Norges politiske system, eller styreform, er en samlebetegnelse for hvordan den norske staten er organisert og hvordan staten samhandler med det øvrige samfunnet.
Norge er en enhetsstat. Det innebærer kort fortalt at den politiske myndighet ligger nasjonalt. Kommuner og fylkeskommuner har kun myndighet i den grad de får delegert slik makt av Stortinget. Stortinget er den nasjonale lovgivende og bevilgende myndighet. Dette står i motsetning til forbundsstater, som USA, hvor de lokale nivåene har en egen uangripelig makt, ved siden av den føderale myndigheten.
Sammenliknet med mange andre land er forholdet mellom velgernes stemmer og de politiske partienes representasjon på Stortinget tilnærmet proporsjonal. Dette er et resultat av at vi har forholdstallsvalg, hvor partienes mandater speiler stemmetallet i valg.
Da Venstre reduserte sin oppslutning fra 5,9 (i 2005) til 3,9 prosent i 2009, og dermed kom under sperregrensen, mistet de åtte av sine ti stortingsrepresentanter. Ved valget i 2013 sto SV i fare for å miste de fleste av sine mandater, men oppnådde til slutt en oppslutning like over sperregrensen – noe som ga partiet 7 mandater.
I land med flertallsvalg, som Storbritannia og USA, er det vanligere at det er færre partier representert i nasjonalforsamlingen. Det er også vanligere med ettpartiregjeringer.
Landets regjeringsform er innskrenket og arvelig monarkisk. Bildet viser kongefamilien i forbindelse med prinsesse Ingrid Alexandras dåp 2004. Prinsessen er nummer to i arverekkefølgen til tronen, etter sin far Haakon. Dersom hun blir dronning, blir hun den første norskfødte regjerende dronning og den andre totalt. Prinsesse Ingrid Alexandra tilhører den første generasjon kongelige der kvinner og menn er likestilt i arveretten til tronen. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.
Det finnes begrensninger på hvordan og hvor langt folkets representanter kan utøve myndighet. Disse begrensningene er nedfelt i Grunnloven, og dette gjør at Norge både omtales som en rettsstat og et konstitusjonelt, eller liberalt, demokrati.
De folkevalgte må utøve myndighet gjennom å lage lover som gjelder for alle og som ikke kan ha tilbakevirkende kraft. Også individets grunnleggende rettigheter er gitt et spesielt vern. Eksempler på disse er ytringsfrihet, stemmerett og rett til rettferdig rettergang.
Også maktfordelingsprinsippet, som Norge har en modifisert versjon av, er en begrensning og presisering av hvordan makten skal utøves.
Stortinget, valgt av folket, lager lover og bevilger penger.
Regjeringen utøver makten i tråd med de lover som Stortinget lager.
Domstolene, med Høyesterett på toppen, dømmer i den enkelte sak. De fører også en viss kontroll med at den lovgivende og utøvende makt følger de lover de selv (tidligere) har vedtatt.
Utøvelsen av politisk myndighet skjer gjennom forvaltningen. Forvaltningen skal være et utredende og iverksettende organ for de egentlig bestemmende organer, Stortinget og regjeringen.
Forvaltningen er i praksis langt mer enn det. Den øver en selvstendig innflytelse, i mange henseender en større innflytelse enn de politiske organer. Forvaltningen består blant annet av departementer, direktorater, etater og tilsyn.
Parlamentarisme
Stortingsbygningen. Fra 1884 har Norge hatt et parlamentarisk system, som betyr at regjeringen er avhengig av Stortingets tillit.
av KF-arkiv. fri
For å kunne utøve makt er den norske regjeringen avhengig av at stortingsflertallet ikke uttrykker mistillit gjennom et mistillitsvotum. Det vil si at folkesuvereniteten har fått større innflytelse på bekostning av maktfordelingsprinsippet, slik det originalt ble formulert. Vi kaller dette parlamentarisme, og Norges særskilte form kalles i statsvitenskapelig litteratur for negativ parlamentarisme.
Norge er også et arvelig monarki, i betydningen at statens øverste representant er kongen, og at kongsmakten arves, snarere enn velges av folket. I dag har kongen primært en symbolsk funksjon som seremonielt overhode og har liten reell makt.
I Norge har interesseorganisasjoner gått inn i et systematisert, men ofte spenningsfylt, samvirke med offentlige myndigheter. I senere tid har båndene løst seg noe opp, og lobbyvirksomhet er blitt vanligere som påvirkningsform.
Interesseorganisasjoner kan påvirke politikken på ulike måter. Til dels gjennom uformelle kanaler, til dels gjennom «høringer», det vil si offentlige forslag og utredninger som sendes til uttalelse til berørte organisasjoner, og til dels ved at organisasjonene deltar i offentlige utvalg, styrer og råd.
Massemedia spiller en politisk rolle først og fremst ved at de påvirker den politiske dagsorden. Massemedia har også bidratt til en mer personorientert politisk debatt.
Kommentarer
Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?
Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.
Du må være logget inn for å kommentere.