Norges politiske system

Norge er et representativt demokrati, også kalt indirekte demokrati, hvor folket velger sine representanter til Stortinget, fylkesting og kommunestyrer i allmenne valg hvert fjerde år. Det siste stortingsvalget fant sted i 2017, og det neste vil avholdes i 2021. Det siste kommunestyre- og fylkestingsvalget fant sted i 2019, og de neste vil bli avholdt i 2023 og 2027.

• Les om Stortingsvalget 2017.
• Les om Kommunestyre- og fylkestingsvalget 2015.

Indirekte demokrati står i motsetning til direkte demokrati, hvor folket selv tar del i avgjørelsene, som ved folkeavstemninger eller som i det athenske demokratiet.

Folkets representanter er i all hovedsak organisert i politiske partier. I perioden fra 2017 til 2021 er ni partier representert på Stortinget. Det er Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Miljøpartiet De Grønne, Rødt, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre.

Det finnes begrensninger på hvordan og hvor langt folkets representanter kan utøve myndighet. Disse begrensningene er nedfelt i Grunnloven, og dette gjør at Norge både omtales som en rettsstat og et konstitusjonelt, eller liberalt, demokrati.

De folkevalgte utøver sin myndighet primært gjennom å lage lover som gjelder for alle, og som ikke kan ha tilbakevirkende kraft. Også individets grunnleggende rettigheter er gitt et spesielt vern i Grunnloven. Eksempler på slike rettigheter er ytringsfrihet, stemmerett og retten til en rettferdig rettergang.

Også maktfordelingsprinsippet, som Norge har en modifisert versjon av, er en begrensning og presisering av hvordan makten skal utøves.

• Stortinget, valgt av folket, lager lover og bevilger penger.
• Regjeringen utøver makten i tråd med de lover som Stortinget lager.
• Domstolene, med Høyesterett som siste instans, dømmer i den enkelte sak. De fører også en viss kontroll med at den lovgivende og utøvende makt følger de lover de selv (tidligere) har vedtatt.

Utøvelsen av politisk myndighet skjer gjennom forvaltningen. Forvaltningen skal være et utredende og iverksettende organ for de egentlig bestemmende organer, Stortinget og regjeringen.

Forvaltningen er i praksis langt mer enn det. Den øver en selvstendig innflytelse, i mange henseender en større innflytelse enn de politiske organer. Dette fordi de forbereder sakene som skal opp til politisk behandling i regjeringen og i Stortinget, og fordi forvaltningen i mange tilfeller har myndighet til å supplere lover, vedtatt av Stortinget, med utfyllende regler i form av forskrifter og retningslinjer. Forvaltningen består blant annet av departementer, direktorater, etater og tilsyn.

For å kunne utøve makt er den norske regjeringen avhengig av at stortingsflertallet ikke uttrykker mistillit gjennom et mistillitsvotum. Det vil si at folkesuvereniteten har fått større innflytelse på bekostning av maktfordelingsprinsippet, slik det originalt ble formulert. Vi kaller dette parlamentarisme, og Norges særskilte form kalles i statsvitenskapelig litteratur for negativ parlamentarisme.

Norge er også et arvelig monarki, i betydningen at statens øverste representant er kongen, og at kongemakten arves, snarere enn at denne velges av folket. I dag har kongen primært en symbolsk funksjon som seremonielt overhode og har liten reell makt.

Les mer om maktfordelingsprinsippet, parlamentarisme, regjeringen, Stortinget og rettsvesenet i Norge.

Norge er i statsvitenskapen også omtalt som et korporativt system. Den korporative pluralismen vi finner i Norge, må imidlertid ikke forveksles med statskorporatismen vi finner i blant annet fascistiske stater.

I Norge har interesseorganisasjoner gått inn i et systematisert, men ofte spenningsfylt, samvirke med offentlige myndigheter. Særlig sentrale forhandlinger om lønn og andre vilkår i arbeidslivet, der arbeidsgivere og fagforeninger inngår med staten i et trepartssambarbeid, er viktig et eksempel på korporatisme eller forhandlingsøkonomi. Også i landbruket, der landbrukets organisasjoner forhandler med staten om vilkårene for næringen, er et eksempel på slik forhandlingsøkonomi.

Interesseorganisasjoner kan også påvirke politikken på ulike andre måter. Til dels gjennom uformelle kanaler, til dels gjennom «høringer», det vil si offentlige forslag og utredninger som sendes til uttalelse til berørte organisasjoner, og til dels ved at organisasjonene deltar i offentlige utvalg, styrer og råd. Organiserte interesser kan også velge å ta del i politiske aksjoner, som demonstrasjoner og sivil ulydighet.

Massemediene spiller en politisk rolle først og fremst ved at de påvirker den politiske dagsorden. Massemediene har de siste tiårene også bidratt til en mer personorientert politisk debatt.

• lokalforvaltning i Norge
• offentlig politikk i Norge
• Grunnloven

• Andenæs, Johs. og Arne Fliflet: Statsforfatningen i Norge, 11. utgave, 2017
• Christensen, Tom – Egeberg, Morten – Lægreid, Per og Aars, Jakob: Forvaltning og politikk, 4. utgave, 2014
• Grindheim, Jan Erik – Heidar, Knut og Strøm, Kaare: Norsk politikk, 2017