Claude Debussy

Faktaboks

Uttale
dəbysˈi
Claude Debussy
Achille-Claude Debussy
Født
22. august 1862
Død
25. mars 1918
Fødested
Saint-Germain-en Laye, Frankrike
Dødssted
Paris

Claude Debussy malt av Jacques-Emile Blanche 1903.

av . fri

Claude Debussy. Samtidig karikatur.

av . fri

Claude Debussy var en fransk komponist og pianist som var opphavsmann og den fremste representanten for den musikalske impresjonismen.

Impresjonismen er et markant brudd med fortidens musikalske uttrykk og er i virkeligheten en musikalsk revolusjon. Den impresjonistiske perioden i musikkhistorien er ikke lang. Den omfatter strengt tatt bare rundt 20 år fra omtrent 1890 til 1910. Flere av Maurice Ravels (1875–1937) verk kan imidlertid ses som en forlengelse av impresjonismen.

Kvintessensen av impresjonistisk musikk er å finne i følgende verk av Debussy: orkesterverkene Prélude à l’aprèsmidi d’un faune fra 1892, Nocturnes fra 1893–1899 og La Mer fra 1903–1905, operaen Pelléas et Mélisande fra 1902 samt klaverstykkene Images fra 1905 og 1907, Préludes fra 1910–1913 og Études fra 1915.

Bakgrunn

Debussy ble påvirket av Modest Musorgskijs (1839–1881) musikk, fremfor alt gjelder dette akkordikk og stemmeføring. Han viste også tidlig en begeistring for Richard Wagner (1813–1883), men tok etterhvert mer og mer avstand fra Wagners lidenskapelige atmosfære og uttrykksform. Et grunnleggende trekk ved Debussys kunstmusikalske syn er hans antiintellektuelle holdning. I pakt med dette viste han seg som en sterk motstander av de dramatiske utviklingsprinsippene man finner hos de klassisk-romantiske komponistene med Ludwig van Beethoven (1770–1827) som fremste representant. Den samme motstanden viste Debussy mot romantikernes fortolkning av et sterkt emosjonelt indre følelsesliv. Dette har sin bakgrunn i fransk åndslivs anti-tyske holdning på denne tiden.

Grunnleggende ideal

Debussy søkte i stedet et nytt og annerledes musikalsk uttrykk – et typisk fransk uttrykk inspirert av visse retninger i samtidens franske maler- og dikterkunst. Til dette kommer et eksotisk element som skriver seg fra verdensutstillingen i Paris i 1889, da han fikk høre et javanesisk gamelanorkester, noe som ble en åpenbaring for ham.

Debussy anså musikk, diktning og malerkunst som selvstendige og uavhengige kunstarter. Han talte sjelden selv om impresjonisme fordi han ville unngå å settes i bås med andre kunstarter. Han ønsket ikke å oppfattes dit hen at han hadde overført litterær og malerisk estetikk til musikken, men han unngikk likevel ikke å bli påvirket. Av malerne har han tatt inntrykk av Claude Monet (1840–1926), Édouard Manet (1832–1883) og Auguste Renoir (1841–1919) – altså de franske impresjonistene som fremfor alt dyrket øyeblikkets inntrykk. I tillegg ble han også påvirket av de tidlig-symbolistiske dikterne Paul Verlaine (1844–1896), Charles Baudelaire (1821–1867) og Stéphane Mallarmé (1842–1898), som ved symboler og bilder søkte å skape stemning. Resultatet ble en musikk som antyder mer enn å konstatere og som sammenstiller mer enn å skape organisk utvikling. Vi får en musikk der de musikalsk-dramatiske drivkreftene mer eller mindre helt trer i bakgrunnen til fordel for en lyrikk kombinert med en påfallende passivitet. Fargesjatteringer settes mot hverandre og diffuse musikalske sanseinntrykk fortrenger alt av heroisk patos. Musikken ble vag og uhåndgripelig, og lyden av lyn og torden måtte vike for lyden av vindens sus og regnets sildren.

Virkemidler

For å realisere sine idealer hadde Debussy mange hjelpemidler i sin verktøykasse. Fremfor alt måtte den funksjonelle harmonikken vike for en funksjonsløs harmonikk. Innenfor den funksjonelle harmonikken stod alle akkorder og akkordprogresjoner i tydelig funksjonell forbindelse med hverandre, mens den funksjonsløse harmonikken gjør akkordene til selvstendige enkeltklanger. Et grunnleggende krav innenfor den funksjonelle harmonikken er at enhver dissonansakkord krever oppløsning og må videreføres til en konsonansakkord. Nå blir konsonans- og dissonansakkorder likestilt med hverandre. Resultatet blir det som benevnes som parallellakkordikk, der tradisjonelle stemmeføringsregler ikke lenger gjelder. På denne måten bryter Debussys musikk med den tonale kadensen og det funksjonelle dur-moll-hegemoniet.

De vanlige skalatypene dur og moll likestilles med kromatikk, heltoneskala, pentatone skalaer og kirketonearter. Den måten Debussy anvender skalatypene innenfor melodikk og harmonikk bidrar til å gi det enkelte verket et statisk, vagt og sløret preg.

Typisk for en Debussy-melodi er at den melodiske konturen mangler en tydelig retning. Den klassiske melodien, som hviler i seg selv med spenning og avspenning som kjennetegn, må vike for en arabesk-lignende melodikk preget av en snirklete kontur. Den melodiske frasen fragmenteres og blir uregelmessig samtidig som rytmikken nærmest blir stillestående og uten fremdrift. I tillegg til dette viser Debussy en usedvanlig følsom sans for instrumentasjon – i klavermusikken først og fremst en utsøkt pedalbruk.

Biografi

Studier og reiser

Debussy vokste opp i trange kår. Han gikk ikke på skolen og drømte i stedet om å bli maler. 9 år gammel ble hans klaverbegavelse oppdaget, og 10 år gammel, i 1872, ble han opptatt som elev ved Paris-konservatoriet. Her tilbragte han til sammen elleve år og studerte under blant andre Ernest Guiraud (1837–1892), Émile Durand (1830–1903), Antoine Marmontel (1816–1898) og Albert Lavignac (1846–1916).

I 1879 traff Debussy Nadezjda von Meck (1831–1894), en venn og mesenat til Pjotr Tjajkovskij (1840–1893). I 1880–1882 tok hun ham med på en reise til Italia, Østerrike og Russland. Under oppholdet i Wien fikk Debussy oppleve Wagners Tristan og Isolde, noe som gjorde et mektig inntrykk på ham. I Moskva stiftet han bekjentskap med musikken til komponistene i den ny-russiske skolen – Milij Aleksejevitsj Balakirev (1837–1910), Aleksandr Borodin (1833–1887), Cesar Cui (1835–1918), Modest Petrovitsj Musorgskij (1839–1881) og Nikolaj Rimskij-Korsakov (1844–1908).

Viktig ble også bekjentskapet med Marie-Blanche Vasnier og hennes mann, Henri Vasnier. Vasnier introduserte Debussy for flere av de moderne franske dikterne, blant annet Paul Verlaine (1844–1896), som ble den første Debussy tonesatte.

Prix de Rome

I 1884 vant Debussy den høyt verdsatte Prix de Rome-prisen, noe som ga ham muligheten til et studieopphold i Villa Medici ved det franske akademiet i Roma i 1885–1887. Debussy mistrivdes under oppholdet, men opplevde derimot Franz Liszts (1811–1886) klaverspill svært inspirerende. Han komponerte likevel svært lite under oppholdet. Han regnet ikke med at instituttet ville se med blide øyne på det han skrev – om man ikke fulgte instituttets opptrukne stier, lå man dårlig an. «Men det får ikke hjelpe, jeg er altfor forelsket i min egen frihet og for glad i mine egne ideer», skriver han et sted.

Mot slutten av oppholdet sendte han likevel fire verk til det franske akademiet: den symfoniske oden Zuleima, orkesterverket Printemps, kantaten La Damoiselle élue samt den César Franck-inspirerte Fantasie for klaver og orkester – et verk Debussy senere dro tilbake. La Damoiselle élue, som han arbeidet på i 1887–1888, fikk kritikk av det franske akademiet for å være et «barokt» verk. Det anses imidlertid for å være det første som peker mot det som skulle bli karakteristisk for impresjonisten Debussy.

Wagner og javanesisk gamelan-musikk

I 1888–1889 besøkte Debussy Bayreuth, og møtet med Wagners operaer gjorde et voldsomt inntrykk på ham – særlig Wagners mesterlige håndtering av form, karakteristiske akkordikk og ikke minst et forfinet sensualistisk uttrykk. Derimot tok Debussy sterk avstand fra det overopphetede og overdrevne emosjonelle uttrykket. Det er klart at det finnes spor av Wagner i La Damoiselle élue og Cinq poèmes de Charles Baudelaire fra 1889.

verdensutstillingen i Paris i 1889 hørte Debussy for første gang javanesisk gamelan-musikk. Denne eksotiske musikken ble en åpenbaring for ham, og nå tok han i bruk gamelan-skalaer, gamelan-melodier, gamelan-rytmer og gamelan-teksturer i flere av sine verk. Fremfor alt gjelder dette Pagodes fra klaververket Estampes.

Hovedverkene

Det var på denne tiden at Debussys første hovedverk så dagens lys: Ariettes oubliées i 1888, Prélude à l'après-midi d'un faune i 1892 og strykekvartetten i 1893. Deretter fulgte Nocturnes for orkester i årene 1893–1899, operaen Pelléas et Mélisande i1902, orkesterverkene La Mer i 1903–1905, Ibéria i 1908 samt klaverstykkene Images i 1905 (for orkester i 1907), Préludes i 1910–1913 og Études i 1915. Debussys kanskje mest kjente verk er klaverstykkene Clair de lune (Måneskinn), komponert i 1905, Golliwoggs Cakewalk fra 1908, hvor Debussy ironiserer over Wagners Tristan-akkord, og La Cathédrale engloutie (Den sunkne katedral) fra 1909–1910.

Den siste delen av sitt liv skapte Debussy orkestermusikk og ble meget dristig i anvendelsen av orkestereffekter. I tillegg til La Mer og Images handler det fremfor alt om balletten Jeux.

Påvirkning på samtid og ettertid

Store komponister som Maurice Ravel, Igor Stravinskij (1882–1971) og Béla Bartók (1881–1945) har blitt påvirket av Debussy. Også i England, Spania og Italia har Debussy satt spor etter seg. I Norge er det Alf Hurum (1882–1972), Pauline Hall (1890–1969), David Monrad Johansen (1888–1974) og Arvid Kleven (1899–1929) som viser en tydelig påvirkning. Alf Hurum var ikke bare den første norske musikalske impresjonisten; han var også den første i Norden. Allerede i 1911 forelå hans op. 4, Impressions, Pour le piano.

Det må legges til at impresjonistiske stiltrekk også er å finne i jazz, filmmusikk, lettere underholdningsmusikk og popmusikk.

Verk i utvalg

Opera

  • Pelléas et Mélisande (1902)

Kantater

  • L'Enfant prodigue (1884)
  • La Damoiselle élue (1889)

Ballett

  • Jeux (1912)

Orkester

  • Printemps (1887)
  • Prélude à l'après-midi d'un faune (1892–1894)
  • Nocturnes (1899)
  • La Mer (1903–1905)

Kammermusikk

Klaver

  • Deux Arabesques (1888)
  • Suite bergamasque (1890–1905)
  • Pour le piano (1896–1901)
  • Estampes /(1903)
  • Images 1 (1905)
  • Children’s corner (1906–1908)
  • Images 2 (1907–1908)
  • Douze Préludes 1 (1910)
  • Douze Préludes 2 (1910–1913)
  • Douze Études (1915)

Solosanger

  • Ariettes oubliées (Verlaine) (1888)
  • Cinq Poèmes de Baudelaire (1889)
  • Fêtes galantes 1 (Verlaine) (1892)
  • Chansons de Bilitis (Louÿs) (1897)
  • Fêtes galantes 2 (Verlaine) (1904)
  • Trois Ballades de François Villon (1910)
  • Trois Poèmes de Mallarmé (1913)

Litteratur

  • Debussy, Claude: Debussy letters, utg. av François Lesure og Roger Nichols, 1987, isbn 0-571-14720-8.
  • Debussy, Claude: Claude Debussy through his letters, overs. av Jacqueline M. Charette, 1990, isbn 0-533-08274-9.
  • Vallas, Léon: Claude Debussy: his life and works, 1933, isbn 0-486-22916-5.
  • Lockspeiser, Edward: Debussy: his life and mind, 1962-65, 2 b.
  • Hirsbrunner, Theo: Debussy und seine Zeit, 1981, isbn 3-921518-61-x.
  • Lockspeiser, Edward: Debussy, 5th ed., 1980.
  • Dietschy, Marcel: A portrait of Claude Debussy, 1990, isbn 0-19-816419-x.
  • Nichols, Roger: Debussy remembered, 1992, isbn 0-571-15358-5.
  • Smith, Richard Langham: Debussy Studies. Cambridge University Press 1997.
  • Nichols, Roger: The life of Debussy, 1998, isbn 0-521-57887-6.
  • Fulcher, Jane F., red.: Debussy and his world, 2001, isbn 0-691-09042-4.
  • Norsk impresjonisme – et spennende intermezzo i bd. 4 av Norges Musikkhistorie (hovedred. Arvid Vollsnes), 2001.
  • Andersen, Rune J.: Alf Hurum (1882–1972): Norway’s first musical Impressionist i ”Internationaler und 4. Deutscher Edvard-Grieg-Kongress” utg. Ekkehard Kreft, Münster 2002, p. 29–39.
  • Trezise, Simon, red.: The Cambridge companion to Debussy, 2003, isbn 0-521-65478-5.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg