Trepartssamarbeid er en betegnelse på samarbeid mellom organisasjoner som representerer arbeidsgivere og arbeidstakere (partene) og staten.
Samarbeidet omfatter i hovedsak arbeidslivsspørsmål, men har historisk sett også hatt betydning for andre deler av statens økonomiske politikk.
Trepartssamarbeid knyttes ofte til begrepet korporatisme (eller korporativisme), en politisk ideologi eller praksis som søker å gi organiserte interesser systematisk innflytelse over samfunnsutviklingen.
Landsomfattende partsorganisasjoner vokste frem i de fleste vestlige land i tiårene før og etter 1900. Flere stater trådte gradvis og på ulike måter inn som tilrettelegger og deltaker i samarbeidet mellom disse organisasjonene i tiden frem mot andre verdenskrig.
Utstrakt trepartssamarbeid ble et fremtredende trekk ved vest-europeisk politikk og samfunnsutvikling i tiårene etter andre verdenskrig, særlig i Vest-Tyskland, Østerrike og de nordiske landene. I mange av disse landene spiller samarbeidet fortsatt en viktig rolle.
I Norge utviklet det seg et visst samspill mellom hovedorganisasjonene LO og N.A.F. og staten allerede i mellomkrigstiden i forsøkene på å etablere fastere spilleregler i arbeidslivet. Gjennom etterkrigstiden ble samarbeidet stadig tettere. Samarbeidet med partsorganisasjonene ble blant annet viktigste plattform for myndighetenes inntektspolitikk.
Samarbeidet ble forsøkt institusjonalisert i 1960-årene, med koordinering av tariffoppgjørene i privat og offentlig sektor og med opprettelsen av samarbeidsutvalgene Kontaktutvalget (1962) og Det tekniske beregningsutvalg for inntekstoppgjørene (1967).
Betydningen av trepartssamarbeidet nådde et høydepunkt med de kombinerte inntektsoppgjørene i 1970-årene, hvor justering av trygdeytelser, skattepolitikk og mye annet ble gjort til gjenstand for forhandlinger mellom staten og arbeidslivsorganisasjonene.
Fra 1980-årene ble trepartssamarbeidet tillagt noe mindre betydning fra myndighetenes side sammenlignet med perioden før. Staten og organisasjonene har imidlertid beholdt den tette kontakten. Staten har videreført en tilretteleggerrolle for tariffoppgjørene og har i flere perioder basert deler av den økonomiske politikken tungt på trepartssamarbeidet, senest i pensjonsreformene fra 2007.
Mens trepartssamarbeid lenge ble brukt synonymt med samarbeid mellom staten og hovedorganisasjonene LO og N.A.F./NHO, har andre hovedorganisasjoner siden 1970-årene kommet til. Disse har gradvis blitt trukket tettere inn i samarbeidet, blant annet via Kontaktutvalget og Det tekniske beregningsutvalget.
Kommentarer
Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?
Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.
Du må være logget inn for å kommentere.