Parisoperaen, det tradisjonsrike statlige kompaniet i Paris for opera og ballet, opprinnelig etablert av Ludvig 14 i 1669. Betegnelsen brukes også om det storslåtte operahuset, som ble innviet i 1875 og som lokalt kalles Palais Garnier etter arkitekten.

Parisoperaen hører i dag inn under Opéra National de Paris hvor Bastilleoperaen er den egentlige hovedscenen. Operasjef siden 2014 er Stéphane Lissner. Musikksjef siden 2009 er Philippe Jordan.

Parisoperaen har vært omorganisert mange ganger og hatt skiftende navn gjennom tidene, men har alltid blitt referert til som L’Opera, «Operaen», for å skille den ut fra de mange andre operascenene som har eksistert i Paris.

Fra 1672 til midt på 1800-tallet var det offisielle navnet stort sett Académie Royale eller Académie Impériale de Musique under konge- og keiserdømmene. Under republikkene ble operaen kalt Opéra National eller lignende. Etter innføringen av den tredje republikk i 1870 fikk operaen navnet Théâtre National de l’Opéra. Dagens offisielle betegnelse Opéra National de Paris er fra 1994.  

Etter å ha dannet et ballettkompani i 1661, etablerte Ludvig 14 operaen i 1669 på råd fra dikteren Pierre Perrin. De første årene holdt operaen til på en ombygget tennisbane. Jean-Baptiste Lully, som var musikksjef ved hoffet, overtok ansvaret i 1672, utvidet ensemblet og satte sine egne operaer på plakaten.

Fra 1674 holdt operaen til i Théâtre du Palais Royal, som man overtok etter Molières trupp. Dette teatret var tidligere bygget for kardinal Richelieu etter tegninger av arkitekten Jacques Le Mercier. Det brant ned i 1763. Operaen holdt deretter til i et nybygd teater omtrent på samme sted fra 1770 til dette også brant ned i 1781. 

Etter revolusjonen fortsatte operaen sin virksomhet utenfor hoffet, men Napoleon tok kontroll over kompaniet i 1802. Operaens hjem 1794–1820 var hovedsakelig Théâtre National.

I 1821 flyttet operaen inn i det nybygde Salle Le Peletier som var bygget etter tegninger av arkitekten François Debret. Dette teatret var operaens hjem til det brant ned i 1873. Da var arvtageren Palais Garnier imidlertid under oppførelse.  

Palais Garnier, «Parisoperaen», var bestilt av keiser Napoleon 3. Den ble bygget etter tegninger av arkitekten Charles Garnier, som vant konkurransen om operahuset i 1861. Det ble innviet 5. januar 1875.

Som monumentalbygning inngikk operahuset i den store byfornyelsen i Paris ledet av baron Haussmann. Han lot blant annet være å beplante Avenue de l’Opéra som leder opp til huset, slik at den mektige fasaden uhindret kan sees på avstand.

Palais Garnier ble en vellykket operascene med svært god akustikk. Men det er også blitt ansett som et eksempel på prangende offisiell arkitektur og et symbol på kostbar fyrstelig praktutfoldelse.

Operahusets berømmelse økte da Gaston Leroux utga skrekkromanen Operafantomet (1910) med handlingen lagt til huset. Romanen er filmatisert flere ganger og er dessuten forelegg for musikalen Phantom of the Opera (1986) av Andrew Lloyd Webber

Opéra-Comique ble innlemmet i Parisoperaen i 1939, men skilt ut igjen i 1990. Rolf Lieberman var en betydelig operasjef 1972–1978. 

Mange kjente operaer er blitt uroppført på Parisoperaen. I Palais Royal-tiden uroppførte man verker av Jean-Baptiste LullyJean-Philippe Rameau og Christoph Willibald Gluck.

Blant berømte urpremierer i Salle Le Peletier kan nevnes Wilhelm Tell av Gioacchino Rossini (1829), Benvenuto Cellini av Hector Berlioz (1838) og Giuseppe Verdis Siciliansk vesper (1855) og Don Carlos (1867). Her utfoldet også den såkalte grand opéra seg, med stort anlagte verker av komponister som Luigi Cherubini, Daniel François Auber, Giacomo Meyerbeer og Fromental Halévy

I Palais Garnier har man hatt urpremierene på operaer av Jules Massenet, foruten Nattergalen (1914) og Mavra (1922) av Igor Stravinskij og Saint François d’Assise (1983) av Olivier Messiaen.

Blant de norske solistene som har sunget på Parisoperaen skiller to seg ut, Kaja Eide Norena og Kirsten Flagstad. Eide Norena var en ledende lyrisk sopran her i mellomkrigstiden, særlig i fransk repertoar. Kirsten Flagstad gjestet årlig med bejublede Wagner-forestillinger i årene etter andre verdenskrig

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.