Norges politiske system, eller styreform, er en samlebetegnelse for hvordan den norske staten er organisert og hvordan staten samhandler med det øvrige samfunnet.

Norge er formelt en enhetsstat bygget på maktfordelingsprinsippet og prinsippet om parlamentarisme. Det innebærer kort fortalt at politisk makt og myndighet er fordelt nasjonalt mellom regjeringen, Stortinget og domstolene i Grunnloven. Kommuner og fylkeskommuner har kun myndighet i den grad Stortinget har delegert slik makt til lokale og regionale myndigheter i egne lover. Dette står i motsetning til forbundsstater, som USA og Tyskland, der delstatene har en egen myndighet definert i disse landenes grunnlover, ved siden av den føderale myndigheten. I slike forbundsstater har gjerne delstatene også egne grunnlover og regjeringer.

Om du vil oppsummere Norges politiske system i en setning: Norge er et parlamentarisk, demokratisk og enhetsstatlig konstitusjonelt monarki.

Norge er et representativt demokrati, også kalt indirekte demokrati, hvor folket velger sine representanter til Stortinget, fylkesting og kommunestyrer i allmenne valg hvert fjerde år. Det siste stortingsvalget fant sted i 2017, og det neste vil avholdes i 2021. Det siste kommunestyre- og fylkestingsvalget fant sted i 2015, og de neste vil bli avholdt i 2019 og 2023.

Indirekte demokrati står i motsetning til direkte demokrati, hvor folket selv tar del i avgjørelsene, som ved folkeavstemninger eller som i det athenske demokratiet.

Folkets representanter er i all hovedsak organisert i politiske partier. I perioden fra 2017 til 2021 er ni partier representert på Stortinget. Det er Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Miljøpartiet De Grønne, Rødt, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre.

Sammenliknet med mange andre land er forholdet mellom velgernes stemmer og de politiske partienes representasjon på Stortinget tilnærmet proporsjonal. Dette er et resultat av at vi har forholdstallsvalg, hvor partienes mandater speiler stemmetallet i valg.

Sperregrensen på 4 prosent, delingsmetoden og fylkesvise valgkretser, motvirker denne tendensen. Sperregrensen gjør at små partier ikke får utjevningsmandater. Dette kan få store konsekvenser.

Da Venstre reduserte sin oppslutning fra 5,9 (i 2005) til 3,9 prosent i 2009, og dermed kom under sperregrensen, mistet de åtte av sine ti stortingsrepresentanter. Ved valget i 2013 sto SV i fare for å miste de fleste av sine mandater, men oppnådde til slutt en oppslutning like over sperregrensen – noe som ga partiet 7 mandater.

Valgordningen påvirker også regjeringssammensetningen. Den vanlige regjeringsform i Norge er koalisjonsregjeringer, hvor flere partier går sammen for å danne regjering. Både flertallsregjeringer og mindretallsregjeringer er vanlig.

Fra 2005 til 2013 hadde Norge en koalisjonsregjering med flertall på Stortinget, bestående av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet. Før det hadde det værte nesten 20 år med ulike mindretallsregjeringer. Også ved valget i 2013 ga landet en koalisjonsregjering. Ved denne anledning ble Regjeringen Solberg dannet, en mindretallsregjering av Høyre og Fremskrittspartiet. Etter valget i 2017 ble denne regjeringen sittende etter valget, og i 2018 utvidet med deltakelse fra Venstre. I 2018 gikk også Kristelig Folkeparti med i denne regjeringen, som da gikk over til å bli en flertallsregjering.

I land med flertallsvalg, som Storbritannia og USA, er det vanligere at det er færre partier representert i nasjonalforsamlingen. Det er også vanligere med ettpartiregjeringer.

Les mer om valgordningen i Norge og de politiske partiene.

Det finnes begrensninger på hvordan og hvor langt folkets representanter kan utøve myndighet. Disse begrensningene er nedfelt i Grunnloven, og dette gjør at Norge både omtales som en rettsstat og et konstitusjonelt, eller liberalt, demokrati.

De folkevalgte utøver sin myndighet primært gjennom å lage lover som gjelder for alle, og som ikke kan ha tilbakevirkende kraft. Også individets grunnleggende rettigheter er gitt et spesielt vern i Grunnloven. Eksempler på slike rettigheter er ytringsfrihet, stemmerett og retten til en rettferdig rettergang.

Også maktfordelingsprinsippet, som Norge har en modifisert versjon av, er en begrensning og presisering av hvordan makten skal utøves.

  • Stortinget, valgt av folket, lager lover og bevilger penger.
  • Regjeringen utøver makten i tråd med de lover som Stortinget lager.
  • Domstolene, med Høyesterett på toppen, dømmer i den enkelte sak. De fører også en viss kontroll med at den lovgivende og utøvende makt følger de lover de selv (tidligere) har vedtatt.

Utøvelsen av politisk myndighet skjer gjennom forvaltningen. Forvaltningen skal være et utredende og iverksettende organ for de egentlig bestemmende organer, Stortinget og regjeringen.

Forvaltningen er i praksis langt mer enn det. Den øver en selvstendig innflytelse, i mange henseender en større innflytelse enn de politiske organer. Dette fordi de forbereder de saker som skal opp til politisk behandling i regjeringen og i Stortinget, og fordi forvaltningen i mange tilfeller har myndighet til å supplere lover, vedtatt av Stortinget, med utfyllende regler i form av forskrifter og retningslinjer. Forvaltningen består blant annet av departementer, direktorater, etater og tilsyn.

For å kunne utøve makt er den norske regjeringen avhengig av at stortingsflertallet ikke uttrykker mistillit gjennom et mistillitsvotum. Det vil si at folkesuvereniteten har fått større innflytelse på bekostning av maktfordelingsprinsippet, slik det originalt ble formulert. Vi kaller dette parlamentarisme, og Norges særskilte form kalles i statsvitenskapelig litteratur for negativ parlamentarisme.

Norge er også et arvelig monarki, i betydningen at statens øverste representant er kongen, og at kongsmakten arves, snarere enn at denne velges av folket. I dag har kongen primært en symbolsk funksjon som seremonielt overhode og har liten reell makt.

Les mer om maktfordelingsprinsippet, parlamentarisme, regjeringen, Stortinget og rettsvesenet i Norge.

Norge er i statsvitenskapen også omtalt som et korporativt system. Den korporative pluralismen vi finner i Norge, må imidlertid ikke forveksles med statskorporatismen vi finner i blant annet fascistiske stater.

I Norge har interesseorganisasjoner gått inn i et systematisert, men ofte spenningsfylt, samvirke med offentlige myndigheter. Særlig sentrale forhandlinger om lønn og andre vilkår i arbeidslivet, der arbeidsgivere og fagforeninger inngår med staten i et trepartssambarbeid, er viktig et eksempel på korporatisme eller forhandlingsøkonomi. Også i landbruket, der landbrukets organisasjoner forhandler med staten om vilkårene for næringen, er et eksempel på slik forhandlingsøkonomi.

Interesseorganisasjoner kan også påvirke politikken på ulike andre måter. Til dels gjennom uformelle kanaler, til dels gjennom «høringer», det vil si offentlige forslag og utredninger som sendes til uttalelse til berørte organisasjoner, og til dels ved at organisasjonene deltar i offentlige utvalg, styrer og råd. Organiserte interesser kan også velge å ta del i politiske aksjoner, som demonstrasjoner og sivil ulydighet.

Massemediene spiller en politisk rolle først og fremst ved at de påvirker den politiske dagsorden. Massemediene har de siste tiårene også bidratt til en mer personorientert politisk debatt.

  • Andenæs, Johs. og Arne Fliflet: Statsforfatningen i Norge, 11. utg., 2017
  • Christensen, Tom mfl.: Forvaltning og politikk, 4. utg., 2014
  • Grindheim, Jan Erik mfl.: Norsk politikk, 2017

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.