Myndigheten kommuner og fylkeskommuner har til å ivareta disse forvaltningsoppgavene er regulert gjennom kommuneloven av 1992. Loven angir først og fremst hvordan det politiske og forvaltningsmessige arbeidet skal ivaretas og organiseres i den enkelte kommune og fylkeskommune. Hvilke konkrete gjøremål kommunene skal ivareta blir derimot ikke fastslått i denne loven.
Helt siden det kommunale styringssystemet ble etablert gjennom formannskapslovene av 1837 har hovedprinsippet vært en negativ avgrensning av kommunenes og fylkeskommunenes virksområde. I praksis betyr dette at kommunene står fritt til å påta seg enhver oppgave som ikke gjennom lov skal forvaltes av andre organer.
Dette prinsippet er i dag i en viss forstand undergravet gjennom en lang rekke statlige lover som pålegger kommunene og fylkeskommunene ansvaret for ivaretakelsen av en lang rekke oppgaver – i hovedsak oppgaver knyttet til ytelsen av ulike velferdstjenester til befolkningen. I denne forstand er lokalforvaltningen velferdsstatens forlengede arm ned til tjenestebrukerne, noe som også innebærer at oppgaveløsningene er blitt stadig mer standardisert på tvers av kommunegrensene. Samtidig erkjennes det at det foreligger et behov for å tilpasse tjenesteytingen til lokale forhold, noe som først og fremst bare er mulig å realisere gjennom organer som har en viss grad av selvstendig beslutningsmyndighet.
Selv om kommunene og fylkeskommunene gjennom alle år har kunnet nyte godt av en – i prinsippet – betydelig frihet til å foreta selvstendige valg når det gjelder hvilke oppgaver de skulle ivareta og måten ivaretakelsen av disse oppgavene skulle foregå på – har det kommunale folkestyret ikke hatt noen grunnlovsbeskyttet status. Det var først i 2016 at grunnlovens §49 fikk følgende tillegg: «Innbyggerne har rett til å styre lokale anliggender gjennom lokale folkevalgte organer». I prinsippet gir denne lovformuleringen en større politisk og administrativ uavhengighet til kommuner og fylkeskommuner, samtidig som det ikke fratar staten muligheten for å delegere nye oppgaver til kommunene eller begrense den myndighet kommunene har hatt gjennom å endre ansvaret for forvaltningen av visse oppgaver. Et eksempel på det siste skjedde da fylkeskommunene i 2002 ble fratatt ansvaret for etablering og drift av offentlige sykehus i Norge. Den gangen opprettet man et nytt forvaltningsnivå for sykehusene – de regionale helseforetak.
Kommentarer (2)
skrev Geir Thorsnæs
skrev Tore Hansen
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.