Norge er en enhetsstat. Den politiske myndighet kommunen og fylkeskommunen har, er delegert fra staten gjennom kommuneloven.

Hovedprinsippet for delegasjon av myndighet til kommunene har vært en negativ avgrensning av kommunenes myndighetsområde. Dette betyr at kommunene kan påta seg enhver oppgave som ikke gjennom statlig lovgivning er tillagt andre myndigheter å ivareta.

I økende grad har staten gjennom spesiallovgivningen pålagt kommunene og fylkeskommunene ansvaret for en lang rekke oppgaver - særlig innenfor velferdsområdet. Staten er representert på lokalt nivå gjennom fylkesmannen og dennes administrasjon. Det lokale selvstyret er forankret (siden 1837) i vanlig lovgivning, ikke i Grunnloven.

På 2000-tallet har det vært en kontinuerlig debatt om kommunestrukturen og fylkeskommunens fremtid, men det er per 2013 ikke enighet om noen ny struktur. I 2007 behandlet Stortinget et forslag om bl.a. en sammenslåing av landets fylkeskommuner til færre og større regioner, men dette forslaget falt til fordel for en forsterket fylkesmodell på dette mellomnivået.

Med Oslos vedtak i 1972 om å opprette bydeler som underkommunale enheter har man igjen fått en desentraliserende utvikling; noe som ligner på sognekommunene kommer tilbake, men i byene. I Oslo (1988, revidert 2004) og Bergen (2000) er det administrative bydeler med egen stab og budsjetter.

Utover disse administrative enheter er det også en del andre. Tidligere fantes det egne særkommuner, for eksempel for brannvern, vannforsyning og liknende. Ellers er det fortsatt egne geistlige (11 bispedømmer, 104 prostier, 613 prestegjeld og 1296 sogn) og rettslige (seks lagdømmer, 87 domssogn) inndelinger.

Politiet er inndelt i 27 politidistrikter og 385 lensmannsdistrikter. I tillegg har vi sett en sterk vekst i ulike statlige regionkontorer - normalt som avdelinger av sentrale direktorater. Det er også enkelte andre inndelinger (for eksempel for forsvarsgrenene og næringsmessige inndelinger).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

21. mars skrev Geir Thorsnæs

Her bør foretas noe oppdateringer: 1) Prestegjeldet er gått ut som ledd i hierarkiet av kirkelige inndelinger. 2) Antall sogn har vært i betydelig endring de siste årene,kanskje særlig i de større byene. 3) Politi- og lensmannsdistriktene er i radikal omforming. Disse har ikke fått sin endelige utforming alle steder, men et par setninger om prosessen bør i alle fall tas inn.
Mvh Geir Thorsnæs

18. april skrev Tore Hansen

Jeg ser dine poenger, men ser ingen grunn til å trekke inn skillet mellom stat og kirke som et element i inndelingsreformen. Historisk var den kirkelige inndelingen viktig - men denne koblingen opphørte for 85 år siden.
Når det gjelder politi/lensmenn hører reformene ikke hjemme her - men bør omtales andre steder.

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.