Høring, avhøring og utspørring av vitner og sakkyndige i forbindelse med behandlingen av politiske saker. Ordningen med høringer oppstod i den amerikanske kongress: i sin behandling av lovforslag, men også andre saker, utviklet komiteene den praksis at de kalte inn embetsmenn, representanter for interessegrupper, sakkyndige av ulike slag og andre for å spørre dem ut om de saker de hadde til behandling. Høringene foregår normalt offentlig. Hvis sakene har stor allmenn interesse, blir de også vist på fjernsyn. Ordningen med høringer har gitt komiteene og dermed kongressens to hus betydelig politisk innflytelse.

Etter flere års diskusjon ble åpne høringer også innført i Norge 1996. De åpne høringene har bidratt til å skape mer offentlig oppmerksomhet omkring virksomheten på Stortinget, og har spesielt gjort at opposisjonens representanter og partier har fått større mulighet for å påvirke regjeringens politikk. Ikke-offentlige høringer hadde da allerede fått en betydelig plass i komiteenes arbeid. Særlig interesseorganisasjoner har i stigende grad henvendt seg til, og fått foretrede for, komiteene, som en erstatning for eller et tillegg til den tradisjonelle kontakten med de aktuelle departementer.

Henvendelse til berørte (uttalelsesberettigede) instanser i en sak for å hente inn uttalelser. I lengre tid har det vært praksis i Norge å sende offentlige utredninger til høring blant berørte parter.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.