lokalforvaltning i Norge

Myndigheten kommuner og fylkeskommuner har til å ivareta disse forvaltningsoppgavene er regulert gjennom kommuneloven av 1992. Loven angir først og fremst hvordan det politiske og forvaltningsmessige arbeidet skal ivaretas og organiseres i den enkelte kommune og fylkeskommune. Hvilke konkrete gjøremål kommunene skal ivareta blir derimot ikke fastslått i denne loven.

Helt siden det kommunale styringssystemet ble etablert gjennom formannskapslovene av 1837 har hovedprinsippet vært en negativ avgrensning av kommunenes og fylkeskommunenes virksområde. I praksis betyr dette at kommunene står fritt til å påta seg enhver oppgave som ikke gjennom lov skal forvaltes av andre organer.

Dette prinsippet er i dag i en viss forstand undergravet gjennom en lang rekke statlige lover som pålegger kommunene og fylkeskommunene ansvaret for ivaretakelsen av en lang rekke oppgaver – i hovedsak oppgaver knyttet til ytelsen av ulike velferdstjenester til befolkningen. I denne forstand er lokalforvaltningen velferdsstatens forlengede arm ned til tjenestebrukerne, noe som også innebærer at oppgaveløsningene er blitt stadig mer standardisert på tvers av kommunegrensene. Samtidig erkjennes det at det foreligger et behov for å tilpasse tjenesteytingen til lokale forhold, noe som først og fremst bare er mulig å realisere gjennom organer som har en viss grad av selvstendig beslutningsmyndighet.

Selv om kommunene og fylkeskommunene gjennom alle år har kunnet nyte godt av en – i prinsippet – betydelig frihet til å foreta selvstendige valg når det gjelder hvilke oppgaver de skulle ivareta og måten ivaretakelsen av disse oppgavene skulle foregå på – har det kommunale folkestyret ikke hatt noen grunnlovsbeskyttet status. Det var først i 2016 at grunnlovens §49 fikk følgende tillegg: «Innbyggerne har rett til å styre lokale anliggender gjennom lokale folkevalgte organer». I prinsippet gir denne lovformuleringen en større politisk og administrativ uavhengighet til kommuner og fylkeskommuner, samtidig som det ikke fratar staten muligheten for å delegere nye oppgaver til kommunene eller begrense den myndighet kommunene har hatt gjennom å endre ansvaret for forvaltningen av visse oppgaver. Et eksempel på det siste skjedde da fylkeskommunene i 2002 ble fratatt ansvaret for etablering og drift av offentlige sykehus i Norge. Den gangen opprettet man et nytt forvaltningsnivå for sykehusene – de regionale helseforetak.

På 2000-tallet har det vært en kontinuerlig debatt om kommunestrukturen og fylkeskommunens fremtid. Når det gjelder selve kommunestrukturen fattet Stortinget i 2017 et vedtak med et knappest mulig flertall som reduserte antall kommuner fra 426 til 358. Dette er det laveste antall kommuner Norge har hatt siden det kommunale selvstyret ble innført. I praksis vil den nye kommunestrukturen ikke fullt ut tre i funksjon før etter kommunevalget i 2019.

• Kommunereformen

Når det gjelder fylkesreformen er det fortsatt uklart hva sluttresultatet vil bli. Finnmarks opposisjon mot vedtaket om å bli slått sammen med Troms har også åpnet for en ny debatt om andre fylkessammenslåinger – og der opposisjonen mot denne reformen særlig har økt i Viken. I september slo imidlertid regjeringen fast at det opprinnelige vedtak om regioninndelingen fra 2017 sto fast.

Utover disse kommunale og fylkeskommunale forvaltningsenheter har også staten opprettet en rekke enheter for forvaltning og tjenesteyting på lokalt nivå. Til sammen har Norge om lag 40 ulike statlige regionale styringssystemer – alt fra lokale NAV-kontorer, politidistrikter til helseforetaksregioner.

• kommune
• fylkeskommune
• statsforvaltning
• forvaltning
• kommunereformen