De politiske prosesser kan beskrives som sirkulære: folk aktiviserer seg politisk gjennom de ulike kanaler for å påvirke statlige beslutninger; disse beslutningene virker så inn på folk og får betydning for hvordan de i neste omgang oppfører seg politisk.

Disse prosessene har blant annet ført til at innholdet i den offentlige politikk stadig er blitt utvidet. Borgerne har i realiteten etterspurt stadig mer offentlig assistanse, sikkerhet, service og allmenn regulering – og de har fått det.

Det er særlig tre forhold som kjennetegner den offentlige politikk i etterkrigstiden. For det første var utviklingen frem til slutten av 1960-årene preget av et økende offentlig engasjement (brutto skattenivå økte).

For det andre var utviklingen i de første etterkrigsårene preget av en høy grad av direkte regulering; denne har siden mer og mer fått et rammepreg og er til dels blitt opphevet, markedets rolle er altså økt.

For det tredje er den offentlige virksomhet, spesielt siden slutten av 1970-årene, i stigende grad blitt desentralisert og delprivatisert: kommunene er blitt de viktigste tjenesteytende instanser, og selskaper som Statoil og Telenor er delvis solgt.

Spesielt i etterkrigstiden har den «offentlige revolusjon» vært sterk. I mange henseender kulminerte utviklingen under regjeringen Borten (1965–71).

Det var i denne perioden det offentliges utgifter økte fra ca. en tredjedel til en halvdel av bruttonasjonalprodukt, hvor de siden omtrent har ligget. Folketrygden (1967) og viktige deler av skole-, høyskole- og sykehusekspansjonen kom.

Siden har ulike regjeringer med varierende energi (påvirket av oljekonjunkturene) forsøkt å føre en forsiktigere politikk.

Særlig to tendenser preger norsk offentlig politikk, spesielt i etterkrigstiden: velstandsvekst og utjevning.

Mens veksten i bruttonasjonalprodukt i periodene 1865–1900 og 1900–39 hadde et årlig gjennomsnitt på 1,9 og 3 %, var tallet 7 % i årene 1946–50; 4,2 % i årene 1950–71 og 3,9 % i årene 1972–87.

Etter 1970 er det bare to år (1982 og 1988) at veksten har vært under én prosent. I 2005 ble det beregnet at realinntekten per innbygger var 14 ganger høyere enn i 1905.

Vekstpolitikken kan komme i konflikt med en vidtdreven utjevningspolitikk forsåvidt som den siste kan gå ut over effektiviteten i økonomien. Det har derfor vært en balansegang mellom vekst og likhetshensyn, der man har ofret noe på begge sider.

Utjevningspolitikken har særlig vært av sosial og geografisk karakter: gjennom omfordelinger mellom sosiale grupper, særlig gjennom velferdsstaten, har man langt på vei lykkes i å hindre at noen sank ned i nød og fattigdom.

Gjennom rimelig offentlig utdannelse har man gitt de aller fleste anledning til å forbedre sin materielle status.

Gjennom omfordelinger mellom regioner (distriktspolitikk) og næringer, har man lykkes i å begrense fraflyttingen fra utkantstrøk og fra geografisk utsatte fylker, spesielt i Nord-Norge, Nordvestlandet og indre Østlandet.

Rundt 1900 bodde 63 % av befolkningen i grisgrendte strøk, i 1950 48 %, i 1970 34 %, i 1980 30 % og i 2004 22 %. Riktignok har det vært en urbanisering, men den har vært mindre i Norge enn i andre vestlige land; urbaniseringen har dessuten skjedd omkring langt mindre byer og tettsteder enn i andre land.

Regionalt skjedde det i siste del av 1800-tallet en sterk befolkningsforskyvning mot Oslo og Akershus, fra 10,6 til 15,5 % av befolkningen fra 1875 til 1900. Andelen har siden fortsatt å øke litt. Den var 19,8 % i 1960 og 22 % i 2004.

Nord-Norges andel har på 1900-tallet holdt seg relativt stabil, men gått sakte ned siden 1960–1970-årene. Den var på 11,1 % i 1900, 12,2 % i 1960, 10,8 % i 1994 og 10,1 % i 2004.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.