Aksjoner i politikken kan være alt fra underskriftsaksjoner og politiske streiker til revolusjonært opprør. Den har spesielt vært knyttet til arbeiderbevegelsen, se direkte aksjon. I mange land spiller denne form for politikk en dominerende rolle.

I Norge er den av underordnet betydning, noe som i seg selv er et vitnesbyrd om det norske politiske systems stabilitet. Men siden slutten av 1960-årene har aksjoner, primært av mer moderat karakter, kommet til å spille en større rolle. Nesten halvparten av alle nordmenn over 15 år har deltatt i minst én aksjon, men bare 13 % har deltatt i tre eller flere aksjoner. Både antallet aksjoner og oppslutningen om dem har økt i takt med at nye elektroniske medier har blitt allemannseie, f.eks. ved at man kan skrive seg på et opprop via e-post eller på Facebook.

Den klart viktigste aksjonsform er det å skrive under på opprop. 756 000 skrev i 1965 under på et opprop til forsvar for kristendommens plass i skolen, mens 610 000 i 1974 støttet Folkeaksjonen mot selvbestemt abort.

Det er relativt ressurssterke grupper som deltar i aksjoner. De har imidlertid en tendens til å tilhøre de grupperinger som tradisjonelt har stått svakest i den demokratiske og korporative kanal, nemlig Sosialistisk venstreparti, Kristelig folkeparti og Venstre.

Mens generelle økonomiske og næringspolitiske saker kommer opp i de regulære kanaler, spiller saker med tilknytning til moral og livssyn, naturmiljøet, internasjonale forhold og lokale spørsmål en særlig rolle i «aksjonspolitikken».

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.