form som Franck satte så høyt.

1886–88 komponerte Franck sin eneste symfoni. At Franck valgte å komponere en symfoni med tanke på den ikke altfor høye status symfonien som form hadde på slutten av 1800-tallet i Frankrike, er påfallende. Symfonien hørte til det tyske området og ikke det franske. Det kan imidlertid ha vært Francks spesielle forhold til sonatesatsformens utviklingspotensiale som gjorde at han bestemte seg for å skrive en symfoni. Og symfonien i d-moll viser Franck på høyden av sin utvikling. 

Francks strykekvartett er hans siste verk, påbegynt i begynnelsen av 1889 og avsluttet i januar 1890. Franck hadde hatt en strykekvartett i tankene allerede i 1870-årene, men lagt den til side. Nå tok han opp idéen igjen etter et intenst studium av Beethovens og Schuberts kvartetter. Flere trekk ved Francks kvartett peker mot Beethovens sene verk. Franck fikk egentlig aldri oppleve noen suksess i forbindelse med uroppførelsen av sine verk. Men da hans kvartett ble uroppført av Société Nationale de Musique i Salle Pleyel 19. april 1890, ville den øredøvende applausen nesten ingen ende ta. Da hade imidlertid Franck mindre enn et år igjen å leve.

Francks viktigste betydning for fransk musikk er at han fikk den nye generasjonen franske komponister til å bli interessert i absolutt musikk. Fram til rundt 1870 hadde operaen spilt hovedrollen. Francks store interesse for orgelet gjorde at instrumentalmusikken – symfoni, symfonisk diktning, sonater, variasjoner og kammermusikk – fra nå av kom til å spille en langt viktigere rolle enn tidligere. Han tok imidlertid vare på den tradisjonelle måten å forme og utvikle temaer på, var mer instilt på homofon skrivemåte enn polyfon, dog med klare polyfone innslag. Francks harmonikk viser tydelig kromatiske innslag, men det mest markante trekk ved hans verk, er det gjennomførte sykliske prinsipp i de sene verkene.

Franck kan riktignok ikke ene og alene krediteres dette prinsippet. Man finner det allerede hos Beethoven, men tydeligst er det å finne i Franz Liszts verker. Derimot er det riktig å si at Franck utvidet det sykliske prinsippet på en måte som er forskjellig fra for eksempel Liszt og Wagner. I hans senere verk, for eksempel i «Prélude, Chorale et Fugue», lar han det sykliske prinsipp ekspandere på en måte som er forskjellig fra andre som anvendte prinsippet. Francks melodikk viser en velbalansert likevekt mellom diatoniske og kromatiske elementer. Melodikk og tematikk er kort og klar og vel i pakt med det franske krav til klarhet. Imidlertid finner man også eksempler i Francks musikk på tysk «tyngde». Tydeligst kommer dette til uttrykk i symfonien i d-moll.

César Franck, Camille Saint-Saëns, Gabriel Fauré og Vincent d’Indy utgjør den klassiske skolen i fransk musikk. Da d’Indy grunnla «Scola cantorum» i 1894, ble det en videreføring av tradisjonen fra César Franck. 

  • Stradella (1841)
  • Le Valet de ferme (1851–53)
  • Hulda (1882–85)
  • Ghiselle (1889)
  • Ce qu'on entend sur la montagne, symfonisk dikt etter Victor Hugo (1845–87)
  • Rédemption, symfonisk dikt for sopran, kor og orkester (1872/74)
  • Les Éolides, symfonisk dikt (1876)
  • Le Chasseur maudit (1882)
  • Les Djinns, symfonisk dikt for klaver og orkester (1884)
  • Symfoniske variasjoner, for klaver og orkester (1885)
  • Psyché, symfonisk dikt for kor og orkester (1886–88)
  • Symfoni i d-moll (1886–88)
  • Messe solennelle
  • Messe à trois voix (1860, revidert i 1872 der bass-arien «O salutaris» er erstattet med den kjente «Panis angelicus».
  • Ruth, oratorium for solister, kor og orkester
  • Quae est ista, offertorium (1871)
  • Les Béatitudes, oratorium for kor, solister og orkester (1869–79)
  • Salme 150 for blandet kor og orgel.
  • Andantino i g-moll (1857)
  • 44 Petites Pièces (1858–1863)
  • Six Pièces, Op. 16-21 (publisert 1868)
  • Trois Pièces (1878)
  • Trois Chorals (1890)
  • Prélude, Chorale et Fugue (1884)
  • Prélude, Aria et Final (1887)
  • Premier Grand Caprice, Op. 5
  • Ballade, Op. 9
  • Klavertrioer op. 1 nr. 1–3
  • Klavertrio op 2.
  • Klaverkvintett i f-moll (1878–79)
  • Sonate for fiolin og klaver i A-dur (1886)
  • Strykekvartett i D-dur (1889–90)
  • Fauquet, Joël-Marie: César Franck, 1999, isbn 2-213-60167-4, Finn boken
  • Davies, Laurence: Cesar Franck and his circle, 1970, Finn boken
  • Mohr, Wilhelm: Caesar Franck, 2. Aufl., 1969, isbn 3-7952-0064-4, Finn boken
  • Smith, Rollin: Toward an authentic interpretation of the organ works of César Franck, 2nd ed., 2002, isbn 1-57647-076-8, Finn boken
  • Vallas, Léon: César Franck, 1976, isbn 0-8371-6873-2, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.