Aksjoner i politikken kan være alt fra underskriftsaksjoner og politiske streiker til revolusjonært opprør. Den har spesielt vært knyttet til arbeiderbevegelsen, se direkte aksjon. I mange land spiller denne form for politikk en dominerende rolle.

I Norge er den av underordnet betydning, noe som i seg selv er et vitnesbyrd om det norske politiske systems stabilitet. Men siden slutten av 1960-årene har aksjoner, primært av mer moderat karakter, kommet til å spille en større rolle. Nesten halvparten av alle nordmenn over 15 år har deltatt i minst én aksjon, men bare 13 % har deltatt i tre eller flere aksjoner. Både antallet aksjoner og oppslutningen om dem har økt i takt med at nye elektroniske medier har blitt allemannseie, f.eks. ved at man kan skrive seg på et opprop via e-post eller på Facebook.

Den klart viktigste aksjonsform er det å skrive under på opprop. 756 000 skrev i 1965 under på et opprop til forsvar for kristendommens plass i skolen, mens 610 000 i 1974 støttet Folkeaksjonen mot selvbestemt abort.

Det er relativt ressurssterke grupper som deltar i aksjoner. De har imidlertid en tendens til å tilhøre de grupperinger som tradisjonelt har stått svakest i den demokratiske og korporative kanal, nemlig Sosialistisk venstreparti, Kristelig folkeparti og Venstre.

Mens generelle økonomiske og næringspolitiske saker kommer opp i de regulære kanaler, spiller saker med tilknytning til moral og livssyn, naturmiljøet, internasjonale forhold og lokale spørsmål en særlig rolle i «aksjonspolitikken».

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.