Norges politiske system

Norges politiske system, eller styreform, er en samlebetegnelse for hvordan den norske staten er organisert og hvordan staten samhandler med det øvrige samfunnet.

Norge er en enhetsstat. Det innebærer kort fortalt at den politiske myndighet ligger nasjonalt. Kommuner og fylkeskommuner har kun myndighet i den grad de får delegert slik makt av Stortinget. Stortinget er den nasjonale lovgivende og bevilgende myndighet.

Dette står i motsetning til forbundsstater, som USA, hvor de lokale nivåene har en egen uangripelig makt, ved siden av den føderale myndigheten.

Norge er et representativt demokrati, også kalt indirekte demokrati, hvor folket velger sine representanter til Storting, fylkesting og kommunestyrer i allmenne valg hvert fjerde år. Det siste stortingsvalget fant sted 9. september 2013. Det siste kommunestyre- og fylkestingsvalget fant sted 14. september 2015.

• Les om Stortingsvalget 2013.
• Les om Kommunestyre- og fylkestingsvalget 2015.

Indirekte demokrati står i motsetning til direkte demokrati, hvor folket selv tar del i avgjørelsene, som ved folkeavstemninger eller som i det athenske demokrati.

Folkets representanter er i all hovedsak organisert i politiske partier. De politiske partiene som er representert på Stortinget etter valget i 2013, er Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Miljøpartiet De Grønne (som deltok for første gang og vant ett mandat). I Stortingsvalget 2013 kjempet også Rødt om representasjon, men nådde ikke opp.

Det finnes begrensninger på hvordan og hvor langt folkets representanter kan utøve myndighet. Disse begrensningene er nedfelt i Grunnloven, og dette gjør at Norge både omtales som en rettsstat og et konstitusjonelt, eller liberalt, demokrati.

De folkevalgte må utøve myndighet gjennom å lage lover som gjelder for alle og som ikke kan ha tilbakevirkende kraft. Også individets grunnleggende rettigheter er gitt et spesielt vern. Eksempler på disse er ytringsfrihet, stemmerett og rett til rettferdig rettergang.

Også maktfordelingsprinsippet, som Norge har en modifisert versjon av, er en begrensning og presisering av hvordan makten skal utøves.

• Stortinget, valgt av folket, lager lover og bevilger penger.
• Regjeringen utøver makten i tråd med de lover som Stortinget lager.
• Domstolene, med Høyesterett på toppen, dømmer i den enkelte sak. De fører også en viss kontroll med at den lovgivende og utøvende makt følger de lover de selv (tidligere) har vedtatt.

Utøvelsen av politisk myndighet skjer gjennom forvaltningen. Forvaltningen skal være et utredende og iverksettende organ for de egentlig bestemmende organer, Stortinget og regjeringen.

Forvaltningen er i praksis langt mer enn det. Den øver en selvstendig innflytelse, i mange henseender en større innflytelse enn de politiske organer. Forvaltningen består blant annet av departementer, direktorater, etater og tilsyn.

For å kunne utøve makt er den norske regjeringen avhengig av at stortingsflertallet ikke uttrykker mistillit gjennom et mistillitsvotum. Det vil si at folkesuvereniteten har fått større innflytelse på bekostning av maktfordelingsprinsippet, slik det originalt ble formulert. Vi kaller dette parlamentarisme, og Norges særskilte form kalles i statsvitenskapelig litteratur for negativ parlamentarisme. 

Norge er også et arvelig monarki, i betydningen at statens øverste representant er kongen, og at kongsmakten arves, snarere enn velges av folket. I dag har kongen primært en symbolsk funksjon som seremonielt overhode og har liten reell makt.

Les mer om maktfordelingsprinsippet, parlamentarisme, regjeringen, Stortinget og rettsvesenet i Norge.

Norge er omtalt som et korporativt system. Den korporative pluralismen vi finner i Norge, må imidlertid ikke forveksles med statskorporatismen vi finner i blant annet fascistiske stater.

I Norge har interesseorganisasjoner gått inn i et systematisert, men ofte spenningsfylt, samvirke med offentlige myndigheter. I senere tid har båndene løst seg noe opp, og lobbyvirksomhet er blitt vanligere som påvirkningsform.

Interesseorganisasjoner kan påvirke politikken på ulike måter. Til dels gjennom uformelle kanaler, til dels gjennom «høringer», det vil si offentlige forslag og utredninger som sendes til uttalelse til berørte organisasjoner, og til dels ved at organisasjonene deltar i offentlige utvalg, styrer og råd.

Noen organisasjoner er mer avgrenset i både tid og sak. Eksempler er Mardøla-saken og Alta-saken, der naturverninteresser aksjonerte mot kraftutbyggere, og organisasjonene som tok del i EF/EU-striden i 1972 og 1994.

Massemedia spiller en politisk rolle først og fremst ved at de påvirker den politiske dagsorden. Massemedia har også bidratt til en mer personorientert politisk debatt.

Les mer om interesseorganisasjoner og politisk aksjonisme.

Om du vil oppsummere Norges politiske system i en setning: Norge er et parlamentarisk-demokratisk og enhetsstatlig konstitusjonelt monarki. 

• Lokalforvaltning i Norge
• Offentlig politikk i Norge

• Andenæs, Johs. og Arne Fliflet: Statsforfatningen i Norge, 10. utg., 2006
• Andenæs, Mads T.: Grunnloven vår: 1814 til 2001, 14. utg., 2001
• Berggrav, Dag: Slik styres Norge: Kongen, regjeringen og Stortinget i norsk statsliv, 1994
• Christensen, Tom mfl.: Forvaltning og politikk, 2. utg., 2007
• Fliflet, Arne: Kongeriket Norges grunnlov: grunnloven med kommentarer, 2005
• Helset, Per og Bjørn Stordrange: Norsk statsforfatningsrett, 1998
• Nordby, Trond: I politikkens sentrum: variasjoner i Stortingets makt 1814–2004, 2. utg., 2004
• Overå, Oddvar mfl.: Valglovgivningen: valg til storting, fylkesting, kommunestyre og sameting, 1997
• Rønning, Rolf: Vårt politiske Norge: en innføring i stats- og kommunalkunnskap, 3. utg., 2006
• Sejersted, Fredrik: Kontroll og konstitusjon: statsrettslige studier av Stortingets kontrollvirksomhet, 2002
• Stavang, Per: Parlamentarisme og folkestyre: utvalde statsrettslege emne, 4. utg., 2002
• Østerud, Øyvind mfl.: Makten og demokratiet: en sluttbok fra Makt- og demokratiutredningen, 2003
• Aardal, Bernt mfl., red.: I valgkampens hete: strategisk kommunikasjon og politisk usikkerhet, 2004