Claude Debussy malt av Jacques-Emile Blanche 1903.

Fri. fri

Claude Debussy var en fransk komponist og pianis som var opphavsmann og den fremste representanten for den musikalske impresjonismen.

Impresjonismen er et markant brudd med fortidens musikalske uttrykk, i virkeligheten en musikalsk revolusjon. Den impresjonistiske perioden i musikkhistorien er ikke lang, den omfatter strengt tatt bare rundt 20 år, fra ca. 1890 til 1910. Flere av Maurice Ravels verk (1875–1937) kan imidlertid ses som en forlengelse av impresjonismen.

Kvintessensen av impresjonistisk musikk er å finne i følgende verk av Debussy: orkesterverkene Prélude à l’aprèsmidi d’un faune (1892), Nocturnes (1893–1899) og La Mer (1903–1905), operaen Pelléas et Mélisande (1902) samt klaverstykkene Images (1905 og 1907), Préludes (1910–1913) og Ètudes (1915).

Debussy tok inntrykk av Modest Musorgskijs (1839–1881) musikk, fremfor alt gjelder dette akkordikk og stemmeføring. Han viste også tidlig en begeistring for Wagner, men tok etterhvert mer og mer avstand fra Wagners lidenskapelige atmosfære og uttrykksform. Et grunnleggende trekk ved Debussys kunst-musikalske syn er hans anti-intellektuelle holdning. I pakt med dette viste han seg som en sterk motstander av de dramatiske utviklingsprinsippene man finner hos de klassisk-romantiske komponistene med Beethoven som den fremste representanten. Den samme motstanden viste Debussy mot romantikernes fortolkning av et sterkt emosjonelt indre følelsesliv. Dette har sin bakgrunn i fransk åndslivs anti-tyske holdning på denne tiden.

Det Debussy i stedet søkte, var et nytt og annerledes musikalsk uttrykk, et typisk fransk uttrykk inspirert av visse retninger i samtidens franske maler- og dikterkunst. Til dette kommer et eksotisk element som skriver seg fra verdensutstillingen i Paris i 1889, da han fikk høre et javanesisk gamelanorkester, noe som ble en åpenbaring for ham.

Debussy anså musikk, diktning og malerkunst som selvstendige og uavhengige kunstarter. Han talte sjelden selv om impresjonisme, fordi han ville unngå å settes i bås med andre kunstarter. Han ønsket ikke å oppfattes dithen at han hadde overført litterær og malerisk estetikk til musikken. Men han unngikk ikke å bli påvirket. Av malerne har han tatt inntrykk av Monet, Manet og Renoir — altså de franske impresjonistene som fremfor alt dyrket øyeblikkets inntrykk — i tillegg til de tidlig-symbolistiske dikterne Verlaine, Baudelaire og Mallarmé, som ved symboler og bilder søkte å skape stemning. Resultatet ble en musikk som antyder mer enn å konstatere, som sammenstiller mer enn å skape organisk utvikling. Vi får en musikk der de musikalsk-dramatiske drivkreftene mer eller mindre helt trer i bakgrunnen, til fordel for en lyrikk kombinert med en påfallende passivitet. Fargesjatteringer settes mot hverandre – diffuse musikalske «sanseinntrykk» fortrenger alt av heroisk patos. Musikken ble vag og uhåndgripelig, lyden av lyn og torden måtte vike for lyden av vindens sus og regnets sildren.

For å realisere sine idealer hadde Debussy mange hjelpemidler i sin verktøykasse. Fremfor alt ett: på det harmoniske området må den funksjonelle harmonikk vike for en funksjonsløs harmonikk. Innenfor den funksjonelle harmonikk stod alle akkorder og akkordprogresjoner i tydelig funksjonell forbindelse med hverandre, mens den funksjonsløse harmonikken gjør akkordene til selvstendige enkeltklanger. Et grunnleggende krav innenfor den funksjonelle harmonikk er at enhver dissonans-akkord krever oppløsning, den må videreføres til en konsonans-akkord. Nå blir konsonans- og dissonansakkorder likestilt med hverandre. Resultatet blir det som benevnes parallellakkordikk der tradisjonelle stemmeføringsregler ikke gjelder lenger. På denne måten bryter Debussys musikk med den tonale kadens og det funksjonelle dur-moll-hegemoni.

De vanlige skalatypene dur og moll likestilles med kromatikk, heltoneskala, pentatone skalaer og kirketonearter. Den måten Debussy anvender skalatypene innenfor melodikk og harmonikk bidrar til å gi det enkelte verket et statisk, vagt og sløret preg.

Typisk for en Debussy-melodi er at den melodiske konturen mangler en tydelig «retning». Den klassiske melodien, som hviler i seg selv med spenning–avspenning som kjennetegn, må vike for en arabesk-lignende melodikk preget av en snirklete kontur. Den melodiske frasen fragmenteres og blir uregelmessig, samtidig som rytmikken nærmest blir stillestående og uten fremdrift. I tillegg til dette viser Debussy en usedvanlig følsom sans for instrumentasjon – i klavermusikken først og fremst en utsøkt pedalbruk.

Debussy vokste opp i trange kår. Han gikk ikke på skolen, men drømte om å bli maler. 9 år gammel oppdaget man hans klaverbegavelse, og 10 år gammel, i 1872, ble han opptatt som elev ved Paris-konservatoriet, der han tilbragte tilsammen 11 år. Her studerte han med blant andre Ernest Guiraud, Émile Durand, Antoine Marmontel og Albert Lavignac.

I 1879 traff Debussy Nadezjda von Meck, venn og mesenat til Pjotr Tjajkovskij. I 1880–1882 tok hun ham med på en reise til Italia, Østerrike og Russland. Under oppholdet i Wien fikk Debussy oppleve Wagners Tristan og Isolde, noe som gjorde et mektig inntrykk på ham. I Moskva stiftet han bekjentskap med musikk av komponistene i den ny-russiske skolen – Balakirev, Borodin, Cui, Musorgskij og Rimskij-Korsakov.

Viktig ble også bekjenstakept med Marie-Blanche Vasnier og hennes mann, Henri Vasnier. Vasnier introduserte Debussy til flere av de moderne franske dikterne, blant annet Paul Verlaine, som ble den første som Debussy tonesatte.

I 1884 vant Debussy den høyt verdsatte Prix de Rome-prisen, noe som ga ham mulighet til et studieopphold i Villa Medici ved det franske akademiet i Roma i 1885–1887. Debussy mistrivdes under oppholdet, men opplevde derimot Franz Liszts klaverspill svært inspirerende. Han komponerte likevel svært lite under oppholdet. Han regnet ikke med at instituttet ville se med blide øyne på det han skrev – om man ikke fulgte instituttets opptrukne stier, lå man dårlig an. «Men det får ikke hjelpe, jeg er altfor forelsket i min egen frihet og for glad i mine egne ideer,» skriver han et sted.

Mot slutten av oppholdet sendte han likevel fire verk til det franske akademiet: Zuleima, en symfonisk ode, orkesterverket Printemps, kantaten La Damoiselle élue samt den César Franck-inspirerte Fantasie for klaver og orkester, et verk Debussy senere dro tilbake. La Damoiselle élue, som han arbeidet på i 1887–1888, fikk kritikk av det franske akademiet for å være et «barokt» verk. Det anses imidlertid for å være det første som peker mot det som skulle bli karakteristisk for «impresjonisten» Debussy.

I 1888–1889 besøkte Debussy Bayreuth, og møtet med Wagners operaer gjorde et voldsomt inntrykk på ham – særlig Wagners mesterlige håndtering av form, hans karakteristiske akkordikk og ikke minst et forfinet sensualistisk uttrykk. Derimot tok Debussy sterk avstand fra det overopphetede og overdrevne emosjonelle uttrykket. Det er klart at det finnes spor av Wagner i La Damoiselle élue og Cinq poèmes de Charles Baudelaire fra 1889.

verdensutstillingen i Paris i 1889 hørte Debussy for første gang javanesisk gamelan-musikk. Denne eksotiske musikken ble en åpenbaring for ham, og nå tok han i bruk gamelan-skalaer, gamelan-melodier, gamelan-rytmer og gamelan-teksturer i flere av sine verk. Fremfor alt gjelder dette Pagodes fra klaververket Estampes.

Det var på denne tiden at Debussys første hovedverk så dagens lys – Ariettes oubliées i 1888, Prélude à l'après-midi d'un faune i 1892 og strykekvartetten i 1893. Deretter fulgte Nocturnes for orkester i årene 1893–1899, operaen Pelléas et Mélisande i 1902, orkesterverkene La Mer i 1903–1905 og Ibéria i 1908, samt klaverstykkene Images i 1905 (for orkester i 1907), Préludes i 1910–1913 og Ètudes i 1915. Debussys kanskje mest kjente verk er klaverstykkene Clair de lune (Måneskinn), komponert i 1905, Golliwoggs Cakewalk fra 1908, hvor Debussy ironiserer over Wagners Tristan-akkord, og La Cathédrale engloutie (Den sunkne katedral) fra 1909/1910.

Siste delen av sitt liv skapte Debussy orkestermusikk der han ble meget dristig i anvendelsen av orkestereffekter. I tillegg til La Mer og Images handler det fremfor alt om balletten Jeux.

Store komponister som Maurice Ravel, Igor Stravinskij og Béla Bartók har tatt inntrykk av Debussy. Men også i England, Spania og i Italia har Debussy satt spor etter seg. I Norge er det Alf Hurum (1882–1972), Pauline Hall (1890–1969), David Monrad Johansen (1888–1974) og Arvid Kleven (1899–1929) som viser tydelig påvirkning fra Debussy. Alf Hurum var ikke bare den første norske musikalske impresjonisten, han var den første i Norden. Allerede i 1911 forelå hans op. 4, Impressions. Pour le piano.

Det må legges til at impresjonistiske stiltrekk er å finne også i jazz, i filmmusikk, i lettere underholdningsmusikk og pop-musikk.

  • Pelléas et Mélisande (1902)
  • L'Enfant prodigue (1884)
  • La Damoiselle élue (1889)
  • Jeux (1912)
  • Printemps (1887)
  • Prélude à l'après-midi d'un faune (1892–1894)
  • Nocturnes (1899)
  • La Mer (1903–1905)
  • Deux Arabesques (1888)
  • Suite bergamasque (1890–1905)
  • Pour le piano (1896–1901)
  • Estampes /(1903)
  • Images 1 (1905)
  • Children’s corner (1906–1908)
  • Images 2 (1907–1908)
  • Douze Préludes 1 (1910)
  • Douze Préludes 2 (1910–1913)
  • Douze Études (1915)
  • Ariettes oubliées (Verlaine) (1888)
  • Cinq Poèmes de Baudelaire (1889)
  • Fêtes galantes 1 (Verlaine) (1892)
  • Chansons de Bilitis (Louÿs) (1897)
  • Fêtes galantes 2 (Verlaine) (1904)
  • Trois Ballades de François Villon (1910)
  • Trois Poèmes de Mallarmé (1913)
  • Debussy, Claude: Debussy letters, utg. av François Lesure og Roger Nichols, 1987, isbn 0-571-14720-8.
  • Debussy, Claude: Claude Debussy through his letters, overs. av Jacqueline M. Charette, 1990, isbn 0-533-08274-9.
  • Vallas, Léon: Claude Debussy: his life and works, 1933, isbn 0-486-22916-5.
  • Lockspeiser, Edward: Debussy: his life and mind, 1962-65, 2 b.
  • Hirsbrunner, Theo: Debussy und seine Zeit, 1981, isbn 3-921518-61-x.
  • Lockspeiser, Edward: Debussy, 5th ed., 1980.
  • Dietschy, Marcel: A portrait of Claude Debussy, 1990, isbn 0-19-816419-x.
  • Nichols, Roger: Debussy remembered, 1992, isbn 0-571-15358-5.
  • Smith, Richard Langham: Debussy Studies. Cambridge University Press 1997.
  • Nichols, Roger: The life of Debussy, 1998, isbn 0-521-57887-6.
  • Fulcher, Jane F., red.: Debussy and his world, 2001, isbn 0-691-09042-4.
  • Norsk impresjonisme – et spennende intermezzo i bd. 4 av Norges Musikkhistorie (hovedred. Arvid Vollsnes), 2001.
  • Andersen, Rune J.: Alf Hurum (1882–1972): Norway’s first musical Impressionist i ”Internationaler und 4. Deutscher Edvard-Grieg-Kongress” utg. Ekkehard Kreft, Münster 2002, p. 29–39.
  • Trezise, Simon, red.: The Cambridge companion to Debussy, 2003, isbn 0-521-65478-5.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.